Gå til innhold

Når foreldre begynner å bli gamle


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Har alltid hatt tilstedeværende foreldre. Men merker nå de er i ferd med å endre seg. De er forsåvidt fortsatt tilstedeværende, men endrer seg. De er snart 70 år.

Mamma har alltid vært forståelsesfull, holdt seg unna barneoppdragelse, holdt seg for god til å komme med kommentarer o.l. Hvis jeg nå sier noe jeg f.eks ikke liker å spise mat over dato har hun i det siste sagt "det er ikke så farlig", "det går sikkert bra" "jeg har alltid gjort det sånn" osv. Og hun kan komme med små kommentarer på ting vi gjør som hun ville gjort annerledes. Dette er nytt for meg, og det er faktisk sårt. Hun har endret kroppsholdning og væremåte fra å være voksen til gammel.

Faren min stilte alltid opp, og var nysgjerrig på hvordan vi hadde det. Nå er han mest opptatt av å snakke om seg selv, og det er bare hans mening som er riktig, alle andre er tullinger. Dette er vanskelig å vite hvordan man skal møte, for hvis man forsøker å prate om noe annet enn hva han liker eller har meninger om, så trekker han det mot noe han interesserer seg for, med en gang.

 

Dette er faktisk en liten sorg merker jeg 🥺 Utrolig vanskelig å se de andre seg på denne måten. Mulig det er naivt av meg, men jeg hadde håpet de var "seg selv" også så gamle.

Anonymkode: 69d39...c76

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Skjønner hva du mener. Mine er litt eldre, men pappa har fått alzheimer og er på ingen måte seg selv lenger. Mamma står i det på daglig basis og blir sliten hun også. Og jeg dras mellom å føle at jeg må være der og egne ting som skulle vært gjort.

Det er trist å se sin egen far miste seg selv, språket, orienteringsevnen og interesse for personlig hygiene. Det er vemodig at ting endres og man vet at det er permanent (og i vårt tilfelle bare blir verre, det gjelder jo om det "bare" er alder også, ingen blir jo yngre).

Klem til deg! Her er vi i en litt negativ periode for tiden (utviklingen går litt i perioder her), så kjente du traff meg litt med innlegget ditt!

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en lang tråd om det her en plass, at eldre mennesker blir selvopptatte og bastante i meningene sine, en del i allefall.

Jeg hadde en veldig nær slektning som var snill og god hele livet mitt frem til hun kom i 60 årene, da plutselig var alt og alle dritt eller gjorde feil, hun ble helt involvert i seg selv, fullstendig emosjonellt avstumpet. Ja det var sårt som juling. Den relasjonen vi har i dag går på at jeg gir slakk så det holder, og ikke diskuterer på noe, så har vi gode stunder imellom. Men det er slitsomt og sårt. 

Anonymkode: d2b3b...fa1

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ulrikke skrev (2 minutter siden):

Skjønner hva du mener. Mine er litt eldre, men pappa har fått alzheimer og er på ingen måte seg selv lenger. Mamma står i det på daglig basis og blir sliten hun også. Og jeg dras mellom å føle at jeg må være der og egne ting som skulle vært gjort.

Det er trist å se sin egen far miste seg selv, språket, orienteringsevnen og interesse for personlig hygiene. Det er vemodig at ting endres og man vet at det er permanent (og i vårt tilfelle bare blir verre, det gjelder jo om det "bare" er alder også, ingen blir jo yngre).

Klem til deg! Her er vi i en litt negativ periode for tiden (utviklingen går litt i perioder her), så kjente du traff meg litt med innlegget ditt!

Jeg mistet faren min til demens, det er som flere små sorger, hver dag, over år. Vi mister de bit for bit, stor klem til deg. 

Anonymkode: d2b3b...fa1

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er heldig som har hatt kjærlige og omsorgsfullsfulle foreldre. Jeg har dessverre ikke hatt en god barndom og har ikke et nært forhold til mine foreldre. Så du har mye å være takknemlig for. 

Anonymkode: 3e2e5...d2c

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser det samme. Og tenker at slik vil ikke jeg bli. Tror det har noe med at livet innskrenkes. Man klarer mindre, er mindre sosial, hører og ser dårligere, og orker/ klarer ikke å følge med som før. De som endres minst, er de som tar aktivt del i andres liv, og som er friske nok til å ha sosial omgang med yngre. 

Anonymkode: 6fd7d...401

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja, det har vært en sorg jeg ikke var klar over at man måtte gjennom.

Først dette med endringer i personlighetstrekk, mer egoisme. Redusert interesse i ditt liv. 

Så sykdom, samvittighet. For mange plasser man bør være. For mange som krever din tid. 

Dødsfall, og en som har fått revet bort. At du plutselig er den nærmeste. En omsorgsrolle som er snudd på hodet. 

Anonymkode: 0f7a8...efc

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Du er heldig som har hatt kjærlige og omsorgsfullsfulle foreldre. Jeg har dessverre ikke hatt en god barndom og har ikke et nært forhold til mine foreldre. Så du har mye å være takknemlig for. 

Anonymkode: 3e2e5...d2c

Jeg som skrev forrige innlegg. Det tror jeg vi er veldig klar over. Derfor blir kontrasten desto større. Og da må det være lov å sørge. 

Hvor takknemlig er du hver dag over at du er født i Norge, og ikke i et krigsherjet land? Hver gang det skjer noe krevende i ditt liv, er du likevel lykkelig da du kan være takknemlig for å bo her? 

Anonymkode: 0f7a8...efc

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har alltid hatt tilstedeværende foreldre. Men merker nå de er i ferd med å endre seg. De er forsåvidt fortsatt tilstedeværende, men endrer seg. De er snart 70 år.

Mamma har alltid vært forståelsesfull, holdt seg unna barneoppdragelse, holdt seg for god til å komme med kommentarer o.l. Hvis jeg nå sier noe jeg f.eks ikke liker å spise mat over dato har hun i det siste sagt "det er ikke så farlig", "det går sikkert bra" "jeg har alltid gjort det sånn" osv. Og hun kan komme med små kommentarer på ting vi gjør som hun ville gjort annerledes. Dette er nytt for meg, og det er faktisk sårt. Hun har endret kroppsholdning og væremåte fra å være voksen til gammel.

Faren min stilte alltid opp, og var nysgjerrig på hvordan vi hadde det. Nå er han mest opptatt av å snakke om seg selv, og det er bare hans mening som er riktig, alle andre er tullinger. Dette er vanskelig å vite hvordan man skal møte, for hvis man forsøker å prate om noe annet enn hva han liker eller har meninger om, så trekker han det mot noe han interesserer seg for, med en gang.

 

Dette er faktisk en liten sorg merker jeg 🥺 Utrolig vanskelig å se de andre seg på denne måten. Mulig det er naivt av meg, men jeg hadde håpet de var "seg selv" også så gamle.

Anonymkode: 69d39...c76

Jeg har der nå på nøyaktig samme måte. Synd du skrev innlegget som anonym, har lyst til å snakke med deg. Det er godt å kunne ventilere og snakke med noen i samme situasjon. 

Jeg føler meg så alene. Jeg har heller ikke så mange venner, og de få jeg har er ikke glad i å snakke om utfordringer i livet og tunge ting. Derfor går jeg med det alene. 

Jeg kunne snakke med foreldrene mine. Ofte var de redningen for meg. Nå klarer de ikke, vil ikke. Når noe vondt skjer i livet mitt nå, som jeg tidligere kunne gå til mamma med, må jeg nå bare finne ut av selv. Jeg kan ikke engang nevne det, for jeg vet jeg bare blir lei meg for reaksjonen som kommer/ikke kommer. Enormt ensom.

Det føles som en stor del av meg selv og min egen identitet svinner hen med foreldrene mine som bare blir mer og mer lost........

Anonymkode: 12134...146

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg som skrev forrige innlegg. Det tror jeg vi er veldig klar over. Derfor blir kontrasten desto større. Og da må det være lov å sørge. 

Hvor takknemlig er du hver dag over at du er født i Norge, og ikke i et krigsherjet land? Hver gang det skjer noe krevende i ditt liv, er du likevel lykkelig da du kan være takknemlig for å bo her? 

Anonymkode: 0f7a8...efc

Jeg er ikke født i Norge og hører ikke hjemme i verken den norske eller fødelandets kultur. Men jeg er heldig som bor i Norge, ja. 

Men det er en stor avsporing fra hva tråden handler om. 

Anonymkode: 3e2e5...d2c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noe av dette kan være tidlige symptomer på demens. Greit å huske på. 

Ellers så må jeg si at dere som fortsatt har foreldrene deres i live, selv om de er gamle og endrer seg litt, er heldige. Jeg mistet begge mine i ung alder, og er SÅ misunnelig på dem som ennå har sine.

Anonymkode: 39685...387

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har alltid hatt tilstedeværende foreldre. Men merker nå de er i ferd med å endre seg. De er forsåvidt fortsatt tilstedeværende, men endrer seg. De er snart 70 år.

Mamma har alltid vært forståelsesfull, holdt seg unna barneoppdragelse, holdt seg for god til å komme med kommentarer o.l. Hvis jeg nå sier noe jeg f.eks ikke liker å spise mat over dato har hun i det siste sagt "det er ikke så farlig", "det går sikkert bra" "jeg har alltid gjort det sånn" osv. Og hun kan komme med små kommentarer på ting vi gjør som hun ville gjort annerledes. Dette er nytt for meg, og det er faktisk sårt. Hun har endret kroppsholdning og væremåte fra å være voksen til gammel.

Faren min stilte alltid opp, og var nysgjerrig på hvordan vi hadde det. Nå er han mest opptatt av å snakke om seg selv, og det er bare hans mening som er riktig, alle andre er tullinger. Dette er vanskelig å vite hvordan man skal møte, for hvis man forsøker å prate om noe annet enn hva han liker eller har meninger om, så trekker han det mot noe han interesserer seg for, med en gang.

 

Dette er faktisk en liten sorg merker jeg 🥺 Utrolig vanskelig å se de andre seg på denne måten. Mulig det er naivt av meg, men jeg hadde håpet de var "seg selv" også så gamle.

Anonymkode: 69d39...c76

Dette behøver ikke å være sykdomsrelatert.
Det kan faktisk være så enkelt at foreldrene dine har blitt såpass erfarne at de ikke lenger er redde for å være direkte.
Tidligere har de kanskje skjerpet seg og ofret litt selvrespekt på husfredens bord. Hvis man har passert 70 har man også opparbeidet nok livsvisdom til å si fra om hva som er rett og galt

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg godt igjen. Har foreldre som alltid har stilt opp, pappa superhandy og mamma superhusmor som har hatt en ustoppelig energi til å hjelpe og bidra til barn, familie, naboer, venner osv. Og har vært godt likt av folk.

Nå begynner det å komme endel fysiske skavanker, så de blir mer sittende inne og mindre istand til å hjelpe til. Og merker de også blir mye mer sneversynt. Beint ut rasistiske iblant, fort kritiske til enhver de ikke kjenner som har mørkere hud. Veldig polariserte meninger innen samfunn, politikk osv, nesten håpløst å snakke om nyheter og aktuelle saker med de. Særlig pappa blir jeg støtt satt ut over hvor skarpt og ugreit han kan snakke om ting, han som alltid har vært litt moromann og spredd vitser og latter.

Men jeg får meg ikke til å korrigere de, heller ikke rasismen. Det får være som det er, de er fortsatt kjærlige og fine og tilstedeværende mennesker overfor oss. Og jeg er bare veldig glad for å ha de begge i live nå som de faktisk nærmer seg 80-årene…

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Diskulis skrev (5 minutter siden):

Kjenner meg godt igjen. Har foreldre som alltid har stilt opp, pappa superhandy og mamma superhusmor som har hatt en ustoppelig energi til å hjelpe og bidra til barn, familie, naboer, venner osv. Og har vært godt likt av folk.

Nå begynner det å komme endel fysiske skavanker, så de blir mer sittende inne og mindre istand til å hjelpe til. Og merker de også blir mye mer sneversynt. Beint ut rasistiske iblant, fort kritiske til enhver de ikke kjenner som har mørkere hud. Veldig polariserte meninger innen samfunn, politikk osv, nesten håpløst å snakke om nyheter og aktuelle saker med de. Særlig pappa blir jeg støtt satt ut over hvor skarpt og ugreit han kan snakke om ting, han som alltid har vært litt moromann og spredd vitser og latter.

Men jeg får meg ikke til å korrigere de, heller ikke rasismen. Det får være som det er, de er fortsatt kjærlige og fine og tilstedeværende mennesker overfor oss. Og jeg er bare veldig glad for å ha de begge i live nå som de faktisk nærmer seg 80-årene…

Tviler sterkt på at de plutselig har blitt rasistiske.
Husk at disse menneskene har sett utviklingen de siste 50-60 årene med egne øyne og  har livsvisdom nok til å kunne kritisere de store linjene i globaliseringspolitikken.

Fra en felles innsats for oppbygging av velferdssamfunnet til å observere snylterne som river det ned igjen.

  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Surpomp skrev (25 minutter siden):

Dette behøver ikke å være sykdomsrelatert.
Det kan faktisk være så enkelt at foreldrene dine har blitt såpass erfarne at de ikke lenger er redde for å være direkte.
Tidligere har de kanskje skjerpet seg og ofret litt selvrespekt på husfredens bord. Hvis man har passert 70 har man også opparbeidet nok livsvisdom til å si fra om hva som er rett og galt

Dette. Jeg er en av de "eldre". Jeg er riktignok noen år yngre enn 70, men merker at jeg gidder ikke å være konfliktsky eller å "gå rundt grøten". 

Det betyr ikke at jeg er ufin eller ekkel. Men at jeg nå sier fra på en annen måte enn det jeg gjorde for 20-30 år siden. 

Anonymkode: b3326...6b7

  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis dere overlever, så vil det skje dere også. Husk denne tråden når dere er 70.

Anonymkode: abf5e...af0

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har en mamma som rundt 80 år i sommer. Pappa mistet vi til kreften for drøyt 3.5 år siden. Han ble 82 år gml. Mamma bor for seg selv i enebolig, stor hage, elsker å invitere folk , alltid noe på lur eller nybakt. Hagen er frodig og helt nydelig. Hun har blitt litt dårligere til beins siste såret, men har også artrose i knærne. Hun har alltid stillt opp for barn, barnebarn,  venner,  naboer og annen familie.  Merker jeg ringer henne oftere nå, da hun jo bor alene og ikke hsr besøk hver dsg(selv om det kan virke sånn). Merker Ingentegn pp demens, men har blitt mere urolig for henne etter pappa din død, og Merker at vi så smått begynner å bytte roller.  Hun bor 1.5 t kjøring unna, kjører bil, men ikke i mørket eller dårlig føre. Vi henter og bringer gjerne. Håper mamma holder seg frisk og rask resten av livet, gruer meg til det snur og evnt er over. 

Anonymkode: 04348...95a

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har en mamma som rundt 80 år i sommer. Pappa mistet vi til kreften for drøyt 3.5 år siden. Han ble 82 år gml. Mamma bor for seg selv i enebolig, stor hage, elsker å invitere folk , alltid noe på lur eller nybakt. Hagen er frodig og helt nydelig. Hun har blitt litt dårligere til beins siste såret, men har også artrose i knærne. Hun har alltid stillt opp for barn, barnebarn,  venner,  naboer og annen familie.  Merker jeg ringer henne oftere nå, da hun jo bor alene og ikke hsr besøk hver dsg(selv om det kan virke sånn). Merker Ingentegn pp demens, men har blitt mere urolig for henne etter pappa din død, og Merker at vi så smått begynner å bytte roller.  Hun bor 1.5 t kjøring unna, kjører bil, men ikke i mørket eller dårlig føre. Vi henter og bringer gjerne. Håper mamma holder seg frisk og rask resten av livet, gruer meg til det snur og evnt er over. 

Anonymkode: 04348...95a

Ingen grunn til å ta sorgene på forskudd, hvertfall. Mange er åndsfriske til de dør langt oppi nittiårene, og mange klarer seg også relativt bra fysisk.

Anonymkode: f2bce...8a8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Surpomp skrev (7 timer siden):

Dette behøver ikke å være sykdomsrelatert.
Det kan faktisk være så enkelt at foreldrene dine har blitt såpass erfarne at de ikke lenger er redde for å være direkte.
Tidligere har de kanskje skjerpet seg og ofret litt selvrespekt på husfredens bord. Hvis man har passert 70 har man også opparbeidet nok livsvisdom til å si fra om hva som er rett og galt

Da burde de jo med all den visdommen skjønt at ingen gidder å høre på dem der de tjatrer i vei. Det er ikke nødvendigvis sykdom nei, men det inntreffer gjerne i det man pensjoneres og får redusert inntrykkene utenfra. Verden snevrer inn og man blir ditt nick. Skjer med oss alle med mindre man klarer å opprettholde en link til andre enn andre gamliser. 

Anonymkode: 0b557...23a

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg er ikke født i Norge og hører ikke hjemme i verken den norske eller fødelandets kultur. Men jeg er heldig som bor i Norge, ja. 

Men det er en stor avsporing fra hva tråden handler om. 

Anonymkode: 3e2e5...d2c

Avsporing er jo å ta runden på et kvinneforum i et i-land, og skrive at det ikke er synd på TS, for du har det verre. 

Anonymkode: 0f7a8...efc

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...