Avhengig av drama og kaos og stress

[AnonymBruker]

Irak skrev (11 minutter siden):

Kan du skrive ned tankene dine for deg selv på et ark når det står på som verst? 

Er jo bare å brenne det etterpå eventuelt. Bare så du får det ut av systemet tenkte jeg på...Det beste er selvfølgelig å snakke med noen du stoler på, og som har erfaring med angst og som kan forstå hva dette dreier seg om. Jo mer man prater om ting og tang, jo mer kan man få normalisert det tror jeg. 

Ellers er det hjelpetelefon som går an å ringe hvis det er veldig ille....

Angstanfall er skikkelig vondt og smertefullt...

Irak skrev (8 minutter siden):

Eller at du jobber for å glemme noe som trigger deg...Det er og en mulighet...

Om det er andres drama, deg selv eller hva er det bare du som kan svare på. 

Har du panikkanfall? 

Jeg skriver mye dagbok for å håndtere følelsene mine og ikke handle på impulser. Og går og snakker med en psykolog. Men takk for tipsene ❤️ 

Vil ikke si at jeg har panikkanfall, og jeg vet ikke om jeg har noen diagnose på at jeg får angstanfall, men det er jo liksom at det hoper seg opp ja, mye angst og uro. Men det er ikke helt det heller, er mer som et sug etter rus. En intens craving, "bare må ha det!"-følelse. 

Jeg tror jeg flukter fra å være alene med livet mitt. Det er jo egentlig en så normal ting, men når jeg aldri har erfart det før blir det veldig skremmende. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

jeg tror kanskje ikke det først og fremst det er drama du trenger, men oppmerksomhet, og på en måte bekreftelse?

Som når du ringte eksen, og det føltes bra.

Anonymkode: 4f6ab...724

[Spiren]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tusen takk for at du skrev til meg, så fint å høre fra enda en som har vært der selv og faktisk forstår hvordan det er. Jeg føler meg ganske ensom også ja. Det er noe jeg kanskje ikke helt satt ord på tidligere i tråden. Men det er som at selv om jeg ikke har følt meg sett på mange år, egentlig noensinne, så er det liksom som at jeg var jo sosial på denne måten, jeg var som du sier viktig. Og nå når jeg har viklet meg ut av det, livet går jo videre for dem og jeg ser at jeg var ikke viktig, og det er MYE tid som plutselig er frigitt og når jeg da i en alder av ca 35 ikke aner noe om hva jeg liker å bruke tiden på, så blir det både tomt og ensomt. Da jeg skrev på fredag var jeg bare enormt stresset, og jeg tror en av tingene jeg på en måte flykter fra er erkjennelsen av hvor dypt alene jeg kjenner meg, og på en måte "forlatt". Det er jo JEG som har valgt å ta avstand fra dramaet, samtidig føler jeg meg forlatt av en stødig følgesvenn (kaoset). 

Jeg skal så absolutt ta den smertefulle veien denne gangen. Det har vært smertefullt frem til nå også, og jeg har stått i det for å komme hit og nå er jeg på oppløpssiden og jeg tar det. For slik jeg ser det så kan jeg enten ha smerte mens alt forblir dritt, eller jeg kan ha smerte på veien til noe annet og bedre. 💪 

Kjenner også jeg blir stolt av deg, enda jeg ikke kjenner deg! For jeg vet at dette ikke er lett, og du beskriver det som at du i aller høyeste grad har kommet frem i andre enden! 

Vil gjerne spørre hvordan den overgangsperioden var for deg, med å få grep om egne ønsker og mål, og hvor lang tid det tok for deg? ❤️ 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Hei igjen, 

Veldig kjekt å lese refleksjonene dine og jeg kjenner meg jo mye igjen. Vi er heller ikke så forskjellige i alder (jeg er 34). 

Hos meg var det litt andre omstendigheter hvor jeg tok et livsvalg som førte til at en større vennegjeng snudde ryggen ved å ikke være der for meg slik jeg var for dem.

Det var sårt å innse at jeg la mer i relasjonene (med dramaene som fulgte). 

Jeg brukte ca 1,5 år på å komme meg opp og ut av det. Min redning var å lese bøker som fikk meg til å reflektere og lære om temaer som utviklet meg (finansbøker av alle ting som jeg aldri tidligere hadde interesse for).

Jeg begynte også med å sette meg mål karrieremessig, helsemessig og utviklingsmessig. Jeg ble med i grupper relatert til interesser, men holdt folk bittelitt på avstand. Jeg ville ikke risikere å komme for tett på før jeg lærte meg å håndtere folk med drama riktig.

Disse menneskene som bare tar og skaper drama - de er gjerne slike mot alle. Forskjellen er at jeg ville forstå de ihjel og hjelpe, så jeg kunne føle meg som en helgen som er så varm og snill. 

Jeg har kommet ganske langt både karrieremessig og mentalt nå. Jeg hører gjennom felles bekjente hvordan drama hos disse tidligere vennene fortsetter i samme spor. Men nå føles det fremmed for meg.

Og ganske sykt. At jeg kunne bruke en hel helg for å være gratispsykolog og så involvert i noe som angikk meg så lite. Nesten pinlig.

Jeg vet hvordan du har det med at du føler at du "er for gammel" til å nå bli kjent med deg selv. Jeg tenker tidvis selv at jeg hadde kommet så mye lenger om jeg hadde fokusert på meg og mitt liv tidligere. 

Samtidig er det folk som lever for andre hele livet sitt. Og nå fanger jeg opp energityver (det er det de er) mye tidligere. Så stol på prosessen og at du følger ditt eget tidsløp 😊 Heier på deg.

Ps: Min viktigste drivkraft var å komme mye lenger enn dem alle sammen. Virkelig vise dem at de holdt meg igjen, og nå som de er borte er det de som har tapt, og at jeg har oppgradert. 

 

 

[Andro]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det høres ikke ut som du har så god selvinnsikt, for du går inn i en tråd der noen forsøker å forbedre seg og så sammenligner du dem med noen som "elska å slutte andres livsglede"

Personen i ts fikk skryt av meg for å ha fått ny selvinnsikt, og å være klar til å gjøre klokere valg - som ikke ødelegger andres dager. For å beholde anledningen til å ta ut noe stress og kaos får personen tips om å gjøre det på måter som gjør noe godt, framfor å styre unna å øse ut sitt overskudd på måter som vedkommende selv skildrer som uønska.
Med den nye selvinnsikten kan vedkommende bli en verdi for andre, og ikke en som sender stygge meldinger, krangler og suger livsgløden ut av dem. Det vil hen vinne på. Det er ikke stygt å si det. Det er en anerkjennelse av tidligere realiteter, og framtidige muligheter.

[Andro]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tror jeg flukter fra å være alene med livet mitt. Det er jo egentlig en så normal ting, men når jeg aldri har erfart det før blir det veldig skremmende. 

Det tror jeg er veldig normalt, og noen finner dårligere/bedre måter å gjøre det på enn andre.
Engasjer deg i et sosialt fellesskap som kjemper for noe sammen. Frivillig arbeid, organisasjon, dugnad - whatever. Finn noe som gjør deg glad, og gjerne litt sliten, og som er nyttig for samfunnet du er del av.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

jeg tror kanskje ikke det først og fremst det er drama du trenger, men oppmerksomhet, og på en måte bekreftelse?

Som når du ringte eksen, og det føltes bra.

Anonymkode: 4f6ab...724

Vet du akkurat dette tenkte jeg også på etter den samtalen! For jeg har landet på at selv om jeg var veldig sint og ropte, at det alt i alt var en bra samtale, og han også sa at han var glad jeg hadde ringt og selv om det var ikke hyggelig at jeg var så sint så skjønte han meg, og jeg selvfølgelig skammer meg over oppførselen min der. Samtidig så har jeg grunnet på det at det føltes bra også. Og da er det jeg kommer til at liksom det er kanskje drama og kaos jeg craver, det får meg til å føle meg trygg, men det jeg trenger er jo positiv oppmerksomhet, å kunne gjøre hyggelige ting sammen med folk uten at det er element av drama i det. Og bekreftelsen jeg trenger er jo på en måte fra meg selv på den måten at jeg stod opp for meg selv. At jeg gir plass til følelsene mine, men på sunnere måter enn den samtalen da. Det er rart jeg har liksom en følelse av tomhet inni meg, som at jeg ikke finnes der inne, men like etter den samtalen og underveis så kjentes det som at det var noe substansielt i brystet mitt. Høres sikkert kjemperart ut! 

Greia med eksen var jo kanskje at måten han møtte meg gjorde at det ble en anledning til at jeg ble sett og hørt på det jeg følte, mens hvis han fremdeles var kaotisk og voldelig som han pleide, ville det blitt kaos bare. 

Hehe, jeg skrev kjempemasse til deg jeg. Jeg forventer ikke noe svar på alt surret mitt. 😅

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[Irak]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg skriver mye dagbok for å håndtere følelsene mine og ikke handle på impulser. Og går og snakker med en psykolog. Men takk for tipsene ❤️ 

Vil ikke si at jeg har panikkanfall, og jeg vet ikke om jeg har noen diagnose på at jeg får angstanfall, men det er jo liksom at det hoper seg opp ja, mye angst og uro. Men det er ikke helt det heller, er mer som et sug etter rus. En intens craving, "bare må ha det!"-følelse. 

Jeg tror jeg flukter fra å være alene med livet mitt. Det er jo egentlig en så normal ting, men når jeg aldri har erfart det før blir det veldig skremmende. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Man trenger ikke å ha diagnose for å oppleve angstanfall...Det kan være ulike triggere som utløser det, og det er ulikt fra person til person. Det kan være en lukt, en følelse ja mange ulike ting egentlig. 

Jeg har måttet lære meg å trives i mitt eget selskap etter et brudd for tre år siden. Det kan føles skummelt å være alene om man ikke er vant til det, og man kan ha en følelse av at man prøver å unnslippe seg selv på en måte. Det er ikke bra. Stress er en angst-trigger nr 1 så den bør unngås for enhver pris. Hva som stresser en kan være ulikt fra person til person. 

Har du noen du kan snakke med? Få utløp for tankene dine? 

Det kan hjelpe å snakke dem ut av systemet om man klarer det...

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som deg. Som jeg holder meg langt unna.
Om ikke drama (som hun gjerne hauser opp enda mere) oppsøker henne, lager hun drama selv. (som du nå gjorde med x`en) Du får passe deg så du ikke mister alle rundt deg, og ender opp alene fordi folk ikke gidder mere av det ustabil emosjonelle greiene dine. Bare et tips. Beklager om jeg virker litt slem. Jeg er bare så lei.

Anonymkode: 5c0fa...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kjenner ei som deg. Som jeg holder meg langt unna.
Om ikke drama (som hun gjerne hauser opp enda mere) oppsøker henne, lager hun drama selv. (som du nå gjorde med x`en) Du får passe deg så du ikke mister alle rundt deg, og ender opp alene fordi folk ikke gidder mere av det ustabil emosjonelle greiene dine. Bare et tips. Beklager om jeg virker litt slem. Jeg er bare så lei.

Anonymkode: 5c0fa...48d

Høres ut som du er som meg. For du valgte å projisere din egen drit inn i tråden. Ja, du virker slem. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Høres ut som du er som meg. For du valgte å projisere din egen drit inn i tråden. Ja, du virker slem. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Nei. Jeg bare prøver å gi deg et perspektiv fra den andre siden. Hun jeg skriver om har brukt opp alle og ingen av oss orker mere og vi har kuttet henne ut. 

Anonymkode: 5c0fa...48d

[Spiren]

AnonymBruker skrev (På 6.9.2024 den 20.04):

Årgh, Gud, jeg tråkka rett i salaten. Ringte eksen og kjefta han huden full for den psykiske volden han utsatte meg for, begynte å hylgrine. Sa at han hadde vært en dårlig kjæreste og var et dårlig menneske. Føler jo at det jeg gjorde også var vold nå, så nå har jo jeg synket ned i gjørma. Han snakket med meg i en time, og på slutten etter at jeg hadde grått i en evighet sa jeg unnskyld for at jeg hadde ropt sånn heldigvis. Sa at han fortjente ikke det og beklaget på det sterkeste. Jeg skammer meg, og det med rette. 

Men det merkelige er at det føles også godt? Og jeg tror det er sånn utover at jeg fikk mitt "skudd med drama". Jeg føler jeg harka opp femten kilo med gråt og sorg og sinne fra de 7 åra vi var sammen der jeg bare tok i mot. Jeg har mest lyst til å si at jeg er så frustrert på meg selv for at jeg gjorde dette, synes det er den akseptable følelsen å ha nå, men sannheten er at på en måte føles det godt. Det er merkelig. Jeg har dårlig samvittighet naturligvis, og sendte en melding og sa unnskyld igjen for at jeg var så voldsom og ringte så plutselig og takket for at han hadde lyttet til meg. Samtidig føles det viktig på en måte. Føler meg på en måte litt fri. 

Men det syke og litt skremmende er jo hvordan jeg følte at impulsen om å ringe bare tok over. Prøvde å distrahere meg, og så bare kjente jeg nå ringer jeg faen meg og så tok han den og så var jeg i gang. Det er skremmende. Pleier jo å ha mer impulskontroll. Og underveis var det som at jeg så meg selv utenfra der jeg tenkte "nå gjør du det, nå oppsøker du dramaet, slutt!!!", men så fortsatte jeg, og snakket for første gang helt ærlig om hva jeg hadde følt, og det var en syk kraft i det. Og faktisk så er det den mest konstruktive samtalen jeg og eksen har hatt gjennom de 7 årene vi var sammen også på en måte. Det gir jo ingen mening. 

Jeg trenger så jævlig å gå i terapi. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Jeg vil si at dette er et sunnhetstegn. Kraftige byks hvor du føler at du mistet kontrollen kan vitne om to ting:

1. Trangen bygget seg opp siden du nå har hatt en periode hvor du ikke har fått utløp før nå. Litt som avhengige som brått slutter - og føler så ekstrem trang. 

2. Egoet ditt forteller deg at du har blitt urettferdig behandlet. Du har med andre ord begynt å tenke på deg selv.

Jeg ville ikke stresset med denne hendelsen. Du er på riktig vei 😊

[AnonymBruker]

Spiren skrev (27 minutter siden):

Hei igjen, 

Veldig kjekt å lese refleksjonene dine og jeg kjenner meg jo mye igjen. Vi er heller ikke så forskjellige i alder (jeg er 34). 

Hos meg var det litt andre omstendigheter hvor jeg tok et livsvalg som førte til at en større vennegjeng snudde ryggen ved å ikke være der for meg slik jeg var for dem.

Det var sårt å innse at jeg la mer i relasjonene (med dramaene som fulgte). 

Jeg brukte ca 1,5 år på å komme meg opp og ut av det. Min redning var å lese bøker som fikk meg til å reflektere og lære om temaer som utviklet meg (finansbøker av alle ting som jeg aldri tidligere hadde interesse for).

Jeg begynte også med å sette meg mål karrieremessig, helsemessig og utviklingsmessig. Jeg ble med i grupper relatert til interesser, men holdt folk bittelitt på avstand. Jeg ville ikke risikere å komme for tett på før jeg lærte meg å håndtere folk med drama riktig.

Disse menneskene som bare tar og skaper drama - de er gjerne slike mot alle. Forskjellen er at jeg ville forstå de ihjel og hjelpe, så jeg kunne føle meg som en helgen som er så varm og snill. 

Jeg har kommet ganske langt både karrieremessig og mentalt nå. Jeg hører gjennom felles bekjente hvordan drama hos disse tidligere vennene fortsetter i samme spor. Men nå føles det fremmed for meg.

Og ganske sykt. At jeg kunne bruke en hel helg for å være gratispsykolog og så involvert i noe som angikk meg så lite. Nesten pinlig.

Jeg vet hvordan du har det med at du føler at du "er for gammel" til å nå bli kjent med deg selv. Jeg tenker tidvis selv at jeg hadde kommet så mye lenger om jeg hadde fokusert på meg og mitt liv tidligere. 

Samtidig er det folk som lever for andre hele livet sitt. Og nå fanger jeg opp energityver (det er det de er) mye tidligere. Så stol på prosessen og at du følger ditt eget tidsløp 😊 Heier på deg.

Ps: Min viktigste drivkraft var å komme mye lenger enn dem alle sammen. Virkelig vise dem at de holdt meg igjen, og nå som de er borte er det de som har tapt, og at jeg har oppgradert. 

Takk igjen, setter så pris på oppfølgingssvaret!

Det er som du sier faktisk sykt når en tenker på det. Nå har jeg jobbet meg hit gjennom flere år, likevel skal jeg ikke så langt tilbake i tid for å finne eksempler på hvordan jeg har tatt overdrevent ansvar for andre menneskers problemer. Det ble på en måte hele livet mitt. Det var alltid en krise, alltid en konflikt. Og var det ikke det så hadde jeg en sånn merkelig idé om at "nei nå må jeg ringe Gudrun for henne har jeg jo ikke ringt på x uker". Jeg overdreiv nok min viktighet, og akkurat den delen kan jeg også kjenne at er pinlig. 

En av de verste oppvåkningene var i vinter, etter flere måneder med å stille opp for en venn både praktisk og emosjonelt, der jeg følte meg fanget for vedkommende stadig sa de ikke kunne greie det på egen hånd og jeg var så marinert i dette tankegodset, jeg hadde masse stressymptomer fordi jeg lyttet jo ikke til mine grenser, så brått ordnet det seg, og han ble opptatt med livet sitt og tilbake satt jeg og ingenting i mitt liv hadde jo endret seg ... jeg ble så paff på en måte. Han hadde hatt fremdrift, mitt liv var tomt. 

Du nevner "er for gammel", og det er vel ikke det at jeg føler jeg er for gammel til å bli kjent med meg, for gud bedre, jeg vil jo heller gjøre det nå enn når jeg er 80! Er jo fortsatt ung sånn sett. Men det er mer sårt, all bortkastet tid. Og å innse hvor tomt livet mitt er ellers, hvor lite fremdrift jeg har hatt. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har tillit til at jeg finner ut av det. Og jeg kjenner meg i dag også litt klar til å prioritere hva enn jeg måtte føle meg interessert i! 

Takk for alle gode tips, og at du heier på meg! 😊

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

Spiren skrev (2 minutter siden):

Jeg vil si at dette er et sunnhetstegn. Kraftige byks hvor du føler at du mistet kontrollen kan vitne om to ting:

1. Trangen bygget seg opp siden du nå har hatt en periode hvor du ikke har fått utløp før nå. Litt som avhengige som brått slutter - og føler så ekstrem trang. 

2. Egoet ditt forteller deg at du har blitt urettferdig behandlet. Du har med andre ord begynt å tenke på deg selv.

Jeg ville ikke stresset med denne hendelsen. Du er på riktig vei 😊

Fint å høre hvordan du så den episoden, jeg har landet ca. på nr 2 jeg også, at jeg endelig stod opp for meg selv. Nr 1 høres akkurat ut slik det var, en ekstrem trang. Jeg ble motivert til heller å prioritere mine følelser/tenke på meg i hverdagen, så jeg ikke opplever å miste kontrollen brått. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei. Jeg bare prøver å gi deg et perspektiv fra den andre siden. Hun jeg skriver om har brukt opp alle og ingen av oss orker mere og vi har kuttet henne ut. 

Anonymkode: 5c0fa...48d

Bra for deg! 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

TS her. 

Har kommet meg gjennom uka uten for mange utfordringer. Så ringte en venninne meg i går og startet en "greie". Og det var som at jeg var delt oppe i hodet. Jeg merket at jeg engasjerte meg, samtidig var det som det satt en rolig del bak i hodet mitt og sa "dette er det det er meningen du ikke skal gjøre lenger, du trenger ikke snakke med henne i timesvis, du kan legge på, du kan si du må gjøre noe annet". Men likevel greide jeg det ikke. La merke til mange indre sensasjoner. Kjente at jeg følte at jeg skulle dø hvis jeg sa "håper du finner ut av det" og så avsluttet. Etterpå gråt jeg. Forstår det ikke. Føler meg så enormt fanget. 

Psykologen sa at det ikke er rart livet mitt føles tomt, og at det er impulser om å gå tilbake og oppsøke det. Og at for hver dag jeg skaper avstand mellom meg selv og "dramaet" så er jeg på vei mot et bedre liv og et bedre sted, selv når jeg ikke kjenner på impulser om hva jeg vil. Denne pausen vil på sikt gi impulser om hva jeg vil, hvem jeg er osv. At det handler om å gi det plass, og stole på at det kommer. Og at fråværet av dysfunksjon også er steg i riktig retning selv om det er tomt her. 

Nå er det helg igjen, den er tom, og jeg kjenner panikken stige. Kjenner de destruktive impulsene kommer sterkere og sterkere. Jeg er så sliten og lei meg. 💔

Anonymkode: 35670...bdb