Avhengig av drama og kaos og stress

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vil gjerne spørre hva du mente med at det er en verdifull erfaring gjennom livet, særlig det med eksen?

Hun mener Kansje at det er en verdifull erfaring når du ser tilbake på samtalen og lærer. Men da må du jo sette deg inn i hvorfor du gjorde det du gjorde og hvordan det påvirket din eks. Når vi kan reflektere på hvorfor vi gjør det vi gjør og hvordan våre handlinger påvirker andre, så er erfaringen verdifull fordi da kan vi lære og utvikle oss. 

[AnonymBruker]

Hva med trening? Lære deg en idrett hvor du samtidig er sosial? Du vil få et annet fokus i vennskapene hvis dere har en felles interesse.

Anonymkode: be0f3...509

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva med trening? Lære deg en idrett hvor du samtidig er sosial? Du vil få et annet fokus i vennskapene hvis dere har en felles interesse.

Anonymkode: be0f3...509

Takk for tipset! 

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

Demens

Anonymkode: 17ce2...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Synes det var en interessant måte å se det på, som om den delen har en slags egen sjel og sine egne motiv, og vil overleve. Jeg orker ikke at den parasitten får være del av meg selv lenger. Vet ikke om jeg vil kalle det en sorgprosess, men er i alle fall en tilvenningsprosess. Det kjennes som abstinenser. Fysisk og psykologisk. 

Jeg var tidligere i en lignende type jobb, fikk mye gode tilbakemeldinger, med det også bidrog til det mønsteret jeg hadde som jeg både ble syk av men også craver. 

Vil gjerne spørre hva du mente med at det er en verdifull erfaring gjennom livet, særlig det med eksen?

Går ikke tur lenger nei, men jeg får prøve å starte med det. Gjør turgåing at du føler du lever?

Tusen takk for tankene ❤️ 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Hei.

Alle erfaringer du har i ditt liv er særdeles verdifulle for deg grunnet muligheten du har til å analysere de og betrakte det på avstand når du klarer det, samtidig som de gir deg en gyllen mulighet til å bearbeide alle følelser som oppstår i forbindelse med dette. Samtalen med din eks feks er verdifull fordi han ga deg en mulighet til å snakke om ting, lyttet, og svarte med sine synspunkter. Etterpå hadde dere begge mulighet til å beklage og tilgi. Når du tenker på at svært mange aldri kommer dit at de får snakke sammen om ting i noen minutter engang, tenk da på at dere satt i en time og snakket. Om du begynner å betrakte alt som du har opplevd som noe du kan lære fra, og tilgi deg selv og andre (du trenger ikke akseptere at noen gjorde det de gjorde, eller du selv gjorde) og tillater deg selv å tilgi for din egen del slik at du kan heles og komme deg videre etterhvert, så tenk på hvor ufattelig verdifullt dette er for deg selv og i kontakt med andre mennesker i fremtiden. 

Turgåing gjør at kropp og sinn bearbeider ting sammen, samtidig som du får nye impulser fra det du ser og hører rundt deg. Det er derfor det anbefales rolige gåturer i grønne arealer, rolige fine områder og natur med skog og mark. Bare en rusletur i en park hjelper og er en begynnelse.

Anonymkode: 9dbc3...14d

[AnonymBruker]

lillevill skrev (12 timer siden):

Hun mener Kansje at det er en verdifull erfaring når du ser tilbake på samtalen og lærer. Men da må du jo sette deg inn i hvorfor du gjorde det du gjorde og hvordan det påvirket din eks. Når vi kan reflektere på hvorfor vi gjør det vi gjør og hvordan våre handlinger påvirker andre, så er erfaringen verdifull fordi da kan vi lære og utvikle oss. 

Helt riktig.

Anonymkode: 9dbc3...14d

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i totalt kaos og livet mitt bestod langt opp i voksen alder på å ta meg av andre. Når jeg omsider ble trygg og sluttet med dette, har det vært en lang vei å gå. For livet mitt var jo tomt og kjedelig, når all energi og fokus var kun brukt på andre og å være i konstant overlevelsesmodus. Jeg var og er tildels enda svært rastløs. Barna mine er mitt anker, som gjør at jeg blir tvunget til å holde meg i ro. Jeg følte før, som deg, dødsangst og panikk bare ved tanken på en rolig tilværelse og det å bo ett fast sted resten av livet (jeg måtte flytte konstant rundt hele barndom og ungdom). Dette er noe jeg har brukt måneder og år på å bli kvitt, og det som har hjulpet er å bli kjent med meg selv og egne behov, nye interesser, trening, holde meg opptatt og «stresse» med ting som faktisk er konstruktive. Er enda ikke i helt i mål. Men vil si at ting vil bli bedre ts, og du er på god vei❤️

Anonymkode: 7427d...17c

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (På 6.9.2024 den 16.07):

Det er sprøtt fordi jeg hater drama. Jeg blir syk av det. Jeg hater at folk ikke kan si det de mener, og mene det de sier. Kaotiske omgivelser blir jeg stresset av. Jeg trenger orden og ro rundt meg, stabile mennesker som er til å stole på. Er sensitiv for bråk, og kaos. Og likevel, når jeg nå er kommet frem hit, uten kaoset, og hver gang jeg har fått et lite øyeblikk av det jeg trenger så blir jeg så redd.

Føler meg fullstendig håpløs. 

Er i midten av 30-åra, og alt jeg har kjent har vært liksom psykisk sykdom, og traumer og kaotiske omgivelser, voldelig parforhold, konflikter med venner, helseproblemer, jobbproblemer, og så nå er det bare en nydelig dag her, jeg er frisk, stabil, er ikke rundt folk som er utrygge, har orden på ting, og det kjennes som at jeg dør. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Da tenker jeg at du er ikke stabil og er ikke kommet til kjernen av problemet, eller kanskje du er ved kjernen nå, men du må bytte ut det destruktive du har holdt på med, med aktiviteter som holder deg engasjert i noe positivt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei.

Alle erfaringer du har i ditt liv er særdeles verdifulle for deg grunnet muligheten du har til å analysere de og betrakte det på avstand når du klarer det, samtidig som de gir deg en gyllen mulighet til å bearbeide alle følelser som oppstår i forbindelse med dette. Samtalen med din eks feks er verdifull fordi han ga deg en mulighet til å snakke om ting, lyttet, og svarte med sine synspunkter. Etterpå hadde dere begge mulighet til å beklage og tilgi. Når du tenker på at svært mange aldri kommer dit at de får snakke sammen om ting i noen minutter engang, tenk da på at dere satt i en time og snakket. Om du begynner å betrakte alt som du har opplevd som noe du kan lære fra, og tilgi deg selv og andre (du trenger ikke akseptere at noen gjorde det de gjorde, eller du selv gjorde) og tillater deg selv å tilgi for din egen del slik at du kan heles og komme deg videre etterhvert, så tenk på hvor ufattelig verdifullt dette er for deg selv og i kontakt med andre mennesker i fremtiden. 

Turgåing gjør at kropp og sinn bearbeider ting sammen, samtidig som du får nye impulser fra det du ser og hører rundt deg. Det er derfor det anbefales rolige gåturer i grønne arealer, rolige fine områder og natur med skog og mark. Bare en rusletur i en park hjelper og er en begynnelse.

Anonymkode: 9dbc3...14d

Tusen takk for forklaringen! Jeg analyserer mye av det jeg erfarer, og skriver mye dagbok. Og er helt enig, slike situasjoner gir så mye nyttig lærdom. Det jeg lander på angående samtalen med min eks var at det var masse gamle følelser som jeg hadde behov for at kom ut og det var helt utrolig nyttig for meg at han var lydhør og også hadde interesse av å snakke om det. Det jeg lærer er at jeg i større grad må gi uttrykk for mine skuffelser og følelser der og da når det skjer, ikke mange år senere. At dette potensielt også kan være nyttig for andre, det hadde jo vært fint, opplever jo at venner sier at det er godt å snakke med meg f.eks. 

Angående tilgivelse, jeg har slitt med å tilgi eksen. Alltid følt at det var et tårn umulig å bestige, men jeg kjenner virkelig at noe er endret i meg nå, at jeg på en måte ikke har lyst til å holde fast ved det lenger. 

Det var en periode jeg gikk mye tur, uten lyd på øret, opplevde at jeg var mye mer samlet i den perioden. Så gir veldig mening det du sier. Takk igjen! 😊

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har vokst opp i totalt kaos og livet mitt bestod langt opp i voksen alder på å ta meg av andre. Når jeg omsider ble trygg og sluttet med dette, har det vært en lang vei å gå. For livet mitt var jo tomt og kjedelig, når all energi og fokus var kun brukt på andre og å være i konstant overlevelsesmodus. Jeg var og er tildels enda svært rastløs. Barna mine er mitt anker, som gjør at jeg blir tvunget til å holde meg i ro. Jeg følte før, som deg, dødsangst og panikk bare ved tanken på en rolig tilværelse og det å bo ett fast sted resten av livet (jeg måtte flytte konstant rundt hele barndom og ungdom). Dette er noe jeg har brukt måneder og år på å bli kvitt, og det som har hjulpet er å bli kjent med meg selv og egne behov, nye interesser, trening, holde meg opptatt og «stresse» med ting som faktisk er konstruktive. Er enda ikke i helt i mål. Men vil si at ting vil bli bedre ts, og du er på god vei❤️

Anonymkode: 7427d...17c

Så glad jeg er for å høre fra en annen som faktisk kan kjenne igjen dette, og ikke bare ser det som helt sprøtt. Det betyr mye at du deler at du har fått det bedre angående dette og har troa på at jeg er på god vei. Tror nøkkelen er i det du sier om å bli kjent med seg selv, og ting som ikke er motivert av å være noe for noen andre. Som jeg nevnte i HI var jeg, eller er jeg, medavhengig, og ikke fordi jeg var pårørende til an alkoholiker som barn, men den nyere definisjon som er at en får alt i livet til å handle om andre, så hele livet har jeg aldri visst hva jeg ville, og så nå når jeg står her og har fjerne det destruktive så er det jo søren ikke rart det er tomt. Og etter hvert som jeg har møtt følelsene gjennom helga, så er det pinadø heller ikke rart at jeg craver kaoset. 

Dessuten fant jeg noe i en bok jeg leser om medavhengighet som bare traff så spot on, og som også snakker om det du sier at en kan "stresse" med ting som er konstruktive, vil dele det i et eget innlegg kanskje det kan være nyttig for deg også. 

Tusen takk for at du skrev til meg. ❤️ 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

Jeg leser boken "Codependent no more" av Melody Beattie. Gjennom noen år har den blitt tatt frem igjen og jeg leser noen kapitler om gangen. For tiden har den vært fremme igjen, og en sterk støtte i hjelpe meg å ta de siste stegene for å si nei til andres drama, som jeg føler jeg på en måte landet forrige helg. Så var det meg da, mitt liv, hva vil jeg gjøre, og så er det bare tomt. 

Men da jeg leste i den boken i går kom jeg til et lite segment som het "drama addicts", og jeg følte meg så bønnhørt fra Universet. Det beskriver akkurat slik det føles for meg med ord jeg ikke kunne funnet frem til selv! Deler det her, både fordi det er godt for meg å repetere det med å skrive det inn, og fordi kanskje hvis det er flere som meg her i tråden, at det kan være nyttig for dem. ❤️ 

Sitat

Strangely enough, problems can become addicting, and many codependents become drama addicts. If we live with misery, crises and turmoil long enough, the fear and stimulation caused by problems can become a comfortable emotional experience. In the second volume of Getting them sober, Toby Rice Drews refers to this feeling as "excited misery". After a while, we can become so used to involving our emotions with problems and crises that we get and stay involved with problems that aren't our concern. We may even start creating drama or making troubles greater than they are to stimulate ourselves. This is especially true if we have neglected our own lives and feelings. When we're involved with a problem we know we're alive. When the problem is solved, we may feel empty and lifeless. Being in crisis becomes a comfortable place and it saves us from our humdrum existence. It's like getting addicted to soap operas, except the daily crisis occur in our lives and the lives of our friends and family. "Will Ginny leave John?" "Can we save Michael's job?" "What will Jennifer do?". 

After we have detached and begun minding our own business and our lives finally become serene, we may occasionally crave a little of the old excitement. We are used to so much turmoil and excitement that peace can seem bland that first. We'll get used to it. As we develop our lives, set our goals, and find things to do that interests us, peace will become comfortable - more comfortable than chaos. We will no longer need nor desire excited misery. 

We need to learn to recognize when we're seeking out excited misery. Understand that you don't have to make problems or get involved with others' problems. Find creative ways to fill the need for drama - in hobbies, recreation, work. Go to a movie, or write one. Take up a sport. In midlife, I took up skydiving, mountain climbing, and aikido, a soft form of martial arts. Have fun with drama, make money from drama, but keep the excited misery out of your life. 

- Melody Beattie, Codependent no more

Jeg kan ikke huske å ha hatt sunt stress i livet. Det aller meste jeg har gjort har vært involvert med noen form for drama. Om jeg datet så var det alltid drama, å gjøre noe gøy med venner da gikk jeg og ventet på noe drama, det var alltid noen som trengte noe, som måtte lufte seg, eller rante eller noe. Alt samvær med familiemedlemmer var drama og kaotisk. Å fylle på med positive former for drama og stress er helt utenkelig for meg. Og det samme med å liksom bare skulle kjenne hva jeg vil. Alt har handlet om andre.

Jeg er glad for å lese og forstå at det jeg kjenner på er helt naturlig når jeg har levd det livet jeg har. Og det er jo faen ikke rart jeg både blir stressa og at dette vil ta tid. Nå er det en uke, med en glipp på fredag, der fokus har vært på meg selv, det er ikke lenge! Jeg tror jeg må regne med at dette tar tid å bli kjent med seg selv og å pønske ut hvordan jeg kan få konstruktive måter for "drama" eller generelt bare stimulerende opplevelser. ❤️ 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[Spiren]

AnonymBruker skrev (På 6.9.2024 den 15.52):

Takk ❤️ 

Skal dit igjen til uka, så skal definitivt ta det opp da. Er liksom som at jeg kom frem til dit målet mitt er og så er alt bare så tomt. Føles som et enormt svart hull på en måte. Ja, jeg kjeder meg på en måte, samtidig som det også er litt godt å hvile. Men så er det ikke godt i det hele tatt fordi jeg fikk denne intense uroen som liksom skriker at jeg må involvere meg med noe drama. 😬 Føler jeg høres ut som tidenes idiot, men det er nå en gang bare sånn det er. 

Kjenner jeg klarer ikke tenke helt klart jeg. Når du sier utfordringer som ikke handler om andre mennesker så er det som at hjernen min blir helt tom, sånn bokstavlig. Alt har alltid handlet om andre mennesker. Jeg skal pønske på det, takk for godt forslag. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Jeg har faktisk vært der selv. Tiden ble så spist opp av andres drama at når dette endelig forsvant følte jeg meg utbrent og ganske ensom. Og ting var nesten for stille. Jeg kunne overtenke mye (skape drama i hodet) men livet opplevdes litt meningsløst.

Når jeg ser tilbake på det nå, innser jeg at dette var en overgangsperiode hvor det bare var unaturlig å tenke på seg selv. En del stygge sannheter kom frem også. Jeg savnet ikke dramaet i seg selv slik jeg trodde, men min rolle hvor jeg følte meg viktig til å enten bli informert om drama eller satt til å løse det.

Det distraherte meg også fra meg selv. Og når den distraksjonen ikke lenger var der måtte jeg ta ansvar for eget liv, ønsker og mål. Og innse hvor mye tid jeg hadde kastet ut av vinduet på andres problemer. Det gikk opp for meg hvor dårlig jeg var på tilstedeværelse hos meg selv.

Her er det viktig å ikke falle for fristelsen til å oppsøke dette dramaet igjen. Det er som en rus, hvor du døyver følelsen av innholdsløst liv. Ta den smertefulle veien. Den er virkelig verdt det. Selvtilliten din vil nå et helt nytt nivå.

Og når vet du at du er i mål? Andres drama blir uinteressant. Du kan eventuelt lytte når du er på stedet, men har ikke lenger interesse av å bli oppdatert eller involvert videre.

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 6.9.2024 den 15.55):

Ja, jeg tror nok svaret på det må bli ja.

Greia var at i så lang tid var jeg så stresset, jobbet meg i hjel, involverte meg med alle andres business, satt ingen grenser, alt jeg lengtet etter var en pause. Så har jeg oppsøkt hjelp da, jobbet stødig med det. Og så nå fra forrige søndag så er det som at jeg "kom frem", jeg har fått en pause og jeg holder det ikke ut! For livet mitt er helt tomt her. Jeg har ingen fritidsinteresser, jeg vet ikke hvordan være med folk uten å bli sugd inn i deres drama eller stille overdrevent opp. Jeg har null planer frem til mandag og det er ingenting jeg har lyst til, ingen impulser, ingen lyster eller ønsker. Annet enn de destruktive som er å oppsøke kaos. Som jeg jo ikke vil. 

Det kjennes ut som jeg dør, det er vel dette som er angst. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Dette høres ut som angst ja...Enig i det. 

Er det slik at du føler du må være til nytte for andre hele tiden? 

 

[AnonymBruker]

Spiren skrev (37 minutter siden):

Jeg har faktisk vært der selv. Tiden ble så spist opp av andres drama at når dette endelig forsvant følte jeg meg utbrent og ganske ensom. Og ting var nesten for stille. Jeg kunne overtenke mye (skape drama i hodet) men livet opplevdes litt meningsløst.

Når jeg ser tilbake på det nå, innser jeg at dette var en overgangsperiode hvor det bare var unaturlig å tenke på seg selv. En del stygge sannheter kom frem også. Jeg savnet ikke dramaet i seg selv slik jeg trodde, men min rolle hvor jeg følte meg viktig til å enten bli informert om drama eller satt til å løse det.

Det distraherte meg også fra meg selv. Og når den distraksjonen ikke lenger var der måtte jeg ta ansvar for eget liv, ønsker og mål. Og innse hvor mye tid jeg hadde kastet ut av vinduet på andres problemer. Det gikk opp for meg hvor dårlig jeg var på tilstedeværelse hos meg selv.

Her er det viktig å ikke falle for fristelsen til å oppsøke dette dramaet igjen. Det er som en rus, hvor du døyver følelsen av innholdsløst liv. Ta den smertefulle veien. Den er virkelig verdt det. Selvtilliten din vil nå et helt nytt nivå.

Og når vet du at du er i mål? Andres drama blir uinteressant. Du kan eventuelt lytte når du er på stedet, men har ikke lenger interesse av å bli oppdatert eller involvert videre.

Tusen takk for at du skrev til meg, så fint å høre fra enda en som har vært der selv og faktisk forstår hvordan det er. Jeg føler meg ganske ensom også ja. Det er noe jeg kanskje ikke helt satt ord på tidligere i tråden. Men det er som at selv om jeg ikke har følt meg sett på mange år, egentlig noensinne, så er det liksom som at jeg var jo sosial på denne måten, jeg var som du sier viktig. Og nå når jeg har viklet meg ut av det, livet går jo videre for dem og jeg ser at jeg var ikke viktig, og det er MYE tid som plutselig er frigitt og når jeg da i en alder av ca 35 ikke aner noe om hva jeg liker å bruke tiden på, så blir det både tomt og ensomt. Da jeg skrev på fredag var jeg bare enormt stresset, og jeg tror en av tingene jeg på en måte flykter fra er erkjennelsen av hvor dypt alene jeg kjenner meg, og på en måte "forlatt". Det er jo JEG som har valgt å ta avstand fra dramaet, samtidig føler jeg meg forlatt av en stødig følgesvenn (kaoset). 

Jeg skal så absolutt ta den smertefulle veien denne gangen. Det har vært smertefullt frem til nå også, og jeg har stått i det for å komme hit og nå er jeg på oppløpssiden og jeg tar det. For slik jeg ser det så kan jeg enten ha smerte mens alt forblir dritt, eller jeg kan ha smerte på veien til noe annet og bedre. 💪 

Kjenner også jeg blir stolt av deg, enda jeg ikke kjenner deg! For jeg vet at dette ikke er lett, og du beskriver det som at du i aller høyeste grad har kommet frem i andre enden! 

Vil gjerne spørre hvordan den overgangsperioden var for deg, med å få grep om egne ønsker og mål, og hvor lang tid det tok for deg? ❤️ 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg leser boken "Codependent no more" av Melody Beattie. Gjennom noen år har den blitt tatt frem igjen og jeg leser noen kapitler om gangen. For tiden har den vært fremme igjen, og en sterk støtte i hjelpe meg å ta de siste stegene for å si nei til andres drama, som jeg føler jeg på en måte landet forrige helg. Så var det meg da, mitt liv, hva vil jeg gjøre, og så er det bare tomt. 

Men da jeg leste i den boken i går kom jeg til et lite segment som het "drama addicts", og jeg følte meg så bønnhørt fra Universet. Det beskriver akkurat slik det føles for meg med ord jeg ikke kunne funnet frem til selv! Deler det her, både fordi det er godt for meg å repetere det med å skrive det inn, og fordi kanskje hvis det er flere som meg her i tråden, at det kan være nyttig for dem. ❤️ 

Jeg kan ikke huske å ha hatt sunt stress i livet. Det aller meste jeg har gjort har vært involvert med noen form for drama. Om jeg datet så var det alltid drama, å gjøre noe gøy med venner da gikk jeg og ventet på noe drama, det var alltid noen som trengte noe, som måtte lufte seg, eller rante eller noe. Alt samvær med familiemedlemmer var drama og kaotisk. Å fylle på med positive former for drama og stress er helt utenkelig for meg. Og det samme med å liksom bare skulle kjenne hva jeg vil. Alt har handlet om andre.

Jeg er glad for å lese og forstå at det jeg kjenner på er helt naturlig når jeg har levd det livet jeg har. Og det er jo faen ikke rart jeg både blir stressa og at dette vil ta tid. Nå er det en uke, med en glipp på fredag, der fokus har vært på meg selv, det er ikke lenge! Jeg tror jeg må regne med at dette tar tid å bli kjent med seg selv og å pønske ut hvordan jeg kan få konstruktive måter for "drama" eller generelt bare stimulerende opplevelser. ❤️ 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Når du får trang til å oppsøke drama...

Har du noen verktøy du kan bruke for å avlede deg selv innimellom? Det tar tid å bryte gamle tankemønstre...

[AnonymBruker]

Irak skrev (1 minutt siden):

Dette høres ut som angst ja...Enig i det. 

Er det slik at du føler du må være til nytte for andre hele tiden? 

 

Jeg har ikke eksplisitt tenkt på det som at jeg må være nyttig hele tiden, noen ganger er det bare at det har vært kaos, stress, drama. Samtidig så vet jeg jo at en annen del av dette er at jeg har vært hyperfiksert på jobben min, og gjort alt for mye, så det kan jo spille inn i at jeg har tenkt jeg skulle være nyttig. Uten at jeg føler "nyttig" nødvendigvis er riktig nøkkelord. Det er som at hele livet mitt har omhandlet andre mennesker og hva jeg kunne gjøre for dem. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for at du skrev til meg, så fint å høre fra enda en som har vært der selv og faktisk forstår hvordan det er. Jeg føler meg ganske ensom også ja. Det er noe jeg kanskje ikke helt satt ord på tidligere i tråden. Men det er som at selv om jeg ikke har følt meg sett på mange år, egentlig noensinne, så er det liksom som at jeg var jo sosial på denne måten, jeg var som du sier viktig. Og nå når jeg har viklet meg ut av det, livet går jo videre for dem og jeg ser at jeg var ikke viktig, og det er MYE tid som plutselig er frigitt og når jeg da i en alder av ca 35 ikke aner noe om hva jeg liker å bruke tiden på, så blir det både tomt og ensomt. Da jeg skrev på fredag var jeg bare enormt stresset, og jeg tror en av tingene jeg på en måte flykter fra er erkjennelsen av hvor dypt alene jeg kjenner meg, og på en måte "forlatt". Det er jo JEG som har valgt å ta avstand fra dramaet, samtidig føler jeg meg forlatt av en stødig følgesvenn (kaoset). 

Jeg skal så absolutt ta den smertefulle veien denne gangen. Det har vært smertefullt frem til nå også, og jeg har stått i det for å komme hit og nå er jeg på oppløpssiden og jeg tar det. For slik jeg ser det så kan jeg enten ha smerte mens alt forblir dritt, eller jeg kan ha smerte på veien til noe annet og bedre. 💪 

Kjenner også jeg blir stolt av deg, enda jeg ikke kjenner deg! For jeg vet at dette ikke er lett, og du beskriver det som at du i aller høyeste grad har kommet frem i andre enden! 

Vil gjerne spørre hvordan den overgangsperioden var for deg, med å få grep om egne ønsker og mål, og hvor lang tid det tok for deg? ❤️ 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Kan du skrive ned tankene dine for deg selv på et ark når det står på som verst? 

Er jo bare å brenne det etterpå eventuelt. Bare så du får det ut av systemet tenkte jeg på...Det beste er selvfølgelig å snakke med noen du stoler på, og som har erfaring med angst og som kan forstå hva dette dreier seg om. Jo mer man prater om ting og tang, jo mer kan man få normalisert det tror jeg. 

Ellers er det hjelpetelefon som går an å ringe hvis det er veldig ille....

Angstanfall er skikkelig vondt og smertefullt...

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har ikke eksplisitt tenkt på det som at jeg må være nyttig hele tiden, noen ganger er det bare at det har vært kaos, stress, drama. Samtidig så vet jeg jo at en annen del av dette er at jeg har vært hyperfiksert på jobben min, og gjort alt for mye, så det kan jo spille inn i at jeg har tenkt jeg skulle være nyttig. Uten at jeg føler "nyttig" nødvendigvis er riktig nøkkelord. Det er som at hele livet mitt har omhandlet andre mennesker og hva jeg kunne gjøre for dem. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Eller at du jobber for å glemme noe som trigger deg...Det er og en mulighet...

Om det er andres drama, deg selv eller hva er det bare du som kan svare på. 

Har du panikkanfall? 

[Andro]

Du har nådd en god selvinnsikt, og skjønner at du ikke kan plage andre for å lege deg selv.
Framfor å involvere andre i ditt indre kaos, så anbefaler jeg deg å involvere deg i saker du brenner for.
Det kan være å kjempe for ny fotgjengerovergang ved barnehagen, spre informasjon om folkemordet i Palestina eller skaffe mer penger til idrettslaget - whatever. En sak, som du virkelig kan gå all in for, og som leder til noe fint.
Du høres ut som en dopaminjunkie, så du må finne noe som gjør andre godt, og tenne på det istedet for å kjøre på med de destruktive handlingsmønstrene som du har brukt hittil. Istedet for å ødelegge dagen for noen, og slukke gløden i livet deres, må du ta deg sammen og bruke energien din til å spre noe bra istedet.

For å si det slik: Jeg hadde et nært familiemedlem som elska å spre bekymringer for å slukke andres livsglede og entusiasme, og jeg sørga ikke da mennesket ble borte. Det finnes bedre måter å bruke dagene sine på.

[AnonymBruker]

Andro skrev (3 minutter siden):

Du har nådd en god selvinnsikt, og skjønner at du ikke kan plage andre for å lege deg selv.
Framfor å involvere andre i ditt indre kaos, så anbefaler jeg deg å involvere deg i saker du brenner for.
Det kan være å kjempe for ny fotgjengerovergang ved barnehagen, spre informasjon om folkemordet i Palestina eller skaffe mer penger til idrettslaget - whatever. En sak, som du virkelig kan gå all in for, og som leder til noe fint.
Du høres ut som en dopaminjunkie, så du må finne noe som gjør andre godt, og tenne på det istedet for å kjøre på med de destruktive handlingsmønstrene som du har brukt hittil. Istedet for å ødelegge dagen for noen, og slukke gløden i livet deres, må du ta deg sammen og bruke energien din til å spre noe bra istedet.

For å si det slik: Jeg hadde et nært familiemedlem som elska å spre bekymringer for å slukke andres livsglede og entusiasme, og jeg sørga ikke da mennesket ble borte. Det finnes bedre måter å bruke dagene sine på.

Oi, du høres ikke ut som et sympatisk menneske. Det høres ikke ut som du har så god selvinnsikt, for du går inn i en tråd der noen forsøker å forbedre seg og så sammenligner du dem med noen som "elska å slutte andres livsglede" og at du ikke sørga da det mennesket var borte. Det er jo bare en syk ting å dele, jeg forstår at det er sant, men du mangler jo noe empati når det er det du sier til noen som sliter. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb