Avhengig av drama og kaos og stress

[AnonymBruker]

Usikker på om jeg skulle ha den her eller helse, føles som helse. 

Jeg er helt sprø. Her jobber jeg dag og natt for å lege meg selv, for å fjerne drama og kaos fra livet mitt, og så når jeg har gjort det så blir jeg såååå forferdelig stressa, takler ikke å ha en fridag helt til meg selv. Jeg vet at det ikke er en veldig uvanlig ting, men jeg blir irritert. 

Har hatt mye konflikter og kaos med mennesker rundt meg, og så har jeg gått i terapi, jobbet med meg selv, sluttet å blande meg i ting som ikke er mine, fokusere på eget liv. Var definitivt medavhengig, og ingenting i livet mitt handlet om meg. Nå er jeg kommet langt på vei, og har faktisk null kaos i dag, og jeg føler meg helt elendig, kjennes ut som at jeg dør innvendig. Kjenner meg skikkelig engstelig og redd, "craver drama". Høres jo helt sprøtt ut, men det er sant, kjenner impulsene komme om å sende en kjip melding til eksen, eller til min mor et eller annet. 

Hva betyr det å fokusere på eget liv? Det kjennes som panikk det her. Høy puls. Skal jeg liksom bare gå på butikken, lage noe mat, gjøre vanlige ting, hva faen er dette livet uten andres kaos. Hele livet mitt har handlet om andre. 

Hadde likt å høre fra andre i samme situasjon eller som forstår hva jeg mener eller har godt tips, føler jeg går på veggen, jeg vil ikke gå tilbake til samme gamle mønster og involvere meg med andres kaos og drama! 

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

Hvis du fortsatt går i terapi ville jeg tatt det opp med psykologen. Det er vanlige følelser, men kan være godt å få bearbeidet.

Det høres ut som du kjeder deg. Kan du prøve å finne utfordringer i livet som ikke handler om andre mennesker? Feks ta noen nye utfordringer på jobb eller lære nytt du er interessert i? 

Anonymkode: be0f3...509

[AnonymBruker]

Lever du et kjedelig liv? Har du lite imnhold?

Anonymkode: 9957e...b6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvis du fortsatt går i terapi ville jeg tatt det opp med psykologen. Det er vanlige følelser, men kan være godt å få bearbeidet.

Det høres ut som du kjeder deg. Kan du prøve å finne utfordringer i livet som ikke handler om andre mennesker? Feks ta noen nye utfordringer på jobb eller lære nytt du er interessert i? 

Anonymkode: be0f3...509

Takk ❤️ 

Skal dit igjen til uka, så skal definitivt ta det opp da. Er liksom som at jeg kom frem til dit målet mitt er og så er alt bare så tomt. Føles som et enormt svart hull på en måte. Ja, jeg kjeder meg på en måte, samtidig som det også er litt godt å hvile. Men så er det ikke godt i det hele tatt fordi jeg fikk denne intense uroen som liksom skriker at jeg må involvere meg med noe drama. 😬 Føler jeg høres ut som tidenes idiot, men det er nå en gang bare sånn det er. 

Kjenner jeg klarer ikke tenke helt klart jeg. Når du sier utfordringer som ikke handler om andre mennesker så er det som at hjernen min blir helt tom, sånn bokstavlig. Alt har alltid handlet om andre mennesker. Jeg skal pønske på det, takk for godt forslag. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Lever du et kjedelig liv? Har du lite imnhold?

Anonymkode: 9957e...b6e

Ja, jeg tror nok svaret på det må bli ja.

Greia var at i så lang tid var jeg så stresset, jobbet meg i hjel, involverte meg med alle andres business, satt ingen grenser, alt jeg lengtet etter var en pause. Så har jeg oppsøkt hjelp da, jobbet stødig med det. Og så nå fra forrige søndag så er det som at jeg "kom frem", jeg har fått en pause og jeg holder det ikke ut! For livet mitt er helt tomt her. Jeg har ingen fritidsinteresser, jeg vet ikke hvordan være med folk uten å bli sugd inn i deres drama eller stille overdrevent opp. Jeg har null planer frem til mandag og det er ingenting jeg har lyst til, ingen impulser, ingen lyster eller ønsker. Annet enn de destruktive som er å oppsøke kaos. Som jeg jo ikke vil. 

Det kjennes ut som jeg dør, det er vel dette som er angst. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

Det er sprøtt fordi jeg hater drama. Jeg blir syk av det. Jeg hater at folk ikke kan si det de mener, og mene det de sier. Kaotiske omgivelser blir jeg stresset av. Jeg trenger orden og ro rundt meg, stabile mennesker som er til å stole på. Er sensitiv for bråk, og kaos. Og likevel, når jeg nå er kommet frem hit, uten kaoset, og hver gang jeg har fått et lite øyeblikk av det jeg trenger så blir jeg så redd.

Føler meg fullstendig håpløs. 

Er i midten av 30-åra, og alt jeg har kjent har vært liksom psykisk sykdom, og traumer og kaotiske omgivelser, voldelig parforhold, konflikter med venner, helseproblemer, jobbproblemer, og så nå er det bare en nydelig dag her, jeg er frisk, stabil, er ikke rundt folk som er utrygge, har orden på ting, og det kjennes som at jeg dør. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

Du har ikke lært å leve livet uten kaos enda. Men du kan lære…  

og noe av det første er å lære deg å kjenne på dine egne følelser og sette ord på dem. 
interesser vil du finne ut av litt etter litt etterhvert som du blir kjent med deg selv ❤️

 Kan du huske noe i barndommen som fikk det til å krible i magen? 

Anonymkode: be0f3...509

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, jeg tror nok svaret på det må bli ja.

Greia var at i så lang tid var jeg så stresset, jobbet meg i hjel, involverte meg med alle andres business, satt ingen grenser, alt jeg lengtet etter var en pause. Så har jeg oppsøkt hjelp da, jobbet stødig med det. Og så nå fra forrige søndag så er det som at jeg "kom frem", jeg har fått en pause og jeg holder det ikke ut! For livet mitt er helt tomt her. Jeg har ingen fritidsinteresser, jeg vet ikke hvordan være med folk uten å bli sugd inn i deres drama eller stille overdrevent opp. Jeg har null planer frem til mandag og det er ingenting jeg har lyst til, ingen impulser, ingen lyster eller ønsker. Annet enn de destruktive som er å oppsøke kaos. Som jeg jo ikke vil. 

Det kjennes ut som jeg dør, det er vel dette som er angst. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Du har nok godt av å sitte litt i følelsene dine og, kanskje prøve å reflektere over hvorfor du involverer deg så mye i andre, kan det være en virkelighetsflukt for deg, sånn istedenfor å føle på de følelsene du har inni deg?

Det er ikke farlig å føle på følelsene sine, kanskje du skal prøve å skrive litt om hva du føler på gjennom helgen?

Anonymkode: 9957e...b6e

[AnonymBruker]

Årgh, Gud, jeg tråkka rett i salaten. Ringte eksen og kjefta han huden full for den psykiske volden han utsatte meg for, begynte å hylgrine. Sa at han hadde vært en dårlig kjæreste og var et dårlig menneske. Føler jo at det jeg gjorde også var vold nå, så nå har jo jeg synket ned i gjørma. Han snakket med meg i en time, og på slutten etter at jeg hadde grått i en evighet sa jeg unnskyld for at jeg hadde ropt sånn heldigvis. Sa at han fortjente ikke det og beklaget på det sterkeste. Jeg skammer meg, og det med rette. 

Men det merkelige er at det føles også godt? Og jeg tror det er sånn utover at jeg fikk mitt "skudd med drama". Jeg føler jeg harka opp femten kilo med gråt og sorg og sinne fra de 7 åra vi var sammen der jeg bare tok i mot. Jeg har mest lyst til å si at jeg er så frustrert på meg selv for at jeg gjorde dette, synes det er den akseptable følelsen å ha nå, men sannheten er at på en måte føles det godt. Det er merkelig. Jeg har dårlig samvittighet naturligvis, og sendte en melding og sa unnskyld igjen for at jeg var så voldsom og ringte så plutselig og takket for at han hadde lyttet til meg. Samtidig føles det viktig på en måte. Føler meg på en måte litt fri. 

Men det syke og litt skremmende er jo hvordan jeg følte at impulsen om å ringe bare tok over. Prøvde å distrahere meg, og så bare kjente jeg nå ringer jeg faen meg og så tok han den og så var jeg i gang. Det er skremmende. Pleier jo å ha mer impulskontroll. Og underveis var det som at jeg så meg selv utenfra der jeg tenkte "nå gjør du det, nå oppsøker du dramaet, slutt!!!", men så fortsatte jeg, og snakket for første gang helt ærlig om hva jeg hadde følt, og det var en syk kraft i det. Og faktisk så er det den mest konstruktive samtalen jeg og eksen har hatt gjennom de 7 årene vi var sammen også på en måte. Det gir jo ingen mening. 

Jeg trenger så jævlig å gå i terapi. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du har ikke lært å leve livet uten kaos enda. Men du kan lære…  

og noe av det første er å lære deg å kjenne på dine egne følelser og sette ord på dem. 
interesser vil du finne ut av litt etter litt etterhvert som du blir kjent med deg selv ❤️

 Kan du huske noe i barndommen som fikk det til å krible i magen? 

Anonymkode: be0f3...509

Takk for at du har troen på meg, at jeg kan lære. Jeg håper du har rett. 

Jeg trodde jeg hadde blitt godt på å kjenne på mine egne følelser. Men det jeg kom frem til er at det var å kjenne dem som hva skal jeg si reaksjon på andres handlinger. Mens det å kjenne på følelser ut fra meg selv, i fraværet av andre, det innser jeg at er problemet. 

Jeg husker ingenting faktisk fra barndommen som fikk det til å krible i magen. Men takk igjen, jeg skal skrive ned disse spørsmålene og så forsøke å fundere litt på det. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har nok godt av å sitte litt i følelsene dine og, kanskje prøve å reflektere over hvorfor du involverer deg så mye i andre, kan det være en virkelighetsflukt for deg, sånn istedenfor å føle på de følelsene du har inni deg?

Det er ikke farlig å føle på følelsene sine, kanskje du skal prøve å skrive litt om hva du føler på gjennom helgen?

Anonymkode: 9957e...b6e

Jeg tror ikke nødvendigvis det er en flukt bare fra følelsene jeg har inni meg. Det er kanskje mer også bare en flukt fra eget liv. Har aldri fokusert på det, så livet mitt er tomt, og det gir jo mening å synes det er ubehagelig å kjenne på det eller på en måte bli overlatt til det. For når jeg er alene så har jeg ikke lyst til noe, er helt tomt. Jeg har nok fremdeles en del uprosesserte greier, men det meste er egentlig tatt i og følt på. Og jeg stoler mer på at jeg kan føle på tingene. Men så skjer jo sånn som i dag at jeg brått hadde mye mer følelser enn jeg trodde, så kanskje jeg tar feil om hvor prosessert ting faktisk er, eller så var dette den formen for avslutning jeg trengte. 

Jeg skriver mye dagbok, og det hjelper. Har allerede skrevet en del om det jeg føler på, men skal gjøre det gjennom helgen og så har jeg heldigvis psykologtime til uka. Føler meg ikke stabil. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

Beklager altså, jeg spammer min egen tråd. Jeg føler meg ikke bra. Føler meg helt mentalt og emsojonelt ustabil. I dag er det fredag. Det betyr at det er bare to og en halv dag til jobb på mandag, og så to dager til til psykologtime på onsdag. Føler meg helt klin kokos i hodet. Føler det var godt å få følelsene ut, men vil bare fortsette å gråte. Så kanskje jeg skal gjøre det da... faen jeg føler meg helt syk ... hvorfor blir jeg så redd av dette, vi er jo alle alene med følelsene våres. Har en følelse som ligner på den jeg har hvis jeg har drukket alkohol, og det har jeg ikke nå altså! 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

For å si det slik, den delen av deg som tross alt har næret seg på dramaet kjenner på dødsangst og sult. Og jeg vil anta det er helt normalt, en sorgprosess, inntil du har slått deg til ro med ny tilværelse fysisk og psykisk.

Du kjenner deg selv best her, men kunne det ha vært noe for deg å være den nøytrale part i feks hjelpetelefon, amk, eller lignende? Da kunne du fått utløp for energien du kjenner på gjør at du føler du lever, uten å bli dratt med i drama siden det finnes regler og veiledning for hvordan man skal takle situasjoner med andre menneskers problemer og drama. 

Tross alt er det jo en verdifull erfaring gjennom livet, særlig siste telefonsamtale med din eks.

Hvis du ikke allerede er begynt å gå tur på dine fridager, så kan jeg anbefale å gjøre det. Vil få deg til å føle at du lever, men uten andre menneskers drama.

Bare noen tanker. 

Anonymkode: 9dbc3...14d

[AnonymBruker]

Chaos Addiction: How to Overcome the Urge for Disorder and Turmoil | Live Well (livewellandfully.com)

Anonymkode: 9d0d1...5d7

[lillevill]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg trenger så jævlig å gå i terapi. 

TS

Da gjør du det da. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Beklager altså, jeg spammer min egen tråd. Jeg føler meg ikke bra. Føler meg helt mentalt og emsojonelt ustabil. I dag er det fredag. Det betyr at det er bare to og en halv dag til jobb på mandag, og så to dager til til psykologtime på onsdag. Føler meg helt klin kokos i hodet. Føler det var godt å få følelsene ut, men vil bare fortsette å gråte. Så kanskje jeg skal gjøre det da... faen jeg føler meg helt syk ... hvorfor blir jeg så redd av dette, vi er jo alle alene med følelsene våres. Har en følelse som ligner på den jeg har hvis jeg har drukket alkohol, og det har jeg ikke nå altså! 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

Hva med å gå en tur i skogen i morgen og lytte til rolig musikk? 

Anonymkode: 3598c...f19

[AnonymBruker]

lillevill skrev (31 minutter siden):

Da gjør du det da. 

Av alle svar på KG må dette være det mest idiotiske. Det står både i HI og senere innlegg at jeg går til psykolog og har time der til uka. Var det ellers noe mer du ville enn å spytte på folk som sliter?

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Chaos Addiction: How to Overcome the Urge for Disorder and Turmoil | Live Well (livewellandfully.com)

Anonymkode: 9d0d1...5d7

Takk, jeg fant også den da jeg googlet. Den var god og jeg kjenner meg igjen, samtidig så hjalp den ikke her og nå. Men er jo alltids godt å forstå seg selv og vite at en er på riktig vei for å få det bedre. 

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hva med å gå en tur i skogen i morgen og lytte til rolig musikk? 

Anonymkode: 3598c...f19

Takk, jeg skal prøve det i dag. 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

For å si det slik, den delen av deg som tross alt har næret seg på dramaet kjenner på dødsangst og sult. Og jeg vil anta det er helt normalt, en sorgprosess, inntil du har slått deg til ro med ny tilværelse fysisk og psykisk.

Du kjenner deg selv best her, men kunne det ha vært noe for deg å være den nøytrale part i feks hjelpetelefon, amk, eller lignende? Da kunne du fått utløp for energien du kjenner på gjør at du føler du lever, uten å bli dratt med i drama siden det finnes regler og veiledning for hvordan man skal takle situasjoner med andre menneskers problemer og drama. 

Tross alt er det jo en verdifull erfaring gjennom livet, særlig siste telefonsamtale med din eks.

Hvis du ikke allerede er begynt å gå tur på dine fridager, så kan jeg anbefale å gjøre det. Vil få deg til å føle at du lever, men uten andre menneskers drama.

Bare noen tanker. 

Anonymkode: 9dbc3...14d

Synes det var en interessant måte å se det på, som om den delen har en slags egen sjel og sine egne motiv, og vil overleve. Jeg orker ikke at den parasitten får være del av meg selv lenger. Vet ikke om jeg vil kalle det en sorgprosess, men er i alle fall en tilvenningsprosess. Det kjennes som abstinenser. Fysisk og psykologisk. 

Jeg var tidligere i en lignende type jobb, fikk mye gode tilbakemeldinger, med det også bidrog til det mønsteret jeg hadde som jeg både ble syk av men også craver. 

Vil gjerne spørre hva du mente med at det er en verdifull erfaring gjennom livet, særlig det med eksen?

Går ikke tur lenger nei, men jeg får prøve å starte med det. Gjør turgåing at du føler du lever?

Tusen takk for tankene ❤️ 

TS

Anonymkode: 35670...bdb

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Av alle svar på KG må dette være det mest idiotiske. Det står både i HI og senere innlegg at jeg går til psykolog og har time der til uka. Var det ellers noe mer du ville enn å spytte på folk som sliter?

Anonymkode: 35670...bdb

Det var også jeg som skrev det med skogstur men kom borti anonym i natttørksa. Drøyt det med spytting altså. 

[lillevill]

Har du snakket med psykologen om behovet for å ha drama i livet ditt? 

Jeg synes det er veldig intressant hvordan du kjenner at du får et slags nesten tvangsmessig behov for å starte drama. Hva kommer det av? 

Jeg kjenner en dame som gjør det samme, og hun har liksom et behov for å være i midten av et drama mellom mennesker rundt seg. Hun bruker liksom dramaet for å sette seg selv midt i søkelyset, og jager opp masse mennesker. Masse folk blir såret og stresset men hun tenker liksom ikke på det. Hun involverer nye hun blir kjent med også, og setter dem inn i trekantdrama. 

Hvorfor gjør du det, og hva får du ut av det? Er det bare med noen folk, eller involverer du mange?