Vi mennesker lever så kort, i et historisk perspektiv. Hva er EGENTLIG vitsen med å gjøre det beste ut av livet?

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (3 timer siden):

Håper virkelig ikke reinkarnasjon finnes. Vil at døden skal være endelig.

Føler ikke jobben er meningsfull, og den gir heller ikke mye penger.

Det er vel som voksne vi faktisk forstår hvor lite mening det er? Barn er naive og har ikke en utviklet hjerne nok til å ta innover seg realitetene?

Husker ikke hvordan jeg var som barn eller hva jeg drømte om. Mistet pappa som barn, så jeg var vel ikke så positivt innstillt til livet etter det. Hvorfor fikk alle andre barn ha 2 foreldre hele oppveksten, men ikke jeg? Det har direkte sammenheng med at de fleste på min alder fikk barn, men aldri jeg. En ulykke kommer sjelden alene. Naturen prøver allerede å ta kverken på meg og mine.

Livet har alltid buttet imot. Det er derfor jeg ikke ser vitsen. Det er ikke slik at jeg ikke har sett vitsen, og derfor har livet buttet imot.

Du er ikke alene om vokst opp med kun en forelder.  Mange har det langt verre, blir sendt i fosterhjem og opplever vold og krig. Utfordringene vi har, på godt og ondt er det mening med,men du har glemt det. Jeg vokste  opp med fraværende får så bare vokst opp med mor. Livet har buttet i mot meg å. Jeg har diagnoser, er ufør og har ingen venner. Alt du ser i sosiale medier er ikke sannheten. Men selv om, er jeg her og gjør beste utav situasjonen. Livet er en skole. Livets skolever klisjé, men sant.

Hva med gi meditasjon et forsøk? Det Jan hi deg annet perspektiv. Begunn praktiserer meditasjon. 

Anonymkode: 1edad...fd3

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (9 timer siden):

Jeg føler det ikke er en plan at jeg er her på kloden. Det har ikke noen funksjon. Det er helt tilfeldig og kunne like gjerne vært en annen.

Orker ikke henge med i tiden, jeg liker bedre å mimre tilbake til tidligere tiår. Nåtiden og (tanken på) fremtiden suger.

Han du kjente som tok livet sitt. Kan du sikkert si at han hadde mange muligheter? Kanskje han hadde diagnoser eller andre vansker som gjorde livet vanskelig om ikke umulig? Han kan jo også ha sluppet unna lidelser i livet som kjærlighetssorg og sykdom. Syns folk romantiserer livet altfor mye, som om det er et hav av muligheter for absolutt alle mennesker der ute. Og at å leve med angst, depresjoner, kreft og ALS er verdt det.

Takk, håper helgen din var fin!

Husker ikke hvor jeg leste dette - kanskje var det i Donald Pocket eller i Donald-bladet som jeg iblant finner i lesekiosker; uansett handlet historien om Donald (som hadde fødselsdag?) og tenkte at verden like gjerne kunne ha klart seg uten ham. Så fikk han se hvordan Andeby faktisk så ut uten Donald, og byen var ikke til å kjenne igjen - ting var helt snudd på hodet.

Kort sagt; alt har en mening, også livet vårt, selv om denne meningen ikke alltid er så enkelt å få øye på.

Å leve med en alvorlig sykdom som ALS må være uhyre vanskelig, men man kan bare tenke på Stephen Hawking, og alt han bidro med til tross for ekstreme begrensinger; han ga et håndfast eksempel på hvordan det likevel er mulig å overvinne motgang - til de grader.

Kjenner flere som har tatt livet sitt, og han jeg nevnte var en av dem; en intelligent og begavet person som utvilsomt hadde mulighetene, men som etter hvert forvillet seg inn i kunstverdenen, og nettopp dette vil jeg gjette på var avgjørende for at han var en av ikke få i dette miljøet som til slutt begikk selvmord; Ari Behn var en av dem, og listen over forfattere, musikere og andre som har tatt livet sitt, er dessverre lang.

Du er ikke den eneste som synes at dagens verden holder på å bli sprø når man går langs gaten og betrakter alle zombiene som glaner på mobilen, men nettopp i en slikt samfunn er det bruk for mennesker som klarer å tenke litt utenfor boksen uten å la seg trekke inn i det digitale kaoset; vet ikke om dette kunne være noe for deg, men blant folk som bidrar med frivillig arbeid her og der kan man mange steder finne fellesskap av den gode, gamle typen.

Det kan man også i kulturlivet; i lesesirkler, teateroppsetninger på hobbybasis, laiv (levende rollespill), lokalhistoriske foreninger som finnes mange steder i byene, og ikke minst i musikk - slike ting kan være verdt å utforske for å sette litt farge på hverdagen. Førstkommende fredag er det Kulturnatt med masse ting som skjer; har man ikke vært med tidligere, vil jeg anbefale å sjekke dette ut.

Ønsker deg oppriktig lykke til videre; livet er nok ikke alltid like enkelt, men alt har en hensikt, og det er en grunn til at vi lever her og nå, og ikke før i tiden.

Anonymkode: 80dcf...2b2

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (På 5.9.2024 den 19.46):

Har aldri sett verdien i et karriereliv. Jeg holder såvidt hodet over vannet i en ordinær jobb. Jeg er så latterlig dum at jeg aldri kunne tatt høyere utdannelse. Penger kan kjøpe lykke, men pengene mister man også når man dør.

Mann skal jeg aldri velge da jeg er hetero. Kvinner er jeg ikke i stand til å velge i. Barn kommer jeg aldri til å få. Jeg får uansett vondt i hodet og migrene av andre menneskers krav til meg.

Livet er kort, men likevel så forferdelig langt.

Jeg har svært vanskelig for å tro at du er så dum som du skal ha det til. Ut i fra det du skriver i denne tråden er det ingenting som tyder på at du er dum. Jeg tror faktisk du har mange evner, ting som kanskje ligger litt på kanten av samfunnsnormen og som enda ikke er så anerkjent. Bare det at andre kanskje ikke legger merke til det fordi mange er litt mer overfladiske enn deg (fordi de "hører til"). Også har det bare blitt til at du ikke anerkjenner disse tingene ved deg selv heller, siden andre ikke ser dem. Mange måter å være smart på, ikke glem det.

Vet egentlig ikke hva meningen med livet er jeg heller. Har også vært litt tungsindig for tiden. Har hatt et forholdsvis vanskelig liv, men også et interessant liv, har reist mye og sett både de mørke og lyse sidene i mennesket, så det er jo noe.

Men hvis jeg må si en ting så tror jeg kanskje at meningen (min) med livet er å legge til noe nytt til vår felles historie, altså forstå en ny side av mennesket. I dagens samfunn er alt så konformt og de som faller utenfor går ofte rundt og har det vondt. Jeg tror egentlig ikke det er meningen at det skal være sånn. Jeg tror mange av de som faller utenfor på en måte er pionerer. At de har noe i seg som er apart, noe som trenger avstand til resten av flokken for å utvikles. Tror de må stå alene for å herdes slik at de blir sterke nok til å gå opp en ny vei eller tenke på en ny måte, forstå noe nytt. Virker som du er litt sånn, men at du har blitt litt fanget i andres syn på deg.

Kanskje du kan få noe ut av å dykke litt dypere inn i deg selv? Skrive noe? Mye bra kunst som har blitt skapt av slike tanker som du beskriver her. Skrive om sårhetene etter tapet av faren din for eksempel og hvordan det har påvirket deg. Man sier jo at faren er den som skal gi ungene retning i livet, den som skal hjelpe ungene finne sin vei, så det å miste sin far tidlig kan fort gjøre at man mister retning. Jeg mistet også min far ganske tidlig (og han hadde også mange problemer i tiden da han levde så den veien ha ga meg var ikke bare bra), så føler også ofte på det at det har tatt meg så lang tid å finne fram. Og jeg har ikke helt funnet veien enda.. Men tror det er viktig at vi som lever litt på siden av samfunnet ikke gir opp. Vi er viktige vi også, vi har noe som ikke har fått plass i A4 samfunnet, men som fikk plass i oss. Og jeg tror vi kan føle livet mer meningsfylt dersom vi klarer å få dette noe mer opp til overflaten.

Men dette er bare mine tanker, kanskje du tenker helt annerledes. Uansett får du ha lykke til på ferden, håper du finner fram ❤️

Anonymkode: 1dc36...68d

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (På 5.9.2024 den 19.02):

Vi lever i 29.000 dager om vi er heldige (80 år). Vi som har levd en stund i voksenlivet har innsett hvor fort årene går. De bare raser avgårde og tar ikke hensyn til dine behov. Man får aldri en ny sjanse. Det kommer en ny dag helt til man dør, men for hver dag minsker sjansen for at det du ønsker deg faktisk skjer.

Jorda er midt i sin levetid, men allerede om 1.2 milliarder år vil jorda være uten liv. Jeg har lest at en professor mener at menneskeheten med 95 % sannsynlighet er dødd ut om bare 7.8 millioner år. Slik vi behandler kloden tror jeg vi kan si at det er 100 % sikkert og at det trolig er snakk om langt kortere tid før det skjer.

Hvordan skal jorda være bærekraftig med befolkningsveksten verden opplever? Hvordan skal alles behov for mat, vann og husly dekkes? Kan ikke skjønne at menneskeheten kan eksistere i 1000 år til.

Vi lever her på lånt tid uansett. Vi eier egentlig ingen bolig eller andre ting, vi bare låner. Når du dør er det kanskje bare 10.000 dager til barna dine også dør. Plutselig er man bare et fjernt minne i historien som ingen mennesker kan huske.

Føler veldig på at alt egentlig er ganske meningsløst. Når jeg sitter i et møte på jobben tenker jeg "her sitter vi og lager planer som om vi skulle leve i all evighet, men så er vi døde om et tusendels sekund (i et historisk perspektiv).

Spiller det noen rolle om man lever i 14.000 dager eller 29.000 dager? For noen gir det kanskje mening i at livet er kort og at man må leve det mens man kan, men spiller det egentlig noen rolle hvordan man levde livet sitt?

Alt du skriver her er grunnen til å gjøre det beste ut av det. Og grunnen til at man ikke skal ta ting så seriøst. 
Vi betyr lite i den store sammenheng, men mye for noen andre mennesker.

Så ingen grunn til å gi opp livet fordi du ikke kom inn på et studie/kjæresten dumpet deg el l.

Bety noe for noen i stedet, om det så bare er at du smiler til den gamle naboen din.

Anonymkode: f5604...39b