Vi mennesker lever så kort, i et historisk perspektiv. Hva er EGENTLIG vitsen med å gjøre det beste ut av livet?

[DelvisPresley]

Vi lever i 29.000 dager om vi er heldige (80 år). Vi som har levd en stund i voksenlivet har innsett hvor fort årene går. De bare raser avgårde og tar ikke hensyn til dine behov. Man får aldri en ny sjanse. Det kommer en ny dag helt til man dør, men for hver dag minsker sjansen for at det du ønsker deg faktisk skjer.

Jorda er midt i sin levetid, men allerede om 1.2 milliarder år vil jorda være uten liv. Jeg har lest at en professor mener at menneskeheten med 95 % sannsynlighet er dødd ut om bare 7.8 millioner år. Slik vi behandler kloden tror jeg vi kan si at det er 100 % sikkert og at det trolig er snakk om langt kortere tid før det skjer.

Hvordan skal jorda være bærekraftig med befolkningsveksten verden opplever? Hvordan skal alles behov for mat, vann og husly dekkes? Kan ikke skjønne at menneskeheten kan eksistere i 1000 år til.

Vi lever her på lånt tid uansett. Vi eier egentlig ingen bolig eller andre ting, vi bare låner. Når du dør er det kanskje bare 10.000 dager til barna dine også dør. Plutselig er man bare et fjernt minne i historien som ingen mennesker kan huske.

Føler veldig på at alt egentlig er ganske meningsløst. Når jeg sitter i et møte på jobben tenker jeg "her sitter vi og lager planer som om vi skulle leve i all evighet, men så er vi døde om et tusendels sekund (i et historisk perspektiv).

Spiller det noen rolle om man lever i 14.000 dager eller 29.000 dager? For noen gir det kanskje mening i at livet er kort og at man må leve det mens man kan, men spiller det egentlig noen rolle hvordan man levde livet sitt?

Endret 5. september av DelvisPresley

[AnonymBruker]

Tviler på det spiller noen rolle i det store og det hele. Men dersom du er på en tur, og kan velge mellom å ha det greit eller kjipt, hva velger du? Jeg hadde valgt å ha det greit så langt jeg kunne 😊

Anonymkode: 714c3...658

[AnonymBruker]

Du har jo bare dette ene livet.

Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? 

Du har rett, en dag dør du. Da er muligheten stor for at du gjerne vil glede deg over livet du har hatt. 

Anonymkode: 182c4...b69

[AnonymBruker]

Å lage et godt fundament for å være lykkelig hver dag, i form av utdannelse, jobb og inntekt. Og valg av mann, og venner.

Å være lykkelig hver eneste dag. 

Gidder egentlig ikke å reflektere så mye utover det.

Anonymkode: eb79b...297

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Å lage et godt fundament for å være lykkelig hver dag, i form av utdannelse, jobb og inntekt. Og valg av mann, og venner.

Å være lykkelig hver eneste dag. 

Gidder egentlig ikke å reflektere så mye utover det.

Anonymkode: eb79b...297

Har aldri sett verdien i et karriereliv. Jeg holder såvidt hodet over vannet i en ordinær jobb. Jeg er så latterlig dum at jeg aldri kunne tatt høyere utdannelse. Penger kan kjøpe lykke, men pengene mister man også når man dør.

Mann skal jeg aldri velge da jeg er hetero. Kvinner er jeg ikke i stand til å velge i. Barn kommer jeg aldri til å få. Jeg får uansett vondt i hodet og migrene av andre menneskers krav til meg.

Livet er kort, men likevel så forferdelig langt.

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du har jo bare dette ene livet.

Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det? 

Du har rett, en dag dør du. Da er muligheten stor for at du gjerne vil glede deg over livet du har hatt. 

Anonymkode: 182c4...b69

Hva er det å gjøre det beste ut av det? I forhold til samfunnets forventninger til deg eller dine egne?

Ligger man på dødsleiet og angrer varer det i timer, dager eller uker. Plutselig er alt over og da er livet ditt et fjernt minne, uansett hvordan man levde det.

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Tviler på det spiller noen rolle i det store og det hele. Men dersom du er på en tur, og kan velge mellom å ha det greit eller kjipt, hva velger du? Jeg hadde valgt å ha det greit så langt jeg kunne 😊

Anonymkode: 714c3...658

Men kan man egentlig bare velge det? Hva om valget er en kort dårlig tur eller en lang og dårlig tur? 

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (2 timer siden):

 

Men kan man egentlig bare velge det? Hva om valget er en kort dårlig tur eller en lang og dårlig tur? 

Nei, man kan ikke alltid velge alt - og de fleste av oss opplever en del tragiske ting i løpet av livet. Noen er også plaget av sykdommer, både fysisk og psykisk. Vi er også ulikt skrudd sammen innvendig, der noen er naturlige optimister, mens andre ser litt mørkere på stort og smått.  Livet mitt er langt fra perfekt, og i lunsjpausen på jobb i dag måtte jeg sitte og gråte litt på do feks. Av og til virker alt uoverkommelig og håpløst. Jeg prøver likevel generelt ( lykkes ikke alltid) å finne glede i enkle ting, og ikke la meg selv gruble for mye. Jeg koser meg med en god bok, god mat, en tur i skogen, et fotbad. Små ting. Og når det føles for trøstesløst, prøver jeg å holde liv i nysgjerrigheten som jeg husker fra barndommen, fascinasjonen over livet og universet. Hva venter rundt neste sving? Her og nå er ikke hele boka om livet mitt, det er bare et kapittel. 

Anonymkode: 714c3...658

[AnonymBruker]

Hva tenker du er alternativet? Det finnes ikke en fasit på hva som er det beste livet du kan leve, annet enn at du velger og planlegger det som føles best for deg.

Hvis du føler dagene dine er meningsløse står du fritt til å velge å leve annerledes, enten du ønsker å bli munk, adoptere hjemløse katter eller forsøke å finne ut av uløste matematiske problemstillinger. 

Anonymkode: e6c5d...f1b

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (2 timer siden):

Har aldri sett verdien i et karriereliv. Jeg holder såvidt hodet over vannet i en ordinær jobb. Jeg er så latterlig dum at jeg aldri kunne tatt høyere utdannelse. Penger kan kjøpe lykke, men pengene mister man også når man dør.

Mann skal jeg aldri velge da jeg er hetero. Kvinner er jeg ikke i stand til å velge i. Barn kommer jeg aldri til å få. Jeg får uansett vondt i hodet og migrene av andre menneskers krav til meg.

Livet er kort, men likevel så forferdelig langt.

Men er det ingenting i verden du synes er interessant, som du kunne tenkt deg å bruke litt av tiden din på? En hobby, eller et tema du kunne tenkt deg å lest om, eller hva som helst? Enten på egen hånd eller med andre? 😊

Anonymkode: 714c3...658

[AnonymBruker]

Enig. Livet handler om å vente på å dø.

Anonymkode: 3d569...e7d

[AnonymBruker]

Noen ganger kan denne meningsløsheten være litt befriende også. Sånn sett så kan man slippe tak i jag, mas og forventninger til seg selv (teoretisk sett). Jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på de små ting. Banalt nok. Higet etter de store opplevelsene har lagt seg for lengst. Skal chille så mye jeg kan resten av mitt liv. Det er min plan.

Anonymkode: 136ad...d93

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Men er det ingenting i verden du synes er interessant, som du kunne tenkt deg å bruke litt av tiden din på? En hobby, eller et tema du kunne tenkt deg å lest om, eller hva som helst? Enten på egen hånd eller med andre? 😊

Anonymkode: 714c3...658

Jeg bruker tid på trening til dels. Men ikke noe jeg er veldig dedikert på eller har stor interesse for.

Ikke nok til at det er mening med tilværelsen.

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (11 minutter siden):

Jeg bruker tid på trening til dels. Men ikke noe jeg er veldig dedikert på eller har stor interesse for.

Ikke nok til at det er mening med tilværelsen.

Jeg har sett innlegg fra deg fra tid til annen i forskjellige tråder, du virker ofte både velformulert og reflektert. Litt deprimert kanskje? Jeg vet ikke om det er klinisk eller personligheten din ( dersom det er klinisk, så er det hjelp å få 😊 du hadde ikke gått rundt med et væskende sår lenge uten å oppsøke lege?)  Å ha en interesse eller noe man gleder seg til, behøver ikke alltid være store ting. Noen finner stor glede i å fordype seg i historie ( selv om det ikke skal brukes til noe praktisk) feks. Spare til å reise til en by man har hatt litt lyst til å se. Hva som helst som gir deg en god følelse, og litt livslyst. Det er ikke slik at flertallet av oss havner i historiebøkene, eller er berømte verden rundt. De fleste lever vanlige liv på godt og vondt, som ikke alltid blir slik vi hadde tenkt ❤️

Anonymkode: 714c3...658

[AnonymBruker]

Det spiller jo en rolle for meg om jeg har det bra eller ikke. Derfor gjør jeg ting i livet som gir meg glede så mye som jeg kan. Fordi jeg har det bedre når jeg er glad enn når jeg har det kjipt eller kjeder meg.

Anonymkode: 99a92...04f

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (På 5.9.2024 den 19.02):

Vi lever i 29.000 dager om vi er heldige (80 år). Vi som har levd en stund i voksenlivet har innsett hvor fort årene går. De bare raser avgårde og tar ikke hensyn til dine behov. Man får aldri en ny sjanse. Det kommer en ny dag helt til man dør, men for hver dag minsker sjansen for at det du ønsker deg faktisk skjer.

Jorda er midt i sin levetid, men allerede om 1.2 milliarder år vil jorda være uten liv. Jeg har lest at en professor mener at menneskeheten med 95 % sannsynlighet er dødd ut om bare 7.8 millioner år. Slik vi behandler kloden tror jeg vi kan si at det er 100 % sikkert og at det trolig er snakk om langt kortere tid før det skjer.

Hvordan skal jorda være bærekraftig med befolkningsveksten verden opplever? Hvordan skal alles behov for mat, vann og husly dekkes? Kan ikke skjønne at menneskeheten kan eksistere i 1000 år til.

Vi lever her på lånt tid uansett. Vi eier egentlig ingen bolig eller andre ting, vi bare låner. Når du dør er det kanskje bare 10.000 dager til barna dine også dør. Plutselig er man bare et fjernt minne i historien som ingen mennesker kan huske.

Føler veldig på at alt egentlig er ganske meningsløst. Når jeg sitter i et møte på jobben tenker jeg "her sitter vi og lager planer som om vi skulle leve i all evighet, men så er vi døde om et tusendels sekund (i et historisk perspektiv).

Spiller det noen rolle om man lever i 14.000 dager eller 29.000 dager? For noen gir det kanskje mening i at livet er kort og at man må leve det mens man kan, men spiller det egentlig noen rolle hvordan man levde livet sitt?

Som å høre meg selv dette. Har alltid vært svært eksistensiell, og jeg synes faktisk det blir verre og verre for hvert år (er 36, og tenker slutten er nær allerede).

Jeg kan også bli veldig overveldet, nesten apatisk hvis jeg lar disse tankene få tak i meg. Jeg synes det er absurd at ikke flere er redd for døden, at ikke flere tenker på dette. Jeg er inneforstått med at den kommer, og at det er lite jeg kan få gjort med, men samtidig synes jeg det er rart at ikke flere har panikk over at det kommer til å skje. 
 

Men min kunnskap om vår begrensende tid og eksistens, gir meg også perspektiv på hva jeg bør prioritere i hverdagen. Er det viktig at jeg støvsuger nå, eller drar på tur, opplevelser, møter venner, trener osv. Alt som gir meg positive følelser. Jeg tenker hva vil jeg tenke tilbake på når jeg ligger for døden, er det at jeg brukte tid på «må» oppgaver, eller vil jeg tenke tilbake på de fine, gøye opplevelsene jeg hadde. Sistnevte vinner alltid.

Samtidig er jeg enig med deg. Det føles ut som meningsløst til tider, og repetetiv. 

Anonymkode: 2c340...696

[AnonymBruker]

Når man hjelper og løfter en annen kan livet ofte få en større mening. 

Å forstå at du kan gjøre en forskjell i en annens liv. 

Små ting 

i et større perspektiv

Ringvirkninger i vann..

Du betyr så mye da

Livet har fått mening

Anonymkode: 9bb02...52e

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (På 5.9.2024 den 19.51):

Hva er det å gjøre det beste ut av det? I forhold til samfunnets forventninger til deg eller dine egne?

Ligger man på dødsleiet og angrer varer det i timer, dager eller uker. Plutselig er alt over og da er livet ditt et fjernt minne, uansett hvordan man levde det.

Men kan man egentlig bare velge det? Hva om valget er en kort dårlig tur eller en lang og dårlig tur? 

I forhold til livet selv.

Selv om tilværelsen er, som du selv skriver, svært kort og tiårene fyker av sted i rekordfart når man snur seg tilbake (er det allerede nesten et kvart århundre siden man feiret år 2000?), er ingenting av det vi gjør meningsløst, da alt får ringvirkninger, og forplanter seg videre i menneskehetens historie - verken du eller jeg hadde vært her om det ikke hadde vært for forfedrene våre, og et hav av tilfeldigheter førte til et resultat som kunne ha blitt totalt annerledes om noen hadde kjøpt en kake, ikke et brød en gang på 1700-tallet.

Kort sagt har livet ditt en bestemt funksjon; det er en grunn til at du er her på denne planeten. Hva dette er, trenger man ikke å tenke på da vi ikke kjenner fremtiden eller hvordan verden vil se ut om 200 år; det er nok at man gjør sitt beste. En jeg kjente, tok livet sitt for noen år siden, og jeg har tenkt på hvor mye han kunne ha utrettet i løpet av disse årene; alle disse mulighetene han ikke har lenger simpelthen fordi han valgte døden.

Alt snakket om å nyte livet, vende seg mot sitt eget ego og klamre seg til såkalt lykke, kan man bare glemme; før eller senere kommer alderdommen, sykdommene og lidelsene uansett om man vil det eller ei; ser man på naturen, er det masse dyr som dør rundt oss, tilsynelatende uten større hensikt enn å bli spist av andre dyr; det er dette som er livet - en reise fra A til B, en reise der man gjør sitt beste, så får man ta det som det kommer når man en dag dør.

Å tenke og gruble over hva som er hensikten med å holde seg i live, er egentlig bortkastet tid; i forhold til universets mysterier er vi dumme som brød, og det lille vi vet er ingenting; hvordan verden ble skapt eller hvordan den vil gå under, er ting som er langt forbi vår erkjennelse, akkurat som astrofysikk ikke er noe for en maur.

Men likevel, til tross for alle begrensningene, har vi fått et liv, og dette livet består av en lang rekke med valg som fører oss videre på en vei vi verken kjenner eller er i stand til å forstå, men dette har en hensikt.

Frans av Assisi ble født som en rik arving, og hadde han fulgt i sin fars fotspor, hadde ikke en sjel husket ham idag. I stedet tok han et valg der han valgte et liv i fattigdom, ikke som herre, men som tjener. Hva dette valget ville bety i århundrene som kom, hadde han neppe noen anelse om; han gjorde bare sitt beste. Hvilket var nok.

Hadde vi lært av mennesker som ham, hadde denne verden sett bedre ut.

Uansett lykke til videre; håper du får en fin helg.

Anonymkode: 80dcf...2b2

[AnonymBruker]

Ja det tror jeg, men vi har i det vi inkarnerte til jorden glemt det store bildet. Vi ser bare en kvartdel nå her på jorden, men i åndeverden ser vi hele bildet. Det siste livet på jorden har du ikke før du fullt og helt liker å være her. Er den jobben du har , noe du føler meningsfull og givende, eller noe du kun har grunnet penger?

Noen ganger kan en oppleve bedre livssituasjon og mer livsgnist av litt justeringer i livet sitt. Hva drømte du om som barn? Har du glemt barnet inni deg til et svarthvitt voksenliv? Husker du hvordan du var som barn? Hva var dine gleder som barn? Som barn kunne du sikkert glede deg over når første snøen kom, når det regnet, når det var sol. Da var det enkle gleder, men hvorfor har de fleste voksne nå glemt det og ser ikke på dette mer som noe spesielt?

Anonymkode: 1edad...fd3

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2024 den 7.32):

I forhold til livet selv.

Selv om tilværelsen er, som du selv skriver, svært kort og tiårene fyker av sted i rekordfart når man snur seg tilbake (er det allerede nesten et kvart århundre siden man feiret år 2000?), er ingenting av det vi gjør meningsløst, da alt får ringvirkninger, og forplanter seg videre i menneskehetens historie - verken du eller jeg hadde vært her om det ikke hadde vært for forfedrene våre, og et hav av tilfeldigheter førte til et resultat som kunne ha blitt totalt annerledes om noen hadde kjøpt en kake, ikke et brød en gang på 1700-tallet.

Kort sagt har livet ditt en bestemt funksjon; det er en grunn til at du er her på denne planeten. Hva dette er, trenger man ikke å tenke på da vi ikke kjenner fremtiden eller hvordan verden vil se ut om 200 år; det er nok at man gjør sitt beste. En jeg kjente, tok livet sitt for noen år siden, og jeg har tenkt på hvor mye han kunne ha utrettet i løpet av disse årene; alle disse mulighetene han ikke har lenger simpelthen fordi han valgte døden.

Alt snakket om å nyte livet, vende seg mot sitt eget ego og klamre seg til såkalt lykke, kan man bare glemme; før eller senere kommer alderdommen, sykdommene og lidelsene uansett om man vil det eller ei; ser man på naturen, er det masse dyr som dør rundt oss, tilsynelatende uten større hensikt enn å bli spist av andre dyr; det er dette som er livet - en reise fra A til B, en reise der man gjør sitt beste, så får man ta det som det kommer når man en dag dør.

Å tenke og gruble over hva som er hensikten med å holde seg i live, er egentlig bortkastet tid; i forhold til universets mysterier er vi dumme som brød, og det lille vi vet er ingenting; hvordan verden ble skapt eller hvordan den vil gå under, er ting som er langt forbi vår erkjennelse, akkurat som astrofysikk ikke er noe for en maur.

Men likevel, til tross for alle begrensningene, har vi fått et liv, og dette livet består av en lang rekke med valg som fører oss videre på en vei vi verken kjenner eller er i stand til å forstå, men dette har en hensikt.

Frans av Assisi ble født som en rik arving, og hadde han fulgt i sin fars fotspor, hadde ikke en sjel husket ham idag. I stedet tok han et valg der han valgte et liv i fattigdom, ikke som herre, men som tjener. Hva dette valget ville bety i århundrene som kom, hadde han neppe noen anelse om; han gjorde bare sitt beste. Hvilket var nok.

Hadde vi lært av mennesker som ham, hadde denne verden sett bedre ut.

Uansett lykke til videre; håper du får en fin helg.

Anonymkode: 80dcf...2b2

Jeg føler det ikke er en plan at jeg er her på kloden. Det har ikke noen funksjon. Det er helt tilfeldig og kunne like gjerne vært en annen.

Orker ikke henge med i tiden, jeg liker bedre å mimre tilbake til tidligere tiår. Nåtiden og (tanken på) fremtiden suger.

Han du kjente som tok livet sitt. Kan du sikkert si at han hadde mange muligheter? Kanskje han hadde diagnoser eller andre vansker som gjorde livet vanskelig om ikke umulig? Han kan jo også ha sluppet unna lidelser i livet som kjærlighetssorg og sykdom. Syns folk romantiserer livet altfor mye, som om det er et hav av muligheter for absolutt alle mennesker der ute. Og at å leve med angst, depresjoner, kreft og ALS er verdt det.

Takk, håper helgen din var fin!

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2024 den 16.38):

Ja det tror jeg, men vi har i det vi inkarnerte til jorden glemt det store bildet. Vi ser bare en kvartdel nå her på jorden, men i åndeverden ser vi hele bildet. Det siste livet på jorden har du ikke før du fullt og helt liker å være her. Er den jobben du har , noe du føler meningsfull og givende, eller noe du kun har grunnet penger?

Noen ganger kan en oppleve bedre livssituasjon og mer livsgnist av litt justeringer i livet sitt. Hva drømte du om som barn? Har du glemt barnet inni deg til et svarthvitt voksenliv? Husker du hvordan du var som barn? Hva var dine gleder som barn? Som barn kunne du sikkert glede deg over når første snøen kom, når det regnet, når det var sol. Da var det enkle gleder, men hvorfor har de fleste voksne nå glemt det og ser ikke på dette mer som noe spesielt?

Anonymkode: 1edad...fd3

Håper virkelig ikke reinkarnasjon finnes. Vil at døden skal være endelig.

Føler ikke jobben er meningsfull, og den gir heller ikke mye penger.

Det er vel som voksne vi faktisk forstår hvor lite mening det er? Barn er naive og har ikke en utviklet hjerne nok til å ta innover seg realitetene?

Husker ikke hvordan jeg var som barn eller hva jeg drømte om. Mistet pappa som barn, så jeg var vel ikke så positivt innstillt til livet etter det. Hvorfor fikk alle andre barn ha 2 foreldre hele oppveksten, men ikke jeg? Det har direkte sammenheng med at de fleste på min alder fikk barn, men aldri jeg. En ulykke kommer sjelden alene. Naturen prøver allerede å ta kverken på meg og mine.

Livet har alltid buttet imot. Det er derfor jeg ikke ser vitsen. Det er ikke slik at jeg ikke har sett vitsen, og derfor har livet buttet imot.