Mommy issues deluxe

[AnonymBruker]

Jeg har etter jeg ble ung voksen på en eller annen måte blitt tiltrukket av godt voksne kvinner. Jeg blir ikke forelsket eller ønske en seksuell kontakt, men jeg ønsker å være i nærheten av dem. Jeg føler meg trygg og blir sett. Det har gått litt over nå som jeg nærmer meg midten av 40 årene. Det tok noen år før jeg i det hele tatt så mønsteret mitt, men jeg har alltid likt meg rundt godt voksne kvinner. 

Det er annerledes enn hvordan du har det, men kanskje ser du også etter en trygghet? Omsorg? Trygge, voksne kvinner ordner liksom alltid opp. Det er ikke noe tull rundt dem. Og de fleste av dem er gode på å gi omsorg. 

Jeg har et helt greit forhold til min mor. Hverken mer eller mindre. Men barndommen min har vært ustabil med mye bråk og flytting før foreldrene mine ble skilt. Og etter det hadde vi veldig dårlig råd og mamma gjorde så godt hun bare kunne. Men hun er ikke så god på emosjonell kontakt. Hvis jeg skal analyserer meg selv, så er kanskje det grunnen til mine tanker. 

Anonymkode: a2126...f63

[Margit777]

lillevill skrev (17 timer siden):

Så trist. Du kan jo gå til psykolog. Da vil du jo bli ivaretatt. Men du kan også begynne å passe på at du ivaretar deg selv, som om du var din egen forelder. Si fine ting til deg selv i speilet, gjør noe fint for deg selv når noen er slem eller hakker på deg. Og du kan skaffe deg venner som også har et "sånt" kjærlighetspråk" altså anerkjennende ord.

Hun beskriver jo bare en normal mann. 

[lillevill]

Margit777 skrev (1 time siden):

Hun beskriver jo bare en normal mann. 

Alle menn har et " dypt, urealisert behov for å bli sett og tatt vare på, som et lite barn. " og drømmer om å bli tatt vare på som et lite barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Tøys, alle mennesker er avhengig av andre mennesker. Vi er FLOKKDYR.

Anonymkode: f6308...d6a

Jo det er sant , men det er svært få som ønsker leve i en kjærlighets relasjon hvor dynamikken er "barn/voksen " . Den ene mottar og den andre tar. Finnes selvsagt noen få som har fetish på dette i bdsm miljøer. Uansett Ikke dumt å nøste dette opp hos feks psykolog så slipper man å gjenta mønsteret fra barndommen i det uendelige. 

Anonymkode: 9d316...ad5

[lillevill]

Jeg tror også alle ønsker å være elsket og ivaretatt. Men å ønske å være som et lite barn som ikke må gi tilbake, og bare få omsorg, må jo ha noe med emosjonell umodenhet. som voksen i et forhold så må man jo også gi, ikke bare ta. Som de over sier, så tenker jeg det er veldig uvanlig at man er som en baby i et forhold. Det nærmeste man kommer da, er vel en stor egoist som mener at han eller hun ikke skal behøve å ivareta andre, men bare få, og bare tenke på seg selv. Jeg vet det finnes sånne folk, og begge mine ekser er ganske egoistiske, men at ALLE menn er sånn er ganske dårlig gjort å si. 🤪

[AnonymBruker]

lillevill skrev (4 timer siden):

Jeg tror også alle ønsker å være elsket og ivaretatt. Men å ønske å være som et lite barn som ikke må gi tilbake, og bare få omsorg, må jo ha noe med emosjonell umodenhet. som voksen i et forhold så må man jo også gi, ikke bare ta. Som de over sier, så tenker jeg det er veldig uvanlig at man er som en baby i et forhold. Det nærmeste man kommer da, er vel en stor egoist som mener at han eller hun ikke skal behøve å ivareta andre, men bare få, og bare tenke på seg selv. Jeg vet det finnes sånne folk, og begge mine ekser er ganske egoistiske, men at ALLE menn er sånn er ganske dårlig gjort å si. 🤪

Jeg vil bare spesifisere at det handler mer om en submissiv/dominant-dynamikk i forholdet (og i sengen) jeg drømmer om, men ikke direkte å være som et lite barn som ikke må gi tilbake og bare får omsorg. Jeg fantaserer om at hun tar ledelsen og gir meg masse omsorg, at jeg også gir omsorg tilbake, men tar ikke ledelsen. Til tross for det så er jeg ikke uenig i deg om at det kan ha noe med emosjonell umodenhet å gjøre.

Jeg vet at jeg i bunn og grunn er emosjonelt umoden og jeg har lest mye og hørt på mye innhold av psykologer og psykiatere på akkurat dette området. Jeg vet at jeg gjennom hele livet har hatt vanskeligheter med å forstå hva jeg følte, tillate meg å føle, dele følelser med andre (så og si aldri gjort i hele mitt liv) og forstå andres følelser. Som barn tok jeg stolthet i å aldri gråte og aldri dele følelser, samt ikke føle i det hele tatt i noen tilfeller, fordi jeg så på dette som en styrke. Da jeg observerte andre barn løpe gråtende til en lærer eller fortelle om at de snakket om X og Y til foreldrene sine, så så jeg på de som om at de var rare og svake. I retrospekt så forstår jeg at jeg var den "rare" og "svake". "Rar" fordi det var jeg som oppførte meg uvanlig når det gjaldt følelser, og "svak" fordi jeg alltid gjorde det motsatte av det som pleier å fostre en bra relasjon til egne følelser og emosjonell modenhet generelt.

Det siste jeg vil være er en egoist som bare skal få og få og aldri gi til andre. Det er vel enda en motivasjon til hvorfor jeg burde prøve å komme meg unna dette begjæret for disse damene og denne spesielle pardynamikken hjernen min ønsker.

Anonymkode: 6ed3e...ead

[AnonymBruker]

TS hvis dette opptar mye av hverdagen din så burde du kanskje oppsøke psykolog. Du trenger sikkert ikke så mange timer. Kanskje bare en eller to videotimer for eksempel. Det er lang ventetid men du kan for eksempel bruke aleris, som er mindre ventetid på. De har sikkert folk som forstår seg på dette og jeg tror ikke de vil dømme deg. 

Lykke til❤️

Anonymkode: 0b128...79d