Mommy issues deluxe

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en jente på 21 år og helt siden jeg var liten så har jeg blitt betatt og forelsket i voksne kvinner. På barneskolen så var det forskjellige lærerinner. Ville alltid være rundt dem, diltet etter dem, drømte om at de var moren min, men ville også kysse og kose med de. Dette fortsatte da jeg begynte på ungdomsskolen. Den eneste forskjellen var at jeg da kun ble stormforelsket i én lærerinne gjennom hele den skolegangen. Deretter startet jeg min første deltidsjobb og ble kjempeforelsket i sjefen min, som selvfølgelig også var en kvinne. Nå er jeg på universitet og har et crush på en av foreleserne, som - you guessed it - også er en voksen kvinne. 

Det er som om at jeg har et dypt, urealisert behov for å bli sett og tatt vare på, som et lite barn. Jeg drømmer ofte om at jeg er et barn og at den damen jeg crusher på er moren min. Hun er interessert i det indre følelseslivet mitt, hun har dype samtaler med meg, hun lager meg kveldsmat og kysser meg god natt. Hun stiller meg også til ansvar, bestemmer at jeg skal holde meg til rutiner, er streng og bastant. Samtidig så har jeg andre, separate drømmer om at jeg og denne damen er kjærester. Vi bor sammen, har det godt, leier hender, kysser og har sex. Vi lever et trygt, stabilt, fint liv sammen.

Jeg har mange seksuelle fantasier som kan bli sett på som veldig "mommy issues"-preget. Hun er den dominante og leder meg gjennom sexen. Hun stryker og tar vare på meg under samleiet. Jeg fantaserer også om å bli lagt på fanget hennes og spanket. Det er veldig fokus på at det er hun som er over meg. Hun er den dominante, jeg er den submissive. Jeg har til og med fantasert om å bli ammet, både på en seksuell og ikke-seksuell måte.

Jeg føler at jeg har opp i gjennom årene gravd meg selv ned i et dypt hull av mommy issues som kun har vokst større og større. Det er som om at behovet fra barndommen om å bli sett og tatt vare på av en voksen gradvis gjennom tenårene ble smeltet sammen med seksualiteten, og siden har liksom disse to co-eksistert inni hodet mitt. Nå er jeg voksen og jeg vil egentlig ikke være sånn her lengre, selv om fantasiene gir meg stor glede og nytelse. Jeg vil ha evnen til å forelske meg i en rundt samme alder, helt uten påvirkelse av dette mommy issues-opplegget mitt. Det er bare så upraktisk å være sånn her. Venninnene og kompisene mine dater og har sex med folk rundt sin alder fordi de har en genuin attraksjon mot dem. Jeg klarer ikke det fordi jeg mangler den attraksjonen. 

Jeg kjenner på en følelse av at jeg er rar og at noe feiler meg. Jeg tror ikke jeg vil snakke til en psykolog om det, fordi jeg tror ikke jeg kunne klart å si disse tingene høyt. Dette problemet er liksom så snodig og drøyt. Jeg vil heller ikke ta plass i det mentale helse-tilbudet over dette problemet fordi jeg føler det ikke er stort nok, sammenlignet med folk som har alvorlige psykiske lidelser som garantert har mye større behov for hjelp. I tillegg føles tryggere å diskutere det anonymt.

Noen som vet hvordan jeg kan stoppe dette her og bli normal? Eventuelt noen som har opplevd noe ala det samme og kommet seg gjennom det? Ingen slemme kommentarer, please.

Anonymkode: 6ed3e...ead

[lillevill]

Så trist. Du kan jo gå til psykolog. Da vil du jo bli ivaretatt. Men du kan også begynne å passe på at du ivaretar deg selv, som om du var din egen forelder. Si fine ting til deg selv i speilet, gjør noe fint for deg selv når noen er slem eller hakker på deg. Og du kan skaffe deg venner som også har et "sånt" kjærlighetspråk" altså anerkjennende ord.

[AnonymBruker]

Hva slags forhold har du til din mor?

Anonymkode: 439bc...b50

[Fionas]

Kanskje du trenger en kjæreste som er flink til å ta vare på deg. Kanskje behovet etterhvert blir mindre? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva slags forhold har du til din mor?

Anonymkode: 439bc...b50

Litt anstrengt. Hun har alltid ment godt og gitt meg mat, en fint hjem å bo i, tatt meg med på fine ferier osv., men jeg har aldri følt at jeg kunne prate med henne om ting. Jeg er ofte irritert eller sint på henne på grunn av måten hun oppfører seg og ting hun kan si, pluss den totale mangelen av å egentlig bli sett og hørt. Samtidig så får jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg vet at hun har gjort sitt beste med den kunnskapen hun hadde. Så blir jeg irritert igjen, fordi hun er ikke mottakelig for tilbakemelding på oppførsel og blir defensiv og sint, uansett for forsiktig jeg går frem med den tilbakemeldingen. 

Anonymkode: 6ed3e...ead

[AnonymBruker]

Fionas skrev (37 minutter siden):

Kanskje du trenger en kjæreste som er flink til å ta vare på deg. Kanskje behovet etterhvert blir mindre? 

Det er en dårlig ide å gjøre seg selv avhengig av andre mennesker. Du bør nok ta deg en tur til psykolog.

Anonymkode: fe8e7...d16

[AnonymBruker]

I utgangspunktet beskriver du en fetisj der du ønsker på å bli tatt vare på av en voksen mens du kan være et barn. Det er ikke uvanlig; jeg har selv vært sammen med to jenter som har vært slik. Likevel synes jeg det virker som om du tar det hele litt lenger. Jeg foreslår at du tar en prat med en sexolog dersom du mener dette ønsket er så sterkt at det hindrer deg i å få det livet du ønsker. Du kan synes det blir for vanskelig, men vit at de hører svært mye rart. 

Anonymkode: 2f4d8...39c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Hei. Jeg er en jente på 21 år og helt siden jeg var liten så har jeg blitt betatt og forelsket i voksne kvinner. På barneskolen så var det forskjellige lærerinner. Ville alltid være rundt dem, diltet etter dem, drømte om at de var moren min, men ville også kysse og kose med de. Dette fortsatte da jeg begynte på ungdomsskolen. Den eneste forskjellen var at jeg da kun ble stormforelsket i én lærerinne gjennom hele den skolegangen. Deretter startet jeg min første deltidsjobb og ble kjempeforelsket i sjefen min, som selvfølgelig også var en kvinne. Nå er jeg på universitet og har et crush på en av foreleserne, som - you guessed it - også er en voksen kvinne. 

Det er som om at jeg har et dypt, urealisert behov for å bli sett og tatt vare på, som et lite barn. Jeg drømmer ofte om at jeg er et barn og at den damen jeg crusher på er moren min. Hun er interessert i det indre følelseslivet mitt, hun har dype samtaler med meg, hun lager meg kveldsmat og kysser meg god natt. Hun stiller meg også til ansvar, bestemmer at jeg skal holde meg til rutiner, er streng og bastant. Samtidig så har jeg andre, separate drømmer om at jeg og denne damen er kjærester. Vi bor sammen, har det godt, leier hender, kysser og har sex. Vi lever et trygt, stabilt, fint liv sammen.

Jeg har mange seksuelle fantasier som kan bli sett på som veldig "mommy issues"-preget. Hun er den dominante og leder meg gjennom sexen. Hun stryker og tar vare på meg under samleiet. Jeg fantaserer også om å bli lagt på fanget hennes og spanket. Det er veldig fokus på at det er hun som er over meg. Hun er den dominante, jeg er den submissive. Jeg har til og med fantasert om å bli ammet, både på en seksuell og ikke-seksuell måte.

Jeg føler at jeg har opp i gjennom årene gravd meg selv ned i et dypt hull av mommy issues som kun har vokst større og større. Det er som om at behovet fra barndommen om å bli sett og tatt vare på av en voksen gradvis gjennom tenårene ble smeltet sammen med seksualiteten, og siden har liksom disse to co-eksistert inni hodet mitt. Nå er jeg voksen og jeg vil egentlig ikke være sånn her lengre, selv om fantasiene gir meg stor glede og nytelse. Jeg vil ha evnen til å forelske meg i en rundt samme alder, helt uten påvirkelse av dette mommy issues-opplegget mitt. Det er bare så upraktisk å være sånn her. Venninnene og kompisene mine dater og har sex med folk rundt sin alder fordi de har en genuin attraksjon mot dem. Jeg klarer ikke det fordi jeg mangler den attraksjonen. 

Jeg kjenner på en følelse av at jeg er rar og at noe feiler meg. Jeg tror ikke jeg vil snakke til en psykolog om det, fordi jeg tror ikke jeg kunne klart å si disse tingene høyt. Dette problemet er liksom så snodig og drøyt. Jeg vil heller ikke ta plass i det mentale helse-tilbudet over dette problemet fordi jeg føler det ikke er stort nok, sammenlignet med folk som har alvorlige psykiske lidelser som garantert har mye større behov for hjelp. I tillegg føles tryggere å diskutere det anonymt.

Noen som vet hvordan jeg kan stoppe dette her og bli normal? Eventuelt noen som har opplevd noe ala det samme og kommet seg gjennom det? Ingen slemme kommentarer, please.

Anonymkode: 6ed3e...ead

Det er synd du ser på deg selv som unormal, for det er du virkelig ikke. Seksualiteten er en veldig sårbar greie. Spesielt i en så ung alder som du er i. Det som er så synd er at det er veldig mange der ute som skammer seg ved sider av sin seksualitet. Og mange undertrykker lyster som de selv anser for å være unormalt. Det du forteller om er helt harmløst, og du burde absolutt ikke skamme deg over det. 
 

Når det er sagt.. om problemet er at det er de voksne damene du trekkes mot, at du helst skulle blitt tiltrukket av jenter på din egen alder. Ville det ikke vært mulig å finne en jente som kunne tenke seg å innta den dominante rollen? Behandle deg slik som du ønsker? Eller er det alderen du trekkes mot?

 

 

Anonymkode: 0aefe...c60

[megda]

Jeg er mann og kjenner meg selv igjen i den opplevelsen, og har sett mye porno som stimulerer den delen av psyken min. Moren min var totalt fraværende i barndommen, og det mest grunnleggende behovet mitt som menneske, ønsket om nærhet, ble ikke tilfredsstilt. Dette har ført til at det emosjonelle behovet ubevisst har gått over i fantasier for å finne sitt utløp, samtidig som det også beskytter meg i nåtiden fra å bli frarøvet det originale traumet på nytt i en ny relasjon.

Disse fantasiene er på en måte en unngåelse av andre relasjoner, for eksempel med de som er jevnaldrende, mye på grunn av at man ubevisst unngår disse fordi det truer psyken. Man føler at man ikke får den samme nærheten som til en morsfigur, men samtidig er kanskje denne relasjonen med "mor" mindre realistisk som igjen fører til at man pakkes inn i et vakum der man ikke utvikler noen gode intime relasjoner; man kan være trygg i fantasien om sitt eget ønske om nærhet samtidig som at endestasjonen blir fantasien.

De emosjonelle behovene du projiserer på morsfigurene, kan du finne i jevnaldrende dersom du tør å være åpen om hvilke emosjonelle behov du har, men det oppleves ubevisst som veldig risikabelt fordi man da utsetter seg selv for det opprinnelige traumet man forsøker å unngå å repetere fra barndommen.

Dersom du oppnår en funksjonell, intim relasjon med en jevnaldrende, tror jeg at disse fantasiene vil bli mindre kraftfulle og mer i tråd med virkeligheten. De vil nok fortsette å eksistere og det gjør jo ingenting fordi det kun er en etterdønning om et sterkt ønske om intim nærhet til et annet menneske og det er jo et sunnhetstegn.

Dette er på mange måter en freudiansk-tolkning av symptomene, men jeg synes selv at det gir det beste bildet av den faktiske virkeligheten.

 

Endret 4. september 2024 av megda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Det er synd du ser på deg selv som unormal, for det er du virkelig ikke. Seksualiteten er en veldig sårbar greie. Spesielt i en så ung alder som du er i. Det som er så synd er at det er veldig mange der ute som skammer seg ved sider av sin seksualitet. Og mange undertrykker lyster som de selv anser for å være unormalt. Det du forteller om er helt harmløst, og du burde absolutt ikke skamme deg over det. 
 

Når det er sagt.. om problemet er at det er de voksne damene du trekkes mot, at du helst skulle blitt tiltrukket av jenter på din egen alder. Ville det ikke vært mulig å finne en jente som kunne tenke seg å innta den dominante rollen? Behandle deg slik som du ønsker? Eller er det alderen du trekkes mot?

 

 

Anonymkode: 0aefe...c60

Det er alderen + det dominante jeg trekkes mot. Jeg vil helst klare å fjerne dette begjæret mot alderen og det dominante. Så jeg føler at jeg må klare å fjerne dette behovet før jeg setter i gang med dating. Jeg har swipet litt på Tinder og vurdert å begynne å date, men har ikke gjort det fordi jeg føler ikke noe genuin interesse/attraksjon mot de jentene på Tinder + at jeg vil ikke potensielt kaste bort tiden til noen.

Anonymkode: 6ed3e...ead

[AnonymBruker]

Jeg tror @megda over her er inne på noe. Dette med at det kanskje er mulig for deg å finne en jevnaldrende som har moderlige kvaliteter og en slags autoritet som sammenfaller litt med en slik rolle. Disse kvalitetene trenger ikke være aldersbetinget, og om du åpner opp for at du kan finne noen med slike kvalitetene i din egen aldersgruppe, så kanskje du er heldig og finner en passende parter som fyller dine behov? Om du i tillegg tillater deg å gå 5-10 år opp i alder (som fortsatt mange ser på som innafor) så er sjansen enda større for din partner vil ha en trygghet og modenhet som du søker. 

Anonymkode: fb5b8...461

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Det er alderen + det dominante jeg trekkes mot. Jeg vil helst klare å fjerne dette begjæret mot alderen og det dominante. Så jeg føler at jeg må klare å fjerne dette behovet før jeg setter i gang med dating. Jeg har swipet litt på Tinder og vurdert å begynne å date, men har ikke gjort det fordi jeg føler ikke noe genuin interesse/attraksjon mot de jentene på Tinder + at jeg vil ikke potensielt kaste bort tiden til noen.

Anonymkode: 6ed3e...ead

Hvilke alder er det da snakk om? Hva ville du sagt var den nedre aldersgrensen for dine preferanser?

Anonymkode: 0aefe...c60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvilke alder er det da snakk om? Hva ville du sagt var den nedre aldersgrensen for dine preferanser?

Anonymkode: 0aefe...c60

Den nedre aldersgrensen for mine preferanser er egentlig…37-ish. Om jeg skulle prøvd å date på ekte så måtte den nedre sikkert ha vært 27 år, bare for realismens skyld. 

Anonymkode: a2a3b...eb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er en dårlig ide å gjøre seg selv avhengig av andre mennesker. Du bør nok ta deg en tur til psykolog.

Anonymkode: fe8e7...d16

Tøys, alle mennesker er avhengig av andre mennesker. Vi er FLOKKDYR.

Anonymkode: f6308...d6a

[lillevill]

Det kan hjelpe å selv være omsorgsfull mot andre, TS. På en måte være den "voksne" som du selv trenger, mot andre. Være trygg, lojal, snill, omtenksom osv. På den måten blir du nærere de rundt deg og de gir deg det samme tilbake. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Den nedre aldersgrensen for mine preferanser er egentlig…37-ish. Om jeg skulle prøvd å date på ekte så måtte den nedre sikkert ha vært 27 år, bare for realismens skyld. 

Anonymkode: a2a3b...eb2

tror du den vil fortsette å være 37ish til neste år og året etter? Eller vil den forskyve seg sammen med at du blir eldre? Det finnes mange damer i og omkring 27 som absolutt er moderlige, men så er en del av din preferanse forbundet med alder da. Det er vanskelig å bevisst gå inn for å endre på sitt preferansemønster. Men det er også noe som både utvikler seg og kan endre seg med tiden. Ofte er det også slik at man kan være veldig oppslukt av en fantasi eller en ide, og som viser seg å være bedre som en fantasi. Du er i en alder hvor utforsking er en viktig del av å bli kjent med deg selv. Og dette synes virkelig ikke jeg er noe å oppsøke en psykolog for. 

Anonymkode: 0aefe...c60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

tror du den vil fortsette å være 37ish til neste år og året etter? Eller vil den forskyve seg sammen med at du blir eldre? Det finnes mange damer i og omkring 27 som absolutt er moderlige, men så er en del av din preferanse forbundet med alder da. Det er vanskelig å bevisst gå inn for å endre på sitt preferansemønster. Men det er også noe som både utvikler seg og kan endre seg med tiden. Ofte er det også slik at man kan være veldig oppslukt av en fantasi eller en ide, og som viser seg å være bedre som en fantasi. Du er i en alder hvor utforsking er en viktig del av å bli kjent med deg selv. Og dette synes virkelig ikke jeg er noe å oppsøke en psykolog for. 

Anonymkode: 0aefe...c60

Om den vil fortsette å være 37-ish til neste år og året etter tror jeg er sannsynlig. Når jeg endelig er 30+, det er litt vanskelig å si. Jeg frykter litt at jeg skal gå rundt som voksen og fortsatt gå rundt å begjære voksne damer i en mommy issues-kontekst. Du har veldig rett i at fantasien i praksis ville godt kunne ha vært helt ræva. Det jeg er mest opptatt av er å bli kvitt dette attraksjonsmønsteret. Kanskje jeg rett å slett må prøve vanlig dating, selv om det kan gå på bekostning av de jeg dater om jeg ikke blir ordentlig interessert.

Anonymkode: 6ed3e...ead

[AnonymBruker]

megda skrev (7 timer siden):

Jeg er mann og kjenner meg selv igjen i den opplevelsen, og har sett mye porno som stimulerer den delen av psyken min. Moren min var totalt fraværende i barndommen, og det mest grunnleggende behovet mitt som menneske, ønsket om nærhet, ble ikke tilfredsstilt. Dette har ført til at det emosjonelle behovet ubevisst har gått over i fantasier for å finne sitt utløp, samtidig som det også beskytter meg i nåtiden fra å bli frarøvet det originale traumet på nytt i en ny relasjon.

Disse fantasiene er på en måte en unngåelse av andre relasjoner, for eksempel med de som er jevnaldrende, mye på grunn av at man ubevisst unngår disse fordi det truer psyken. Man føler at man ikke får den samme nærheten som til en morsfigur, men samtidig er kanskje denne relasjonen med "mor" mindre realistisk som igjen fører til at man pakkes inn i et vakum der man ikke utvikler noen gode intime relasjoner; man kan være trygg i fantasien om sitt eget ønske om nærhet samtidig som at endestasjonen blir fantasien.

De emosjonelle behovene du projiserer på morsfigurene, kan du finne i jevnaldrende dersom du tør å være åpen om hvilke emosjonelle behov du har, men det oppleves ubevisst som veldig risikabelt fordi man da utsetter seg selv for det opprinnelige traumet man forsøker å unngå å repetere fra barndommen.

Dersom du oppnår en funksjonell, intim relasjon med en jevnaldrende, tror jeg at disse fantasiene vil bli mindre kraftfulle og mer i tråd med virkeligheten. De vil nok fortsette å eksistere og det gjør jo ingenting fordi det kun er en etterdønning om et sterkt ønske om intim nærhet til et annet menneske og det er jo et sunnhetstegn.

Dette er på mange måter en freudiansk-tolkning av symptomene, men jeg synes selv at det gir det beste bildet av den faktiske virkeligheten.

 

Tusen takk for flott svar!

Anonymkode: 6ed3e...ead

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du stoppe med dette og "bli normal"?

Vårt forhold er som du beskriver at du fantaserer om. Min manns seksualitet er akkurat som du beskrive din, og jeg har rollen som "mamma" mens han er barnet. Jeg er eldre enn ham, selv om den konkrete aldersforskjellen nok er mer storesøster enn  forelder, jeg er også langt mer erfaren enn ham både seksuelt og i det å ha et seriøst forhold.

Våre felles fantasier og vår lek er som det du beskriver, inkludert amming. Vi ser på det som dominanselek med en dose omsorg. Og med tida har det gått mer og mer over til å nærme seg "24/7". Altså blitt mer og mer intenst og mer generelt i vår kommunikasjon, ikke bare i senga, men at vi "er" mor og barn. 

Jeg føler det jeg føler også for barnet han en gang var. Barnet som jeg vet kjente på dette fra veldig ung alder. Jeg var selv tiltrukket av maktlek fra veldig ung alder, og det var mange jeg kjente også. Forskjellen er nok hvor intenst jeg følte det og over tid; for meg var og er det ekte livet, ikke bare lek. Så jeg holdt dette hemmelig inntil jeg som ungdom og voksen skjønte hva bdsm var. 

Å leve i et slik forhold krever mye tillit.  Men vi begge opplever at vi "er oss selv" i det. Han med sine ønsker om å være liten og jeg med min tilbøyelighet til å lede. Ingen av oss hadde trodd at vi fikk andre med oss på noe sånt, så mye; men her er vi. Vi jobber mye med kommunikasjon og tillit og det å skape nok trygghet til det vi vil gjøre. Det vi holder på med er sårbare ting og "blodig seriøs lek".

Anonymkode: 2b4d2...d34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hei. Jeg er en jente på 21 år og helt siden jeg var liten så har jeg blitt betatt og forelsket i voksne kvinner. På barneskolen så var det forskjellige lærerinner. Ville alltid være rundt dem, diltet etter dem, drømte om at de var moren min, men ville også kysse og kose med de. Dette fortsatte da jeg begynte på ungdomsskolen. Den eneste forskjellen var at jeg da kun ble stormforelsket i én lærerinne gjennom hele den skolegangen. Deretter startet jeg min første deltidsjobb og ble kjempeforelsket i sjefen min, som selvfølgelig også var en kvinne. Nå er jeg på universitet og har et crush på en av foreleserne, som - you guessed it - også er en voksen kvinne. 

Det er som om at jeg har et dypt, urealisert behov for å bli sett og tatt vare på, som et lite barn. Jeg drømmer ofte om at jeg er et barn og at den damen jeg crusher på er moren min. Hun er interessert i det indre følelseslivet mitt, hun har dype samtaler med meg, hun lager meg kveldsmat og kysser meg god natt. Hun stiller meg også til ansvar, bestemmer at jeg skal holde meg til rutiner, er streng og bastant. Samtidig så har jeg andre, separate drømmer om at jeg og denne damen er kjærester. Vi bor sammen, har det godt, leier hender, kysser og har sex. Vi lever et trygt, stabilt, fint liv sammen.

Jeg har mange seksuelle fantasier som kan bli sett på som veldig "mommy issues"-preget. Hun er den dominante og leder meg gjennom sexen. Hun stryker og tar vare på meg under samleiet. Jeg fantaserer også om å bli lagt på fanget hennes og spanket. Det er veldig fokus på at det er hun som er over meg. Hun er den dominante, jeg er den submissive. Jeg har til og med fantasert om å bli ammet, både på en seksuell og ikke-seksuell måte.

Jeg føler at jeg har opp i gjennom årene gravd meg selv ned i et dypt hull av mommy issues som kun har vokst større og større. Det er som om at behovet fra barndommen om å bli sett og tatt vare på av en voksen gradvis gjennom tenårene ble smeltet sammen med seksualiteten, og siden har liksom disse to co-eksistert inni hodet mitt. Nå er jeg voksen og jeg vil egentlig ikke være sånn her lengre, selv om fantasiene gir meg stor glede og nytelse. Jeg vil ha evnen til å forelske meg i en rundt samme alder, helt uten påvirkelse av dette mommy issues-opplegget mitt. Det er bare så upraktisk å være sånn her. Venninnene og kompisene mine dater og har sex med folk rundt sin alder fordi de har en genuin attraksjon mot dem. Jeg klarer ikke det fordi jeg mangler den attraksjonen. 

Jeg kjenner på en følelse av at jeg er rar og at noe feiler meg. Jeg tror ikke jeg vil snakke til en psykolog om det, fordi jeg tror ikke jeg kunne klart å si disse tingene høyt. Dette problemet er liksom så snodig og drøyt. Jeg vil heller ikke ta plass i det mentale helse-tilbudet over dette problemet fordi jeg føler det ikke er stort nok, sammenlignet med folk som har alvorlige psykiske lidelser som garantert har mye større behov for hjelp. I tillegg føles tryggere å diskutere det anonymt.

Noen som vet hvordan jeg kan stoppe dette her og bli normal? Eventuelt noen som har opplevd noe ala det samme og kommet seg gjennom det? Ingen slemme kommentarer, please.

Anonymkode: 6ed3e...ead

Jeg følte nøyaktig det samme bare med menn, og intill jeg fikk løst opp i det så havnet jeg kun i dårlige og voldelige forhold..

Jeg startet i terapi for å avdekke hvorfor jeg følte det slik, få kontakt med egne følelser og meg, se meg selv, være der for meg. Bli den voksne personen i mitt liv jeg ønsker. 

Det handler om å se, ivareta og anerkjenne ens egne behov og følelser. 

Slik vi vil ha andre til å se, elske oss og ha de til å fortelle hva vi skal gjøre, må vi gjøre for oss selv, ellers overlater vi makten vår til noen andre.

Tro meg, trygge, gode, stabile mennesker tiltrekkes ikke sånne med dette håpet og ønsket..

Anonymkode: acd1f...871