Vil ikke hjem til 2-åringen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Seriøst? Da hadde jeg bedt om å få snakke med en annen helsesykepleier. Det er jo ikke normalt at et så lite barn frastøter seg den ene forelderen totalt.

Anonymkode: 7884f...29b

Joda rimelig normalt det

Anonymkode: 9ddab...42f

[miSs.]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så man kan ikke oppleve noe som tøft bare fordi det er selvvalgt? Man kan ikke be andre som kanskje har vært i lignende situasjon om råd? 

Greia med barn er jo at man aldri helt vet hva man får 🙄

Anonymkode: 8ac05...9f1

Syns bare det hørtes litt slemt ut å skrive at hun ikke vil hjem til barnet sitt, er snakk om en 2 åring som trenger masse omsorg og kjærlighet. Har selvsagt forståelse for at det kan være tøft, men å si man gruer seg til å komme hjem pga barnet sitt føler jeg blir feil. Ja, greia med barn er et veldig stort ansvar..og derfor burde det vært godt gjennomtenkt.

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Har 1 barn som har vært skikkelig high need! Fra første sekund har hun bare vært på meg og jeg kan ikke gå i et annet rom uten at hun begynner gråte. Selv om jeg går på do gråter hun hvis hun ikke får sitte på fanget.

Søvn har vært et mareritt fra dag 1 og da hun begynte i barnehage ved 1,5 års alder sluttet hun å sove på dagtid. Fikk bare beskjed om at de aldri hadde vært borti en så sta unge og at de trodde søvn kom til å løsne. Men neida, det gjorde det ikke! 

Vi har ikke sjans å få henne til å sove i egen seng, da våkner hun hvert 30. Minutt natta gjennom. Har prøvd i hele sommer, men nå har vi gitt opp. Hun MÅ holde meg i hånden når hun sover eller ligge oppå meg. Å ligge inntil er ikke godt nok. 

Barnefar er helt super, men det er ikke godt nok for barnet. Hvis jeg skal få sove ut, kommer barnet inn på rommet eller gråter og styrer inntil jeg står opp. Bor i lita leilighet, så er umulig å overhøre det, selv med propper i øra. Kan jo ikke sende de avgårde kl 05.30 på morgenen heller. 

Heldigvis jobber jeg turnus, så har begynt å få litt pusterom. Men føler aldri jeg får henta meg inn. Da må det handles, ryddes, vaskes osv. 

Jeg holder på å klikke og misliker livet mitt så ekstremt sterkt. Nå har jeg vært på jobbreise i 3 uker (vært hjemme tor-søn) og dette er siste uka. Jeg grues så sykt til disse ukene er over og jeg må hjem "for godt". Jeg savner det ikke en eneste plass.

Jeg vil egentlig bare ligge på hotellet i senga å sove! Komme til dekka bord, jobbe litt og deretter legge meg i seng og bli liggende til neste dag. Med uavbrutt søvn. 

Jeg føler meg som verdens verste mor, men jeg drømmer bare om å flykte fra livet mitt. Akkurat nå kjenner jeg bare på at jeg burde gå fra mannen og la han overta omsorgen for barnet. Jeg vil bare ikke hjem til livet mitt igjen. Jeg grues 😔

Anonymkode: 26095...734

Typisk separasjonsangst.
Tipper at det har blitt vesentlig bedre når du er tilbake etter din jobbreise. Hvis du har mulighet, bør du fortsette med å være borte noen dager i slengen så barnet kommer ut av denne tilstanden.

[AnonymBruker]

Barnet ditt er to år, og har sannsynligvis kjent på løsrivelsen fra deg en god stund nå. Fra å være en perfekt symbiose, en enhet, så er dere nå to vidt forskjellige vesener. Og dette skaper sannsynligvis en slags angst hos henne. 

Men, hun er også stor nok til at du kan snakke med henne. Toåringer skjønner veldig mye mer enn hva man som regel tror. Kan høres ut som dette også handler om kontroll, og følelse av manglende kontroll?

Etter middagen så kan du si at nå skal jeg rydde etter middagen, da kan jeg ikke bære på deg. Du ser meg hele tiden. Nå er jeg hjemme sammen med deg helt til vi skal i barnehagen i morgen . Ved protester så snakk rolig med henne, anerkjenn følelsene, men ikke gi etter. Sett grenser for deg selv. "Nå er mamma opptatt med klesvask. Spør pappa." Når barnet da reagerer med gråt så svar rolig "ja, jeg skjønner at du ville at jeg skal løfte deg opp nå, men jeg er opptatt. Kanskje pappa kan lese en bok med deg?" Og så mer gråt? Sinne, trass? "Ja, du får bare holde på, nå skal jeg gjøre meg ferdig her" osv. Ta situasjonene på dagtid først, og så jobb med nettene senere.

Og du, det blir bedre! ❤️

 

Anonymkode: 8ac05...9f1

[AnonymBruker]

miSs. skrev (3 minutter siden):

Syns bare det hørtes litt slemt ut å skrive at hun ikke vil hjem til barnet sitt, er snakk om en 2 åring som trenger masse omsorg og kjærlighet. Har selvsagt forståelse for at det kan være tøft, men å si man gruer seg til å komme hjem pga barnet sitt føler jeg blir feil. Ja, greia med barn er et veldig stort ansvar..og derfor burde det vært godt gjennomtenkt.

Det er en grunn til at man skal ta på seg selv oksygenmaska først på fly.

Tar man ikke vare på seg selv er det vanskelig å hjelpe andre.

Jeg ser en mor som innser at hun strever og søker hjelp før det blir for sent. Å påføre skyld til byrden er ikke det hun trenger nå.

Anonymkode: 8ac05...9f1