Vil ikke hjem til 2-åringen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har dere oppsøkt hjelp på helsestasjonen i kommunen? Høres ut som dere behøver veiledning.

Anonymkode: 7884f...29b

De sier bare at det er helt normalt og at barnet fortsatt er lite, at det vil gå seg til.

Anonymkode: 8f328...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

De sier bare at det er helt normalt og at barnet fortsatt er lite, at det vil gå seg til.

Anonymkode: 8f328...5ab

Seriøst? Da hadde jeg bedt om å få snakke med en annen helsesykepleier. Det er jo ikke normalt at et så lite barn frastøter seg den ene forelderen totalt.

Anonymkode: 7884f...29b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Seriøst? Da hadde jeg bedt om å få snakke med en annen helsesykepleier. Det er jo ikke normalt at et så lite barn frastøter seg den ene forelderen totalt.

Anonymkode: 7884f...29b

Barnet gjør jo ikke det, har det helt fint med far når jeg ikke er der, men velger meg med en gang jeg er tilstede.

Det er vel heller ganske normalt, noen unger mer intense på det enn andre.

Anonymkode: 8f328...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Barnet gjør jo ikke det, har det helt fint med far når jeg ikke er der, men velger meg med en gang jeg er tilstede.

Det er vel heller ganske normalt, noen unger mer intense på det enn andre.

Anonymkode: 8f328...5ab

Enig i dette.

Min eldste er skikkelig pappajente. Er vi begge hjemme så er det pappa som er å foretrekke, og har hun først ropt på pappa så kan jeg bare "gå bort" hvis jeg blander meg. Hvis hun er kosete og rolig så er det meg hun velger, og hun er ikke spesielt high need, men har hun bestemt seg så er det pappa som skal ordne alt. Passe sta.

Føler det er helt normalt, og spesielt nå i en alder av snart 3 år hvor hun ofte også kan spille litt på det for å få det som hun vil. Hun prøver seg hvert fall.

Hadde det vært helt krise, og hun ikke roet seg uten pappa når vi er alene, så hadde jeg jo vært bekymret.

Anonymkode: 9e3d7...428

[fru Alving]

Hvis barnet klarer seg når du er borte så betyr vel det at det går greit.

Kan du sove andre steder av og til? hos familie eller venner, eller ta inn på hotell/hybel/hytta en natt innimellom så du får litt ro. 

Jeg tenker dere bare må i gjennom denne perioden og at det blir bedre. Hold ut, om et par år er denne intense fasen historie.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Barnet gjør jo ikke det, har det helt fint med far når jeg ikke er der, men velger meg med en gang jeg er tilstede.

Det er vel heller ganske normalt, noen unger mer intense på det enn andre.

Anonymkode: 8f328...5ab

Dette er informasjon som burde vært med fra begynnelsen av, og jeg forstår helsesykepleier bedre.

Da må far mer på banen når du er hjemme, og avlaste deg.

Anonymkode: 7884f...29b

[AnonymBruker]

Ikke skam deg! Det er nok veldig mange som føler/har følt det samme - meg selv inkludert. 

Jeg har hatt flere perioder hvor jeg bare har villet rømme fra hele familien, og gledet meg til mandag for da kunne jeg gå på jobb og reise fra hele jævla rukkelet.. 

Ikke fordi jeg ikke er glad i ungene og mannen, men altså... Det ER så slitsomt noen ganger! Når man ikke får sove, når det bare er trassing og hyling og grining og A L T er galt! Når ungen bare er mammadalt og mamma skal gjøre alt - og når det er motsatt og ungen hyyyler fordi pappa skal gjøre alt men pappa ER PÅ DO FOR SVARTE!! 

Har ikke noen råd, bare medfølelse. (jeg følte forøvrig for å drepe alle som skulle minne meg på at "det går nok over om noen måneder" - for jeg ante ikke hvordan jeg skulle holde ut en DAG engang, langt mindre flere MÅNEDER!)

Anonymkode: 528a1...f10

[Hactar]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det fungerte ikke på min, med en gang jeg er tilgjengelig så er det kun jeg som gjelder og barnet sier rett ut at pappan kan gå en annen plass😢

Anonymkode: 8f328...5ab

Men det er det ikke barnet som bestemmer.

Noen barn kan være veldig bestemt på hvordan de vil ha det, men de ser ikke hele bildet, og kan ikke ha ansvaret for å bestemme. Begge foreldre stå støtt i at begge foreldre er gode nok uansett hva barnet mener.

Har dere voksne bestemt far skal ta seg av barnet, må ikke far la seg jage bort, og du må ikke overta. Selv om det fremstår enklere i øyeblikket, er nå resultatet at du er så utbrent at du ikke ønsker å reise hjem. Du får det ikke bedre før dere bryter denne dynamikken, og barnet kommer ikke til å lide, selv om det vil protestere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har 1 barn som har vært skikkelig high need! Fra første sekund har hun bare vært på meg og jeg kan ikke gå i et annet rom uten at hun begynner gråte. Selv om jeg går på do gråter hun hvis hun ikke får sitte på fanget.

Søvn har vært et mareritt fra dag 1 og da hun begynte i barnehage ved 1,5 års alder sluttet hun å sove på dagtid. Fikk bare beskjed om at de aldri hadde vært borti en så sta unge og at de trodde søvn kom til å løsne. Men neida, det gjorde det ikke! 

Vi har ikke sjans å få henne til å sove i egen seng, da våkner hun hvert 30. Minutt natta gjennom. Har prøvd i hele sommer, men nå har vi gitt opp. Hun MÅ holde meg i hånden når hun sover eller ligge oppå meg. Å ligge inntil er ikke godt nok. 

Barnefar er helt super, men det er ikke godt nok for barnet. Hvis jeg skal få sove ut, kommer barnet inn på rommet eller gråter og styrer inntil jeg står opp. Bor i lita leilighet, så er umulig å overhøre det, selv med propper i øra. Kan jo ikke sende de avgårde kl 05.30 på morgenen heller. 

Heldigvis jobber jeg turnus, så har begynt å få litt pusterom. Men føler aldri jeg får henta meg inn. Da må det handles, ryddes, vaskes osv. 

Jeg holder på å klikke og misliker livet mitt så ekstremt sterkt. Nå har jeg vært på jobbreise i 3 uker (vært hjemme tor-søn) og dette er siste uka. Jeg grues så sykt til disse ukene er over og jeg må hjem "for godt". Jeg savner det ikke en eneste plass.

Jeg vil egentlig bare ligge på hotellet i senga å sove! Komme til dekka bord, jobbe litt og deretter legge meg i seng og bli liggende til neste dag. Med uavbrutt søvn. 

Jeg føler meg som verdens verste mor, men jeg drømmer bare om å flykte fra livet mitt. Akkurat nå kjenner jeg bare på at jeg burde gå fra mannen og la han overta omsorgen for barnet. Jeg vil bare ikke hjem til livet mitt igjen. Jeg grues 😔

Anonymkode: 26095...734

Du må ta en aleneferie ❤️

Anonymkode: 6335f...4ab

[Uanonym bruker]

Hactar skrev (3 minutter siden):

Men det er det ikke barnet som bestemmer.

Noen barn kan være veldig bestemt på hvordan de vil ha det, men de ser ikke hele bildet, og kan ikke ha ansvaret for å bestemme. Begge foreldre stå støtt i at begge foreldre er gode nok uansett hva barnet mener.

Har dere voksne bestemt far skal ta seg av barnet, må ikke far la seg jage bort, og du må ikke overta. Selv om det fremstår enklere i øyeblikket, er nå resultatet at du er så utbrent at du ikke ønsker å reise hjem. Du får det ikke bedre før dere bryter denne dynamikken, og barnet kommer ikke til å lide, selv om det vil protestere.

Dette!

Dere har jo åpenbart latt barnet bestemme og bli en slags liten tyrann. Det er forståelig at dere ønsker å unngå at barnet gråter eller får raserianfall, og når man er sliten, er det ikke lett å stå i å være konsekvent. Men dere må rett og slett bare gjøre det. Ikke la barnet diktere hvem av dere som skal gjøre hva. Hvis far har begynt å trøste/kle på/legge etc. så må ikke du ta over, selv om barnet ber om det. For når du gjør det, så forteller du barnet at kun mamma er god nok, pappa er reserve. Vær mer konsekvente på dette, så vil ting bli bedre etter hvert!

[AnonymBruker]

Uanonym bruker skrev (1 time siden):

Dette!

Dere har jo åpenbart latt barnet bestemme og bli en slags liten tyrann. Det er forståelig at dere ønsker å unngå at barnet gråter eller får raserianfall, og når man er sliten, er det ikke lett å stå i å være konsekvent. Men dere må rett og slett bare gjøre det. Ikke la barnet diktere hvem av dere som skal gjøre hva. Hvis far har begynt å trøste/kle på/legge etc. så må ikke du ta over, selv om barnet ber om det. For når du gjør det, så forteller du barnet at kun mamma er god nok, pappa er reserve. Vær mer konsekvente på dette, så vil ting bli bedre etter hvert!

Ehhh nei, vi lar jo ikke barnet velge, det er jo derfor det er slitsomt, et levende sirkus hver gang vi står for at pappa skal gjøre. Slitsomt med all hylingen og gråten osv. Og er da ved gjenforening med mor bare enda mer klengete. 

Jeg tror ikke de med normalt krevende unger forstår. Det har de ikke forutsetninger for. 

Anonymkode: 8f328...5ab

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ehhh nei, vi lar jo ikke barnet velge, det er jo derfor det er slitsomt, et levende sirkus hver gang vi står for at pappa skal gjøre. Slitsomt med all hylingen og gråten osv. Og er da ved gjenforening med mor bare enda mer klengete. 

Jeg tror ikke de med normalt krevende unger forstår. Det har de ikke forutsetninger for. 

Anonymkode: 8f328...5ab

Du skriver jo at barnet "må" holde deg i hånden hele tiden, at du ikke kan sove lenge fordi barnet hyler helt til du står opp osv. 

Men OK, høres ikke ut som om du vil ha råd, da. 

[Sententia]

Mulig jeg er dum, for det er jeg stadig, men kan man snakke med lege om melatonin for så små barn? For å hjelpe barnet inn i søvnen? 
 

Stå på, mamma! Du er sliten, og det er jammen lov! Mine har alltid vært enkle mtp søvn, men ALLIKEVEL er jeg sliten! Be om hjelp. Ta imot hjelp. Og sov når du kan ❤️

[AnonymBruker]

Skremt over at en 2 åring blir kalt tyrann. 
Min var også sånn, gikk over ved 3 års alder, uten å presse eller tvinge noe som helst. Hadde også lange perioder der jeg ikke ville hjem fordi det opplevdes så krevende, ble slukt. Men det er mine følelser som jeg må ta ansvar for, ikke legge over på en 2 åring. 
Det blir bedre! 

Anonymkode: ec96e...d0d

[AnonymBruker]

PMTO kan være noe? Lavterskeltilbud mange kommuner har. 
jeg hadde det som deg, innimellom nå også, men ble bedre da yngste passerte tre år. Mer trass, men mer sammenhengende søvn også.

Anonymkode: 73769...2f9

[AnonymBruker]

Uanonym bruker skrev (33 minutter siden):

Du skriver jo at barnet "må" holde deg i hånden hele tiden, at du ikke kan sove lenge fordi barnet hyler helt til du står opp osv. 

Men OK, høres ikke ut som om du vil ha råd, da. 

NB: du svarer altså en annen forelder her enn den ene som skrev hovedinnlegget her. Pass på å sjekke anonymkodene så du ikke blander 🙂  

Anonymkode: 8d3a1...538

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

NB: du svarer altså en annen forelder her enn den ene som skrev hovedinnlegget her. Pass på å sjekke anonymkodene så du ikke blander 🙂  

Anonymkode: 8d3a1...538

Ah, takk for påminnelse. Trodde det var TS, vedkommende svarte jo som om hun var det, da.

[miSs.]

Når du har valgt å sette ut barn i verden, synes jeg du skal stå bak valget ditt. Hva tror du det innebærer å være foreldre? Noen barn er mer krevende enn andre, og sånn er det bare..Du for ta tiden til hjelp.

[AnonymBruker]

miSs. skrev (25 minutter siden):

Når du har valgt å sette ut barn i verden, synes jeg du skal stå bak valget ditt. Hva tror du det innebærer å være foreldre? Noen barn er mer krevende enn andre, og sånn er det bare..Du for ta tiden til hjelp.

Så man kan ikke oppleve noe som tøft bare fordi det er selvvalgt? Man kan ikke be andre som kanskje har vært i lignende situasjon om råd? 

Greia med barn er jo at man aldri helt vet hva man får 🙄

Anonymkode: 8ac05...9f1

[AnonymBruker]

Barn blir enda mer klengete og avhengige av deg når de føler avstand mellom dere. Altså, føler hun at du vil ha fred, er sliten og lei, har en dårlig dag osv. så vil hun kreve deg enda mer. Ikke at det er galt å ha en dårlig dag eller trenge litt for deg selv, men det påvirker altså barna.

Ville oppriktig prøvd å vere overentusiastisk over å se henne og være med henne en stund. Delta aktivt i lek og gi henne ekstra mye oppmerksomhet slik at hun får mettet behovet sitt, så vil hun faktisk kreve mindre etterhvert.

Og visst ikke, så vil det faktisk bare bli bedre før eller senere. Med litt tid

Anonymkode: 1c088...733