Kvinneguiden og hat mot nevrodiverse!

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kall meg gjerne en NPC, men dette spillet er jeg ikke med på. Ingenting av det jeg skrev var ment som et angrep mot deg eller dine innlegg (som jeg helt ærlig ikke kan huske å ha lest engang), jeg reflekterte over - og delte min mening om det du spurte om:

«Hva er egentlig problemet med å ha mye fokus på autisme? Så lenge det ikke skader eller påvirker negativt, burde det vel være greit»

 

Anonymkode: 381f2...e24

Og mye av det du nevner er negativt utslag av fokus på autisme. Dette har jeg skrevet tidligere om (kan ikke anta at alle har lest det) og til og med nevnt noe angående selvdiagnosering i denne tråden. 
 

Det er greit å reflektere eller å diskutere, men når du siterer hele mitt innlegg og ikke bare delen du sikter til, så virker det som du hovedsakelig kritiserte meg og mine innlegg. Spesielt når mesteparten handlet om meg.

Men jeg er ellers ganske enig med deg og takk for oppklaring!

 

Endret 29. august av Kassettspiller

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ikke mange dagene siden jeg så en tråd her inne hvor noen påstod at psykiatrien hater folk med borderline. Skummet kjapt gjennom tråden og så at flere følte seg dårlig behandlet i møte med helsevesenet, mens andre ikke hadde den opplevelsen i det hele tatt. Selv føler jeg meg møtt hos både fastlege, DPS og NAV, og det med både emosjonelt ustabil og unnvikende pf. Vet ikke om det er fordi jeg fremstår oppegående, har et relativt greit utseende, samt har en velutdannet og bemidlet ektemann, eller om det er fordi jeg generelt har stor respekt for alle instansene jeg har med å gjøre. Uansett behandles jeg med respekt, og jeg blir hørt og sett når jeg har noe på hjertet.

Men: jeg går i en terapigruppe med likesinnede, og jeg kan lett se for meg at flere av dem er vanskelige å ha å gjøre med. De "hater på" legen sin, terapeuten sin, NAV-veilederen sin og omtrent alle andre i samfunnet. De ER diagnosen sin, for å si det rett ut. Og det er vel der forskjellen ligger. Jeg HAR diagnosen, men jeg ER den ikke. Bruker aldri diagnosen til å unnskylde et sinn som står i kok, da trekker jeg meg heller unna og avkjøles i fred og ro.

Jeg kjenner andre som har diagnoser, og også noen som ER diagnosen sin. De som hele tiden f eks bruker ADHD for å unnskylde shitty oppførsel får en lavere status i mine øyne. Jeg kunne også holdt på slik, ustabil som jeg er, men det klarer jeg bare ikke. Det er kun de aller nærmeste som vet hva jeg sliter med, og slik tenker jeg å la det forbli. De som absolutt må rope ut diagnosene sine hele tiden er bare slitsomme. Ikke rart de da får skråblikk og må inn her og klage over at de ikke blir respektert.

Anonymkode: e5ac4...110

Hei, jeg vet ikke hvilken diagnose du har og selvfølgelig er det helt fint at du føler du ikke er diagnosen din. 

Men får jeg lov til å spørre om diagnosen din er en du er født med?

Om den innebærer at hele hjernens fysiske struktur og dermed både hvordan man tenker, hvordan man sanser alt annerledes og hvordan man ser og opplever verden helt annerledes hele tiden, hele livet, fra man ble født? 

Hvis nei så kan det kanskje vurderes å tenke at for noen, så er det slik at de har behov for å identifisere seg som autist og at diagnosen ikke er noe de «har». 
 

Hvis ja, så er det selvfølgelig opp til alle og en hver hvordan de vil identifisere seg og omtale seg selv. Helt fint og flott uansett hvordan du velger å gjøre det. 
 

Jeg vil bare invitere til en litt mildere tankegang rundt hvordan andre enn en selv har behov for å omtale og identifisere seg angående sin egen diagnose. 

Jeg tenker at vi alle kan bestemme og mene det vi vil om oss selv men kanskje holde oss for gode til å ha meninger og innvendinger mot andre, spesielt hvis vi ikke har noen måte å kunne vite hvordan ting er for dem?

Anonymkode: cd0af...dd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Ikke mange dagene siden jeg så en tråd her inne hvor noen påstod at psykiatrien hater folk med borderline. Skummet kjapt gjennom tråden og så at flere følte seg dårlig behandlet i møte med helsevesenet, mens andre ikke hadde den opplevelsen i det hele tatt. Selv føler jeg meg møtt hos både fastlege, DPS og NAV, og det med både emosjonelt ustabil og unnvikende pf. Vet ikke om det er fordi jeg fremstår oppegående, har et relativt greit utseende, samt har en velutdannet og bemidlet ektemann, eller om det er fordi jeg generelt har stor respekt for alle instansene jeg har med å gjøre. Uansett behandles jeg med respekt, og jeg blir hørt og sett når jeg har noe på hjertet.

Men: jeg går i en terapigruppe med likesinnede, og jeg kan lett se for meg at flere av dem er vanskelige å ha å gjøre med. De "hater på" legen sin, terapeuten sin, NAV-veilederen sin og omtrent alle andre i samfunnet. De ER diagnosen sin, for å si det rett ut. Og det er vel der forskjellen ligger. Jeg HAR diagnosen, men jeg ER den ikke. Bruker aldri diagnosen til å unnskylde et sinn som står i kok, da trekker jeg meg heller unna og avkjøles i fred og ro.

Jeg kjenner andre som har diagnoser, og også noen som ER diagnosen sin. De som hele tiden f eks bruker ADHD for å unnskylde shitty oppførsel får en lavere status i mine øyne. Jeg kunne også holdt på slik, ustabil som jeg er, men det klarer jeg bare ikke. Det er kun de aller nærmeste som vet hva jeg sliter med, og slik tenker jeg å la det forbli. De som absolutt må rope ut diagnosene sine hele tiden er bare slitsomme. Ikke rart de da får skråblikk og må inn her og klage over at de ikke blir respektert.

Anonymkode: e5ac4...110

Ellers er jeg selvfølgelig helt enig i at man ikke skal bruke diagnosen sin som unnskyldning til å ha en shitty oppførsel altså. 
Mente ikke at jeg er uenig i alt som står i innlegget ditt. 
Jeg er bare litt opptatt av at for noen av oss så er det umulig å skille diagnosen fra personen vi er, det ville vært som å skulle amputere hodet eller noe. 
Altså at vi ikke finnes uten diagnosen vår, den er ikke noe vi har «i tillegg» til oss selv. Vi er den, fordi vi ble født slik og er den personen tvers i gjennom uansett hva vi gjør. 

Anonymkode: cd0af...dd6

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (På 29.8.2024 den 10.10):

selvsagt meg inkludert, hva tror du. Jeg er både introvert men jeg er også ikke norsk, jeg er en innvandrer og bruker KG for å lære meg å kommunisere bedre på norsk med nordmenn. 

Anonymkode: a65c8...22b

 

Innlegget du skrev var av høy kvalitet, språklig sett. Men du inkluderte ikke deg selv. Så uansett om det var Norsk eller annet språk, det gikk ikke an å forstå at du også mente deg selv som ND. Så derfor pekte jeg tilbake på deg og spurte. 

At du er introvert, innvandrer, hva som helst.. spiller ingen rolle, du nevnte ikke deg selv i innlegget, så jeg ville spørre. 

"Hva tror du" er forresten veldig defensivt, hvorfor skal jeg tro noe du ikke skriver? 

Endret 30. august av klarinetta

[AnonymBruker]

On 8/26/2024 at 4:57 AM, AnonymBruker said:

Min erfaring er tvert i mot at det er folk med diagnosene autisme spekter forstyrrelser, ADHD og bipolar lidelse som velger å gjøre det til identiteten sin. De sier de er autister, ADHD-ere, og bipolare. 

Anonymkode: bf1a0...737

Dette. Jeg har adhd, men jeg kjenner også de som er adhd. Og de har også ofte en tendens til å legge skylda på diagnosen for alt mellom himmel og jord. "Jeg vet jeg er sent ute, men kan ikke noe for det, for jeg har adhd og vi er tidsblinde!", "Åh, dette er så typisk meg å glemme! Du vet, adhd, blunk blunk, hahahah" 

Det er jævlig slitsomt å omgås, og jeg har stor forståelse for at det oppstår fordommer mot diagnoser, hvis det er erfaringen man har med folk med diagnosen. 

 

Anonymkode: dcbd5...0ed