16 år og gravid

[AnonymBruker]

Hei. Går rett på sak. Jeg har nettopp fått vite at jeg er gravid I uke 13. Dette kom som ett sjokk og min umiddelbare tanke var uten tvil abort. Men når jeg googlet litt og sjekket litt ut og skjønte hvor langt jeg faktisk var på vei og hva en abort ville innebære med det at det faktisk var blitt ett lite foster. Jeg begynte å tenke og ble mer og mer sikker på å beholde. Jeg vet det er ekstremt mye ansvar spesielt siden jeg har blitt enig med barnefar om at han ikke skal være i bilde. (Da jeg ikke kjenner han) jeg har grunnet min psykiske helse gått glipp av mye av tenårene mine til nå og jeg vet at jeg nok ikke med å få ett barn "går glipp" av mer en jeg allerede gjør. Jeg har mye hjelp i familien og er allerede i barnevernet og abup systemet. (Fra før av ikke pga barnet) så jeg har masse hjelp og veiledning i systemet så jeg er trygg på at hvis noe skulle gå i feil retning får jeg hjelp og veiledning før det skulle gått "for galt" (ikke at jeg tror det kommer til å gå galt). Jeg er en jente med mye selvinnsikt og refleksjon så dette valget er noe jeg har tenkt mye over. Jeg har også en del penger i en arv jeg har etter mamma. Så frem til jeg blir 18 og får inntekt har jeg økonomisk mulighet til barnet. Jeg har også ett bra skoletilbud som gjør det enklere for meg å fullføre VGS med babyen. Det jeg egentlig vil med dette innlegget er å høre meninger, (positive og negative) til valget jeg har tatt. Gjerne fra folk som kanskje fikk barn tidlig og hvordan det gikk og hvordan du løste det. Evt om det var noen "feil" du lærte av ved å bli ung mor. Hva slags reaksjoner og kommentarer dere evt fikk. Hva dere tenker kunne vært lurt med å ta abort. Hva av det jeg forteller som gjør at dere evt tenker det ikke kan gå for meg. Dere kjenner meg jo ikke men kom gjerne med innspill og meninger❤

Hilsen jente 16 (snart 17) år.

Anonymkode: d764a...320

[AnonymBruker]

Ut fra innlegget du skriver tenker jeg at du allerede har vært gjennom mye som ungdom flest på din alder ikke normal må takle. Du har en psykisk diagnose, dårlig familieforhold, barnefar er ikke involvert. Jeg tviler ikke på at du er relativt moden og har selvinnsikt. Men selv den mest modne 16-åring er likevel et barn som har mye å lære for å mestre livet. 

Jeg hadde selv en rimelig kaotisk barndom og et anstrengt forhold til familien min. Jeg er ekstremt glad for at jeg brukte 20-årene på å studere, bli kjent med meg selv, få gode venner og rett og slett prioritere meg selv. Fikk barn som 33-åring som gift, eide leilighet og har god jobb. Man trenger så klart ikke det på plass for å få barn, men det hjelper mye.

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger. 

Anonymkode: 9146f...18b

[mommyaka]

Men har du psykiske helse og fysisk helse til p ha en baby? Våkne netter . kolikk...har du penger til baby? 

Har du noen andre familiemedlemmer som kan hjelpe deg?

Hva med når du er ferdig på skolen...du må leie eller kjøpe hus.. barnehagen. 

[AnonymBruker]

Vil bare gratulere ❤️

Anonymkode: 0a60f...bb7

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (12 minutter siden):

Men har du psykiske helse og fysisk helse til p ha en baby? Våkne netter . kolikk...har du penger til baby? 

Har du noen andre familiemedlemmer som kan hjelpe deg?

Hva med når du er ferdig på skolen...du må leie eller kjøpe hus.. barnehagen. 

Hvis du leser innlegget har jeg mye hjelp av familie og penger er ikke det det står på. Jeg har den fysiske helsen og den psykiske helsen er på ett punkt hvor den har kommet seg og er på vei til å komme seg nok til at det ikke skal være ett stort problem. Men det blir nok hakke tøffere sitvasjon en det nok hadde vært for mange andre. Grunnet det psykiske. Men jeg hadde aldri valgt å beholde hvis ikke jeg hadde trodd jeg kunne ta vare på barnet

Anonymkode: d764a...320

[AnonymBruker]

jeg var 18 når jeg ble gravid og hadde en oppvekst med mye dritt bak meg og det hindret aldri meg i å være en god forelder mens mine jevngamle var ute og "Levde livet" og jeg har aldri savnet noe "ungdomstid" heller for de tingene var ikke av interesse for meg så slik sett var jeg nok heldig. Og nå har min eldste selv fått barn og jeg er bestemor, de ventet heldigvis til de var noe eldre da  for det er ikke til å legge skjul på at å få seg en utdannelse mens man har små barn osv er utfordrende, men alt går om man er innstilt på å få det til. 

Jeg har også valgt abort og ikke angret på det, så uansett hvor ditt endelige valg lander ønsker jeg deg all mulig lykke til videre. Det vil bli det rette valget så lenge du tar det med hjertet. 

Anonymkode: 4cff9...884

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

jeg var 18 når jeg ble gravid og hadde en oppvekst med mye dritt bak meg og det hindret aldri meg i å være en god forelder mens mine jevngamle var ute og "Levde livet" og jeg har aldri savnet noe "ungdomstid" heller for de tingene var ikke av interesse for meg så slik sett var jeg nok heldig. Og nå har min eldste selv fått barn og jeg er bestemor, de ventet heldigvis til de var noe eldre da  for det er ikke til å legge skjul på at å få seg en utdannelse mens man har små barn osv er utfordrende, men alt går om man er innstilt på å få det til. 

Jeg har også valgt abort og ikke angret på det, så uansett hvor ditt endelige valg lander ønsker jeg deg all mulig lykke til videre. Det vil bli det rette valget så lenge du tar det med hjertet. 

Anonymkode: 4cff9...884

Tusen takk for fint svar. Det man har vært igjennom er ikke nødvendigvis noe som kommer i veien for å være en god forelder😊

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Vil bare gratulere ❤️

Anonymkode: 0a60f...bb7

Tusen takk❤

Anonymkode: d764a...320

[AnonymBruker]

Du sier du får mye hjelpe av familie og barnevernet, men husk det er ditt barn, du kan ikke satse på hjelp fra noen andre enn deg selv og en far. Å begrunne at dette vil gå bra fordi du har familie som kan hjelpe er ikke helt innenfor. Og når du i tillegg sliter med psyken allerede blir jeg skeptisk. Du føler kanskje dette er gjennomtenkt, emn et barn er så mye mer enn man tror.

Anonymkode: 19673...339

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du sier du får mye hjelpe av familie og barnevernet, men husk det er ditt barn, du kan ikke satse på hjelp fra noen andre enn deg selv og en far. Å begrunne at dette vil gå bra fordi du har familie som kan hjelpe er ikke helt innenfor. Og når du i tillegg sliter med psyken allerede blir jeg skeptisk. Du føler kanskje dette er gjennomtenkt, emn et barn er så mye mer enn man tror.

Anonymkode: 19673...339

Det var ikke det jeg mente. Jeg mente jeg har barnevernet og familie å rådføre og veilede meg med om ulike ting med å ha en nyfødt / når barnet blir større. Uansett alder man får barn har man bare godt av å få veiledning og hjelp. Det er jo første barnet og da er man ny uansett alder. Jeg er fult inneforstått med at dette barnet er mitt ansvar og det har jeg satt meg veldig inn i. Og problemene med min psykiske helse er ikke på ett nivå hvor det kommer til å gå utover barnet men kan til en vis grad gå ut over hvor mye pusterom og tenkerom jeg får i mitt eget hode. Altså kan det gjøre at barnet blir det eneste som får alt den trenger mens jeg kanskje kommer til å ligge litt mer i minus en andre nybakte mødre. 

Anonymkode: d764a...320

[AnonymBruker]

Du virker reflektert og motivert, og det er viktig! Men jeg ville aldri fått barn når jeg var 16 år, i tillegg er ikke barnefar i bildet. Det er mye ansvar for noen som fortsatt er et barn. Jeg kjenner mange voksne som har fått barn alene, og de skulle få hjelp av sine foreldre. Men de får betraktelig mindre hjelp enn de trodde. De greier seg fint, men det er tøft! Så det må man også tenke på. Hvordan vil det være å sitte alene mens alle vennene er sosiale og studerer? Hvis det føles rett så kjør på. Men jeg ser ikke helt fordelene med å bli mor så tidlig. Men ønsker deg uansett lykke til!

Anonymkode: 98be0...87d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hvis du leser innlegget har jeg mye hjelp av familie og penger er ikke det det står på. Jeg har den fysiske helsen og den psykiske helsen er på ett punkt hvor den har kommet seg og er på vei til å komme seg nok til at det ikke skal være ett stort problem. Men det blir nok hakke tøffere sitvasjon en det nok hadde vært for mange andre. Grunnet det psykiske. Men jeg hadde aldri valgt å beholde hvis ikke jeg hadde trodd jeg kunne ta vare på barnet

Anonymkode: d764a...320

Jeg tenker vel at du vet ikke omfanget av hvor mye det krever av deg at et annet menneske er avhengig av deg 24 timer i døgnet. Det er ikke noe du kan ta ferie fra, eller la familen ta seg av. Det er ditt ansvar. Hele tiden. Også når du har dårlige perioder. Og helt ærlig så vet du ikke hvor ofte de periodene kommer mens du er midt i en ungdomstid selv. 

Du er under barnevernet, og du har psykiske problemer, og du risikerer å miste det barnet hvis du ikke greier det. Du vil ha et barnevern som ser på dette med uro i utgangspunktet. 

Du kan ikke i en så ung alder vite om alt det som kommer. Særlig dette med søvn, og stå opp klokka 6 om morgenen, etter å ha sovet lite. Hva det gjør med deg over tid. Du kjenner ikke deg selv før du har fått barn og gått måned etter måned med for lite søvn, ingen pause, og knapt kan gå på do. Da kan du plutselig finne deg i en situasjon der du ikke reagerer som du optimalt gjerne vil. 

Så er det dette med friheten. Det tenker du vel nå kanskje går greit. Men det er alltid faser. Når du er 18 år og hele kroppen og hjertet bare ønsker å komme seg ut, dra på festival. Men du kommer deg ikke ut. Det er en unge der som du må ta deg av, som griner og ikke sover, og du blir lei. Alle blir det. Selv de som er langt i 20-30 årene, selv om de har roet seg veldig ned. De fleste trenger dessuten en far til barnet. 

Nei...jeg synes det er en veldig veldig dårlig ide. Det kan være at du faktisk kan gjøre en god jobb. ...og du er nok gjerne moden for alderen, men det er uannsett veldig vanskelig å være ung å bli mor. Jeg var 23 og jeg var samboer. Det var vanskelig. Du er ikke fyllt 17 år enda. Konsekvenstekningen din er ikke ferdig bygget. Du er et barn. Du er dessuten et barn som har opplevd traumer, som har ting du må finne ut av. Du trenger tid og du trenger søvn, og du trenger dessuten en utdannelse. 

 

Anonymkode: c75c0...4c4

[AnonymBruker]

En 16-åring bør kun få barn hvis hennes egne foreldre kan være veldig behjelpelig. 

Det er mulig å fullføre skolegang med baby, men det sosiale er nærmest umulig. 

Ditt liv vil bli veldig annerledes og ensomt frykter jeg.. Bare det å være alenemor er tøft. Så ung er det enda vanskeligere. 

Anonymkode: f9b6a...2c0

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kan gå bra dersom du tar imot all den hjelpen du kan få og innstiller deg på å gi opp ditt eget liv de neste årene for å fokusere på barnet.
 

Ta COS-kurs. Tenk gjennom din egen barndom og tenk på hva som var bra som du vil videreføre, og hva som ikke var bra som du må jobbe med for å ikke gjenta. Dersom man ikke har tenkt godt gjennom dette er det vanlig å begå de samme feilene som egne foreldre gjorde - fordi det er det eneste man kjenner til. 

Vær forberedt på vanskelige netter, hvor du bare vil sove og ungen skriker og du klarer ikke få hen til å slutte. Ha en plan for hva du skal gjøre dersom du «mister» det. Man må rett og slett kanskje legge ungen fra seg og gå ut og ta en pause for å nullstille - for ungens beste. Gjerne ha noen du kan ringe til som kan stille opp på kort varsel. Her i huset var vi heldigvis to foreldre, hvor den ene kom og overtok dersom en av oss holdt på å klikke. Selv om vi har begge trygge, gode oppvekster og er rolige og tålmodige til vanlig, så kan søvnmangel og uavbrutt gråt få den beste til randen av galskap.

Lykke til!

Anonymkode: fc1e7...beb

[AnonymBruker]

Abort

Anonymkode: 96ecb...f6d

[AnonymBruker]

Som du skriver kjenner jeg deg ikke. Men jeg kjenner godt til 16-åringer/tenåringer generelt sett. Det kan godt være at du er er unikum av en moden og reflektert ungdom, men helt ærlig så er sjansen større for at du er lik dine jevnaldrende. Og ingen på din alder bør få barn.

Og det handler IKKE om at du bruker lengre tid på skolen, går glipp av fester og har lav til ingen inntekt. Alle kan komme seg gjennom det.

Grunnen mener jeg er at et barn fortjener en forelder som er ferdig med sin egen barndom, psykisk frisk (eller som i det minste har jobbet seg gjennom og lagt bak seg de tunge årene og hendelsene), blitt kjent med hvem de selv er, er mer reflektert og verdensvant, som er robust nok til å tøre å stå opp for dem, som har ferdig utviklede evner til konsekvenstenkning, og har kapasitet til å genuint SE barnet og hva det trenger emosjonelt i alle utviklingstrinn. De fleste 16-åringer sliter med å ta emosjonelt vare på seg selv.

Jeg mener at de fleste 16-åringer ikke er i stand til å gi et barn det det trenger (som er helt vilt mye mer enn morsmelk, klær og tak over hodet), og jeg tviler på at du har selvinnsikt nok til å faktisk vite om du er som 16-åringer flest eller ikke. Alle mener nemlig at de er mer moden enn sine venner.

Anonymkode: 5c704...020

[mommyaka]

Husk at du "mister" din ungdoms tid...du vil ikke kunne feste..dra på festival.. ferie etc som dinr venner...du kan ikke finne på spontan ting. Du vil få en som er avhengig av deg 24 timer i døgnet. 

Når ting blir tungt ( det blir det) som søvnløshet.. kolikk kanskje..tenner...

Om du begynner på mme må du sterilisert flasker vær dag...samme med smokker. 

Bare det å dusje ifred kan være vanskelig 

[AnonymBruker]

Min søster fikk sin første som 17 åring (snart 18). Hun hadde mye bagasje, i form av mobbing, overgrep. Hun var også veldig barnslig på mange måter. Men, det har gått kjempefint med både hun og barnet. Hun har tatt utdannelse, det var en tøff tid, da hun måtte pendle, og var mye alene med barnet. Hvis du vil ha barnet, så lar det seg gjøre. Du vil vokse mye på dette. Du mister antagelig litt, spesielt ift studietid, sosialt, festing og ungdomstid. Men du får mye også. 

Anonymkode: f5b7b...5ec

[AnonymBruker]

gratulerer og lykke til! du skal nok klare deg ifølge det jeg har lest om at du allerede har hjelp å få rundt deg. 

Anonymkode: c4e77...9a1

[AnonymBruker]

Jeg er Ikke ung mor selv, men barn av en ung alenemor. 
 

Jeg hadde ikke en spesielt god oppvekst. Jeg ble utsatt for noe alvorlig omsorgssvikt, men min mor klarte ikke, ene og alene på grunn pga ung alder, å gi meg adekvat oppfølging. Hun var rett og slett ikke moden nok, og det gikk utover meg, min utvikling, trivsel og helse. Økonomi er en annen faktor. 
 

i dag ser jeg at hun gjorde sitt beste, med de ressursene hun hadde, men manglende modenhet pga alder. 
 

jeg tror ikke du finner så mange voksne barn av tenåringer og tenker tilbake på egen barndom og sier de hadde alt de trengte i form av oppfølging, sikkerhet, økonomisk trygghet osv. Selvfølgelig  går det bedre med de som har et stort nettverk rundt seg, men statistikk viser at de fleste som får barn i tenårene selv har begrenset kapasitet, dårlig psykisk helse, lav sosioøkonomi og økonomisk evne, lav boevne og at dette gjenspeiler seg i generasjoner bakover. Ditt eksempel beviser dette.
 

Stolthet er et hinder for å spørre om/ta i mot hjelp, en trang til å bevise at man klarer alt selv er dominerende. Refleksjon hva som er god omsorg og riktige prioriteringer mangler ofte hos unge foreldre. Holdninger som « barnet har nye klær og derfor er jeg en god mor» er det som legger listen for hva som er omsorg. Holdninger som ikke legger grobunn for psykisk helse og utvikling. 
 

jeg ønsker deg lykke til og håper du med hjelp kan bryte sirkelen. 

Anonymkode: cf49d...a79

[AnonymBruker]

Det at du har en psykisk lidelse og er i barnevernssystemet samt BUP tilsier jo at du er langt mer ressurssvak og hjelpetrengende enn dine jevnaldrende. Da er det heller ikke overraskende at man har såpass dårlig kontroll på prevensjon og partner at man blir uplanlagt gravid med en fyr som overhodet ikke ønsker å være i bildet. Du har jo også rukket å gå nærmere 30 % av svangerskapets lengde uten å få med deg at du er gravid.

Dette vil jo bli et barn som skal forsøke å klare seg mot alle odds; en alenemamma med psykisk diagnose som er innunder barnevernet. Husk at psykiske lidelser av sterkt arvelige og at et barn nå vil gi deg en blytung bagasje som vil gjøre at svært mange unge menn velger deg vekk i fremtiden. Det samme vil også gjelde barnefaren, som uansett samarbeidsevne vil være uløselig knyttet til dette barnet livet ut.

Anonymkode: b3eb2...5a1