Hvorfor tror noen at medisiner tar vekk alle psykiske problemer?

[caroline.s]

Jeg tror ikke at antidepressiva tar bort alle psykiske problemer, men at det kan bidra til å stabilisere stemningsleiet, slik at man unngår bunnene og store svingninger. Jeg begynte på Remeron/Mirtazapin da jeg var sykemeldt grunnet utbrenthet og hadde psykiske plager (angst, depressive symptomer og tankekjør) og store søvnproblemer. Dette er rundt ett år siden.  Denne medisinen har fungert bra for meg, uten store bivirkninger.  Jeg står fint på daglig dose av denne for å holde ting i sjakk☺️ Jeg kunne selvsagt hatt behov for samtaler med psykolog både under sykemeldingen og nå i ettertid, men det er lange ventelister og det er ikke nødvendigvis slik at det holder kun med behandling hos psykolog. Det kommer jo helt an på den enkelte. Jeg fikk også avslag hos Dps fordi jeg akkurat ikke nådde opp til at de kunne tilby videre hjelp selv med åpenbare plager. Klassisk scenario det. 

I mitt tilfelle fikk jeg den i hovedsak for søvnløsheten men i og med at jeg også hadde psykiske plager mente min lege at det kunne være lurt å teste den. Jeg var skeptisk, først og fremst med tanke på eventuelle bivirkninger, men det har gått bra. Jeg får sove godt og da er det verdt det. 

Endret 17. september av caroline.s

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2024 den 10.57):

jeg føler det er så mye snakk om medisinering når det gjelder psykisk helse. Jeg har heldigvis en lege som er litt nølende på det, men at det er et siste alternativ om det skulle trengs. Da jeg lå på mitt verste, ikke klarte å komme meg på forelesninger og bare var hjemme, så fikk jeg benzo bare for å kunne komme meg på obligatoriske forelesninger. Jeg er sta som faen, så jeg fikk det etter en viktig samtale med legen. Jeg var fast bestemt på å ta eksamen, da jeg ikke ville utsette studier. Men det var snakk om få obligatoriske oppmøter, så det var mulig. Jeg fikk en liten pakke, tok en og jeg ble utrolig skuffa over virkningen. Den funket som bare det, men jeg ble så fremmed i meg selv. Jeg kjente meg nesten ikke igjen, fordi den verste angsten hadde gitt seg. Jeg kunne snakke med folk, jeg kunne møte opp på forelesning, og hadde ikke noe frykt. Men jeg følte meg utrolig fremmed som sagt, veldig rar. Husker jeg tenkte "Shitt. det er jo sånn her det skal være" Derfor likte jeg det ikke, fordi jeg ble så en annen. Men nå som jeg er frisk, så fungerer jeg på samme måten jeg følte da. Jeg har ikke frykt. Jeg snakker med alle, og gjør akkurat det jeg vil, så lenge det er forsvarlig ofc.

MEN jeg måtte virkelig nå bunn. Jeg falt fysisk og mentalt sammen. Og innså at jeg måtte gjøre noe nå. (selvom jeg gikk til DPS, og andre støttepersoner). Men jeg måtte gjøre noe mer, så jeg fant ut av ting som funket for meg. Jeg nektet medisinering, men natur, musikk, og kutte ut ting som ikke var bra for meg. Det hjalp ekstremt mye. Jeg ble bra så fort etter det, kanskje ett halvt år ca. Men både de rundt meg og jeg så fremskritt hele tiden. Jeg har bare dårlig erfaring med medisinering, og har hørt av andre at det er som å utsette problemet. Hvorfor tror noen at medisiner tar vekk alle psykiske problemer?

Anonymkode: ac06a...059

Vi er alle ulike. For meg har medisinene vært livsreddende. Jeg har brukt de i 15 år - nedtrapping og avslutning har vært forsøkt. Og det har endt med at jeg ble så dårlig at jeg ikke klarte å spise eller dusje - så ble innlagt.

Med medisinene holder jeg meg så bra at jeg klarer å gjøre det som skal til for å opprettholde en god psykisk helse, som å spise sunt, røre på meg, få nok søvn, treffe folk og jobbe (dog ikke fullt). For meg er det så godt som det kan bli med min sykdom i uoverskuelig fremtid.

Medisinen løser ikke noe, men den kan fungere som krykke/protese i kort eller lang tid.

Anonymkode: 879ef...275

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2024 den 10.57):

jeg føler det er så mye snakk om medisinering når det gjelder psykisk helse. Jeg har heldigvis en lege som er litt nølende på det, men at det er et siste alternativ om det skulle trengs. Da jeg lå på mitt verste, ikke klarte å komme meg på forelesninger og bare var hjemme, så fikk jeg benzo bare for å kunne komme meg på obligatoriske forelesninger. Jeg er sta som faen, så jeg fikk det etter en viktig samtale med legen. Jeg var fast bestemt på å ta eksamen, da jeg ikke ville utsette studier. Men det var snakk om få obligatoriske oppmøter, så det var mulig. Jeg fikk en liten pakke, tok en og jeg ble utrolig skuffa over virkningen. Den funket som bare det, men jeg ble så fremmed i meg selv. Jeg kjente meg nesten ikke igjen, fordi den verste angsten hadde gitt seg. Jeg kunne snakke med folk, jeg kunne møte opp på forelesning, og hadde ikke noe frykt. Men jeg følte meg utrolig fremmed som sagt, veldig rar. Husker jeg tenkte "Shitt. det er jo sånn her det skal være" Derfor likte jeg det ikke, fordi jeg ble så en annen. Men nå som jeg er frisk, så fungerer jeg på samme måten jeg følte da. Jeg har ikke frykt. Jeg snakker med alle, og gjør akkurat det jeg vil, så lenge det er forsvarlig ofc.

MEN jeg måtte virkelig nå bunn. Jeg falt fysisk og mentalt sammen. Og innså at jeg måtte gjøre noe nå. (selvom jeg gikk til DPS, og andre støttepersoner). Men jeg måtte gjøre noe mer, så jeg fant ut av ting som funket for meg. Jeg nektet medisinering, men natur, musikk, og kutte ut ting som ikke var bra for meg. Det hjalp ekstremt mye. Jeg ble bra så fort etter det, kanskje ett halvt år ca. Men både de rundt meg og jeg så fremskritt hele tiden. Jeg har bare dårlig erfaring med medisinering, og har hørt av andre at det er som å utsette problemet. Hvorfor tror noen at medisiner tar vekk alle psykiske problemer?

Anonymkode: ac06a...059

Javel. Forventer du noe form for medalje?

Anonymkode: 52e40...2ef