Gravid og uvitende kjæreste..!

[AnonymBruker]

Tusen takk for så mange veldig fine og gode svar. Dette var mye mer støttende enn jeg var redd for. Kanskje akkurat som jeg er redd for svaret hans (muligens ubegrunnet) var jeg redd for å bli dømt her for å klare å bli gravid ved å være dårlig på å ta pilla helt til tiden. Grunnen til at jeg er noe mer sløv der enn jeg var da jeg var yngre er også at jeg ikke synes det er negativt om jeg skulle blitt gravid. Dette vet han. Og han vet jeg uttalt har sagt jeg vil ha barn fra dagen vi møttes omtrent.

Utfordringen er hans naivitet mtp dette å kunne få barn. Han vil både ha alt på plass økonomisk, som ikke er 100% og at alt skal være topp i forholdet. Dette er nok veldig preget av at han kommer fra skilte foreldre selv og hadde en heavy oppvekst med foreldre som ikke pratet sammen osv. Vet han aldri vil få barn som «alenepappa», det har han gjort veldig tydelig. Han vil være en familie. Men det gjør også at han har en del krav som jeg tror er noe vanskelig å oppfylle heeelt opp før det er for sent for meg å FÅ barn. Jeg kan rett og slett ikke ta risikoen på at jeg vil bli gravid igjen. For meg er abort ved 37 galskap, når jeg vet jeg vil bli mor.

Jeg er redd jeg ved å si det nå skaper unødvendig mye drama, og er redd for å bli anklaget for å ha vært for sløv med pilla eller sånt. Hvis jeg likevel ender med å miste som sist. Men, igjen, han var veldig rolig sist og sa at dette fikser vi. Problemet var nok at han også ga uttrykk for å bli noe lettet sist, da det ble abort. Imens jeg satt igjen med en stor sorg.

Jeg har fremdeles ikke fortalt noe. Jeg tenker jeg venter i ei uke nå, rett og slett fordi jeg er så redd for å miste og redd for å få noe negativt. Jeg tror jeg først må bestemme meg for hva jeg skal gjøre HVIS han skulle bli redd/frustrert/si vi ikke er klare.

Skulle veldig gjerne vært sammen mer enn to år, som han sier, men biologi er ikke det samme som ideell kjærestelengde. Jeg traff tilfeldigvis mannen i mitt liv da jeg var 35. Håper han er det iallfall 😮‍💨

Jeg er så redd for å bli skuffet. Men som ei skrev her, det er bare mitt ansvar å informere, dette er tross alt begges ansvar og begge vet at graviditet kan skje av sex.

Det med mens; mente at jeg ikke merket noen symptomer, unntatt uteblitt menstrasjon. Men jeg fikk smertene til en mens, men leste at det var vanlig.

Dette er så skummeeeelt, men tusen hjertelig takk for all støtte her inne nå. Det betydde mer enn jeg ante selv å lese. Takk. Jeg tok en ekstra runde og kjente etter nå, og vet med meg selv at jeg nå beholder uansett hvordan responsen måtte bli. Også må jeg ha i bakhodet at den også kan bli litt sjokk og negativ først, men likevel kunne bli bedre og mer vant til det etterhvert. Vi snakker om en mann som vil ha barn her, tross alt, bare ikke så selvinnsikt på egen alder 🫠😆

Anonymkode: 45f13...351

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for så mange veldig fine og gode svar. Dette var mye mer støttende enn jeg var redd for. Kanskje akkurat som jeg er redd for svaret hans (muligens ubegrunnet) var jeg redd for å bli dømt her for å klare å bli gravid ved å være dårlig på å ta pilla helt til tiden. Grunnen til at jeg er noe mer sløv der enn jeg var da jeg var yngre er også at jeg ikke synes det er negativt om jeg skulle blitt gravid. Dette vet han. Og han vet jeg uttalt har sagt jeg vil ha barn fra dagen vi møttes omtrent.

Utfordringen er hans naivitet mtp dette å kunne få barn. Han vil både ha alt på plass økonomisk, som ikke er 100% og at alt skal være topp i forholdet. Dette er nok veldig preget av at han kommer fra skilte foreldre selv og hadde en heavy oppvekst med foreldre som ikke pratet sammen osv. Vet han aldri vil få barn som «alenepappa», det har han gjort veldig tydelig. Han vil være en familie. Men det gjør også at han har en del krav som jeg tror er noe vanskelig å oppfylle heeelt opp før det er for sent for meg å FÅ barn. Jeg kan rett og slett ikke ta risikoen på at jeg vil bli gravid igjen. For meg er abort ved 37 galskap, når jeg vet jeg vil bli mor.

Jeg er redd jeg ved å si det nå skaper unødvendig mye drama, og er redd for å bli anklaget for å ha vært for sløv med pilla eller sånt. Hvis jeg likevel ender med å miste som sist. Men, igjen, han var veldig rolig sist og sa at dette fikser vi. Problemet var nok at han også ga uttrykk for å bli noe lettet sist, da det ble abort. Imens jeg satt igjen med en stor sorg.

Jeg har fremdeles ikke fortalt noe. Jeg tenker jeg venter i ei uke nå, rett og slett fordi jeg er så redd for å miste og redd for å få noe negativt. Jeg tror jeg først må bestemme meg for hva jeg skal gjøre HVIS han skulle bli redd/frustrert/si vi ikke er klare.

Skulle veldig gjerne vært sammen mer enn to år, som han sier, men biologi er ikke det samme som ideell kjærestelengde. Jeg traff tilfeldigvis mannen i mitt liv da jeg var 35. Håper han er det iallfall 😮‍💨

Jeg er så redd for å bli skuffet. Men som ei skrev her, det er bare mitt ansvar å informere, dette er tross alt begges ansvar og begge vet at graviditet kan skje av sex.

Det med mens; mente at jeg ikke merket noen symptomer, unntatt uteblitt menstrasjon. Men jeg fikk smertene til en mens, men leste at det var vanlig.

Dette er så skummeeeelt, men tusen hjertelig takk for all støtte her inne nå. Det betydde mer enn jeg ante selv å lese. Takk. Jeg tok en ekstra runde og kjente etter nå, og vet med meg selv at jeg nå beholder uansett hvordan responsen måtte bli. Også må jeg ha i bakhodet at den også kan bli litt sjokk og negativ først, men likevel kunne bli bedre og mer vant til det etterhvert. Vi snakker om en mann som vil ha barn her, tross alt, bare ikke så selvinnsikt på egen alder 🫠😆

Anonymkode: 45f13...351

Får ikke endret som anonym, men jeg er TS ja ☝🏼☺️

Anonymkode: 45f13...351

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for så mange veldig fine og gode svar. Dette var mye mer støttende enn jeg var redd for. Kanskje akkurat som jeg er redd for svaret hans (muligens ubegrunnet) var jeg redd for å bli dømt her for å klare å bli gravid ved å være dårlig på å ta pilla helt til tiden. Grunnen til at jeg er noe mer sløv der enn jeg var da jeg var yngre er også at jeg ikke synes det er negativt om jeg skulle blitt gravid. Dette vet han. Og han vet jeg uttalt har sagt jeg vil ha barn fra dagen vi møttes omtrent.

Utfordringen er hans naivitet mtp dette å kunne få barn. Han vil både ha alt på plass økonomisk, som ikke er 100% og at alt skal være topp i forholdet. Dette er nok veldig preget av at han kommer fra skilte foreldre selv og hadde en heavy oppvekst med foreldre som ikke pratet sammen osv. Vet han aldri vil få barn som «alenepappa», det har han gjort veldig tydelig. Han vil være en familie. Men det gjør også at han har en del krav som jeg tror er noe vanskelig å oppfylle heeelt opp før det er for sent for meg å FÅ barn. Jeg kan rett og slett ikke ta risikoen på at jeg vil bli gravid igjen. For meg er abort ved 37 galskap, når jeg vet jeg vil bli mor.

Jeg er redd jeg ved å si det nå skaper unødvendig mye drama, og er redd for å bli anklaget for å ha vært for sløv med pilla eller sånt. Hvis jeg likevel ender med å miste som sist. Men, igjen, han var veldig rolig sist og sa at dette fikser vi. Problemet var nok at han også ga uttrykk for å bli noe lettet sist, da det ble abort. Imens jeg satt igjen med en stor sorg.

Jeg har fremdeles ikke fortalt noe. Jeg tenker jeg venter i ei uke nå, rett og slett fordi jeg er så redd for å miste og redd for å få noe negativt. Jeg tror jeg først må bestemme meg for hva jeg skal gjøre HVIS han skulle bli redd/frustrert/si vi ikke er klare.

Skulle veldig gjerne vært sammen mer enn to år, som han sier, men biologi er ikke det samme som ideell kjærestelengde. Jeg traff tilfeldigvis mannen i mitt liv da jeg var 35. Håper han er det iallfall 😮‍💨

Jeg er så redd for å bli skuffet. Men som ei skrev her, det er bare mitt ansvar å informere, dette er tross alt begges ansvar og begge vet at graviditet kan skje av sex.

Det med mens; mente at jeg ikke merket noen symptomer, unntatt uteblitt menstrasjon. Men jeg fikk smertene til en mens, men leste at det var vanlig.

Dette er så skummeeeelt, men tusen hjertelig takk for all støtte her inne nå. Det betydde mer enn jeg ante selv å lese. Takk. Jeg tok en ekstra runde og kjente etter nå, og vet med meg selv at jeg nå beholder uansett hvordan responsen måtte bli. Også må jeg ha i bakhodet at den også kan bli litt sjokk og negativ først, men likevel kunne bli bedre og mer vant til det etterhvert. Vi snakker om en mann som vil ha barn her, tross alt, bare ikke så selvinnsikt på egen alder 🫠😆

Anonymkode: 45f13...351

Synes enda det er helt sykt av deg å ikke si noe, til tross for angstens in. Du gir overhode ikke kjæresten din tvilen til gode: ved å ikke fortelle velger du egoistisk å tro det verre om han fremfor å gi han en sjanse. Samboeren min hadde blitt helt sykt skuffa om jeg hadde skjult noe slikt i en uke. Han ville heller ikke ha barn de første 5 årene vi var sammen, men når vi snakket om det i tilfelle uhell, som et hvert stabilt par kan snakke om, sa han at han såklart er onboard dersom uhellet skjer. Og du sier jo det samme om din samboer. Synes derfor at du viiiiiirkelig bør revurdere å holde slikt skjult. Det hadde virkelig vært knekken, eller et skudd, på forholdet, fremfor graviditeten.

Anonymkode: 4a772...4ef