Gå til innhold

Venninne begrenser seg selv etter hun ble ufør.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Min beste venninne er blitt ufør og jeg kjenner henne ikke helt igjen. Jeg har vondt av henne fordi jeg tror hun på en måte begrenser livet sitt. Eksempler:

- vil ikke legge ut noe så mye positivt på sosiale medier som f.eks at hun har vært i Hellas i sommer fordi hun er redd folk vil tenke at hun "lever i sus og dus" Men er tross alt ufør , tør heller ikke legge ut fjellturer lengre. 

- Når vi venninnene,  f.eks sier " ååh så deilig det blir med helg" Så blir hun helt stille og rar. Hun vil også sjelden være med på byen fordi hun er redd bekjente eller fremmede spør hva hun jobber med/ gjør på fortiden.

- Hun sier at hun ikke tør å klage på noe lenger, f.eks  dårlig sommervær, fordi en bekjent sa noe sånt som" ja men du har jo ferie året rundt nå, værre for oss som har hatt dårlig vær de få ukene vi har hatt ferie" 

Noen uføre som kjenner seg igjen? Føler hun på skam? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne? Får skikkelig vondt av henne. Kjenner ikke igjen venninna mi. Vil bare gjøre noe for å få opp selvfølelsen hennes igjen.❤️ 

Anonymkode: c0899...84c

  • Liker 2
  • Hjerte 16
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kan også legge til at hun har isolert seg veldig etter hun ble 100% ufør , sender jeg henne en melding får jeg svar dagen etter, spør jeg om hun vil gå en tur så vil hun ikke, vil gå turen alene, spør jeg hvordan det går så sier hun bare "bra". Vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe henne. Vil ikke snakke for mye om det å være ufør, for jeg vet det er et litt sårt tema for henne. Vi var så nære hverandre for bare litt siden.

Ts

Anonymkode: c0899...84c

  • Liker 1
  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo en sorg og et nederlag som hun nå sikkert føler på.

Og hun er antageligvis helt utslitt etter prosessen. Det var jeg❤️

Anonymkode: bba6b...43d

  • Liker 17
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo helt grusomt å være under 40 å bli ufør, alt folk vil prate om er jobb og man kommer ikke utenom emnet. I tillegg så mister man jo ALT som jobben tilfører, lønna er en ting men alt de sosiale og det som følger med.

Og så har man all hetsen rundt om i samfunnet, er man uheldig og ikke har noe som viser som folk kan se så er det problematisk.

Anonymkode: 57a20...2ec

  • Liker 15
  • Hjerte 1
  • Nyttig 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg selv igjen i dette med å trekke seg vekk(har vært ufør i 5 år), og det er av litt sammensatte grunner. For det første blir jeg dårligere av de tingene andre ønsker å gjøre; alt fra å reise til utlandet til å drikke alkohol.

For det andre så har jeg blitt møtt såpass dårlig av både familie(ikke alle!), venner og bekjente at det har gjort meg ekstra nedtrykt. Men også rasende. Jeg har ingen krefter å gå på. Noen dager må jeg bare drikke næringsdrikker fordi jeg har ikke krefter til å lage mat. Da bruker jeg ikke krefter på å motta sjikane. Eller lytte empatisk for tusende gang rundt et i-landsproblem.

For det tredje så har jeg forlengst forstått at store deler av samfunnet hater meg. Da orker jeg ikke å forholde meg til store deler av samfunnet.

Nå vet jeg ikke om veninnen din har trekt seg tilbake fra alt og alle, men gi henne tid til å sørge over et tapt liv. Og vis henne aksept. Forståelse klarer du trolig ikke, og det er ikke nødvendig heller. Men aksepter hennes begrensninger, så kan dere være venner for livet💜

Anonymkode: 79c8c...eb3

  • Liker 4
  • Hjerte 7
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan det rett og slett være sykdommen som spiller inn her? 

Anonymkode: 95f4f...d40

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Skjønner henne, men jeg har aldri villet la andres idiotiske meninger trykke meg ned. Det er tydelig ganske vanskelig for mange, og det er egentlig ikke så rart når man ser hva folk sier og skriver om hva man kan og ikke kan gjøre når man er sykemeldt, har egenmelding eller er uføre. Det er så mange som oppfører seg som at vi må ligge hjemme under dyna og vente på bedre tider. Noe som veldig ofte ville vært imot sin hensikt.

Prøv å oppmuntre til å gjøre ting som gleder og bedrer.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går seg nok til etterhvert. Det er nok et nederlag å bli ufør, og når hun i tillegg får kommentarer så skjønner jeg godt hun ikke orker å legge ut noe på sosiale medier. 
Er nok en sorgprosess. 
Det du kan gjøre er å si at det er bra hun ble 100% ufør grunnet plagene sine, og at hun nå kan fokusere på seg selv osv. støtt henne i alt og vær på lag. 
 

Anonymkode: 2ee83...e68

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gi det tid. Bare fortsett å være der, be henne med på ting, selv om hun akkurat nå takker mest nei.

Det er ganske vanlig å gå gjennom en slags sorgprosess når en først blir ufør. Alt av utredninger, behandlinger osv er utprøvd, og en blir plutselig overlatt mest til seg selv. Da kan tristheten og sorg over alt som ikke ble som det skulle i livet komme over en.

Samtidig som en føler seg så hudløs, og lurer på - hvem er jeg nå? Så får en masse dårlige holdninger en må forholde seg til, og avhengig av grunnen til uførhet kan det også bli mye folkesnakk om en ikke fremstår syk nok utad når er i offentligheten.

Sånn var det for meg i hvert fall.

Det tok meg ei god stund å lande sånn noenlunde på føttene igjen, og finne ro og trygget i å stå i meg selv, og drite i hva andre tenker og mener.

Det er gjerne en prosess, og hun må få bli moden til å snakke om det selv. Bare fortsett å vær der ❤️

Kanskje i denne perioden prøv å finn på noe å gjøre sammen som ikke er så synlig for andre? Så hun kan senke skuldrene uten å bekymre seg for om noen ser henne og tenker hun ikke ser syk nok ut.

Kanskje pizza og film hjemme er lettere å si ja til enn å gå på byen f.eks?

 

Anonymkode: aa8c5...675

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble fryktelig deprimert da jeg ble ufør. Først over at jeg følte meg kastet ut av arbeidslivet før jeg var mentalt klar for det (var jo klar over at jeg var syk, men ikke klar for å gi meg), og så fornærmet nærmest over at det gikk sabla fort med beslutning om ufør. De kunne jo hatt litt mer tro på at jeg ikke var blitt helt udugelig liksom. Stilt noen spørsmål ved det. Ikke bare...😆

Realiteten er at dette hadde vært tøft å gå gjennom uansett hvordan løpet var. Jeg hadde aldri blitt mentalt klar og det ville uansett ha vært en sorg å gå gjennom. 

Veldig glad for at jeg hadde mann og venner som aksepterte at det var en omstilling og en stor sorg, og ga meg tid til å sørge, men også gode ord om at livet ikke var slutt og at jeg i hovedsak var den samme fremdeles. På de viktigste måtene. De presser meg egentlig ikke ut av det, men lokket meg oppmuntrende ut av den tilstanden ved å forstå, men samtidig dingle muligheter for noen fine opplevelser foran meg. Min mann var også noe streng etterhvert. Setter pris på det også. Jeg trengte et spark bak. 😄

Jeg kom meg ut av det, men skam var ikke mitt problem. Jeg skammer meg ikke. For min del er det vesentlig at mine nærmeste vet hvorfor jeg er i denne situasjonen (noe de også må vite på grunn av selve helsesituasjonen), og så blåser jeg i hva resten av verden måtte tenke. Jeg sørget. Det var utfordringen min. Vet derfor ikke om mine erfaringer et til hjelp, men selv om problemet virker å være skam er det nok også en stor sorg i dette. Å bli så syk at man kastes ut av arbeidslivet og det normale livet pleier ikke være fremtidsdrømmen til folk. (Selv om noen fremstiller det som en drøm. Dem om det!) 

  • Liker 2
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Virker som hun bare har feil venner. Hva slags folk sier "ferie hele året" om å være ufør?

Anonymkode: bc108...582

  • Liker 4
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble ufør (fysisk syk) da jeg var litt over 40. Syns det var skambelagt og flaut. Så all uførehetsen på nett, og det gjorde alt bare verre. Savnet jobb og kollegaer. For syk til noe sosialt. Livet ble helt forandret, og det tok et par år å bli vant til det. Jeg ville ikke snakke om sykdom med noen, ikke venninner heller. Om jeg orket besøk/dra på besøk ville jeg prate om hyggelige ting. Jeg mistet flere venner da jeg ikke kunne være med på alt lenger. Det sørger jeg over. Så ikke slå handen av venninnen din. Vær sammen med henne på hennes premisser.

Anonymkode: ebb5f...4c6

  • Liker 4
  • Hjerte 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil si at hun gjør meget klokt i å ikke dele ting på SOME. Det vi må innse er at en del mennesker aldri vil forstå, de vil ikke forstå og de vil fordømme. Det er en realitet som ikke vil endre seg siden det fins mennesker som ikke legger bånd på seg for å si hva de mener, tror og synes. Dessverre er det også de som vil såre eller ikke tenker etter at de gjør det.Hvis hun er den type person som ikke vil takle slikt, så er hun klok som lar være å poste ting som hun tror vil trigge troll og andre mer usympatiske mennesker. Det er veldig dumt og nærmest selvskadende at noen poster på SOME når de vet kritikk vil komme og at det ikke vil være sånn at alle kommer med hyggelige tilbakemeldinger. 

Ellers syns jeg du skal gi henne tid, for hun bør ikke slutte å være sosial. Kanskje dere kan forsikre henne om at dere ikke vil ta bilder osv å legge ut noe sted? 

Hvis hun fortsetter å trekke seg unna, så ta en  god prat med henne. Å bli usosial i hennes situasjon tror jeg vil være noe ødeleggende for henne i lengden hvis hun er en mer sosial person. Ikke gi opp med å ta intiativ! 

 

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

svartkatt skrev (1 time siden):

Skjønner henne, men jeg har aldri villet la andres idiotiske meninger trykke meg ned. Det er tydelig ganske vanskelig for mange, og det er egentlig ikke så rart når man ser hva folk sier og skriver om hva man kan og ikke kan gjøre når man er sykemeldt, har egenmelding eller er uføre. Det er så mange som oppfører seg som at vi må ligge hjemme under dyna og vente på bedre tider. Noe som veldig ofte ville vært imot sin hensikt.

Prøv å oppmuntre til å gjøre ting som gleder og bedrer.

Signerer denne 👆👍

Anonymkode: 442c7...f98

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk skikkelig i kjelleren når jeg ble ufør.

Det var ett så endelig steg, som jeg har holdt tilbake på. Men når de sa jeg skulle søke,  og det ble innvilget, så er det den verste sorgen av alle med sykdom. For min del.

Og folk sier mye rart. Deler du på sosiale medier, eller bare gjør noe ute, blir det snakk om hva du kan, mot ikke. Også snakker også syke seg imellom om alt det vonde de har opplevd, og opplever, det kan også gi en frykt for andre som er «nye» i dette. 

Dette, i tilegg til at du nå skal bygge livet etter hva du kan, vil, klarer og ønsker, tar litt tid. For du har levd under nav sin lupe lenge, og ikke helt kunne styre dagene selv ( i frykt for hva de kan gjøre ), alt det tar tid. Det er en omveltning,

Men hvis dere bare blir, og gir henne forståelse, så er jeg sikker på prosessen blir lettere.

Si at folk vil alltid dømme, men vi som kjenner deg har ryggen din. Vi vet du hadde gjort alt for og bli frisk. Men vi unner deg alt det gode du får. 
 

Jeg så dette diktet hos en jeg følger på Instagram, hun skriver mye fint om ting med sykdom. Kanskje det kan hjelpe å vise du forstår

https://www.instagram.com/p/CnQ28cJKZWm/?igsh=MTd0eGl2bDBxdGY2MA==
 

Anonymkode: 1d3c4...92b

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, delte feil.

det var dette jeg mente

https://www.instagram.com/p/CYrj8RwoCO6/?igsh=cWZuNHEzdHowcjBk

Men poenget er det samme. Hvis man ser det er flere enn bare henne der ute, så kan det være godt. Og hvis hun kjenner at dere prøver å forstå, så er det enda bedre 

Anonymkode: 1d3c4...92b

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest .Daniel.

Ingen VIL bli uføretrygdet men MÅ. Det er skambelagt og flaut å være uføretrygdet. Det er mange som ikke har evnen til å forstå og da dømmer derutifra. Livet ble ikke som man hadde tenkt det skulle bli. Hun føler nok på mye. Gi henne tid men samtidig vær der for henne så godt dere kan.

Endret av .Daniel.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kan også legge til at hun har isolert seg veldig etter hun ble 100% ufør , sender jeg henne en melding får jeg svar dagen etter, spør jeg om hun vil gå en tur så vil hun ikke, vil gå turen alene, spør jeg hvordan det går så sier hun bare "bra". Vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe henne. Vil ikke snakke for mye om det å være ufør, for jeg vet det er et litt sårt tema for henne. Vi var så nære hverandre for bare litt siden.

Ts

Anonymkode: c0899...84c

Hun ser vel mye hets og hat da - og sier hun får høre det.

La henne sørge nå, det går seg til. 
 

Og hvorfor skal du snakke om uførheten? 🤷‍♀️ Spør heller om noe hun er interesssert i :) 

Inviter henne hjem/dra på besøk - helt innafor at hun ikke orker å forsvare seg hele tiden og få en dårlig dag igjen. 

Endret av AprilLudgate
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Min beste venninne er blitt ufør og jeg kjenner henne ikke helt igjen. Jeg har vondt av henne fordi jeg tror hun på en måte begrenser livet sitt. Eksempler:

- Hun sier at hun ikke tør å klage på noe lenger, f.eks  dårlig sommervær, fordi en bekjent sa noe sånt som" ja men du har jo ferie året rundt nå, værre for oss som har hatt dårlig vær de få ukene vi har hatt ferie

Noen uføre som kjenner seg igjen? Føler hun på skam? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne? Får skikkelig vondt av henne. Kjenner ikke igjen venninna mi. Vil bare gjøre noe for å få opp selvfølelsen hennes igjen.❤️ 

Anonymkode: c0899...84c

Hvis du hører noen komme med slike idiotiske utsagn som det uthevede, kan du i alle fall støtte henne ved å spørre om vedkommende heller ville vært syk hele året eller noe. Fy faen så utidig sagt! 

Hun kjenner nok på sorg og skuffelse over at livet ikke ble 'A4'. Fortsett å invitere henne med på ting, kanskje bare dere to mest, men også fellesgreier. Hjelp henne å finne gode svar på spørsmål om jobb og sånt, f.eks 'jeg er utdannet innen xx' eller tilsvarende. 

Og fremsnakk henne. Spør henne om hjelp til ting du vet hun kan, der du ikke er like sterk. Fortsett å være tilstede og på tilbudssiden. Det tror jeg er det aller viktigste, for at hun ikke skal føle seg gitt opp, forlatt, kastet til side.

Anonymkode: 8488d...1ee

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker så mye for svar dere ❤️ Hun er nok sikkert i en sorgprosess, og siden hun har fått negative kommentarer så vil hun ikke bli med på så mye sosialt lengre. Men jeg skal absolutt støtte henne og heller foreslå ting som ikke innebærer byturer og ellers store folkemengder. Trist at hun føler at hun ikke kan være helt seg selv lenger. Er jo selvfølgelig ikke verdens undergang å ikke poste på sosiale medier lengre, men hun som er så glad i å ta fine bilder på fjellturene sine, føler nå at hun ikke kan gjøre det lengre. Trist at samfunnet hetser uføre, til og med venner av oss har baksnakket henne, (har tatt henne i forsvar) . Det har kommet kommentarer på at hun er på fjellet. Da mener de at hun like gjerne kunne vært på jobb. Typisk hets av uføre. Tragisk. Men jeg skal værtfall backe henne ❤️

Anonymkode: c0899...84c

  • Liker 2
  • Hjerte 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...