Å føde....

[Gjest ¤Humlen¤]

Interessant at en bruker her kan fortelle meg hva jeg får lov til og ikke da... 

Jeg har blitt hjerteoperert fire ganger, og venter på to til. Da jeg var til kontroll på Rikshospitalet i januar snakket jeg med en lege om dette med fødsel, ettersom jeg opplevde hjertestansen og komaen jeg havnet i for 2,5 år siden som særdeles ubehagelig, og i etterkant må jeg legges i narkose under små undersøkelser, jeg hyperventilerer og det rakner fullstendig for meg. Av den grunn, samt at det trolig vil være bedre for meg som hjertepasient å få et keisersnitt så de har bedre kontroll.

Å ha en fødende kvinne som det klikker helt for er neppe i verken min, barnets eller de ansatte på Riksens interesse. Å tinge en som har et traume etter noe slikt til å føde ville være galskap.

Så værsåsnill, jeg vet du liker å "ta" meg i enhver tråd vi møtes i, men ærlig talt, å være sååå påståelig blir litt for dumt.

←

Ta deg? Hvem er du?

Man går utifra - da ingen annen informasjon er gitt, at personen ikke har spesielle behov å ta hensyn til. Det ligger dessverre ikke for meg å vite slikt uten å ha blitt informert om det på forhånd Om du ville "ta meg" med dette innlegget, synes jeg det grenser til patetisk.

En frisk kvinne - tilogmed en angstfyllt - kan primärt ikke velge mellom keisersnitt og vanlig födsel.

[Gjest Gamle Alex]

men humlen>

Hvordan kan du vite hva som er riktig for andre kvinner og en angstfull kvinne kan velge keisersnitt hvis hun vil. Jeg fikk valget.

[Gjest ¤Humlen¤]

men humlen>

Hvordan kan du vite hva som er riktig for andre kvinner og en angstfull kvinne kan velge keisersnitt hvis hun vil. Jeg fikk valget.

←

Altså, er det så vanskelig å lese det jeg SKRIVER.

vanskelig å formulere meg her.

Om du har angst, ikke bare vanlig redsel - angstfullhet - som i: du föler angst, men har ikke fått diagnosen ANGST. Kan du få mulighet ja! Men alle kan föle angst. NEI, du kan du ikke enkelt si til legen din "jeg velger keisersnitt!" Om du ikke har ANGST, men likevel föler angst for å föde.

Ahh, frustrert

Endret 21. februar 2006 av ¤Humlen¤

[Gjest LoisLane]

he,he så mange vaginal-fascister det var her da   JA til keisersnitt!

←

Ja til vaginal-fascisme!

[Floja Felíz]

Ved første øyekast kan jeg være enig i at denne løsningen virker noe spesiell, men er det nå så sikkert at den er helt dum? Hvis faren har en ny partner og dette er et seriøst forhold, så vil vel denne kvinnen få temmelig mye med barnet å gjøre opp gjennom oppveksten. Forutsatt at dette er noe alle de involverte kan tenke seg, så kan nettopp dette kanskje bidra til at den andre kvinnen får et nærmere og mer avklart forhold til barnet enn hun ellers ville ha hatt.

Tror nok jeg måtte ha tygget på den en stund, men jeg tror ikke jeg umiddelbart ville ha motsatt meg tanken!

←

Jeg ville UMIDDELBART og uten betenkningstid motsatt meg tanken på at min eks og hans nye kjæreste var på fødestuen sammen med meg!!!! ALDRI I LIVET!!! Og at noen i det hele tatt tenker tanken på å forlange dette er utrolig fjernt for meg. Jeg hadde heller aldri som den nye kjæresten villet være med på noe slikt.

Utrolig.....

[Gjest Gamle Alex]

Altså, er det så venskelig å lese det jeg SKRIVER.

Om du har angst, ikke bare vanlig redsel - angstfullhet - som i: du föler angst, men har ikke fått diagnosen ANGST. Alle kan föle angst. Så NEI, da kan du ikke enkelt si til legen din "jeg velger keisersnitt!"

←

Jeg har ingen diagnose angst , Jeg fikk ekstra samtale med jordmor p[ rikshospitalet hvor jeg fikk velge .

Vet du alt om alle sine f;dsler du da.

* Beklager men to bokstaver fungerer ikke|

[Gjest ¤Humlen¤]

Jeg har ingen diagnose angst , Jeg fikk ekstra samtale med jordmor p[ rikshospitalet hvor jeg fikk velge .

Vet du alt om alle sine f;dsler du da.

* Beklager men to bokstaver fungerer ikke|

←

Nei såklart gjör jeg ikke det! Men slik noen legger det frem virker det liksom bare som man kan velge i hytt og pine. Men som sagt tidligere, går jeg utifra at vi snakker om valg der kvinnene er friske. Hvis ikke hadde det jo ikke värt en debatt!

(du må skifte fra eng til no ordbok på dataen din, tror jeg)

[Missbumblebee]

Jeg ville UMIDDELBART og uten betenkningstid motsatt meg tanken på at min eks og hans nye kjæreste var på fødestuen sammen med meg!!!! ALDRI I LIVET!!! Og at noen i det hele tatt tenker tanken på å forlange dette er utrolig fjernt for meg. Jeg hadde heller aldri som den nye kjæresten villet være med på noe slikt.

Utrolig.....

←

Helt enig!!

[Gjest Gjest]

Ja til vaginal-fascisme!

←

he,he.du kan spøke du,men vaginalfascist er faktisk et ord som stammer fra 70-talls-feminismen.kvinnfolka mente jordmødre var "vaginalfascister" som absolutt skulle trumfe gjennom vanlig fødsel okke som

[Leo]

Noen som har lest siste utgave av "Gravid"? Der står det faktisk en artikkel om nettopp det tråden opprinnelig dreide seg om. Litt morsomt å kunne konstatere at professor Bjørn Backe ved St. Olavs Hospital faktisk har mange av de samme synspunktene som undertegnede.

Skulle nesten tro jeg hadde lest artikkelen før, men det har jeg altså ikke .

[Gjest Prinsesse Tam Tam, ulogget]

Jeg har vel ikke diskutert dette med min mann, men skal umiddelbart gjøre det etter å ha lest disse innleggene. Tror han tar det som en selvfølge at han skal være med, og han er veldig opptatt av at han må få være med på ting Min svigerinne har barn med en mann som har barn fra før. Hun fortalte at han hadde fått problemer med sex etter fødsel med sin tidligere kone. Jeg reagerte nok litt på det, men mest reagerte jeg fordi hun fortalte det....... Han synes sikkert det er kult at vi vet at han har hatt problemer med sexlivet liksom....

Jeg hadde absolutt ikke villet hatt med meg min mor, hun er kjekk hun altså, men herregud, det kunne ikke falt meg inn engang. Jeg vil nok også synes det er rart dersom min mann nekter å bli med, men etter å ha lest dette vil jeg anbefale ham å holde seg ved hodegjerdet. Han har forresten overrasket positivt hittil; jeg har hatt et forholdsvis problemfritt svangerskap hittil, men har sittet mye på sofaen fordi jeg er så jæ...trett. Ikke en gang har han klaget over det, selv om han hater å se at jeg sitter der... Han er nemlig en sporty type.... Så menn kan overraske......

[Missbumblebee]

Noen som har lest siste utgave av "Gravid"? Der står det faktisk en artikkel om nettopp det tråden opprinnelig dreide seg om. Litt morsomt å kunne konstatere at professor Bjørn Backe ved St. Olavs Hospital faktisk har mange av de samme synspunktene som undertegnede.

Skulle nesten tro jeg hadde lest artikkelen før, men det har jeg altså ikke .

←

Ja, har lest den artikkelen, men det er jo ikke alle ekspertene som er enige med deg i det der da.

Spurte forresten min kjære i går hva han hadde sagt om jeg ikke ville hatt han med, og fikk til svar at da hadde han blitt kjempeskuffet.

[Leo]

Ja, har lest den artikkelen, men det er jo ikke alle ekspertene som er enige med deg i det der da.

←

Nei da, men det var ingen som ikke mente at det ikke skulle tas individuelle hensyn og at en fødsel kan være en traumatisk opplevelse for far . Jeg er jo heller ingen aktiv forkjemper for å få far ut av fødestua !

[Gjest Gjest]

Nei da, men det var ingen som ikke mente at det ikke skulle tas individuelle hensyn og at en fødsel kan være en traumatisk opplevelse for far . Jeg er jo heller ingen aktiv forkjemper for å få far ut  av fødestua !

←

Hehe, tror det er endel som oppfatter det sånn her...

[Gjest Rognebær]

En lang og spennende diskusjon, dette, men jeg holder meg til utgangspunktet:

For min del er det aller mest naturlig å ha med barnefaren. Vi er sammen om dette, det er et barn vi begge to ønsker sterkt, og han gleder seg veldig til å være med på fødselen. Han har vært med på fødsler før, og sier at det er en fantastisk opplevelse (og han har altså ikke vært der som far!)

Mamma ville jeg nok ikke hatt med, med mindre mannen ikke kunne. Jeg tror det ville vært godt å ha noen der, men selv om jeg har et godt forhold til mamma, er jeg usikker på om det ville vært det rette i en sånn situasjon! Kanskje? Det ville virket litt snålt, tror jeg.

Om mannen min virkelig ikke ønsket å være med, ville jeg blitt skuffet, men ikke tvunget ham til å bli med. Jeg skjønner jo at det kan virke traumatisk. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for at jeg slipper den problemstillingen.

[Martha Stewart]

Helt enig. Ingen kvinner som slipper unna fordi de er redd for blod og slim. Eller er redd for å bli ødelagt nedentil som tror mange blir..... Vil vi ha barn må vi føde... Vil menn ha barn bør de tåle å bli med som støtte...

Basta bom...

←

Ærlig talt så tror jeg det er veldig mange flere kvinner enn menn som får problemer med sexlivet etter en fødsel, selv om det er mere fysisk enn psykisk.

←

Enig! Siden jeg selv bare er noen uker unna fødsel nå, må jeg si at jeg og min kjære har et veldig bevisst forhold til hva vi ønsker ifm fødselen. Her i huset har det aldri vært noen tvil om han skal være med - hverken fra min eller hans side. Selv har han sagt at han ikke ville gå glipp av fødselen til sitt eget barn for alt i verden. Ingen av oss har noen romantisk forestilling om hvordan det kommer til å bli - sannsynligvis blir det mye tårer, smerte og hard jobbing. Men like fullt en unik og stor opplevelse! Det er ikke alt som er meningsfyllt her i livet som nødvendigvis er "gøy". Å ha barn er vel i seg selv en berg- og dalbane av moro og slit. Mannen min har satt sprøyter i magen min gjennom fire sykluser, han har "stilt opp" og hatt sex på "ordre" fra legen når jeg har hatt eggløsning. Han har støttet meg gjennom 3 spontanaborter og 2 utskrapninger (selv om han av naturlige grunner ikke var med inn på sykestuen da). "Prosjekt barn" har vi startet sammen og det skal fullføres sammen!

Jeg ser jo imidlertid at vi i vårt samfunn er så opptatt av å gå tilbake til det opprinnelige både m.h.p. mat og fødsler; I naturen er jo far svært sjelden med på fødsler og i vår kultur har det jo kun vært vanlig i 25 - 30 år! Hvorfor skal menn (og kvinner) plutselig "tvinges" til at deres partner skal delta på/i en fødsel?

Det var unaturlig og utenkelig i flere tusen år før noen plutselig på midten av 70-tallet fant ut at det var det eneste riktige? Hvorfor ble det plutselig en selvfølge?

←

Hvis man skal snakke om hva som er "naturlig", så må du jo ikke glemme at menn i tidligere tider f.eks gikk på jakt og slaktet, var bønder og tok i mot kalver, lam etc...

Det er bare det at mange tror de er så veldig skjøre, at de får traumer av både det ene og det andre, og ikke bare de - men mennene også. Jeg mener at det er unødvendig å være så sabla redd for alt mulig. Vi er alle ganske tøffe, hvis vi bare må!

←

Jeg er veldig i mot å undervurdere menn jeg! I spørsmålet om menn skal være med på fødestuen tror jeg det kan være feil å fokusere på dette for mye som et problem i forkant. Slik jeg kjenner menn (og jeg kjenner en del), så går de som oftest ikke rundt og problematiserer ting så mye som kvinner. Det blir litt sånn: "Oi, kan jeg bli traumatisert av å være med på en fødsel - og kanskje miste sexlysten? Hmm, det hadde jeg ikke tenkt på. Kanskje det".

Og strengt tatt: Hvis mannen står i fare for å miste sexlysten av å ha vært med på en fødsel, så kan han vel miste lysten bare av å tenke seg til at et barn har sprengt seg ut av den åpningen da??? Ønsker vi oss virkelig tilbake til den tiden da naturlige prosesser som menstruasjon, fødsel etc var tabu og forbeholdt en "kvinneverden"?

Nei, hvis en mann har et seriøst problem med blod, sykehus e.l. så kan han muligens være unnskyldt. Ellers synes jeg menn burde være med på fødestuene. Min mor kunne jeg aldri tenke meg å ha med!

[-TeddyToria-]

Holder meg til hovedinnleggers opprinnelige spørsmål jeg, og svarer på det:

Her skal mannen med!

...og hadde ikke han kunnet tror jeg at jeg hadde spurt en venninne jeg stolte på, men som ikke nødvendigvis var veldig nær... Vet ikke jeg, men det er liksom såpass privat at jeg ikke ville delt det med noen som stod meg så nære at jeg ville sett de ofte. Akkurat som om det blir for nært - de trenger på en måte ikke se meg i en slik situasjon og jeg tror jeg hadde blitt mer stresset av det!

Mannen er liksom en selvfølge, men mamma eller pappa eller noe slikt - ALDRI I LIVET!!!

Endret 21. februar 2006 av -TeddyToria-

[smilepia]

Voldsomt så denne diskusjonen har utviklet seg. Spennende tema, og mange inlegg man kan være fristet til å svare på direkte, men får prøve å formulere et generelt svar på hovedspørsmålet (om jeg husker det fortsatt).

Jeg vil ha med mannen under fødselen. Og han vil selv også være der. Skulle han derimot vært forhindret til å være med ville jeg kanskje vurdert en nær venninne som selv har født, men siden jeg ikke har noen slike venninner som bor i nærheten til at det ville være praktisk mulig, ville jeg nok født alene. Jeg ville ikke hatt mamma, eller andre familiemedlemmer med.

Vi har snakket endel om dette med tilstedeværelse under fødselen, og også hva noen frykter det å få barn kan gjøre med sexlivet, men ingen av oss tror det blir et stort problem. Og i hvertfall ikke noe vi ikke kan jobbe med sammen i ettertid, skulle det oppstå problemer.

Hva "tvang" av menn angår: Voksne mennesker må få lov å velge for seg selv. Men, når det er sagt, så for meg er det en selvfølge at man klarer å tenke på andre enn seg selv også når man kommer frem til løsningen. Ergo vil jeg ta det for gitt at en mann som gruer seg for fødselen også tar sin kvinnes synspunkter med i betraktningen før han beslutter om han vil være med eller ikke. "Jeg vil ikke fordi _jeg_ ikke vil rissikere traumer for sex etterpå" oppfattes av meg som uhyre egoistisk og nokså korttenkt. Hva med kvinnen som må føde og hennes rissiko for traumer, i tillegg til fysiske smerter? Dersom man tror rissikoen for traumer er så enormt stor, bør man kanskje ikke unfange dette barnet i utgangspunktet (forutsetter at både mor og far ønsket egne, ikke-adopterte barn). Dette gjelder også for kvinner som gruer seg for fødselen. Da bør du tenke igjennom hva du gjør før du blir gravid.

Man er en dårlig far dersom man ikke stiller opp for sine barn, men tilstedeværelse under fødselen er ikke for barnets del, men for moren. Så i mine øyne er man en dårlig mann/partner dersom man ikke er der for konen/kjæresten når hun trenger deg.

Men, dette (som alt annet) er jo helt opp til den enkelte. _Jeg_ hadde blitt såret dersom min mann ikke hadde villet være tilstede under fødselen av vårt barn, men jeg blir ikke såret dersom noen andre velger å ikke bli med sin kone, og hun synes det er greit/de kommer til en enighet som fungerer for begge.

Når det gjelder denne samfunnsendringen over de siste 25-30 årene om at men "skal" være med på fødselen, så mener jeg at den må sees i sammenheng med de øvrige sammfunnsendringene som har skjedd i samme tidsrom. Man kan ikke uten videre sammenligne med "urbefolkning" eller Norge for 100år siden. Normen rundt fødsel er en av flere sammfunsendringer, på lik linje med at fedre nå forventes å ta del i både husarbeid og barnestell forøvrig, mens kvinner forventes å ha betalt arbeid utenfor hjemmet i tillegg til å være husmødre og mammaer. Kanskje er ikke alle endringer i samfunnsnormen til det bedre, men sett med et historisk perspektiv forbedres alltid et sammfunn etter å ha tenkt ut nye måter å løse gamle problemstillinger på.

Selvsagt vil det alltid være individer som synes andre måter å gjøre ting på er bedre, men det er nå engang flertallet som bestemmer hva som er normen. Og da er det jo fint at man som individer kan velge å gjøre ting litt anderledes.

Er jeg krass og påståelig nå da, fordi jeg synes det er greit om HAN får velge, at ikke HUN skal velge for ham?

Plutselig fikk jeg assosiasjonen til den telenor reklamen der konen svarer "Takk han er forskynt" på mannens vegne.

Menn som ikke håndterer å være tilstede for sin kvinne når hun føder hans barn må jeg ærlig innrømme at jeg ser på som en skikkelig pingle. Verken mer eller mindre.

Blir sikkert "slaket" pga denne meningen, men jeg er nå litt enig med deg Matahari. Jeg synes det er pinlete å ikke håndtere fødselen av dine egne barn. Men jeg synes også det er litt pinglete av jenter som svimer av hele tiden eller hopper opp på en stol bare de ser snurten av en mus eller edderkopp.

For all del, skjønner at man kan være redd for ting og synes noe er ubehagelig, men det går ann å ta seg sammen når det virkelig gjelder. Fødsel er typisk en sann situasjon.

[Holly Hobbie]

Martha Stewart:

[Moonchild]

Her var det aldri spørsmål om mannen skulle være tilstede under fødselen. Han fikk heller ikke beskjed om å holde seg ved hodeenden. Det var hans valg. Og han valgte å følge med på selve fødselen. Han var dessuten den beste støtten jeg kunne tenke meg i de 21 timene fødselen varte før babyen endelig kom. Siden selve fødselen skjedde ved skulderforløsning (dvs. at legen var inne med hånden og hjalp babyen ut) så ble skadene store og stygge. Jeg ville faktisk ikke se, og har heller ikke sett etter at det ble leget. Mannen så skadene, informerte meg om at de var temmelig "hårete" og at jeg sannsynligvis ikke ville vite mer, og har i ettertid fortalt meg at alt ser helt flott og normalt ut. Han var også veldig fascinert av morkaken, som jeg overhodet ikke hadde lyst til å se. (Jeg er veldig glad for at jeg slapp å se på fødselen selv).

Nå skal det sies at mannen min ikke syns sånne ting er spesielt ekle (han har kjørt ambulanse da han var yngre), heller mer "interessant". Så det har overhodet ikke påvirket lysten hans i etterkant. At han har sett ting som er mye verre enn en ruptur gjorde at jeg ikke syns det var "ekkelt" at han selv bestemte hvor mye han ville se.

Når man føder er man utrolig sårbar, og jeg vil si at det er viktig at den som er med er til støtte, ikke i veien. En bekjent sa en gang at hun bare syns mannen var i veien "masserte på feil sted, til feil tid og styrte så innmari med denne pustingen". Jeg syns derfor at man skal diskutere i forkant om mannen skal være med eller ikke, han skal ha muligheten til å si nei, men det skal hun også.

Når det er sagt - jeg har en venn som er temmelig sykehusfobisk, og som alltid har sagt at han ikke skal være med på noen fødsel. Nå skal han straks bli far, og tonen er blitt en helt annen (forutsatt at han får lov til å bli oppe ved hodet og slipper å se hva som skjer).

For meg ville det ikke vært aktuelt å ha med noen andre enn barnefaren på fødselen. Det er en såpass sårbar og intim situasjon at der har ingen andre enn mannen min og helsepersonell noe å gjøre. Selv ikke min mor. (Men jeg syns det var helt greit å ha studenter til stede, og endte faktisk opp med å ha ni personer i rommet under fødselen, i tillegg til meg og mannen - en fødselsleger, en barnelege, en anestesilege, en kirurg, en barnepleier, tre jordmødre og en jordmorstudent...)

Endret 22. februar 2006 av Moonchild