Gå til innhold

Småbarnsmor med venner uten barn


Lolalolita123

Anbefalte innlegg

Andre som sliter med å holde på vennskapene sine med de som ikke har barn (og virkelig ikke kan relatere/vise forståelse), når man selv er midt oppi småbarnslivet? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Om de ikke viser forståelse så er det bare å la de gli vekk. Har flere venner og venninner som ikke har barn og ikke skal få heller. Ikke noe problem for de å engasjere seg i mitt liv, som jeg gjør med dem. Vennskap skal være rause begge veier, hvis ikke er det ikke et godt vennskap 

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så de skal til passe seg deg, men ikke du dem? Jeg har ikke barn og har mange venner med barn, men det er virkelig ikke min skyld at en del med barn er forsvunnet ut av livet mitt. Jeg kan gjerne møtes på andre tidspunkt enn vi har pleid, hos deg/meg/på lekeplassen/på tur, med eller uten barn, kort eller lenge. Men min erfaring er at de med barn helst vil være med andre med barn, og dermed skyver fra seg barnløse venner. De barnløse blir først interessante når forholdet går til helvete, far plutselig har barnet 50%, og mor finner ut at hun er nesten venneløs og trenger venner igjen. Mange kan heller ikke snakke om noe utenom baby, amming, bleier, vogn, bæresjal, bhg, pottetrening, barneutvikling, bhg igjen, lille Lises smil, nye ord, latter, nye klær, bhg-venninne, bhg-ansatte, nytt barnesete, babysvømming, lekegruppe, lekeplass, nattbleier o.l. i en evig loop. Jeg skal selvfølgelig høre på masse snakk om barn, men innimellom der er det greit å  ha en voksen samtale om andre ting, og at vedkommende på et tidspunkt har et snev av interesse for å høre 5 min om meg og mitt liv. Selv om det er uten barn. Hvor lenge mener du andre skal høre på og ta hensyn til deg og ditt liv uten at det er motsatt? Mange småbarnsmødre har heller ingen anelse om at de er sånn, de tror lille Lises ett og alt er superinteressant for alle andre, det er det ikke. Litt tåler jeg, men ikke at alle møter og alt skal handle om det.

Jeg gikk gjennom en av mine største kriser uten at min småbarnsmorvenninne fikk det med seg en gang. Hun ringte meg da jeg lå nyoperert på sykehuset, og når jeg sa "du jeg er ikke helt våken, jeg er nettopp kommet på avdeling etter operasjon", så var ikke spørsmålet hva som var skjedd, hvorfor jeg var operert, om det gikk bra eller at hun kunne ringe igjen, nei det var "jeg skal ikke snakke så lenge". Ta et blikk på deg selv, så ser du nok hvorfor vennskapene er i endring. 

Anonymkode: 951a9...fbf

  • Liker 11
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så de skal til passe seg deg, men ikke du dem? Jeg har ikke barn og har mange venner med barn, men det er virkelig ikke min skyld at en del med barn er forsvunnet ut av livet mitt. Jeg kan gjerne møtes på andre tidspunkt enn vi har pleid, hos deg/meg/på lekeplassen/på tur, med eller uten barn, kort eller lenge. Men min erfaring er at de med barn helst vil være med andre med barn, og dermed skyver fra seg barnløse venner. De barnløse blir først interessante når forholdet går til helvete, far plutselig har barnet 50%, og mor finner ut at hun er nesten venneløs og trenger venner igjen. Mange kan heller ikke snakke om noe utenom baby, amming, bleier, vogn, bæresjal, bhg, pottetrening, barneutvikling, bhg igjen, lille Lises smil, nye ord, latter, nye klær, bhg-venninne, bhg-ansatte, nytt barnesete, babysvømming, lekegruppe, lekeplass, nattbleier o.l. i en evig loop. Jeg skal selvfølgelig høre på masse snakk om barn, men innimellom der er det greit å  ha en voksen samtale om andre ting, og at vedkommende på et tidspunkt har et snev av interesse for å høre 5 min om meg og mitt liv. Selv om det er uten barn. Hvor lenge mener du andre skal høre på og ta hensyn til deg og ditt liv uten at det er motsatt? Mange småbarnsmødre har heller ingen anelse om at de er sånn, de tror lille Lises ett og alt er superinteressant for alle andre, det er det ikke. Litt tåler jeg, men ikke at alle møter og alt skal handle om det.

Jeg gikk gjennom en av mine største kriser uten at min småbarnsmorvenninne fikk det med seg en gang. Hun ringte meg da jeg lå nyoperert på sykehuset, og når jeg sa "du jeg er ikke helt våken, jeg er nettopp kommet på avdeling etter operasjon", så var ikke spørsmålet hva som var skjedd, hvorfor jeg var operert, om det gikk bra eller at hun kunne ringe igjen, nei det var "jeg skal ikke snakke så lenge". Ta et blikk på deg selv, så ser du nok hvorfor vennskapene er i endring. 

Anonymkode: 951a9...fbf

Fy fan snakk om å være ego. Har dessverre opplevd lignende scenarioer mange ganger. Jeg har vært så dårlig at jeg har besvimt, og likevel ble vedkommende dritsur for at jeg ikke tok tlf. Det er jo bare helt hinsides, men forbausende vanlig. Hva skjer med folk🤨

Anonymkode: 9fc87...a05

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Så de skal til passe seg deg, men ikke du dem? Jeg har ikke barn og har mange venner med barn, men det er virkelig ikke min skyld at en del med barn er forsvunnet ut av livet mitt. Jeg kan gjerne møtes på andre tidspunkt enn vi har pleid, hos deg/meg/på lekeplassen/på tur, med eller uten barn, kort eller lenge. Men min erfaring er at de med barn helst vil være med andre med barn, og dermed skyver fra seg barnløse venner. De barnløse blir først interessante når forholdet går til helvete, far plutselig har barnet 50%, og mor finner ut at hun er nesten venneløs og trenger venner igjen. Mange kan heller ikke snakke om noe utenom baby, amming, bleier, vogn, bæresjal, bhg, pottetrening, barneutvikling, bhg igjen, lille Lises smil, nye ord, latter, nye klær, bhg-venninne, bhg-ansatte, nytt barnesete, babysvømming, lekegruppe, lekeplass, nattbleier o.l. i en evig loop. Jeg skal selvfølgelig høre på masse snakk om barn, men innimellom der er det greit å  ha en voksen samtale om andre ting, og at vedkommende på et tidspunkt har et snev av interesse for å høre 5 min om meg og mitt liv. Selv om det er uten barn. Hvor lenge mener du andre skal høre på og ta hensyn til deg og ditt liv uten at det er motsatt? Mange småbarnsmødre har heller ingen anelse om at de er sånn, de tror lille Lises ett og alt er superinteressant for alle andre, det er det ikke. Litt tåler jeg, men ikke at alle møter og alt skal handle om det.

Jeg gikk gjennom en av mine største kriser uten at min småbarnsmorvenninne fikk det med seg en gang. Hun ringte meg da jeg lå nyoperert på sykehuset, og når jeg sa "du jeg er ikke helt våken, jeg er nettopp kommet på avdeling etter operasjon", så var ikke spørsmålet hva som var skjedd, hvorfor jeg var operert, om det gikk bra eller at hun kunne ringe igjen, nei det var "jeg skal ikke snakke så lenge". Ta et blikk på deg selv, så ser du nok hvorfor vennskapene er i endring. 

Anonymkode: 951a9...fbf

Oi, du er bitter 

Anonymkode: 84266...5ce

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er hun bitter? hm da er jeg det og for jeg orker ikke samtaler som bare dreier seg om barn. Eller samtaler når man selv er syk men det kun er fokus på den andre. Men nå har jeg ikke barn, så jeg teller vel ikke.

Anonymkode: 9fc87...a05

  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så de skal til passe seg deg, men ikke du dem? Jeg har ikke barn og har mange venner med barn, men det er virkelig ikke min skyld at en del med barn er forsvunnet ut av livet mitt. Jeg kan gjerne møtes på andre tidspunkt enn vi har pleid, hos deg/meg/på lekeplassen/på tur, med eller uten barn, kort eller lenge. Men min erfaring er at de med barn helst vil være med andre med barn, og dermed skyver fra seg barnløse venner. De barnløse blir først interessante når forholdet går til helvete, far plutselig har barnet 50%, og mor finner ut at hun er nesten venneløs og trenger venner igjen. Mange kan heller ikke snakke om noe utenom baby, amming, bleier, vogn, bæresjal, bhg, pottetrening, barneutvikling, bhg igjen, lille Lises smil, nye ord, latter, nye klær, bhg-venninne, bhg-ansatte, nytt barnesete, babysvømming, lekegruppe, lekeplass, nattbleier o.l. i en evig loop. Jeg skal selvfølgelig høre på masse snakk om barn, men innimellom der er det greit å  ha en voksen samtale om andre ting, og at vedkommende på et tidspunkt har et snev av interesse for å høre 5 min om meg og mitt liv. Selv om det er uten barn. Hvor lenge mener du andre skal høre på og ta hensyn til deg og ditt liv uten at det er motsatt? Mange småbarnsmødre har heller ingen anelse om at de er sånn, de tror lille Lises ett og alt er superinteressant for alle andre, det er det ikke. Litt tåler jeg, men ikke at alle møter og alt skal handle om det.

Jeg gikk gjennom en av mine største kriser uten at min småbarnsmorvenninne fikk det med seg en gang. Hun ringte meg da jeg lå nyoperert på sykehuset, og når jeg sa "du jeg er ikke helt våken, jeg er nettopp kommet på avdeling etter operasjon", så var ikke spørsmålet hva som var skjedd, hvorfor jeg var operert, om det gikk bra eller at hun kunne ringe igjen, nei det var "jeg skal ikke snakke så lenge". Ta et blikk på deg selv, så ser du nok hvorfor vennskapene er i endring. 

Anonymkode: 951a9...fbf

Oi her ser jeg at innlegget mitt traff et sårt punkt, og det kan jeg forstå hvis det er slik du har opplevd det med dine venninner med barn. Det er virkelig ikke slik jeg har opplevd det og føler nesten det er motsatt i min situasjon, altså at jeg har prøvd hardt og snakker lite om barn fordi jeg merker at det er uinteressant. Dette kom såklart ikke fram i innlegget mitt da jeg valgte å skrive et veldig kort innlegg. Min opplevelse er at flere av mine venner uten barn (men som selv ønsker barn i framtiden) er veldig interesserte, viser den forståelsen de kan vise osv., mens venninner som selv ikke ønsker barn ikke helt klarer å sette seg i mine sko eller har lyst til å prøve en gang, fordi barn er absolutt ikke noe de vil forholde seg til (som er helt greit, hver person får styre det selv så klart). Synes bare det er synd at det skal være sånn, spesielt når jeg selv prøver å ta «min del av det» ved å være der når det trengs, snakke om andre ting enn barn osv osv., men «dessverre» så har det seg slik at de aller fleste som har barn lever et liv der barna er en stor del av deres hverdag og det er rart og unaturlig å ikke snakke om de. Synes også det skal gå begge veier. Men skjønner at dette kan være veldig vanskelig og det virker som du har opplevd litt mer «ekstreme» tilfeller der venner ikke snakker om annet og ikke har prioritert deg i det hele tatt, og det er jo veldig synd. Kanskje dere ikke var så gode venner i utganspunktet eller kanskje du ikke klarer å se deg selv helt fram utsiden og… hvem vet. Er veldig mye som skjer med en kvinne ved et svangerskap, fødsel og livet med små barn, som er veldig vanskelig å forstå hvis du ikke har opplevd det selv. Kan hende du får mye igjen senere for å være litt ekstra raus med de venninne dine som nettopp har gått gjennom dette, noen trenger litt mer tid enn andre til å «finne tilbake til seg selv» eller rett og slett få overskudd. Lykke til med vennskapene dine! Håper det løser seg til det beste for alle parter 😊

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv barn, og de aller fleste venner og folk på min alder har barn. 
Når man har små barn så er det ikke bare tidsklemma, men mange er sliten og trenger alenetid og prioriterer søvn fremfor fest. 
Slik er det bare. 
Da jeg fikk barn var jeg mest sammen med venner med barn. Vi hadde samme liv, og det var enklere på alle måter. 
Jeg har også vært der at jeg hadde venner med barn før jeg selv fikk barn. Var mye barnevakt, og det var aldri problem det. 
Det er perioder i livet en trekker mer til andre som lever mer likt, trenger ikke bli uvenner av den grunn. Bare akseptere at det er slik 

Anonymkode: e5950...a27

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lolalolita123 skrev (11 timer siden):

Andre som sliter med å holde på vennskapene sine med de som ikke har barn (og virkelig ikke kan relatere/vise forståelse), når man selv er midt oppi småbarnslivet? 

Nei. Men jeg prioriterer også tid med vennene mine uten barna tilstede… 

Men de har selvfølgelig forståelse at jeg ikke blir med på fylla lengre, eller at det kan være perioder med sykdom , mye som skjer på hjemmebane osv. 

Anonymkode: e4448...4ad

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, problemet med de som har barn (og ønsket seg barn) og de som ikke har barn (og heller ikke ønsket seg barn), er jo gjerne at man har grunnleggende forskjellige personligheter og ønsker i livet. 

Jeg har ikke barn, ønsker ikke barn, generelt liker ikke barn eller er totalt uinteressert i alt som har med barn å gjøre. 

Jeg har venninner med barn - men det er de som ble gravid med et uhell og beholdt barnet likevel. Disse venninnene har ikke behov for å prate om barna sine til meg. De er seg selv, og sparer praten om barna til noen andre som også har barn. Om jeg hadde venninner med barn som pratet om barna sine til meg, så hadde jeg meldt meg helt ut. Jeg orker ikke det. Og jeg orker heller ikke snapper av barna deres, eller å måtte forholde meg til deres barn mer enn jeg ønsker selv. 

Det er bare sånn det er. Jeg har hund. Og jeg skjønner veldig godt at folk som ikke liker hunder føler helt det samme om mine hunder. Jeg sitter derfor ikke å prater om mine hunder til de som ikke er interessert i hunder selv! 

Sosiale antenner heter det. Og å rett og slett forstå at man har venner med ulike interesser og at man ikke nødvendigvis bør prate om alle aspekter av livet til alle venner man har 😊 Jeg har sklidd fra flere av mine barndomsvenninner fordi de valgte et helt annet liv enn meg, og vi har ingenting til felles lengre, og sånn er det bare - og det er helt greit! 

Anonymkode: b9628...f13

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å spørre på en annen måte tilbake: Hvorfor ønsker du å ha venninner som ikke føler de har noe til felles med deg? Noen som lever et diametralt motsatt liv av deg. Hva har dere å tilby hverandre?

Jeg har ikke barn selv, men jeg har hund. Jeg elsker å snakke om hunder, men går lei av å snakke om barn etter 5 minutter. Å ha venninner med barn blir helt meningsløst for meg, med mindre vi har veldig mye annet til felles (f.eks hund).

I tillegg får man også inntrykket (bla her på KG) at folk med barn oppfatter det som "skryt" når barnløse forteller om sitt liv. -Altså beklager at jeg har vært på helgetur til Paris eller på vinslott i Toscana, men det er jo faktisk det som er livet mitt. At andre har valgt gulp og bleier forandrer ikke det faktumet.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lolalolita123 skrev (15 timer siden):

Oi her ser jeg at innlegget mitt traff et sårt punkt, og det kan jeg forstå hvis det er slik du har opplevd det med dine venninner med barn. Det er virkelig ikke slik jeg har opplevd det og føler nesten det er motsatt i min situasjon, altså at jeg har prøvd hardt og snakker lite om barn fordi jeg merker at det er uinteressant. Dette kom såklart ikke fram i innlegget mitt da jeg valgte å skrive et veldig kort innlegg. Min opplevelse er at flere av mine venner uten barn (men som selv ønsker barn i framtiden) er veldig interesserte, viser den forståelsen de kan vise osv., mens venninner som selv ikke ønsker barn ikke helt klarer å sette seg i mine sko eller har lyst til å prøve en gang, fordi barn er absolutt ikke noe de vil forholde seg til (som er helt greit, hver person får styre det selv så klart). Synes bare det er synd at det skal være sånn, spesielt når jeg selv prøver å ta «min del av det» ved å være der når det trengs, snakke om andre ting enn barn osv osv., men «dessverre» så har det seg slik at de aller fleste som har barn lever et liv der barna er en stor del av deres hverdag og det er rart og unaturlig å ikke snakke om de. Synes også det skal gå begge veier. Men skjønner at dette kan være veldig vanskelig og det virker som du har opplevd litt mer «ekstreme» tilfeller der venner ikke snakker om annet og ikke har prioritert deg i det hele tatt, og det er jo veldig synd. Kanskje dere ikke var så gode venner i utganspunktet eller kanskje du ikke klarer å se deg selv helt fram utsiden og… hvem vet. Er veldig mye som skjer med en kvinne ved et svangerskap, fødsel og livet med små barn, som er veldig vanskelig å forstå hvis du ikke har opplevd det selv. Kan hende du får mye igjen senere for å være litt ekstra raus med de venninne dine som nettopp har gått gjennom dette, noen trenger litt mer tid enn andre til å «finne tilbake til seg selv» eller rett og slett få overskudd. Lykke til med vennskapene dine! Håper det løser seg til det beste for alle parter 😊

Ja en ble kjempesur på meg. Fordi vi sommeren før hadde planlagt en lavvotur på en uke. Utover høsten ble det sådd et frø i magen. Og barnet kom til sommeren.

Så kom lavvo tur opp som tema og dette barnløse venneoaret kom for å planlegge den. Så jeg på min side lurte på om det var helt vel bevart. Ikke noe jeg sa høyt. Men dum som jeg var tok jeg det som en selvfølge at de forsto at en uke i lavvo  utgikk for året.  

Så litt sjokkert sier jeg at vent litt. Den turen må vi ta litt senere det går jo ikke med unge på to mnd som ikke kan regulere temeratur selv og i tillegg er for tidlig født. 

Dit vi skulle  var det gjere 5 grader på natt og 40 på dagtid. For ikke å nevne knott. Det kan jeg selv beskytte meg mot. Å beskytte en så liten unge mot det. Blir en utfordring.  Kan liksom ikke holde på med myggspray osv da syntes jeg. Dessuten skulle vi gå et stykke. Og fjellet er ikke akkurat tilrettelagt for barnevogn. En uke med pargas på bare meg er jo på grensen litt mye å bære på. 

Jammen ble de sinte. De mente bla at jeg kunne sette bort baby i en uke, for jeg hadde jo lovet dem denne turen. De hater meg fortsatt. De er i slekt med min mann. Og kutta oss ut pga dette. Forsåvidt helt ok. Med slik oppførsel.  Men trist når det gikk fra veldig bra, til helvete på en samtale. 

Mange venner kuttet meg ut når jeg fikk baby. De tålte ikke at jeg ga baby oppmerkomhet. Ga baby mat, måtte avbryte for å bytte bleie osv. At jeg ikke ville dra fra baby for å gå på fest  etc. At jeg måtte hjem tidlig for å legge barnet mitt. 

Dette var folk som i utgangspunktet kom flere ganger i uken. Og som mulig var litt for vant til å ha min fulle oppmerksomhet.  Noe de plutselig måtte dele med baby. De viste musnøye om jeg var trøtt og sliten pga dårlig søvn ol. For da var jeg ikke like oppmerksom som tidigere og  falt litt ut. Spesielt om de snakket om uinteressante ting. Som de gjorde ganske ofte. Det gjør meg vanligvis ikke så mye. 

Men når de ikke skjønner at jeg måtte prioritere å bytte bleier fremfor å høre ferdig historien om tante kari sine hofteproblemer.

Tja om du ikke har startet med barn selv. Og ikke velger å være litt romslig ovenfor venner med  baby. Da må du ikke bli overasket om du ikke får forventet støtte selv den dagen du får barn. 

Hvis din holdning er at du ikke liker ungen min. Så er hensynet til barna mine langt mer viktigere enn alle andre. Så ja. Da blir det lettere å henge med andre med barn. 

Når mine venner har hatt baby har jeg syntes det var stas før jeg fikk barn selv. Og tilbød meg å ta en bleie , gi litt mat. Passe på litt så mor fikk sove litt. La mor få snakke om fødsel og natteproblemer. Ganske nyttig å vite når jeg fikk barn selv. 

Anonymkode: 51168...275

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lolalolita123 skrev (19 timer siden):

Andre som sliter med å holde på vennskapene sine med de som ikke har barn (og virkelig ikke kan relatere/vise forståelse), når man selv er midt oppi småbarnslivet? 

Jeg har ei venninne som ikke har barn, resten har. Kan ikke si det har vært noe slit å beholde vennskapet selv om jeg har barn. 

Hva er utfordringen?

Anonymkode: 1cb6c...bb7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ble dumpa av det jeg trodde var min beste venninne da jeg ble gravid. Hun er i midten av 30-åra og delvis frivillig barnløs (delvis fordi livet bare ble slik). Så ja, det kan tydeligvis være utfordrende for noen å være venn med noen som har barn.

Anonymkode: 4c67d...f98

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så leit å høre at det er slik ts ❤️ Jeg kan merke på at det er vanskeligere å vedlikeholde vennskap nå i småbarnstiden med de uten barn pga tidsklemma egentlig. Litt lettere å møte de med barn og kombinere det å møtes med å leke med de små. Men også disse får jeg møtt mye sjeldnere.

Nå har mine vennskap overlevd en studietid med lite kontakt hvor vi har møttes sjeldnere, så de overlever nok småbarnstiden og 💕 Tenker jo på de jevnlig, og sender da gjerne en melding og spør hvordan det går, og ringes om det er mulighet for det i blant. Også er det jo helt greit å vokse fra hverandre og, om det er det som skjer.

Anonymkode: 8512f...3be

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg opplevde dette. Men jeg fikk barn tidlig, og vennegjengen gjorde ikke akkurat barnevennlige ting til vanlig. Gikk mye i festing, shopping og kino... Så det var vel å forvente 😊

Nå når jeg nærmer meg 30 synes jeg der er litt lettere, selv om jeg har ny baby. Jeg er mer vant til å være mamma, så det er enklere for meg å fokusere på andre ting også, og vennene jeg møter har større forståelse for at en lunsj ute i finværet er en enklere sosial arena å møtes på for meg enn ute på byen.

Men jeg tenker også det er helt naturlig at småbarnsfasen er unntakstilstand. Og enkelte venner vet jeg at "venter på meg". Og vil være der når jeg har mer overskudd igjen om ett år eller to. De setter så klart ikke sine liv på vent, men de har forståelse for at det kan gå ett år eller to hvor jeg har lite overskudd og blir litt fraværende fordi det er mye på hjemmebane. Men at vi fort finner tilbake igjen når vi begge er på rett sted.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ei venninne som ikke har barn, resten har. Kan ikke si det har vært noe slit å beholde vennskapet selv om jeg har barn. 

Hva er utfordringen?

Anonymkode: 1cb6c...bb7

Må si det samme, men her det motsatt for her er det jeg som ikke har barn. Vi klarer å være tilpasningsdyktige begge veier. Bortsett fra hun ene venninna som bare forvandlet seg til å bli ei håpløs heks som nesten jagde meg ut og ble helt rar, men henne om det. Klarer meg uten sånne. Ellers går det egentlig helt greit. 

Anonymkode: faeba...f99

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 hours ago, AnonymBruker said:

Ja en ble kjempesur på meg. Fordi vi sommeren før hadde planlagt en lavvotur på en uke. Utover høsten ble det sådd et frø i magen. Og barnet kom til sommeren.

Så kom lavvo tur opp som tema og dette barnløse venneoaret kom for å planlegge den. Så jeg på min side lurte på om det var helt vel bevart. Ikke noe jeg sa høyt. Men dum som jeg var tok jeg det som en selvfølge at de forsto at en uke i lavvo  utgikk for året.  

Så litt sjokkert sier jeg at vent litt. Den turen må vi ta litt senere det går jo ikke med unge på to mnd som ikke kan regulere temeratur selv og i tillegg er for tidlig født. 

Dit vi skulle  var det gjere 5 grader på natt og 40 på dagtid. For ikke å nevne knott. Det kan jeg selv beskytte meg mot. Å beskytte en så liten unge mot det. Blir en utfordring.  Kan liksom ikke holde på med myggspray osv da syntes jeg. Dessuten skulle vi gå et stykke. Og fjellet er ikke akkurat tilrettelagt for barnevogn. En uke med pargas på bare meg er jo på grensen litt mye å bære på. 

Jammen ble de sinte. De mente bla at jeg kunne sette bort baby i en uke, for jeg hadde jo lovet dem denne turen. De hater meg fortsatt. De er i slekt med min mann. Og kutta oss ut pga dette. Forsåvidt helt ok. Med slik oppførsel.  Men trist når det gikk fra veldig bra, til helvete på en samtale. 

Mange venner kuttet meg ut når jeg fikk baby. De tålte ikke at jeg ga baby oppmerkomhet. Ga baby mat, måtte avbryte for å bytte bleie osv. At jeg ikke ville dra fra baby for å gå på fest  etc. At jeg måtte hjem tidlig for å legge barnet mitt. 

Dette var folk som i utgangspunktet kom flere ganger i uken. Og som mulig var litt for vant til å ha min fulle oppmerksomhet.  Noe de plutselig måtte dele med baby. De viste musnøye om jeg var trøtt og sliten pga dårlig søvn ol. For da var jeg ikke like oppmerksom som tidigere og  falt litt ut. Spesielt om de snakket om uinteressante ting. Som de gjorde ganske ofte. Det gjør meg vanligvis ikke så mye. 

Men når de ikke skjønner at jeg måtte prioritere å bytte bleier fremfor å høre ferdig historien om tante kari sine hofteproblemer.

Tja om du ikke har startet med barn selv. Og ikke velger å være litt romslig ovenfor venner med  baby. Da må du ikke bli overasket om du ikke får forventet støtte selv den dagen du får barn. 

Hvis din holdning er at du ikke liker ungen min. Så er hensynet til barna mine langt mer viktigere enn alle andre. Så ja. Da blir det lettere å henge med andre med barn. 

Når mine venner har hatt baby har jeg syntes det var stas før jeg fikk barn selv. Og tilbød meg å ta en bleie , gi litt mat. Passe på litt så mor fikk sove litt. La mor få snakke om fødsel og natteproblemer. Ganske nyttig å vite når jeg fikk barn selv. 

Anonymkode: 51168...275

De ble kanskje sinte fordi du ikke sa ifra om at du ikke skulle være med på turen? :klo:

Dette burde du jo sagt da du fant ut at du var gravid, ikke når turen var nært forestående. De hadde sikkert regnet med deg økonomisk og til logistikken etc, men ja, det var jo teit av dem å bare anta at du skulle være med.

PS: Hvorfor skriver folk "baby" og ikke "babyen". Det er da én spesifikk baby, ikke hvilken som helst baby.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...