Skjemmes over at jeg er introvert og lite sosial

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er enig i at det aldri er for sent å få venner. Men noen får venner lettere enn andre. Jeg synes det er vanskelig å få venner som blir mer enn bare bekjente. Så de få vennene jeg har idag anstrenger jeg meg for å beholde.

Anonymkode: 22560...bea

Venner, som man forplikter seg til og som ofte kan virke masete når du ønsker fred og ro, er overvurdert.

Bekjente, som man innimellom støter på og omgåes under arrangementer som man lettere kan tilpasse seg rundt, er undervurdert. 

 

Anonymkode: 7975a...160

[AnonymBruker]

Jeg var ekstrovert tidligere, men etter jeg ble voksen har jeg blitt mer introvert. Jeg trives i eget selskap. Jeg har også en sosial jobb, og har gode kollegaer. Så får dekt mitt sosiale der. 
hjemme er det mann og barn. 
Møter venninner innimellom, og kan skravle på tlf eller på chat. 
veldig hyggelig å møtes på en rekekveld, men nok er par ganger i halvåret. 
Jeg orker ikke presse meg inn i sosiale greier når jeg ikke har lyst eller det tapper mer enn det gir 

Anonymkode: 74701...582

[Grüner]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Skulle tro jeg hadde klart å godta meg selv som jeg er nå som jeg har passert 40, men nei. Er vokst opp med en svært utadvent mor og eldre søster, og de har liksom satt standarden for hvordan man skal være. De er fortsatt veldig sosiale. Jeg klarer meg fint sosialt men jeg er ikke særlig interessert i å være det, og jeg blir verre med alderen. Har pleid å ha noen venninner, aldri en vennegjeng, men noen venninner her og der. Men nå har jeg helt sluttet å ta kontakt med dem, selv om flere av dem tar kontakt innimellom. Jeg er ikke deprimert. Jeg har nok med jobb, familie og meg selv. Har små barn. Er rundt andre mennesker hele dagen på jobb, en sosial jobb.

Men jeg har hele livet følt et press på å være noen jeg ikke er. At jeg er kjedelig. Flere som føler det sånn? Har du klart å akseptere deg selv?

Anonymkode: ac4c9...dc4

Det viktigste er at du gjør det som du og familien din trives best med, og hvis dere har det bra sånn dere har det nå, skal du ikke tenke på at «alle andre» er mer sosiale. Men hvis det er slik at du skulle ønske å være mer sosial for din egen del, men at du sliter med å ta kontakt fordi du er introvert, er det jo et problem som du må jobbe med. Det samme hvis du sier så mye nei til andre at du sårer folk, eller at familien din vil ha besøk/treffe andre men at det ikke går fordi du er introvert. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Venner, som man forplikter seg til og som ofte kan virke masete når du ønsker fred og ro, er overvurdert.

Bekjente, som man innimellom støter på og omgåes under arrangementer som man lettere kan tilpasse seg rundt, er undervurdert. 

 

Anonymkode: 7975a...160

Jeg er så utrolig enig i dette, selv om det såklart ikke ville være naturlig å be en bekjent om hjelp ved kriser. Men la oss si det er en krise hvert 3.år, så veier det ikke opp for hverdagsmas. Venner som spiller på samvittigheten din, som møter deg med kritikk, forventer tilgjengelighet døgnet rundt, er uutholdelig. Jeg levde slik før, men etter at jeg ble syk måtte jeg ta grep. Har meldt meg på et par aktiviteter for å ha noen bekjente, sosialisere meg litt. Men på et nivå der det er greit om jeg er for dårlig til å stille. Min helse og mitt liv er viktigst for meg. Er så dritlei flokkdyrmentaliteten og stakkarsliggjøringen av oss «avvikere»😄

Anonymkode: 941c8...a33

[anonym482]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Skulle tro jeg hadde klart å godta meg selv som jeg er nå som jeg har passert 40, men nei. Er vokst opp med en svært utadvent mor og eldre søster, og de har liksom satt standarden for hvordan man skal være. De er fortsatt veldig sosiale. Jeg klarer meg fint sosialt men jeg er ikke særlig interessert i å være det, og jeg blir verre med alderen. Har pleid å ha noen venninner, aldri en vennegjeng, men noen venninner her og der. Men nå har jeg helt sluttet å ta kontakt med dem, selv om flere av dem tar kontakt innimellom. Jeg er ikke deprimert. Jeg har nok med jobb, familie og meg selv. Har små barn. Er rundt andre mennesker hele dagen på jobb, en sosial jobb.

Men jeg har hele livet følt et press på å være noen jeg ikke er. At jeg er kjedelig. Flere som føler det sånn? Har du klart å akseptere deg selv?

Anonymkode: ac4c9...dc4

Det er ikke mer riktig å være ekstrovert enn introvert. Vi er forskjellige mennesketyper med samme verdi. Det er plusser og minuser med begge deler. (Veldig klisjé svar, men det er jo sant). Sett pris på gavene som hører til pakken med å være introvert. Det er jo f.eks. en styrke å kunne trives i eget selskap og ikke være altfor sosialt "avhengig". Og tenk hvis alle skulle være ekstroverte, det ville jo blitt plagsomt mye støy og null okysygen igjen i rommet. Folk ville jo til slutt ikke kunne høre seg selv tenke.

Tror nok dessverre ekstroverte har det lettere på sett og vis, fordi det belønnes av samfunnet i større grad. Men det betyr IKKE at du skal prøve å bli ekstrovert, du må være deg selv, å skulle legge om væremåten din vil bare slite deg ut på sikt. Jeg har alltid vært noe tilbaketrukket og lite sosial på fritiden, men når jeg først er sammen med andre (eks. jobb) så prater jeg en del og fremstår jeg energisk og sosial. Har ingen planer om å forandre noe her, jeg trives godt i eget selskap og som noen en gang sa "if you don't like spending time alone, you are in bad company" .

Endret 4. august av anonym482

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Skulle tro jeg hadde klart å godta meg selv som jeg er nå som jeg har passert 40, men nei. Er vokst opp med en svært utadvent mor og eldre søster, og de har liksom satt standarden for hvordan man skal være. De er fortsatt veldig sosiale. Jeg klarer meg fint sosialt men jeg er ikke særlig interessert i å være det, og jeg blir verre med alderen. Har pleid å ha noen venninner, aldri en vennegjeng, men noen venninner her og der. Men nå har jeg helt sluttet å ta kontakt med dem, selv om flere av dem tar kontakt innimellom. Jeg er ikke deprimert. Jeg har nok med jobb, familie og meg selv. Har små barn. Er rundt andre mennesker hele dagen på jobb, en sosial jobb.

Men jeg har hele livet følt et press på å være noen jeg ikke er. At jeg er kjedelig. Flere som føler det sånn? Har du klart å akseptere deg selv?

Anonymkode: ac4c9...dc4

Aksepterer deg selv som du er. Så lenge du har det bra og er fornøyd er alt bra! Drit i hva andre gjør!

Anonymkode: c3d43...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Skulle tro jeg hadde klart å godta meg selv som jeg er nå som jeg har passert 40, men nei. Er vokst opp med en svært utadvent mor og eldre søster, og de har liksom satt standarden for hvordan man skal være. De er fortsatt veldig sosiale. Jeg klarer meg fint sosialt men jeg er ikke særlig interessert i å være det, og jeg blir verre med alderen. Har pleid å ha noen venninner, aldri en vennegjeng, men noen venninner her og der. Men nå har jeg helt sluttet å ta kontakt med dem, selv om flere av dem tar kontakt innimellom. Jeg er ikke deprimert. Jeg har nok med jobb, familie og meg selv. Har små barn. Er rundt andre mennesker hele dagen på jobb, en sosial jobb.

Men jeg har hele livet følt et press på å være noen jeg ikke er. At jeg er kjedelig. Flere som føler det sånn? Har du klart å akseptere deg selv?

Anonymkode: ac4c9...dc4

Har det helt likt! Bortsett fra at jeg fortsatt prøver å holde kontakten med de få venninnene jeg har. Og være sammen med hvem som helst, bare for å være sosial, gir meg ingenting. Tvert i mot tapper det meg og gjør meg deprimert. Jeg får energi og glede av å være sammen med de jeg trives med. Problemet er nok at de er det ikke så mange av, eller så er de mye mer sosiale enn meg og derfor er opptatt på andre kanter. Så jeg savner mer kontakt med disse menneskene.

Og det er vanskelig å aksepere at man er slik, for alle samtaler virker å handle om alt man har gjort sammen med andre mennesker. Det er status. Og da føler man seg rar da. Det hadde vært så mye lettere hvis «vi» alle hadde ropt høyere om hvor fantastisk det var å ha en helg uten planer f.eks.

Anonymkode: aefdd...964

[AnonymBruker]

Ts her

Fint å høre at det er så mange som føler det samme. Jeg har det stort sett fint med å være som jeg er, men innimellom kjenner jeg på forventninger fra andre om å være mer sosial, spesielt mor og søster. Det er en vond følelse av at jeg er annerledes, rar og kjedelig. Jeg har også litt dårlig samvittighet for de venninnene som jeg har mistet kontakten med. Men jeg har ikke noe ønske om å ha venninner.... Har nok med samboer, barn og meg selv. Hvis jeg skal bruke tid på andre mennesker må relasjonen og samværet virkelig gi meg noe. Jeg er liksom blitt helt ferdig med småprat og å pleie relasjoner som egentlig ikke tilfører livet mitt noe verdi. 

Anonymkode: ac4c9...dc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.8.2024 den 11.25):

Skulle tro jeg hadde klart å godta meg selv som jeg er nå som jeg har passert 40, men nei. Er vokst opp med en svært utadvent mor og eldre søster, og de har liksom satt standarden for hvordan man skal være. De er fortsatt veldig sosiale. Jeg klarer meg fint sosialt men jeg er ikke særlig interessert i å være det, og jeg blir verre med alderen. Har pleid å ha noen venninner, aldri en vennegjeng, men noen venninner her og der. Men nå har jeg helt sluttet å ta kontakt med dem, selv om flere av dem tar kontakt innimellom. Jeg er ikke deprimert. Jeg har nok med jobb, familie og meg selv. Har små barn. Er rundt andre mennesker hele dagen på jobb, en sosial jobb.

Men jeg har hele livet følt et press på å være noen jeg ikke er. At jeg er kjedelig. Flere som føler det sånn? Har du klart å akseptere deg selv?

Anonymkode: ac4c9...dc4

Jeg er også sånn, og jeg har adhd. Jeg har derimot hatt en veninnegjeng fra jeg var ca 14, og så flyttet jeg og fikk flere nye venner. Men nå som jeg er 40 så har jeg lite venner. JEg er mye sliten og finner mye glede i å bare slappe av, trene, luke i hagen eller se en film. 

Jeg traff en mann for et par år siden, og når jeg spurte hvorfor han ikke ville mer med meg, så sa han at han følte seg isolert med meg ( pluss fler ting da ) Jeg gikk rett i kjelleren og plutselig skammet jeg meg over mitt ynkelige sosiale liv. Tenk å treffe noen og få dem til å føle seg isolert. Siden har jeg meldt meg inn i hey girl 40 + på Facebook og håper på å bli kjent med noen fine folk. 🤔 For min egen del altså.  Jeg har innsett at jeg unngår vennskap fordi jeg er redd for å bli venner med folk som tapper meg. Det har jeg opplevd med begge de to veninnene jeg fikk de to siste årene. Har også opplevd å bli mobbet ( på jobb ) Så jeg er litt skeptisk til fremmede. 

Anonymkode: 55fe2...b00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er liksom blitt helt ferdig med småprat og å pleie relasjoner som egentlig ikke tilfører livet mitt noe verdi. 

Jeg tenkte også sånn. Men så skilte jeg meg fra eksen og stod på bar bakke alene. 

Du er heldig som har familie nærme deg da. Da har du alltids noen som kan hente deg om du havner på sykehus eller noe. Det er jo det som virkelig teller.

Anonymkode: 55fe2...b00