Gå til innhold

Jeg har nådd grensa mi - kronisk sykdom


Gjest Uføre Unni

Anbefalte innlegg

Rainstorm2.0 skrev (9 minutter siden):

:ler: Lo høyt av situasjonen med de empatiske bekjente! 

Jeg kombinert spyr og ler inni meg når noen sier helt ville ting om folk med ulike lidelser, og tror de skal bli forstått av meg når jeg sitter der og er sånn "ja, det gjelder meg også". "Sånne folk" kaller de dem/oss. Hadde jeg hatt mer guts, hadde jeg likt å høre noen av de bedritne tingene jeg har hørt om selvskadere, for så å brette opp ermet og strakt meg etter en drue. Atte hva, sa du? 

"Alle har jo litt PTSD" 🤮

Takk for ranten! ❤️ 

Det burde du gjøre. Det finnes ikke noe bedre enn å sette på plass sånne folk, gjerne helt lydløst. Og da snakker jeg om sånne folk som har så "innmari mye empati", ikke sånne folk som oss. Men vi blir jo kategorisert, ja. På den ene siden skal det liksom være så innmari mye åpenhet og aksept, og det blir delt ut diagnoser i hytt og pine. Som i realiteten fører til at det tar vekk litt av alvorligheten, betydningen av en alvorlig PTSD diagnose for eksempel, fordi "alle" har en diagnose nå. Og min erfaring er at det fjerner jo ikke noe stigma heller. Jeg syns ikke det er store forskjellen fra 80-tallet og til i det, med tanke på hvordan man blir stemplet hvis man strever med psyken.

Jeg glemte helt å ta for meg helsevesenet i det forrige innlegget, men skal lire av meg noe litt senere 😁

Anonymkode: 3bca7...368

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det burde du gjøre. Det finnes ikke noe bedre enn å sette på plass sånne folk, gjerne helt lydløst. Og da snakker jeg om sånne folk som har så "innmari mye empati", ikke sånne folk som oss. Men vi blir jo kategorisert, ja. På den ene siden skal det liksom være så innmari mye åpenhet og aksept, og det blir delt ut diagnoser i hytt og pine. Som i realiteten fører til at det tar vekk litt av alvorligheten, betydningen av en alvorlig PTSD diagnose for eksempel, fordi "alle" har en diagnose nå. Og min erfaring er at det fjerner jo ikke noe stigma heller. Jeg syns ikke det er store forskjellen fra 80-tallet og til i det, med tanke på hvordan man blir stemplet hvis man strever med psyken.

Jeg glemte helt å ta for meg helsevesenet i det forrige innlegget, men skal lire av meg noe litt senere 😁

Anonymkode: 3bca7...368

Kanskje en vakker dag, hvis jeg ferdes blant sånne folk igjen, skal jeg tørre å gjøre det! For nå er faktisk noe av det enkleste (som jo er ganske trist) å være mest alene, i alle fall ikke befinne seg på arenaer med disse empatiske folka som syns synd på "ødelagte mennesker". Grøss! 

Hadde en merkelig opplevelse for litt siden, var ved et skogsvann, og badet, og to menn var hyggelige mot meg, ikke creepy, ikke påtrengende, ikke noe som helst kjipt og jeg begynte å gruble på det fordi "hva faen!?" 😅, men det ga meg litt troen på folk, var fint. 

  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rainstorm2.0 skrev (1 minutt siden):

Kanskje en vakker dag, hvis jeg ferdes blant sånne folk igjen, skal jeg tørre å gjøre det! For nå er faktisk noe av det enkleste (som jo er ganske trist) å være mest alene, i alle fall ikke befinne seg på arenaer med disse empatiske folka som syns synd på "ødelagte mennesker". Grøss! 

Hadde en merkelig opplevelse for litt siden, var ved et skogsvann, og badet, og to menn var hyggelige mot meg, ikke creepy, ikke påtrengende, ikke noe som helst kjipt og jeg begynte å gruble på det fordi "hva faen!?" 😅, men det ga meg litt troen på folk, var fint. 

Skulle gjerne fått troa på menneskeheten igjen selv, men det toget har nok gått for en stund siden. De få gangene som jeg beveger meg ut i sosiale lag, får jeg bare nye bekreftelser på hvilken retning utviklinga i samfunnet har gått i. Og det er jo ikke akkurat noen heldig utvikling. Det er som regel verre enn jeg liker å huske det, når jeg befinner meg alene i isolasjon. Jeg tar meg selv i å bli skuffa over menneskeheten, og jeg har ikke akkurat store tiltroen fra før. Så jeg kan lett se for meg at det må ha vært en merkelig opplevelse, det du forteller der.

Jeg er som regel ikke så veldig åpen om mine lidelser når jeg er ute blant folk, men det hender jo at begeret renner over. Jeg var i en annet sosialt lag, og der fortalte jeg litt om en av hobbyene som jeg driver med. Jeg er ganske kreativ, og bruker tiden i den selvpålagte isolasjonen til å fordype meg i de kreative prosjektene mine. Så da har jeg jo også det å snakke om, når jeg en sjelden gang er ute blant folk.

Da vet det altså ei som hekta seg opp i at jeg burde prøve å tjene penger på denne hobbyen min.

"Du har ikke vurdert å prøve å selge noe av dette?"

Ja, for da kunne jeg jo jobbe da eller? De fleste vet at jeg er hjemme. Jeg har vært hjemme i flere tiår, jeg er jo ufør fra barndommen. Men hun ga seg ikke:

"Du kan jo prøve å gjøre sånneller sånn, og så kan du jo markedsføre det sånn og sånn, og bla bla bla."

Så da sa jeg bare tørt:

"Jeg har egentlig nok penger jeg, så det trenger jeg heldigvis ikke å styre med."

Men man får jo lyst til å parkere folk litt hardere. Jeg tenker sånn, skjønner ikke disse folka at det er en voldsomt sorg for oss at vi ikke fikk bruke evnene våre? At vi er så syke eller skadet, at vi ikke klarer å fungere i arbeid? Det er som om de skal gni det inn, men de evner vel ikke å mentalisere bedre, mulig den grandiose empatien deres står i veien for det.

"Jeg har så mye penger at jeg slipper å tenke på arbeid, jeg."

Da ble det ihvertfall stopp på det maset.

Anonymkode: 3bca7...368

  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en flott tråd! Vi er mange som trenger et sted å rante uten å bli beskyldt for å ta på seg offerrollen, selvom jeg ser at det allerede har skjedd fra utenforstående. Det er fint at det er MENT at man skal slippe det her ihvertfall 😄

Anonymkode: 8c70d...3d5

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Uføre Unni
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det var litt befriende å lese denne tråden, merker jeg. For nå vet jeg at jeg ikke er alene. Dere nevner ting som jeg stadig har opplevd, ufølsomme møter med helsevesenet, tilgjort lissom-empati fra bekjente. Jeg kan jo ta sistnevnte først:

Jeg tror det har vært en trend nå, det å skulle ha så innmari mye empati. En trend, blant disse som åpenbart mangler mye på den skalaen. Det verste var vel da jeg var i et selskap, og et par av jentene begynte å konkurrere i hvem som hadde mest "empati" for de med psykiske lidelser.

Den ene: "Jeg har mye empati, jeg. Jeg får så vondt av disse ødelagte menneskene."

Den andre: "Men jeg har mye empati, jeg har så stort hjerte at jeg får så vondt av de stakkars barna til disse med psykiske lidelser."

Den tredje: "Og så tenk på dyrene dems da, dem er det synd på."

De to andre: "Ja, dem er det jo mest synd på, de stakkars dyrene."

Og så sa jeg, da: "Jeg er et av disse ødelagte menneskene. Men jeg syns mer synd på meg selv enn på hunden min, faktisk. Hunden har det ganske greit, han. Jeg, derimot, har det som regel helt forjævlig og må minne meg selv på hvorfor jeg gidder å leve dette drittforpulte møkkalivet hver eneste morgen. Men hunden, han er overlykkelig bare for at vi er våkne, han. Skulle gjerne bytta med han, jeg."

Blæh blæh blæh!

Da måpte de voldsomt. Det var jo ikke politisk korrekt å si i det hele tatt, også så feil for dem da, på så mange forskjellige plan. Men det gossa meg godt, da. Der og da. Før jeg returnerte til isolasjonen og hulen min, og reflekterte videre over at samfunnet er på strake veien lukt til helvete.

Jeg irriterer meg også over avisartiklene som stadig dukker opp, det er spesielt mye av det for tiden. Hvor drapsmannen hadde PTSD. Og etterpå overhører jeg folk som sier at han var jo "sinnsyk". Jasså. Det er vel ikke alle som tyr til drap, selv om de har den eller den diagnosen. Det kan vel likesågodt være flere faktorer som spiller inn, tenker jeg, og de fleste jeg kjenner har ikke blitt drapsmenn selv om de har opplevd et traume.

Meg selv inkludert. Jeg har ikke drept noen. Kommer nok aldri til å gjøre det. Og jeg er jo også "sinnsyk" per folkedomstolen og hylekorets definisjon, ettersom jeg har PTSD jeg også.

Men noe av det verste jeg opplever, er de gangene jeg har vært åpen om tilstanden min, og blir møtt med:

"Det har jeg også!"

Meg: "Mulig det, men du har skolegang, full jobb og karriere, familieliv og alt på stell. Så du har jo ikke en invalidiserende lidelse, slik som jeg har. Du har vel kanskje ikke egentlig det samme som jeg har?"

Den andre personen: "Nei, jeg har jo ikke noen diagnose akkurat, men jeg opplevde noe som var litt kjipt en gang."

Meg: "Jeg har ikke opplevd noe som var litt kjipt en gang. Jeg er grunnleggende ødelagt. Hele livet mitt har jeg vært grunnleggende ødelagt."

Den andre personen: "Men alle har jo litt PTSD i dag, det er jo helt vanlig. Og det er bare å gjøre litt pusteøvelser, og så kan du jo prøve å lære deg yoga?"

Meg: "Når ikke 40 år med terapi og heftig medisinering hjelper meg, så ville det jo vært et lykketreff hvis det egentlig var pusteteknikker og yoga som var løsningen hele tiden! Det skal jeg spørre det behandlingsapparatet jeg har rundt meg om, om de ikke har tenkt på at jeg bare skulle prøvd yoga!"

Hva er det jeg ikke har prøvd, tenker jeg. Jeg har prøvd å ruse bort de vonde følelsene. Det fungerte ikke, så jeg ga det opp. Så prøvde å løpe fra meg selv, men det klarte jeg heller ikke. Og så har jeg prøvd runde på runde med terapi, og alle slags former som finnes for terapi, som jeg pløyde gjennom helt fra barneskolens BUP og PPT og hele veien gjennom voksenlivet og DPS. Med en rekke forskjellige psykologer, som hver og en hadde sine egne arbeidsmetoder og forskjellige tilnærminger og teknikker. Og opp igjennom disse årene fra 80-tallet og frem til nå, så har det vært mange forskjellige måter å forsøke å "kurere" en ødelagt barndom på. Mange forskjellige metoder, og stadig ny forskning som ga psykologene nye retningslinjer og nye måter å jobbe på. Alt fra eksponeringsterapi, som var veldig innovativt og trendy da jeg var liten, til samtaler om temaet, samtaler om andre ting enn temaet mens du stirrer på en kulepenn som beveger seg i sirkler, pusteteknikker (ja jeg har faktisk gått på kurs), til å flytte fokuset over til mestringsstrategier, fokus på å redusere stress, og tilslutt terapi konsentrert rundt det å finne en eller annen slags livsglede.

Oppi denne behandlingen har det vært en rekke forskjellige medisiner som har vært brukt, noen har vært prøvd i kortere perioder, noen i lengre perioder, med diverse bivirkninger og både heldige og uheldige utslag hele veien.

Men det er jo sikkert yoga jeg skulle prøvd. Det er sikkert det som hadde kurert meg.

Det finnes jo andre som strever like mye som meg, så det er ikke det jeg blir irritert over. Jeg tror jeg skal begynne å kalle det jeg strever med for noe annet enn PTSD. Jeg burde heller si:

"Jeg strever med en ødelagt barndom, et ødelagt liv og har overhode ingen funksjonsevne. Jeg isolerer meg i lange perioder, har ingen familie, svært lite nettverk, og orker egentlig ikke at det eksisterer en verden utenfor den lille bobla som jeg har skapt meg. Jeg har ikke gått på skolen, jeg gikk i terapi isteden. Begge deler ble for mye for meg, faktisk. Og nei, terapi har ikke hjulpet en dritt. Og ja, jeg har prøvd ALT og enda litt til."

Da er det ikke like lett å si:

"Det har jeg også!"

Ja ja, det var litt PTSD ranting fra meg...

Anonymkode: 3bca7...368

Tusen takk for fint og lærerikt innlegg. PTSD er ikke noe tull. Jeg lider med deg. 🌹

 

Jeg har grunnet litt frem og tilbake på et tema du skriver om - om jeg skal kommentere det eller ikke. Jeg har bestemt meg for å gjøre det. Men jeg skal klargjøre mine hensikter først. 

Jeg snakker bare for meg selv og mine utfordringer. Ingen andre sine. En vet best selv. 

Jeg har gjort Yoga en time hver dag siden pandemien. Jeg har blitt sterk, smidig, jeg har fått veldig god balanse og et hyggeligere forhold til egen kropp. Og tålmodighet i smerte. Å holde ei kjip stilling over tid har fått kontroll på min panikkangst - som jeg har vært mye plaget med.

Jeg har også lært meg å meditere. Dere husker det fotballaget med unge gutter som satt fast i den grotta i Asia? Disse mediterte for å holde ut. Jeg ble veldig imponert! Og jeg ble så inspirert at jeg måtte prøve å lære meg det. 

Jeg er bipolar 2, sant. Jeg har fått en helt ufordragelig selvbeherskelse - kald som is, haha. Pluss at det er ganske fascinerende å bli i ett med omgivelsene. Det virker like smertestillende for meg som fentanylen de mikser inn i narkosa mi. 

Jeg er ateist. Og blir irritert av Shaman Durek og likesinnede. Så jeg har ikke en New Age-personlighet. 

Yoga og meditasjon har ikke kurert MS eller psykisk sykdom for meg. Men det er lavterskel trening. Og så har jeg et meditasjonsprogram i VRn min. Det er tøft det! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror mange ikke klarer å ikke ha en løsning å prakke på, det ser litt sånn rundt meg ut, folk må alltid foreslå noe, "du burde det, du burde sånn, du burde prøve det eller det". Det overrasker meg nesten ikke lenger, folks evne til å tro at DE sitter med en løsning jeg i løpet av 14 syke tunge år ikke har tenkt på? Eller helsevesenet? Eller noen? 

 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Uføre Unni
AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg tror mange ikke klarer å ikke ha en løsning å prakke på, det ser litt sånn rundt meg ut, folk må alltid foreslå noe, "du burde det, du burde sånn, du burde prøve det eller det". Det overrasker meg nesten ikke lenger, folks evne til å tro at DE sitter med en løsning jeg i løpet av 14 syke tunge år ikke har tenkt på? Eller helsevesenet? Eller noen? 

 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Jeg personlig er ikke helt enig med deg. Ingen kritikk av hva du opplever altså. 

Men jeg opplever at folk ofte har lest eller hørt om noe jeg selv ikke har hørt om. F.eks fatigue/pem. Ei med ME fortalte meg om at ny forskning kunne tyde på at fatigue hadde med mitokondriesykdom å gjøre. 

Så nå snakker jeg og ChatGdp mye om det. 

Men jeg har filter i ørene for idioti, så jeg hører ikke disse, haha. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror mange ikke klarer å ikke ha en løsning å prakke på, det ser litt sånn rundt meg ut, folk må alltid foreslå noe, "du burde det, du burde sånn, du burde prøve det eller det". Det overrasker meg nesten ikke lenger, folks evne til å tro at DE sitter med en løsning jeg i løpet av 14 syke tunge år ikke har tenkt på? Eller helsevesenet? Eller noen? 

 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Jeg er ikke enig. Er kronisk og vesentlig syk selv, og vet med sikkerhet at leger ikke vet alt. Jeg har heller ikke prøvd alt, selv om det føles slik. Råd er velmenende, men kan selvsagt oppleves irriterende. Det er mange historier der ute med mirakelfortellinger om alt fra forskjellige retninger innen kosthold, til helt andre ting. 

Anonymkode: abb1d...468

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uføre Unni skrev (19 minutter siden):

Jeg personlig er ikke helt enig med deg. Ingen kritikk av hva du opplever altså. 

Men jeg opplever at folk ofte har lest eller hørt om noe jeg selv ikke har hørt om. F.eks fatigue/pem. Ei med ME fortalte meg om at ny forskning kunne tyde på at fatigue hadde med mitokondriesykdom å gjøre. 

Så nå snakker jeg og ChatGdp mye om det. 

Men jeg har filter i ørene for idioti, så jeg hører ikke disse, haha. 

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er ikke enig. Er kronisk og vesentlig syk selv, og vet med sikkerhet at leger ikke vet alt. Jeg har heller ikke prøvd alt, selv om det føles slik. Råd er velmenende, men kan selvsagt oppleves irriterende. Det er mange historier der ute med mirakelfortellinger om alt fra forskjellige retninger innen kosthold, til helt andre ting. 

Anonymkode: abb1d...468

Ja jeg burde spesifisert det altså, men da mener jeg ting som melkesyrebakterier mot nerveskader, drikker du nok vann til migrener, nu skin oljer mot muskelsvinn osv, eller yoga mot alvorlig sykdom fordi det var løsningen for den som forslår osv. 

Jeg ville hørt på råd og deling av erfaringer dersom det faktisk var dybde i det, min feil å ikke nevnte det altså. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

 

Ja jeg burde spesifisert det altså, men da mener jeg ting som melkesyrebakterier mot nerveskader, drikker du nok vann til migrener, nu skin oljer mot muskelsvinn osv, eller yoga mot alvorlig sykdom fordi det var løsningen for den som forslår osv. 

Jeg ville hørt på råd og deling av erfaringer dersom det faktisk var dybde i det, min feil å ikke nevnte det altså. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Hehe, ja jeg skjønner at probiotika nok ikke virker direkte på nerveskader i bekkenet. Men det kan være de har tenkt at hvis tarmen kommer bedre i balanse, så påvirker dette bekkenet positivt med kanske mindre smerter enn hvis du ikke gjorde det. 

Yoga mot alvorlig sykdom, så fremt man er i fysisk stand til å gjennomføre, er faktisk ikke dumt. Da mener jeg rolig yoga og ikke hard core muskeltrening. Det roer ned kroppen og nervesystemet. Om det ikke er en kur for "alt", så er det et godt supplement i mange tilfeller. 

Mtp hydrering og migrene så er jo ikke dette et dårlig råd heller. Mange jeg kjenner med migrene drikker kaffe som dehydrer kroppen, i tillegg til å drikke lite vann. Det hjelper jo ikke akkurat for noen med migrene, og den som gir rådet kan jo ikke vite om dette er noe de har tenkt på selv eller ikke. 

Anonymkode: abb1d...468

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hehe, ja jeg skjønner at probiotika nok ikke virker direkte på nerveskader i bekkenet. Men det kan være de har tenkt at hvis tarmen kommer bedre i balanse, så påvirker dette bekkenet positivt med kanske mindre smerter enn hvis du ikke gjorde det. 

Yoga mot alvorlig sykdom, så fremt man er i fysisk stand til å gjennomføre, er faktisk ikke dumt. Da mener jeg rolig yoga og ikke hard core muskeltrening. Det roer ned kroppen og nervesystemet. Om det ikke er en kur for "alt", så er det et godt supplement i mange tilfeller. 

Mtp hydrering og migrene så er jo ikke dette et dårlig råd heller. Mange jeg kjenner med migrene drikker kaffe som dehydrer kroppen, i tillegg til å drikke lite vann. Det hjelper jo ikke akkurat for noen med migrene, og den som gir rådet kan jo ikke vite om dette er noe de har tenkt på selv eller ikke. 

Anonymkode: abb1d...468

Du skjønner hva jeg mener. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du skjønner hva jeg mener. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Jeg skjønner det når rådene er meningsløse, men det du nevnte her var jo ikke det...Jeg tror egentlig kronisk syke (meg inkl)ofte kan ha taggene ute fordi vi er utslitte og føler vi har prøvd det meste. Og da er det kanskje lett å avfeie alt som dårlige råd, særlig når det ikke kommer fra helsepersonell. 

Anonymkode: abb1d...468

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg skjønner det når rådene er meningsløse, men det du nevnte her var jo ikke det...Jeg tror egentlig kronisk syke (meg inkl)ofte kan ha taggene ute fordi vi er utslitte og føler vi har prøvd det meste. Og da er det kanskje lett å avfeie alt som dårlige råd, særlig når det ikke kommer fra helsepersonell. 

Anonymkode: abb1d...468

Vel, alle de eksemplene var meningløse for de som fikk det presentert, å tro at noen med invalidiserende migrene (da mener jeg stor grad) ikke har tenkt på å drikke nok vann feks, ingen i min vennekrets drikker for lite og de ler stadig av det spørsmålet feks. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Skulle gjerne fått troa på menneskeheten igjen selv, men det toget har nok gått for en stund siden. De få gangene som jeg beveger meg ut i sosiale lag, får jeg bare nye bekreftelser på hvilken retning utviklinga i samfunnet har gått i. Og det er jo ikke akkurat noen heldig utvikling. Det er som regel verre enn jeg liker å huske det, når jeg befinner meg alene i isolasjon. Jeg tar meg selv i å bli skuffa over menneskeheten, og jeg har ikke akkurat store tiltroen fra før. Så jeg kan lett se for meg at det må ha vært en merkelig opplevelse, det du forteller der.

Jeg er som regel ikke så veldig åpen om mine lidelser når jeg er ute blant folk, men det hender jo at begeret renner over. Jeg var i en annet sosialt lag, og der fortalte jeg litt om en av hobbyene som jeg driver med. Jeg er ganske kreativ, og bruker tiden i den selvpålagte isolasjonen til å fordype meg i de kreative prosjektene mine. Så da har jeg jo også det å snakke om, når jeg en sjelden gang er ute blant folk.

Da vet det altså ei som hekta seg opp i at jeg burde prøve å tjene penger på denne hobbyen min.

"Du har ikke vurdert å prøve å selge noe av dette?"

Ja, for da kunne jeg jo jobbe da eller? De fleste vet at jeg er hjemme. Jeg har vært hjemme i flere tiår, jeg er jo ufør fra barndommen. Men hun ga seg ikke:

"Du kan jo prøve å gjøre sånneller sånn, og så kan du jo markedsføre det sånn og sånn, og bla bla bla."

Så da sa jeg bare tørt:

"Jeg har egentlig nok penger jeg, så det trenger jeg heldigvis ikke å styre med."

Men man får jo lyst til å parkere folk litt hardere. Jeg tenker sånn, skjønner ikke disse folka at det er en voldsomt sorg for oss at vi ikke fikk bruke evnene våre? At vi er så syke eller skadet, at vi ikke klarer å fungere i arbeid? Det er som om de skal gni det inn, men de evner vel ikke å mentalisere bedre, mulig den grandiose empatien deres står i veien for det.

"Jeg har så mye penger at jeg slipper å tenke på arbeid, jeg."

Da ble det ihvertfall stopp på det maset.

Anonymkode: 3bca7...368

Jøss, ja her har vi et godt eksempel på hvorfor det kan være en god ide å styre unne folk med kroniske lidelser. Snakk om å ha alle piggene ute og lete etter fornærmelser da! Hvordan går det an å ta noe sånt i verste mening egentlig, hvordan er man skrudd sammen da? Jeg ville bare ha tatt det som et kompliment.

Anonymkode: f5220...6e0

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Uføre Unni
AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg skjønner det når rådene er meningsløse, men det du nevnte her var jo ikke det...Jeg tror egentlig kronisk syke (meg inkl)ofte kan ha taggene ute fordi vi er utslitte og føler vi har prøvd det meste. Og da er det kanskje lett å avfeie alt som dårlige råd, særlig når det ikke kommer fra helsepersonell. 

Anonymkode: abb1d...468

Ikke meg du siterer, men ja, jeg tror du har rett. 

Jeg feier til høyre og venstre når folk gir råd. 

Har du prøvd safran? Fei bort! Har du massert vagusnerven? Fei bort! Har du forsøkt te av tørket bjørk? Fei bort! Har du forsøkt å snakke med Jesus? Fei bort! 

Men ja til forslag om medisinsk behandling og behandlere, fagbøker, foredrag, seriøse dokumentarer, treningsformer og så videre. 

Men, har du forsøkt å tenke positivt? 

Oh! Go to hell! MF! 

 

 

Endret av Uføre Unni
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Uføre Unni
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jøss, ja her har vi et godt eksempel på hvorfor det kan være en god ide å styre unne folk med kroniske lidelser. Snakk om å ha alle piggene ute og lete etter fornærmelser da! Hvordan går det an å ta noe sånt i verste mening egentlig, hvordan er man skrudd sammen da? Jeg ville bare ha tatt det som et kompliment.

Anonymkode: f5220...6e0

Gå vekk! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Uføre Unni
AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

 

Ja jeg burde spesifisert det altså, men da mener jeg ting som melkesyrebakterier mot nerveskader, drikker du nok vann til migrener, nu skin oljer mot muskelsvinn osv, eller yoga mot alvorlig sykdom fordi det var løsningen for den som forslår osv. 

Jeg ville hørt på råd og deling av erfaringer dersom det faktisk var dybde i det, min feil å ikke nevnte det altså. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Jeg forsto det ❤️

Din historie betyr noe for oss i tråden. Ikke bli lei deg om noe av den diskuteres. Det vil jeg ikke. Du virker å være en fin person. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vel, alle de eksemplene var meningløse for de som fikk det presentert, å tro at noen med invalidiserende migrene (da mener jeg stor grad) ikke har tenkt på å drikke nok vann feks, ingen i min vennekrets drikker for lite og de ler stadig av det spørsmålet feks. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Men det kan ikke den som foreslår faktisk vite, for det som er opplagt for noen er ikke opplagt for alle. Alle jeg kjenner som har kraftig migrene og har hatt i årevis, drikker mye kaffe, alkohol, brus, m,m, som ofte kan trigge migrene. Men fordi de ikke får migreneanfall umiddelbart etter å ha drukket det, avfeier de det med at da gjør det ikke noe å drikke det.

Leger vet ikke alt, pasienten vet ikke alt. Dele erfaringer og "jeg har hørt at", ja takk!

 

Anonymkode: abb1d...468

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uføre Unni skrev (3 minutter siden):

Ikke meg du siterer, men ja, jeg tror du har rett. 

Jeg feier til høyre og venstre når folk gir råd. 

Har du prøvd safran? Fei bort! Har du massert vagusnerven? Fei bort! Har du forsøkt te av tørket bjørk? Fei bort! Har du forsøkt å snakke med Jesus? Fei bort! 

Men ja til forslag om medisinsk behandling og behandlere, fagbøker, foredrag, seriøse dokumentarer, treningsformer og så videre. 

Men, har du forsøkt å tenke positivt? 

Oh! Go to hell! MF! 

 

 

🤣

Jeg tror forøvrig ikke det er nok å bare snakke med Jesus. Man må akseptere han som sin frelser og at han døde for våre synder også. Så du har gjort det feil. Prøv igjen! :fnise:

Anonymkode: abb1d...468

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men det kan ikke den som foreslår faktisk vite, for det som er opplagt for noen er ikke opplagt for alle. Alle jeg kjenner som har kraftig migrene og har hatt i årevis, drikker mye kaffe, alkohol, brus, m,m, som ofte kan trigge migrene. Men fordi de ikke får migreneanfall umiddelbart etter å ha drukket det, avfeier de det med at da gjør det ikke noe å drikke det.

Leger vet ikke alt, pasienten vet ikke alt. Dele erfaringer og "jeg har hørt at", ja takk!

 

Anonymkode: abb1d...468

Det er ikke min erfaring med de migrenerammede, derfor var rådet dumt, det er bare egne erfaringer jeg deler og mine tanker, og det må vel være greit? :)

ja jeg mener å foreslå yoga for noen som knapt kan bevege seg, er en dum ide, derfor jeg skrev for alvorlig syldom feks. 

er slike ting jeg er lei, og det er jo det vi deler her.

Anonymkode: 1e1cd...d86

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...