Hvor ærlig bør man være på tinder, og finnes slike menn jeg trenger der?

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel i 5 år, og begynner å kjenne på lysten til å prøve å finne meg en mann igjen. Men jeg sliter med at både selvtillit og selvverd forsvant i forrige forhold. Så jeg føler at jeg ikke "er noe å ha", og at ingen vil være interessert så fort de blir litt kjent med meg. 

Jeg eier eget hus, og har en ryddig og trygg økonomi. Jeg har barn i alderen ungdomsskole til voksen. Men jeg har barn med asperger, så der kan det være litt mer utfordring, men stort sett flyter hverdagen fint med tanke på barna. (Og ekstra utfordringer med barna hadde ikke vært en ny manns ansvar, men hadde forventet at en ny ble en del av familien og da også ble stefar så litt ville det jo blitt i hverdagen) 

Utseendemessig er jeg helt normal, men dessverre overvektig. (Men ikke fedme, har bmi under 30)  Jeg fikk barn ganske ung, så er tidlig i 40-årene.

Jeg er ufør, har en fysisk sykdom som gjør at jeg ikke kan klare like mye som alle andre, men siden jeg ikke jobber, klarer jeg holde helsa ved like såpass at hverdagen stort sett fungerer fint, men innimellom kan jeg være dårligere slik at f.eks dagene tilbringes delvis i sofa. Og på gode dager kan jeg bidra like mye som alle andre. 

Jeg føler meg som en grå, kjedelig mus med et traust A4 liv, og er sjenert frem til jeg blir trygg på vedkommende, men det kan også være mye liv i meg, og jeg liker både å være sosial og rolige kvelder på sofaen, og liker å reise. Som person er jeg ikke en som har sex raskt, jeg trenger nok å føle meg trygg på vedkommende og hvor jeg har han/ hva slags verdier han har, før jeg ønsker sex. (Flere måneder) 

Jeg vet jo at jeg har mange ting som for mange menn er "dealbreakers". (I alle fall slik det skrives her inne) 

Hvor mye av dette bør jeg skrive i teksten på tinder og evt andre apper? Jeg liker best selv at de skriver mye om seg selv i teksten, ikke bare en intetsigende setning. Men ser at det er få som gjør det. Risikerer å skremme vekk alle om jeg er helt ærlig, men orker heller ikke å skulle bli avvist av 30 stk fordi jeg ikke møtte standarden deres. Det vil knekke selvtilliten enda mer. 

Jeg skjønner at jeg ikke er for "hvem som helst", jeg må ha en trygg, snill, tålmodig, arbeidsom, helst sosial fyr som liker gode samtaler og med gode verdier, som også tåler at jeg ikke alltid kan være med på alt.  Og de vokser vel ikke på trær. Er det håp om å finne slike menn? 

Jeg treffer ytterst få single menn i hverdagen, og selv om jeg prøver aktivt å treffe noen irl, bor jeg på en liten plass med få muligheter. 

Anonymkode: 6655a...ecb

[AnonymBruker]

Jo ærligere du er, jo bedre tenker jeg. Men menn flest gidder ikke lese profilen dessverre. 

Anonymkode: 4aebb...0fc

[norw]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jo ærligere du er, jo bedre tenker jeg. Men menn flest gidder ikke lese profilen dessverre. 

Anonymkode: 4aebb...0fc

Vi (jeg) leser teksten etter at det har blitt en match.

[AnonymBruker]

Jeg vil si at mye av det du nevner, kan du fortelle når dere blir nærmere kjent. Spesielt ting som angår barn, bør du vente med til du har snakket litt med folk og kanskje helst møtt dem.

Utseendet ditt vil vel framgå av bildene. Hvis du vil sile litt med en gang, kan du jo si at du ikke er i arbeid eller noe sånt, så slipper du i hvert fall å bli dumpet pga det etterpå.

Det andre du nevner, er jo bare vanlige ting. Det er de færreste av oss som er perfekte, verken når det gjelder utseende, personlighet eller økonomi. Superspennende liv er det heller nesten ingen som har, og hvem orker egentlig det når man er over 40?

Jeg kan jo nevne at jeg har datet menn som har barn med utfordringer. De har ikke nevnt dette med barna før vi har fått en god tone, og jeg har følt de har lagt det fram på en måte som har tatt hensyn både til barna, dem og meg. Jeg må innrømme at jeg synes det blir for voldsomt med folk som deler for mye (spesielt om barna sine) for fort. 

Anonymkode: 4630c...6a3

[Doolittle]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jo ærligere du er, jo bedre tenker jeg. Men menn flest gidder ikke lese profilen dessverre. 

Anonymkode: 4aebb...0fc

For min del er teksten veldig mye viktigere enn bildene. 
 

Til HI: Ingenting av du skriver om helse og jobb hadde utelukket deg for min del om andre ting hadde stemt. Folk er mer enn helsa si. At interessene matcher er langt viktigere synes jeg.

[Fjompenisse]

I utgangspunktet er det ikke noe som ville skremt meg vekk ASAP, men kanskje ikke nevne sykdom på barn i noen profiltekst, dette kan komme opp når man har blitt bedre kjent. 

Som en som har voksne barn, så er jeg tvilende til barn i skolealder, føler at jeg har gjort et godt stykke arbeid med å oppdragelsen og ønsker å nyte meg selv i større grad. Men det kommer også ann på hvor mye diagnosen påvirker muligheten til egentid oss voksne imellom. 

Nå har jeg nylig rundet 50, så vi er nok på forskjellige steder i livet, men jeg tror det vil være nok av menn som er mer din alder og livsfase som ikke ser store dealbreakere i akkurat det du skriver.

[AnonymBruker]

Jeg er i 40 årene, ufør, alenemor med unge med diagnose.

Jeg skrev ikke annet enn at jeg er alenemor av det i profilen.
 

Ellers at jeg er selvstendig, uavhengig og klarer meg godt alene. Var ikke ute etter en forsørger eller ridder. Jeg var der kun for å se om jeg kunne finne en partner og kjæreste å dele livet med.

Fikk mangfoldige likes og hadde null problemer med å få meg dates. Jeg fortalte raskt i chat om meg, livssituasjon og ungen. Stoppet ikke noen fra å ville møte meg. 
 

Datet vellykkede og høyt utdannede menn, men ingen som klarte å fange interessen min nok da jeg er opptatt av like verdier, holdninger og syn på barneoppdragelse.

Møtte så kjæresten etter ca 6 mnd og det var det. Vi er bestevenner og storkoser oss sammen.

Jeg definerer ikke min verdi etter hva jeg har, men om hvem jeg er. Og jeg veldig trygg på hvem jeg er og mine verdier. 
 

Kjæresten falt for den jeg er. Og hvordan jeg får han til å føle seg og hvordan barna hans elsker meg❤️

Anonymkode: 3888e...83a

[AnonymBruker]

Er helt ærlig i min profil, gidder ikke å tulle når man er oppi åra..

Så liker du meg ikke så liker du meg ikke.

Så enkelt er det.😊

Anonymkode: c62dd...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er i 40 årene, ufør, alenemor med unge med diagnose.

Jeg skrev ikke annet enn at jeg er alenemor av det i profilen.
 

Ellers at jeg er selvstendig, uavhengig og klarer meg godt alene. Var ikke ute etter en forsørger eller ridder. Jeg var der kun for å se om jeg kunne finne en partner og kjæreste å dele livet med.

Fikk mangfoldige likes og hadde null problemer med å få meg dates. Jeg fortalte raskt i chat om meg, livssituasjon og ungen. Stoppet ikke noen fra å ville møte meg. 
 

Datet vellykkede og høyt utdannede menn, men ingen som klarte å fange interessen min nok da jeg er opptatt av like verdier, holdninger og syn på barneoppdragelse.

Møtte så kjæresten etter ca 6 mnd og det var det. Vi er bestevenner og storkoser oss sammen.

Jeg definerer ikke min verdi etter hva jeg har, men om hvem jeg er. Og jeg veldig trygg på hvem jeg er og mine verdier. 
 

Kjæresten falt for den jeg er. Og hvordan jeg får han til å føle seg og hvordan barna hans elsker meg❤️

Anonymkode: 3888e...83a

Er vel det som er mitt største problem, at jeg ikke er trygg i meg selv, jeg har blitt så usikker etter bruddet. 😔Mistet også mange av vennene mine underveis fordi jeg ble isolert i ekteskapet, så sitter mye alene. (Men min eks og jeg har veldig godt samarbeid om ungene og har veldig god tone og kommunikasjon, så er ingen drama der) Jeg er sjølvstendig med tanke på hus og hjem, pusser opp det som trengs på egenhånd (så lenge det er lovlig å gjøre selv da), og har alt på stell økonomisk og vel så det. Så er ingen redningsmann/ forsørger jeg trenger, jeg heller. 

Må nok bare prøve å hoppe i det etterhvert, og håpe det kan finnes noen for meg. Er vel mest redd for all avvisning og om jeg selv ikke klarer finner noen jeg liker nok, eller tørre å satse. Mitt barns diagnose påvirker heller ikke mulighetene til å finne på ting alene uten barnet,  h*n klarer fint å være alene, og er veldig selvstendig. Så kjenner nesten selv at jeg hadde vært skeptisk til menn med yngre barn, for jeg vet ikke om jeg er klar for å "begynne på nytt". Mine er liksom store og selvstendige. 

Men har liksom ikke helt selvtilliten på at jeg har god nok personlighet til å veie opp for ulempene🙈 Huff, at det skal være så vanskelig da

Anonymkode: 6655a...ecb