Dette med at man bør ha felles økonomi...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi har delt økonomi, men har selvsagt være egne kontoer med private penger i tillegg. Det er jo ingen motsetning her som mange ser ut til å tro. Hver måned fordeler vi til felles kontoer; mat, regninger, sparing. Det som blir til overs deles på 2 og settes på være private kontoer. De pengene styrer vi selvsagt som vi vil. De brukes til private ting som klær, frisør, sminke osv. 

Anonymkode: 3ef2e...4c7

Du mener at dere har felles økonomi, ikke delt.

Anonymkode: a2641...b4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det kjennes kanskje rettferdig når man lever sammen, men i det øyeblikket man går fra hverandre, blir det ganske urettferdig at den ene har snyltet på den andre.

Anonymkode: 1bd9e...af3

Da gjør man jo det man kan for å få det til å fungere. Hvorfor planlegge for å gå fra hverandre, og ikke leve sammen? Da går man ikke inn i et forhold 100%. 

"Nei, kjære. Jeg vil ikke gjøre ting for deg og oss. Alt jeg gjør skal være for min del og til min fordel. I tilfelle vi går fra hverandre vil det være urettferdig at jeg har brukt tid og energi på deg og oss. Men vi kan selvfølgelig sette av 2 timer hver uke hvor vi gjør noe for den andre eller oss. Jeg setter på alarmen og tar tiden annen hver lørdag, 2 timer" 

"Nei mannenen min, jeg ønsker ikke å få barn med deg. Selv om vi er gift, jeg ønsker å dele livet mitt med deg, har veldig lyst på barn osv. For i det øyeblikket vi går fra hverandre et det urettferdig at jeg har utsatt kroppen min og helsen min for en graviditet, fødsel og alt det innebærer. I stede må jeg konsentrere meg om jobben, karrieren min, fremtiden. Slik du gjør når du tviholder på pengene dine og verdiene dine" 

Ta frem målebegeret, for i de alle fleste tilfeller gir en kvinne langt mer til forholdet og familien enn en mann. Sånn når vi snakker om urettferdighet og snylting. Må være flaut å være en mann som måler opp pengene sine slik, anse felles økonomi som snylting og tviholde på sitt i tilfelle et brudd. Da har man ingen verdens ting i et forhold å gjøre. 

Anonymkode: 91555...40a

[velociraptor]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ikke kom her og påstå at en som jobber i kassen på Kiwi har en mer belastende jobb enn en tannlege. Eller at en frisør har mer belastende jobb enn en psykolog. 

Anonymkode: 1bd9e...af3

Jo, det vil jeg absolutt påstå. Å jobbe i kassa på kiwi eller som frisør er svært belastende fysisk med ugunstige arbeidsstillinger og gir belastningsskader, i tillegg er det overhodet ikke intellektuelt stimulerende, så det blir fort mentalt belastende også.

Å være tannlege eller psykolog er mer krevende, men ikke mer belastende. Det er vanskeligere, men ikke tyngre. Jeg hadde ikke holdt ut en uke som frisør eller i kassa på kiwi. Det er en grunn til at psykologer, tannleger, leger og advokater ofte klarer å stå i arbeid i åresvis etter pensjonsalder, men du må gjerne få lov å tro at grunnen til at man aldri ser 82 åringer i kassa eller som frisører er fordi de er late mennesker med lav arbeidsmoral. Du tar uansett feil.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du mener at dere har felles økonomi, ikke delt.

Anonymkode: a2641...b4b

Ja selvsagt 😅

Anonymkode: 3ef2e...4c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Det kjennes kanskje rettferdig når man lever sammen, men i det øyeblikket man går fra hverandre, blir det ganske urettferdig at den ene har snyltet på den andre.

Anonymkode: 1bd9e...af3

Snyltet? 

Du har et veldig merkelig syn på dette med å velge livet som par.

Vi delte alt allerede som studenter, hadde like lite. Så gikk han ut i jobb, tjente veldig godt. Da har han to valg 1) fortsette levestilen vi hadde, 2) bo litt bedre, spise litt bedre og reise mer. Og når han først valgte 2) så var en viktig del av det for han å bo sammen med, spise sammen med, og reise sammen med, meg. Og slik har vi fortsatt i 25 år, også i perioder der jeg har tjent mest.

Så er vi ikke naive, det kan komme til brudd. Vi har derfor alltid hatt samboerkontrakt, så ektepakt. Lenge hadde vi avtale om skjevdeling, men etter å ha trekt lasset sammen i så mange år er det nå regulert at alt skal deles likt. Eneste som skjevdeles er kjæledyr 😅

Anonymkode: 23cbe...cc6

[AnonymBruker]

Fordi man er én husholdning, med felles inntekter, felles utgifter, hverdag og fest, et felles liv. En familie. Et fellesskap. Et barn er ikke en utgift som kan deles på. Man har felles gleder, felles ansvar, felles omsorg for hverandre, man gjør ting sammen, man ønsker å være er enhet, man ER en enhet. Man har jo felles forbruk, i hvertfall når det gjelder barna. Hvis ikke man er en husholdning, hvorfor da bo sammen? 

Anonymkode: 06325...53e

[Brunello]

velociraptor skrev (11 minutter siden):

Jo, det vil jeg absolutt påstå. Å jobbe i kassa på kiwi eller som frisør er svært belastende fysisk med ugunstige arbeidsstillinger og gir belastningsskader, i tillegg er det overhodet ikke intellektuelt stimulerende, så det blir fort mentalt belastende også.

Å være tannlege eller psykolog er mer krevende, men ikke mer belastende. Det er vanskeligere, men ikke tyngre. Jeg hadde ikke holdt ut en uke som frisør eller i kassa på kiwi. Det er en grunn til at psykologer, tannleger, leger og advokater ofte klarer å stå i arbeid i åresvis etter pensjonsalder, men du må gjerne få lov å tro at grunnen til at man aldri ser 82 åringer i kassa eller som frisører er fordi de er late mennesker med lav arbeidsmoral. Du tar uansett feil.

Jeg har sittet i kassa i matbutikk. Det er en enkel jobb som ikke gir særlig slitasje. Nå gjør jeg noe helt annet. Ikke fysisk belastende, men det er til tider slitsomt å ha jobben hengende over seg hele tiden. Det slipper man om en sitter i kassa.

Nb. tannleger og frisørers arbeidsstilling er ikke så veldig ulik. Vil tro det er tungt å være tannlege også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.8.2024 den 9.09):

*snip*

Går vi hver til vårt, ville det jo vært ganske urettferdig om hun skulle hatt halvdelen av det som er mitt. 

Anonymkode: 01bd4...9cd

Nettopp dette er hvorfor veldig mange mener man bør ha felles økonomi når man har barn sammen. 

Fordi det å slå sammen økonomien er et klart signal om at man planlegger resten av livet sammen og ikke hele veien har i bakhodet at "det kan jo bli brudd". Det ville vært utrolig ubehagelig for både meg og min mann om én av oss tenkte sånn. 

Greit å ikke være naiv, men å planlegge for brudd er ekkelt. Min eks var sånn, han satte deadline på forholdet helt fra start: "vi kan være sammen, men jeg tror nok det blir slutt når vi er ferdig på skolen (møttes på vgs)." Og senere: "Vi kan være sammen, men vi kommer nok til å gjøre det slutt når vi skal studere i ulike byer siste året på universitetet". Det var ikke en god følelse at han planla for brudd. Det ble (heldigvis) slutt med ham før han flyttet vekk, og mannen min er en helt annen type.

Han har vært all in helt fra begynnelsen, vi snakket om ekteskap og barn og pensjonisttilværelsen sammen i flere år før vi faktisk giftet oss, og vi slo sammen økonomien etter 2 mnd. Den gangen jobbet jeg mens han tok master, og hadde 5x hans inntekt. Etter utdannelse fikk han en godt betalt jobb, og tjente det dobbelte av meg. 

Nå, nesten 20 år etter har vi to barn og en samlet inntekt på 1,8 mill, og jeg står for rundt 400.000,- etter at kronisk sykdom har gjort meg ufør. Nå tar jeg det meste på hjemmebane, og ungene er temmelig selvstendige, mens han jobber mye. 

Vi sparer til begges pensjon, og hus og hytte og alt er felles. Ved et evt brudd får jeg halvparten av alt som vi har bygget opp SAMMEN. 

Når jeg sier felles økonomi mener jeg at vi har felles bankkontoer med et kort hver til brukskonto, alt av inntekt går inn på felles konto der vi begge har tilgang og så flytter vi penger til sparekonto, regningskonto og brukskonto etter planen vi har blitt enig om. Vi diskuterer kjøp over 5000,-, men da mer sånn "skal jeg kjøpe det nå, eller vente til neste mnd?". Ellers kjøper både jeg og han det vi vil når vi vil uten å "be om tillatelse". Vi sløser ikke og har et nøkternt forbruk. 

Anonymkode: 0334c...aa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Man har jo felles forbruk, i hvertfall når det gjelder barna....

Anonymkode: 06325...53e

Det kan være en måte å gjøre ting mer rettferdig på. Jeg liker å skjemme meg selv bort dyre kroppsprodukter, og å gjøre ting med venner som iblant koster penger. Men jeg forventer ikke at andre enn meg betaler. Han er nøysom, nærmest gjerrig, og liker å investere i aksjer og eiendom. Jeg sparer også, men "lever" mer enn ham. Jeg må nok noe ned i forbruk om vi får barn. Men jeg kunne ikke levd som han som sjeldent bruker penger på konsert eller å spise ute. Da vil jeg heller jobbe mer, eller velge bort noe "fornuftig", og ta meg råd til noe av sånt som gjør at livet glitrer. 

Anonymkode: 92e4b...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Etter at trekk til pensjon og all annen sparing er gått, så bruker vi pengene våre på å leve. Og det har opp gjennom også betydd å skru opp forbruket. Vi gir finere gaver enn før til slekt og venner, vi velger dyrere løsninger når vi reiser, og vi reiser mer. Vi kan ta flere tilvalg når vi bestiller ny bil. Vi kan leie inn mer hjelp i huset. Vi eier fritidseiendom. Og vi går oftere ut og spiser på fine steder. 

Alternativet slik jeg ser det er å gå i graven med full bankkonto. Og det ser jeg ikke vitsen med. 

Anonymkode: 23cbe...cc6

Ut fra hva du skriver, setter dere sparing før forbruk. Vi gjør omvendt, og har ingen felles sparing, heller ikke behov eller ønske om det.

Det du nevner er felles utgifter.  Det innlegget gjaldt var midler etter at disse er betalt. Hva mannen min da gjør med sine midler, bruker eller sparer, er ikke min sak. Om en av har mer midler enn den andre er også helt greit.

Anonymkode: 58e8b...3be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nettopp, det er jeg tenker også. Jeg er en voksen kvinne, og har ikke lyst til å måtte diskutere om jeg «trenger» shampoo til kr. 299 fremfor Rema-shampoo. Eller om jeg «behøver» en ny kjole. 

Anonymkode: 1bd9e...af3

Jeg har aldri måttet forsvare noe sånt til min mann selv om vi har 100% felles økonomi! Jeg kjøper akkurat den sjampoen og de klærne jeg vil, når jeg vil, og han kjøper verktøy og bildeler og nye høytalere når han vil. Vi diskuterer dyrere kjøp for å sjekke om det passer best nå eller senere i forhold til andre ting som skal kjøpes, men ber ikke om tillatelse. 

Vi stoler på hverandres dømmekraft og regner med at vi begge dropper idiotisk dyre kjøp av ting vi ikke trenger. Det har hverken lommeboka eller planeten godt av. 

Anonymkode: 0334c...aa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Felles økonomi er jo en flott sovepute for den parten som tjener minst, og særlig i de tilfeller hvor det er stort sprik i lønn. Det gir jo ingen insentiver for å bygge sin egen kapital, og blir et problem når det kommer til samlivsbrudd.

Anonymkode: 8a208...d54

Det har blitt myyye dyrere for meg etter at jeg flyttet sammen med min mann. Han tjener mest. 

Da jeg bodde alene greide jeg meg med mye mindre. Bodde i en liten leilighet og spiste ikke særlig mye. Bodde sentralt, så hadde ikke bil. Kunne spare masse i måneden. 

Nå bor jeg dyrere, dyrere forsikringer, dyrere strøm, matbudsjett er 3 doblet, mannen må ha bil. Alt er dyrere. Får ikke spart mye i måneden. Mannen min tjener på at vi deler 50/50. Han tjener på at jeg er med å betaler for hans levestandard.

Felles økonomi er flott for den som tjener og forbruker mest.

Anonymkode: 3fd91...64b

[velociraptor]

Brunello skrev (32 minutter siden):

Jeg har sittet i kassa i matbutikk. Det er en enkel jobb som ikke gir særlig slitasje. Nå gjør jeg noe helt annet. Ikke fysisk belastende, men det er til tider slitsomt å ha jobben hengende over seg hele tiden. Det slipper man om en sitter i kassa.

Nb. tannleger og frisørers arbeidsstilling er ikke så veldig ulik. Vil tro det er tungt å være tannlege også. 

Det er svært ulikt. En tannlege står ikke bøyd over pasienten hele arbeidsdagen, det er mye papirarbeid, sitte og vurdere bilder, lese og skrive etc. Mye mer variert enn en frisørjobb. Jeg kjenner mange tannleger, ingen av dem har problemer med eksem, astma, vond rygg, vonde føtter og armer og skuldre, sånn frisørene stort sett får av farlige kjemikalier og dårlig arbeidsstilling. Men selvsagt er tannlege jobben mye mer krevende, man kan bli sittende ut over kvelden og tenke på en case eller pasient i mye større grad enn en frisør gjør selvsagt. Men like tungt og skadelig for kroppen er det altså ikke.

Jeg har også sittet i kassa på matbutikk en sommer som tenåring med sommerjobb. Fikk betennelse i skuldrene, og holdt på å klikke i vinkel over bippelydene hele jævla tiden.

Ingen har altså argumentert i mot at andre jobber er mer krevende. Jeg har jobbet både som jurist og som sykepleier, det siste er klart mest belastende og tungt og ga mest slitasje, det første er helt klart betraktelig mer krevende, men mye mer behagelig og mer «fritt» - man kan ta et minutts pause eller skifte stilling når man ønsker, man kan velge å stå, sitte i skredderstilling eller sitte «vanlig på en stol, man har oftest ergonomisk tilpasset stol og bord, det er oftest noenlunde fleksibel arbeidstid (selv om det oftest er flere timer per uke), man kan ta en kaffe eller et glass vann mens man jobber, nesten akkurat når man vil…

Jeg har ikke jobbet som tannlege, men søsteren min er tannlege, og svigerinnen min var tidligere frisør. Jeg ser godt hvem av dem som fikk mest slitasje på kroppen fra jobben. Nå har svigerinnen omskolert seg og blitt lærer heldigvis, så regner med hun nå kan stå i jobb i mange flere år. (med mindre hun begynner å jobbe på barneskole, der er belastningen stor igjen…)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har også hørt om menn som ikke har dyre hobbyer, og om kvinner som synes det er viktig at pengene er felles, men tjener minst og bruker mye penger på frisør og hudpleie.

Anonymkode: 1bd9e...af3

Nå går jeg til frisøren to ganger i året og bruker kanskje 2000,- på hudpleie i året, men jeg lover deg at det først og fremst er mannen min som tjener på de pengene jeg bruker på utseendet mitt. Det er nemlig han som får gleden av en vakker og sprek kone som pynter seg for ham og orker sex flere ganger i uka selv med to barn og sykdom. 

Anonymkode: 0334c...aa5

[Brunello]

AnonymBruker skrev (På 3.8.2024 den 7.43):

Det skyldes jo at dere har lagt dere på en livsstil som er alt for dyr for din kone. 

Jeg tjener nok 3 ganger så mye som min samboer som er på AAP, men har selvfølgelig tatt høyde for det, slik at livsstilen er lagt opp etter den med minst inntekt. Her har vi faktisk mulighet til å spandere på hverandre i tillegg, selv om jeg spanderer mest. 

Anonymkode: 993ea...5e0

Det må jo være fryktelig trist å leve livet på sparebluss fordi partneren tjener mindre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi stoler på hverandres dømmekraft og regner med at vi begge dropper idiotisk dyre kjøp av ting vi ikke trenger. Det har hverken lommeboka eller planeten godt av. 

Anonymkode: 0334c...aa5

Selv om jeg er i forhold, så jobber jeg hardt for pengene mine, så hvis jeg vil gjøre noe, så gjør jeg det. Det er min vurdering, og min eventuelt dustete avgjørelse hvis jeg heller skulle brukt 500 kr eller 5000 kr på sparing eller noe miljøvennlig. Min manns synes jeg bruker en formue på hudpleie, men så har jeg da også veldig fin hud og ser nok yngre ut enn ham, selv om vi er jevnaldrende. 

Anonymkode: 92e4b...eca

[AnonymBruker]

Ser ut som veldig mange her tror og mener de har et mye sterkere forhold siden de har felles økonomi, og at de som har delt ikke satser på hverandre eller har et like tett fellesskap. Jeg ser mange likhetstrekk med tråder om frivillig barnløshet, der mange foreldre mener de sitter på fasiten for alle. Men sånn er det igrunnen med mange tema her inne. 

Anonymkode: f8e2a...2ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg tokk utgangspunkt i hva som blir riktig for meg i et forhold jeg tar del av og mine verdier. Jeg er fullstendig klar over at andre har andre verdier og har ikke sagt dens verdier er feil, men de blir feil for meg i et seriøst forhold. At du "føler" betyr ikke at jeg mener.

Jeg har vennepar som har valgt og leve ganske annerledes enn meg på mange ulike områder, ikke kun økonomi. Hadde jeg sett ned på de som valgte ulikt enn meg hadde jeg knapt hatt en venn i denne verden.

Viss dere er gift så er alle verdier som kommer inn under ekteskapet felleseie ved brudd. Så viss kun en av dere sparer deler av lønnen sin vær måned vil ikke dette være særeie ved brudd. Det er stor forskjell på økonomi ved et ekteskap og ved samboerskap. At dere har en form for delt økonomi i ekteskapet trumfer ikke norsk lov. Verdier dere har opparbeidet dere gjennom disse 30 årene er felles, arv og verdier tilegnet seg før ekteskapet er ikke felleseie. Så dere har helt klart en ganske så felles økonomi selv om dere velger en slags hybrid løsning på dette i dagliglivet.

Anonymkode: 4a3d3...f3a

Den vanlige kg feilinformasjonen. Arv og verdier tatt med inn i ekteskapet inngår i felleseiet dersom ikke annet er avtalt (ektepakt, bestemt av arvelater). Denne delen av felleseiet kan kreves skjevdelt ved skilsmisse. 

I et ekteskap eier og disponerer man fortsatt over egne midler. Felleseie har først betydning når ekteskapet oppløses. Ved skilsmisse blir den enkeltes verdier og gjeld lagt på dennes del. Forskjellen i positiv nettverk kompenseres.

Så jeg vil ved en skilsmisse sitte igjen med mine bankkonter og aksjefond, og min gjeld.

Nå håper jeg aldri den dagen kommer. Det er ikke uten grunn vi valgte å gifte oss før vi kjøpte bolig og fikk barn. Vi valgte en framtid sammen, og har bygd opp verdier sammen. Men for oss begge er råderetten over egne verdier viktig. Ingen av oss trenger å spørre om lov til å bruke egne penger.

Anonymkode: 58e8b...3be

[issoras]

Felles økonomi er et tankesett, ikke én definert praktisk løsning. 

Vi har felles økonomi og for oss er det en selvfølge. Det er likevel ingen av oss som får penger av hverandre. Vi har felles konto for sparing og regninger, og resten gjør vi som vi vil med, men vi drøfter alltid større kjøp med hverandre (kjøp over 4000-ish). Kommer en uventet regning og vi ikke har nok på regningskonto er det hipp som happ hvem av oss som betaler den - det er helt likegyldig, for pengene er våre. Hvem som betaler på matbutikken er helt irrelevant. 

I praksis sitter hver av oss med penger igjen som vi styrer helt selv. 

Mannen min tjener betydelig mer enn meg, men han har ikke en mer belastende jobb enn meg. For han - og oss - er det en selvfølge at han ikke skal sitte igjen med mye mer enn meg bare fordi han jobber i en annen bransje. 

Vi er ganske like i forbruk da. Har den ene en dyr hobby og begge har penger nok til overs forstår jeg godt at det er behov for mer skjevdeling. Men man kan likevel anse økonomien som felles. 

[Brunello]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ser ut som veldig mange her tror og mener de har et mye sterkere forhold siden de har felles økonomi, og at de som har delt ikke satser på hverandre eller har et like tett fellesskap. Jeg ser mange likhetstrekk med tråder om frivillig barnløshet, der mange foreldre mener de sitter på fasiten for alle. Men sånn er det igrunnen med mange tema her inne. 

Anonymkode: f8e2a...2ba

De fleste forsvarer egne valg.  
 

Når det gjelder felles økonomi, er det mange ulike former. Den absolutte der alt som kommer inn går på en konto og alt forbruk skal diskuteres tror jeg ganske få har. 
Veldig mange har det nok slik at penger inn går på hver sin konto mens man deler utgiftene litt tilfeldig, men slik at den som tjener mest betaler mest slik at familiens totale forbruk står i stil med inntekten.

Veldig ofte ser man resultatet først når samboere går fra hverandre. Da tar man med seg det en selv eier. Har man felles konto eier begge den og man skal dele likt. Har man hver sin konto tar man med seg alt.