Venn som har gitt opp

[AnonymBruker]

Har en venn som sliter veldig, føler det blir feil å ska gå inn på noen diagnoser. La oss bare si hverdagen hans er smertefullt og begrenset. Han stod på i mange år og gjorde det han kunne for å prøve å bygge opp kroppen så godt som det lar seg gjøre. Men nå orker han ikke mer, og har som resultat gått kraftig opp i vekt det siste året. Han hadde allerede gått opp 15 kilo mens han enda holdt på, pga av at de måtte gi han ulike medisiner for å få kontroll på problematikken hans. Vi hadde en prat og jeg bryr meg virkelig ikke om vekten sånn sett, det jeg er redd for er at han holder på med noen form for selv skadding. 

Han har direkte sagt at han har offisielt gitt opp. Han gikk igjennom alt han holdt på med, inkludert ting jeg ikke viste om for å holde seg der han var. Han aksepterte at sånn var livet hans og det er liten sjanse for at det vil bli noe endring på lang tid. Mens de 3 siste årene har ting blitt verre hvor han ble ekstra syk på toppen av det han sliter med og det holdt på i et halvvår hver gang, han kom seg tilbake til der han skulle være, ble syk, mistet all framgang og måtte starte om igjen. Etter den tredje gangen fikk han nok. Han er ikke en person som trenges å hylles fordi han gjør det beste han kan. Han klarte helt enkelt ikke lenger den følelsen av å skal bli straffet for noe han ikke har gjort. Han føler hvis han skal straffes uansett så vil han gjøre ting som gjør at han føler seg fortjent til det. 

Han ser på livene våre blandt vi som vokste opp sammen, han setter utrolig pris på at han fortsatt får lov til å ta del i livene våre, han får glede av å være leke onkel. Samtidig som han får dårlig samvittighet når han ikke kan strekke nok til. Og det gjør vondt å ikke føle at alle sammen går forbi han. Barn er helt uaktuelt med tanke på diagnosene og selv når han holdt på var det ikke som om han hadde noen stor suksess på dating markedet. Noe han hadde full forståelse for, han sa det var vanskelig å skal klandre kvinner hvor selv om de har en veldig lav standard. Vil de kunne finne en fyr nøyaktig som han uten all denne ekstra bagassjen. Så det eneste som han fokuserer på nå er de små gledene han kan finne seg, og spise det som smaker godt er en av de tingene. 

Jeg er glad for at han ikke kan drikke alkohol pga medisinene, tror det kunne blitt skummelt. Etter han ble ekstra syk sist gang har vi ikke sett så mye av han. Jeg vet det har å gjøre med at han ikke hadde krefter. Jeg mistenker samtidig at han til en hvis grad drar seg noe unna. Jeg hentet han på sykehuset for å kjøre han hjem etter de hadde måttet hente ham med ambulanse hvor han var ganske så borte pga morfinen de hadde gitt han, og han begynte å gråte og beklage seg for å være til bry i bilen. I øyeblikket tok jeg det bare som at han var sliten og følte det var pinnelig å bli sett i den tilstanden. Men samlet og med hvor lenge jeg har kjent han, tror deler av han ønsker at vi skal kutte han ut slik at minst mulig folk kommer til å legge merke til om han ikke er her lenger. 

Jeg er usikker på hva eller om jeg bør gjøre noe her. Jeg vet det er begrenset med hva jeg kan gjøre, han må ville også. Samtidig skjønner jeg at det har vært mye nederlag og det er verre når ting kunne vært anderledes med litt bedre økonomi. Jeg kunne sagt mer men sier jeg det er jeg redd for at det blir fokuset på hele innlegget så jeg lar det ligge for øyeblikket. 

Kan jeg gjøre noe? Noen med folk i livene deres som sliter og hvordan når dere fram til dem i mørke tider?

Anonymkode: 124de...d92

[AnonymBruker]

ingen?

Anonymkode: 124de...d92

[Gjest Angry Man]

Jeg har sympati for situasjonen du befinner deg i. 

Du kan ikke gjøre noe annet enn å være der og fortsette å prøve, men han trenger å møte deg i døra for at noe definitivt skal skje.

Hvis noe skulle skjer vil du sikkert klandre deg selv  for at du gjorde for lite. Det er typisk. Så ikke putt deg selv i den situasjonen. Hvis du tenker at det er noe du definitivt burde si eller prøve så gjør det før det er for sent. For begges skyld. 

Lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring eller råd, men du virker som en skikkelig god venn, ts! Kanskje du kan kontakte en pårørendeforening for sykdommen evt, for å få noen råd? Evt om du kontakter en hjelpetelefon som Mental helse eller Kirkens sos (vet mange snakker stygt om dem her inne, men du møter på noen som hsr lang erfaring med støttearbeid.

Anonymkode: c86fb...a78

[AnonymBruker]

Angry Man skrev (13 timer siden):

Jeg har sympati for situasjonen du befinner deg i. 

Du kan ikke gjøre noe annet enn å være der og fortsette å prøve, men han trenger å møte deg i døra for at noe definitivt skal skje.

Hvis noe skulle skjer vil du sikkert klandre deg selv  for at du gjorde for lite. Det er typisk. Så ikke putt deg selv i den situasjonen. Hvis du tenker at det er noe du definitivt burde si eller prøve så gjør det før det er for sent. For begges skyld. 

Lykke til.

Skulle det skje han noe er det ikke meg selv jeg vil klandre, men de som tok ifra han behandlingen som funket. Vi prøvde å få folk interessert i historien, og flere aviser var interessert først og så gikk det alltids noen dager og da ville de plutselig droppe det. 

Anonymkode: 124de...d92

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske at noen hadde kommet å hjulpet meg hjemme. Er perioder hvor jeg sliter veldig med å få ting gjort, og det å fått en venn over som har hjulpet meg en dag har vært en drøm for å være ærlig. 

Anonymkode: df094...b61

[AnonymBruker]

Jeg fordtår ikke det du skriver om straff og hyling, er det noe dere begge snakker om? 

Ellers så må han jo begynne å spise sunn mat og ikke bare fett og sukker. Da jeg er godt men sånn er det jo bare. 

Anonymkode: 87d85...4aa

[AnonymBruker]

Du kan sende en bekymringsmelding til fastlegen f.eks, kanskje han trenger mer oppfølging fra kommunen også? 

Anonymkode: de620...e5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg fordtår ikke det du skriver om straff og hyling, er det noe dere begge snakker om? 

Ellers så må han jo begynne å spise sunn mat og ikke bare fett og sukker. Da jeg er godt men sånn er det jo bare. 

Anonymkode: 87d85...4aa

Skriver om det fordi det var sånn han beskrev det. At han ikke trenger ikke å skal bli fortalt hvor flink han er og hylles for å gjøre det han realistisk kan. Men etter de tre årene på rad hvor han bet tennene sammen gjorde så godt han kunne. For å miste alt det arbeidet han hadde gjort ved å bli ekstra syk i tillegg til de andre tingene han har.  

Det gjorde at han endte opp med å føle seg som at han ble straffet for å gjøre den rette tingen. Det slo han hardt ut og tærte på psyken, så hvis han skal straffes uansett vil han føle at han har gjort noe for å fortjene å bli straffet.

Anonymkode: 124de...d92

[Gjest Angry Man]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Skulle det skje han noe er det ikke meg selv jeg vil klandre, men de som tok ifra han behandlingen som funket. Vi prøvde å få folk interessert i historien, og flere aviser var interessert først og så gikk det alltids noen dager og da ville de plutselig droppe det. 

Anonymkode: 124de...d92

That's life. Alt du kan gjøre er å feie for din egen dør. Og det virker det som om du gjør og fortsetter å gjøre. Så good on you. Håper det er nok.