Utbrenthet - råd?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alltid tenkt at når den er innafor så er alt bra, lege har heller aldri tenkt tanken at jeg burde teste ut å øke B12. Var jeg som ble tipset om det og dom tok det opp med legen, så har du jo hatt en ganske god effekt. Du kan jo ha det i bakhodet til en annen gang. 

Anonymkode: dd75b...87e

Ja

Det var bare meg som håpte et sekund at tilskudd kunne hjelpe selv om nivåene er bra🙈🙈

Anonymkode: 7c1fd...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

 

Ok ja da var jo ikke b12 tipp topp. Den er det hos meg:/

ikke no vits med tilskudd da….? 

Anonymkode: 7c1fd...8a5

Ikke noe vits, med mindre det er lenge siden du testet. Hva lå d vitamin på? 

Anonymkode: 7a9b8...294

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke noe vits, med mindre det er lenge siden du testet. Hva lå d vitamin på? 

Anonymkode: 7a9b8...294

D vitamin har jeg i nedre sjikte så tar litt tilskudd. men har hørt noen fraråder det og ifb long covid så er litt  i tvil😜

Anonymkode: 7c1fd...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror jeg er utbrent og i ferd med å møte veggen. Utmattelse har pågått nå over lang tid (1,5 år) og har gradvis blitt verre. Siste 3-4 månedene har vært spesielt ille, og en del fysiske symptomer har også dukket opp siste tiden: hårtap, stikking i hjertet, fryser lettere, svimmelhet, trøtthet og episoder med hvite fingertupper uten følelser.

Jeg er normalt sett en pliktoppfyllende, effektiv og ambisiøs person, og arbeider som leder. Som følger av utmattelsen har jeg mistet all motivasjon og "passion" for jobben min, og jeg går på autopilot og gjennomfører det jeg må. Jeg utsetter ting og er lite effektiv. Jeg sliter med konsentrasjonen, har "hjernetåke" og dårlig hukommelse. Jeg finner ingen glede i jobben min lenger! Tidligere har jeg elsket yrket mitt. 

Siste månedene har jeg i større grad også slitt med mørke tanker. Jeg har tidligere aldri hatt noe form for psykiske problemer. Jeg kan mørke tanker om at det ikke er noe mening i livet lenger og jeg gråter mye. Jeg kan grue meg for situasjoner eller få angts og hjertebank av de, for eksempel enkelte møter (som jeg normalt sett ville gledet meg til).

Jeg synes det er så utrolig vanskelig å oppsøke hjelp! Og utsetter stadig å bestille meg time til lege. Jeg ser jo selv at jeg burde gjort det for lenge siden, men greier ikke å ta steget.

Av en eller annen grunn skammer jeg meg skrekkelig over at jeg er i ferd med å møte veggen, hadde vært lettere om det var noe annet. Jeg har lenge håpet det skal gå over, og jeg har riktignok gjort noen grep selv uten forbedring (jeg har startet å trene og jobbe noe mindre). Jeg ser vel for meg at jeg får en langtidssykemelding, men ønsker virkelig ikke det. Jeg føler jeg svikter teamet jeg leder og bedriften jeg jobber for. Jeg er sikkert også litt for "stolt" for dette, ønsker ikke at noe slikt skal ramme meg. Føler meg svak, og er redd folk skal tro jeg unnasluntrer. Ironien er at jeg aldri ville tenkt dette dersom en kollega ble utbent, vedkommende ville hatt min fulle sympati.

Gruer meg så utrolig mye dersom jeg blir sykemeldt på grunn av utbrenthet, jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si til sjefen min eller teamet mitt! Det passer på ingen måte, det er ikke bare jeg som er "presset" og jeg er bekymret for at andre også skal bli utmattet som følger av mitt fravær.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg har grublet i hele sommerferien min og hatt det vanskelig. Er det noen som har noen råd eller stått i en lignende situasjon?

Anonymkode: 3fa5d...d3e

Kjære deg. Det passer aldri. Men du svikter deg selv ved å holde på slik som du gjør nå. Jeg ble selv utbrent og har samme bakgrunn og utgangspunkt som deg. Leder med høye forventninger til egen prestasjon og evne. Mye høyere enn det jeg hadde forventet av mine kollegaer. Jeg gikk grundig på veggen og ble sykemeldt lenge. Gikk i terapi og mestringskurs i tillegg til yoga for stress. Det som hjalp mest var hvile og aksept for at mine evner ikke er overmenneskelige. 
Dra til legen, snakk med helsepersonell. Jeg skjønte ikke at jeg måtte det før jeg fantaserte om å kjøre ut av vegen slik så jeg kunne bli innlagt på sykehus. 

Anonymkode: 51143...586

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

D vitamin har jeg i nedre sjikte så tar litt tilskudd. men har hørt noen fraråder det og ifb long covid så er litt  i tvil😜

Anonymkode: 7c1fd...8a5

Hva er nedre sjiktet, rundt 50? 

Hm, hvorfor skulle det frarådes å øke d vitamin til optimale nivåer for noe som helst? Egentlig tvert i mot når det gjelder LC. Google Long covid og vitamin d deficiency/supplement? 

Anonymkode: 7a9b8...294

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva er nedre sjiktet, rundt 50? 

Hm, hvorfor skulle det frarådes å øke d vitamin til optimale nivåer for noe som helst? Egentlig tvert i mot når det gjelder LC. Google Long covid og vitamin d deficiency/supplement? 

Anonymkode: 7a9b8...294

Troe det var rundt 60. Så det er ikke for lavt. Men legen sa jeg kunne ta litt tilskudd. Men må ikke

Nei har bare lest det på en gruppe som mente at det som mente at det som hjalp for lc var tilskudd av tre andre kost tilskudd som jeg ikke husker nå og det viktigste var å unngå d vitamin 😜

Anonymkode: 7c1fd...8a5

[AnonymBruker]

Ta tilstanden alvorlig, man skal ikke kimse av kronisk stress/utbrenthet. Mange autoimmune sykdommer utløses av stress, og det vil man ikke ha. 

Anonymkode: acfdb...e90

[AnonymBruker]

Og forresten ja, jeg har stått i en lignende situasjon. Ble sykemeldt, plutselig gikk det ikke lenger. Husk at du er ikke uerstattelig på jobb, selv om det kan føles slik. Helsen først. 

Anonymkode: acfdb...e90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Troe det var rundt 60. Så det er ikke for lavt. Men legen sa jeg kunne ta litt tilskudd. Men må ikke

Nei har bare lest det på en gruppe som mente at det som mente at det som hjalp for lc var tilskudd av tre andre kost tilskudd som jeg ikke husker nå og det viktigste var å unngå d vitamin 😜

Anonymkode: 7c1fd...8a5

60 er jo en lett mangel, det skal ligge over 74. Med long covid ville jeg heller satset på mer optimale nivåer. D vitamin som er så viktig for energinivået, skal frarådes? Jaja  

Anonymkode: 7a9b8...294

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

60 er jo en lett mangel, det skal ligge over 74. Med long covid ville jeg heller satset på mer optimale nivåer. D vitamin som er så viktig for energinivået, skal frarådes? Jaja  

Anonymkode: 7a9b8...294

Ja jeg tar litt tilskudd.

Men tviler på det er årsaken til symptomene mine siden den verdien er samme som før jeg ble syk

Anonymkode: 7c1fd...8a5

[AnonymBruker]

 

Alle med utmattelse bør testes for stoffskifteverdier og cøliaki. 

Anonymkode: 74424...34c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja jeg tar litt tilskudd.

Men tviler på det er årsaken til symptomene mine siden den verdien er samme som før jeg ble syk

Anonymkode: 7c1fd...8a5

Neida, er sikkert ikke det som er årsaken alene. 

Anonymkode: 7a9b8...294

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Alle med utmattelse bør testes for stoffskifteverdier og cøliaki. 

Anonymkode: 74424...34c

Det blir dem også som oftest. De som skal testes for cøliaki må også huske å spise gluten regelmessig i flere uker før undersøkelse. 

Anonymkode: 7a9b8...294

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tror jeg er utbrent og i ferd med å møte veggen. Utmattelse har pågått nå over lang tid (1,5 år) og har gradvis blitt verre. Siste 3-4 månedene har vært spesielt ille, og en del fysiske symptomer har også dukket opp siste tiden: hårtap, stikking i hjertet, fryser lettere, svimmelhet, trøtthet og episoder med hvite fingertupper uten følelser.

Jeg er normalt sett en pliktoppfyllende, effektiv og ambisiøs person, og arbeider som leder. Som følger av utmattelsen har jeg mistet all motivasjon og "passion" for jobben min, og jeg går på autopilot og gjennomfører det jeg må. Jeg utsetter ting og er lite effektiv. Jeg sliter med konsentrasjonen, har "hjernetåke" og dårlig hukommelse. Jeg finner ingen glede i jobben min lenger! Tidligere har jeg elsket yrket mitt. 

Siste månedene har jeg i større grad også slitt med mørke tanker. Jeg har tidligere aldri hatt noe form for psykiske problemer. Jeg kan mørke tanker om at det ikke er noe mening i livet lenger og jeg gråter mye. Jeg kan grue meg for situasjoner eller få angts og hjertebank av de, for eksempel enkelte møter (som jeg normalt sett ville gledet meg til).

Jeg synes det er så utrolig vanskelig å oppsøke hjelp! Og utsetter stadig å bestille meg time til lege. Jeg ser jo selv at jeg burde gjort det for lenge siden, men greier ikke å ta steget.

Av en eller annen grunn skammer jeg meg skrekkelig over at jeg er i ferd med å møte veggen, hadde vært lettere om det var noe annet. Jeg har lenge håpet det skal gå over, og jeg har riktignok gjort noen grep selv uten forbedring (jeg har startet å trene og jobbe noe mindre). Jeg ser vel for meg at jeg får en langtidssykemelding, men ønsker virkelig ikke det. Jeg føler jeg svikter teamet jeg leder og bedriften jeg jobber for. Jeg er sikkert også litt for "stolt" for dette, ønsker ikke at noe slikt skal ramme meg. Føler meg svak, og er redd folk skal tro jeg unnasluntrer. Ironien er at jeg aldri ville tenkt dette dersom en kollega ble utbent, vedkommende ville hatt min fulle sympati.

Gruer meg så utrolig mye dersom jeg blir sykemeldt på grunn av utbrenthet, jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si til sjefen min eller teamet mitt! Det passer på ingen måte, det er ikke bare jeg som er "presset" og jeg er bekymret for at andre også skal bli utmattet som følger av mitt fravær.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg har grublet i hele sommerferien min og hatt det vanskelig. Er det noen som har noen råd eller stått i en lignende situasjon?

Anonymkode: 3fa5d...d3e

Det er mye bedre å dra til legen nå og få en sykemelding enn å ende opp sengeliggende i månedsvis. Det kan skje! Da har du ikke noe valg og det er helt grusomt. Jeg er frisk etter utbrenthet nå, men det tok 3 år. Jeg kan fortsatt begynne å gråte når jeg tenker tilbake på den første tiden etter at veggen møtte meg. For det er det som skjer. Det er ikke du som møter veggen, det er den som plutselig møter deg. Jeg var så ufattelig dårlig og det har satt dype spor i meg. 
Mye av dette kunne vært unngått om jeg hadde svelget stoltheten min og fokusert på helsen min i stedet. Fokuset var å komme fortest mulig tilbake til jobb og da jeg trodde jeg hadde kommet over kneika og startet så smått opp i jobb igjen, smalt det skikkelig. Det er fint at man bryr seg om jobben sin, men når man ligger der med en helse på kjøret betyr det ikke så mye likevel. Å måtte avstå fra aktiviteter med barna i årevis, ikke ha kapasitet til et liv utenfor husets fire vegger, må hvile i ukesvis etter en liten anstrengelse osv, unner jeg virkelig ingen. Gjør det eneste riktige og ta grep nå! 🩷

Anonymkode: 4587d...dc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Neida, er sikkert ikke det som er årsaken alene. 

Anonymkode: 7a9b8...294

Nei er nok ikke det. Men også tvilsomt om høyere verdi vil hjelpe da verdien som sagt er den samme nå som før

Anonymkode: 7c1fd...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det blir dem også som oftest. De som skal testes for cøliaki må også huske å spise gluten regelmessig i flere uker før undersøkelse. 

Anonymkode: 7a9b8...294

Håper det, selv måtte jeg mase på legen flere ganger før han gikk med på å teste for cøliaki. Han var ganske spak da prøven slo ut positivt. Jeg har andre familiemedlemmer med cøliaki (eldre enn meg), de ble aldri testet for dette før jeg fikk diagnosen og ba dem teste seg. De var også positive. 

Anonymkode: 74424...34c

[AnonymBruker]

Meditasjon

 

Anonymkode: 3dca0...9ce

[Rainstorm2.0]

For meg hjalp boken "utmattelse" av Rune Karlson. 

Ellers er veien ut av det nok ganske individuell. En må se på faktorene som har ført en inn i en slik tilstand, og rydde opp der en kan. Slik at belastningene i livet får et lavere grunn-nivå på et vis.

Øke stressmestring.

Mitt beste tips er å ta det på alvor først som sist. Og det er kjempefint at du setter ord på det slik som her. 

Å bli utbrent har lært meg å bli bedre kjent med meg selv, og å lytte til mine behov, ikke hvilke regler samfunnet har eller internaliserte tanker om hva jeg burde klare. 

Noe jeg har lagt merke til går igjen er ofte at en er pliktoppfyllende, ambisiøs og effektiv, høytpresterende. Selv om du og jeg har veldig ulike bakgrunner, og kanskje at de konkrete årsakene/belastningene virker milevis forskjellig, så er de trekkene like, og det går igjen hos veldig mange. Det er ingenting feil med å være ambisiøs eller noe av dette, men en trenger å finne en bærekraftig måte å leve med det på som ikke setter krokfot på seg selv. Jeg har ingen svar her, for meg handler det nok om å gi slipp på prestasjonsfokus som er drevet av skam/å bli god nok, og heller fokusere på de tingene jeg oppriktig ønsker. For lovord og A-er går ikke langt. Ønsker du en lederstilling, eller er det for å være god nok, typ. 

Så utbrentheten kan gi mye selvransakelse og føre til et bedre og mer verdibasert liv i etterkant. 

Fysisk aktivitet tilpasset energinivå (kan være så enkelt som å strekke på kroppen i 5 minutt, begynn innenfor toleransegrensen) og kosthold skal en heller ikke kimse av. 

God bedring, håper du tar godt vare på deg selv, og blir møtt godt av legen. 

[AnonymBruker]

En ting du må forstå, er at til syvende og sist er det ingen som takker deg for at du presser deg. Om andre blir utbredt fordi du ikke er på jobb, er ikke noe du kan ta hensyn til. Tar de andre hensyn til at du blir utbrent?

Du må lytte til kroppen din, d t er faktisk bedre å ta en sykemelding nå før du virkelig går i bakken, for da kan det være enda tøffere å komme tilbake. 

Anonymkode: 01ae3...111