Tilgi noen nær meg som tok avstand sa jeg ble syk?

[AnonymBruker]

En reagerer litt ulikt når slikt skjer, og en vet aldri hvordan før en står midt oppi det

Har selv vært veldig syk og blitt møtt med taushet, tilga den personen. Når den personen så selv opplevde å bli syk, kutta h*n meg ut "fordi jeg ikke evna å stille opp"  - jeg må nevne att jeg fremdeles har endel ettervirkninger av sykdommen og har lite å stille opp med. 

Den vinklingen svei faktisk mer, men vi var nok ikke så nær som først antatt i utgangspunktet. 

Ellers erfarer jeg att folk dessverre har mer en nok med seg selv og hverdagen, og kanskje ting faktisk balanserer litt på en knivsegg, og da skal det så lite til før det vipper. Det er da folk ofte tar avstand, fordi de nok ikke orker å stille opp, og kjenner litt på den skammen det er å ikke kunne hjelpe, eller de faktisk føler de invaderer fordi de tross alt ikke er så nær som en tror. Dette er en redsel nordmenn desverre er flaska opp med, en skal ikke forstyrre oppi alt. 

Tilgi? En bør nok ikke legge for mye i dette, de har gitt deg ett ærlig svar som viser att de har tenkt på dette i etterkant, og de kjenner nok på att det ble ikke som det skulle, er nok av de som aldri snakker med en igjen istedenfor å komme i dialog, så jeg ville nok tilgitt. 

 

 

Anonymkode: 1f3dc...5e5

[AnonymBruker]

Ja det hadde jeg. 

Man vet aldri hvordan man reagerer i en akuttsituasjon. Å du har fått en forklaring med unnskyldning. 

Skjønner det er sårt for deg. Men jeg syntes du skal prøve å tilgi dem. 

Å dette har ikke så mye med tillit å gjøre. 

Anonymkode: 82424...7e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

For et surt innlegg, følte du deg bedre av dette? Som noen andre sier, en melding, telefon, hva som helst hadde gjort seg. Vedkommende fikk vite om min sykdom og så ble det full ghosting derfra til jeg var frisk. 

Anonymkode: d07be...aae

Surt innlegg? AB har jo flere gode poenger her. For noen så er det å forholde seg til en slik livssituasjon, så vanskelig at man bare zoomer ut. Det handler ikke om å være frekk, men ens måte å takle andres sykdom på.

Selv da min far var alvorlig kreftsyk, var jeg aldri på sykebesøk. Tok fullstendig avstand, og hadde nok med min psykdom. Det ble for tøft å håndtere. Ironisk nok så støttet psykologen meg i valget, og synes det var bra at jeg tok vare på meg selv. Folk som kalte meg egoistisk da, har i ettertid kommet å beklaget seg - og forsto hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde.

Anonymkode: f4784...966

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ja det var en årsak. Jeg valgte det selv for å få kommunal leilighet. Husleien der jeg bodde, steg med 2000 kr, derfor sa jeg takk for meg. Jeg valgte dette, men det betyr ikke at jeg hadde det lett, tro meg. 

Anonymkode: f6150...147

Så du valgte å flytte ut, og forventet egentlig at barna dine skulle gi deg husrom? 

Anonymkode: 2319a...1ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Så du valgte å flytte ut, og forventet egentlig at barna dine skulle gi deg husrom? 

Anonymkode: 2319a...1ec

Så er vi tilbake til trådene og diskusjonene om hva som har skjedd med samfunnet siden folk ikke hilser på hverandre, sitter på tlf og barn ikke har oppdragelse, og folk som tenker bare på seg og sitt. 
Så leser jeg din kommentar her…  disse holdningene skaper jo et kaldt samfunn

Anonymkode: f4608...18d

[AnonymBruker]

Noen takler ikke kriser og sykdommer. Ja, det var du som ble syk og det var du som hadde det tøft. Likevel klarer ikke alle å være tilstedet for slikt og det bør være ok. Jeg taklet kjempe dårlig da ei venninne av meg fikk livmorhalskreft. Jeg var ikke der for henne fordi det hang igjen så mye vondt fra min bestemor sin død. 

Anonymkode: bdae5...f0d

[AnonymBruker]

Spørs hva du mener med å tigi, men for min del hadde nok relasjonen ikke blitt det samme etterpå. Hadde ikke kuttet ut vedkommende, men hadde kanskje aldri helt klart å glemme det. 
 

Det er vanskelig å møte sykdom og forholde seg til noe som potensielt kan ende med døden, men det å tåle den smerten er en del av livet og sier noe om karakter hos den andre. Å være en venn gjelder også når ting er vanskelig.

Anonymkode: ddd6a...208

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Så du valgte å flytte ut, og forventet egentlig at barna dine skulle gi deg husrom? 

Anonymkode: 2319a...1ec

Ja. De hadde en gedigent hus. 

Anonymkode: f6150...147

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er vanskelig å møte sykdom og forholde seg til noe som potensielt kan ende med døden, men det å tåle den smerten er en del av livet og sier noe om karakter hos den andre. Å være en venn gjelder også når ting er vanskelig.

Anonymkode: ddd6a...208

Det er noe som heter "cancer ghosting", og det er litt interessant å lese om. I denne verden vi lever i nå er det lettere å bare ghoste når noe blir for komplisert🙄

Anonymkode: 2f80d...960

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig at folk rett og slett ikke vet hvordan de skal reagere når folk blir alvorlig syke, og trekker seg unna for å ikke gjøre noe feil. Det beskriver jo også dette familiemedlemmet ditt, så jeg ville absolutt tilgitt. Min erfaring er at det er mye lettere for folk å stille opp hvis de får noe konkret de kan hjelpe med, f.eks handling, gå tur med hunden, klippe hekken, plukke ripsen i hagen, ta med ungene på tur en helg, bake 50 boller ungene skal ha med på dugnad, eller "nå har jeg det kjipt og trenger å tømme hodet mitt, kan du lytte? jeg forventer ikke at du har løsninger eller noe, trenger bare noen som kan høre på meg"-forespørsel.

Jeg har selv hatt familie som har blitt syk, der jeg har vært den som har ordnet og fikset og forsøkt å tenke på hva den syke og partnere trenger, det er ikke bare enkelt. Jeg har også en venninne som brått fikk en kreftdiagnose, og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, men ville jo gjerne stille opp. Hun har en flott ektefelle og voksne barn som ordnet alle praktiske ting, venner som er nærere enn meg som hun henvedte seg mest til i hverdagen om det var noe, og da ble jeg en sånn "si fra hvis jeg kan bidra"- person som folk som regel ikke ber om noe. Jeg jobber i helse, så mitt bidrag ble mer sånn "dett kan være lurt å ta med på sykehus", og andre små tips og triks som svar på snap og meldinger. Hun er frisk nå, men følte aldri jeg fikk stilt opp og vist så mye omsorg som jeg skulle ønske. Tror ofte det var lettere når folk levde i en "stikke innom" kultur, der man ikke trengte avtale på forhånd, og ungene lekte mellom husene i gaten. 

Anonymkode: dfcc8...0ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det er så vanskelig. Jeg var husløs i en periode, der jeg ventet på kommunal leilighet. Og jeg klarer ikke helt å legg fra meg at min datter ikke tilbød meg å være der. Så uansett hva hun spør meg om nå så sier jeg "nei". Jeg klarer bare ikke å hjelpe dem etter en så forferdelig dårlig tid i livet mitt. 

Anonymkode: f6150...147

 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ja det var en årsak. Jeg valgte det selv for å få kommunal leilighet. Husleien der jeg bodde, steg med 2000 kr, derfor sa jeg takk for meg. Jeg valgte dette, men det betyr ikke at jeg hadde det lett, tro meg. 

Anonymkode: f6150...147

 

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ja. De hadde en gedigent hus. 

Anonymkode: f6150...147

Dette syns jeg faktisk ikke kan sammenlignes. Du valgte å si opp boligen du hadde uten en plan for hvor du skulle bo, og da har din datter ikke noe ansvar for å gi deg husrom i det som potensielt kan bli måneder og år. Hadde boligen din brent ned og du ikke fikk sove der en uke i påvente av en annen løsning, da kunne du klagd. At de har stort hus er irrelevant, jeg får nok etter en helg i samme hus som mine foreldre (og det gjør faktisk mange av mine venner med sine foreldre også), å da invitere inn en mor som er fullstendig selvforskyldt i sin mangel på bolig til å bo de i lang tid er forståelig nok ikke aktuelt. Vi vet heller ikke noe om hvordan din datter har hatt det med dg i oppveksten, men at et voksent menneske ikke har egen bolig og ønsker kommunal bolig sier jo noe om at ting ikke er helt som normalt. Her syns jeg faktisk du bør ta deg sammen, og tenke at dersom du ønsker et forhold med datter/svigersønn/evt barnebarn i fremtiden, så må du endre holdningene dine. 

Anonymkode: dfcc8...0ae

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å tilgi og å glemme. Jeg kunne nok kanskje ha tilgitt, men jeg hadde aldri kunne stole på personen igjen.

Anonymkode: 39b81...24a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er ganske vanlig at folk rett og slett ikke vet hvordan de skal reagere når folk blir alvorlig syke, og trekker seg unna for å ikke gjøre noe feil. Det beskriver jo også dette familiemedlemmet ditt, så jeg ville absolutt tilgitt. Min erfaring er at det er mye lettere for folk å stille opp hvis de får noe konkret de kan hjelpe med, f.eks handling, gå tur med hunden, klippe hekken, plukke ripsen i hagen, ta med ungene på tur en helg, bake 50 boller ungene skal ha med på dugnad, eller "nå har jeg det kjipt og trenger å tømme hodet mitt, kan du lytte? jeg forventer ikke at du har løsninger eller noe, trenger bare noen som kan høre på meg"-forespørsel.

Jeg har selv hatt familie som har blitt syk, der jeg har vært den som har ordnet og fikset og forsøkt å tenke på hva den syke og partnere trenger, det er ikke bare enkelt. Jeg har også en venninne som brått fikk en kreftdiagnose, og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, men ville jo gjerne stille opp. Hun har en flott ektefelle og voksne barn som ordnet alle praktiske ting, venner som er nærere enn meg som hun henvedte seg mest til i hverdagen om det var noe, og da ble jeg en sånn "si fra hvis jeg kan bidra"- person som folk som regel ikke ber om noe. Jeg jobber i helse, så mitt bidrag ble mer sånn "dett kan være lurt å ta med på sykehus", og andre små tips og triks som svar på snap og meldinger. Hun er frisk nå, men følte aldri jeg fikk stilt opp og vist så mye omsorg som jeg skulle ønske. Tror ofte det var lettere når folk levde i en "stikke innom" kultur, der man ikke trengte avtale på forhånd, og ungene lekte mellom husene i gaten. 

Anonymkode: dfcc8...0ae

Men jeg ble ikke fortalt at jeg kunne si fra om det var noe, eller fikk tilbud om noe. Vi hadde helt normal kontakt, så ble det stille, jeg skrev og ringte, null svar. Vedkommende forsvant helt. Så en kan ikke sammenligne det egentlig. Jeg hadde følt det helt annerledes hvis jeg fikk høre at det bare var å gi beskjed om det er noe, for det er en støtte i seg selv og vite at muligheten er der selv om en ikke bruker den. 

Anonymkode: d07be...aae

[PM75]

Så bra at du tok opp dette med vedkommende og fikk et ærlig svar! 

Som svar på spørsmålet ditt - ja, jeg hadde tilgitt. Men jeg hadde nedprioritert den relasjonen fremover. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt pris på ærligheten og tilgitt under tvil. Men samtidig hadde ikke relasjonen blitt det samme igjen. 

Anonymkode: a787c...e1a