Hvorfor er det så ille for høytfungerende autister å "maskere"?

[AnonymBruker]

Den filmen var veldig gjenkjennbar🥴Men pga angst i mitt tilfelle.

Anonymkode: 4d1d2...963

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2024 den 13.40):

Hvis man kan "maskere", så er man ikke autistisk. Hvis man kan "maskere", så forstår man de sosiale kodene.

Og alle "maskerer" i større eller mindre grad. Ingen er seg selv fullt og helt på jobb, i selskap eller på shoppingtur.

Tror mange har lullet seg inn i en forestilling om at "alle andre" klarer alt mulig helt naturlig, men sånn er det ikke. 

Anonymkode: 0d28c...631

Helt feil. Du forstår ikke forskjellen på høytfungerende og lavtfungerende autisme. Maskering handler ikke om å naturlig forstå de sosiale kodene, dette er tillært. Særlig jenter med høytfungerende autisme er flinke til dette, og blir derfor ofte ikke fanget opp som autister før langt senere i livet. 

Og du forstår heller ikke hva maskering faktisk er, men håper du har lest gjennom tråden og har lært forskjellen på autisme-maskering, og den hverdagsmaskeringen "alle" gjør. Kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: 7cc25...241

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest hele tråden. Men barnet mitt har autisme. Gjennom hele skolegangen prøvde han å maskere, ta seg sammen, møte alle krav osv. Han ble helt utbrent, mistet seg selv, mistet evner og kunnskap. Hver ferie blomstret han og lærte masse nytt, for så å miste det igjen ved skolestart. Nå er han ferdig i skolesystemet og det har gått oppover og oppover helt siden han sluttet. Dvs, han er ikke i arbeid, men han klarer og orker å være sosial iblant og gjøre ting i hjemmet. Han er lettere og gladere. Hvis han noen gang får seg en jobb, som jeg håper, så er det antakelig nok med noen timer i uka. 

Anonymkode: 20b4e...db6

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Helt feil. Du forstår ikke forskjellen på høytfungerende og lavtfungerende autisme. Maskering handler ikke om å naturlig forstå de sosiale kodene, dette er tillært. Særlig jenter med høytfungerende autisme er flinke til dette, og blir derfor ofte ikke fanget opp som autister før langt senere i livet. 

Og du forstår heller ikke hva maskering faktisk er, men håper du har lest gjennom tråden og har lært forskjellen på autisme-maskering, og den hverdagsmaskeringen "alle" gjør. Kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: 7cc25...241

Her handler det nok også om at man lærere og foreldre lenge antok at jenter ikke hadde autisme så da lette foreldre og lærere heller ikke etter tegn for autisme. Nå som det har vært stort fokus på jenter med autisme så håper jeg jentene med autisme blir fanget opp i tidlig alder. 

Man kan neppe fange opp alle tidlig. Men man burde klare å fange opp langt flere enn det som har vært tifelle tidligere. 

Anonymkode: f3e95...785

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Enig. Kjente du deg igjen? Jeg kjente igjen slik jeg har skjønt at datteren min har hatt det. (Og så i tillegg kommer folk til, oppi ansiktet hennes nesten og smiiiiiiler og sier "jamen, smil da vel?" noe som gjør ting verre)

Jeg ble overrasket over hvor bra filmen ble. Hvis folk skrur lyden opp maksimalt og forestiller seg flere lyder så vil det kunne gi en bedre forståelse av lydsensitivitet.

Andre sensoriske vansker blir ikke belyst i videoen, som for eksempel problemer med lukt og berøring. Dette er likevel noe mange med autisme sliter med.

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Når man ser en person som sitter i rullestol så er det ingen som blir sint fordi den ikke kan ta rulletrappa, men må gå en omvei for å finne en heis f.eks. Når begrensningene man har synes utenpå kroppen så er det lettere å ta hensyn. Så sånn sett er det litt "dumt" at autisme/ADHD er usynlig. 

Spesielt om man er voksen som ser "normal" ut.

Man må nesten ha med et bånd (eller noe annet) der det står Vis hensyn, Jeg har autisme  eller noe lignende

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

En sammenligning jeg dro overfor skolen til datteren min da hun gikk helt i kjelleren fordi assistenten hennes ble overflyttet til en annen avdeling var at hun fra før gikk med krykker fordi hun hadde brukket begge ben, og assistenten hjalp henne å lukke opp dører og finne fram ting til henne som hun ikke rakk fram til og å tolke alle oppgaver, som for henne var skrevet på gresk. Da assistenten ble borte var det ikke bare som om krykkene ble tatt fra henne, men hun ble samtidig satt inn i et mørkt rom der hun bare kunne se konturene av alt rundt seg og ikke klarte å tolke hva hun så.)

Man blir gjerne fort overstimulert av endringer, noe mange ikke forstår. Til tross for forklaringer føler jeg ofte at jeg ikke blir tatt seriøst. Men heldigvis tror jeg ansatte på skolen som regel tar hensyn, ikke sant?

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Videoen over her viser det ganske bra. Lyder blir forvrengt og tre ganger høyere og lys blir skarpere og gjør vondt i øynene og det stikker i hodet osv. 

Og dette lever man med resten av livet. Man kan ikke ta en pause fra det, slik man kunne gjøre i denne videoen.

Endret 4. august av Kassettspiller

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her handler det nok også om at man lærere og foreldre lenge antok at jenter ikke hadde autisme så da lette foreldre og lærere heller ikke etter tegn for autisme.

Og nå ender mange opp med å bli sendiagnostisert. Mange har opplevd feildiagnostisering, feil behandling, et større fokus på å maskere enn å tilpasse seg osv.

Mye av dette fører til flere vansker og en tung bagasje, noe som kan gi negative konsekvenser i fremtiden.

Hvordan skal det gå med dem når vi fremdeles ikke vet nok om kvinner med autisme og den tunge bagasjen mange bærer på?

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (3 minutter siden):

Og nå ender mange opp med å bli sendiagnostisert. Mange har opplevd feildiagnostisering, feil behandling, et større fokus på å maskere enn å tilpasse seg osv.

Mye av dette fører til flere vansker og en tung bagasje, noe som kan gi negative konsekvenser i fremtiden.

Hvordan skal det gå med dem når vi fremdeles ikke vet nok om kvinner med autisme og den tunge bagasjen mange bærer på?

Forhåpentligvis blir det bedre.

Kvinner ha feks et annet uttrykk ved adhd og. Det er full kaos i hodet, men man ser det ikke nødvendigvis utenpå. Da er det vanskeligere å se. Er de intelligente i tillegg, og lærer lett, kan de godt klare seg gjennom skolen i tillegg uten at det ryker av karakterene deres.

Dessuten er det mange som får symptomer først senere, når de flytter ut, og rammene rundt dem ikke er der lenger. Og da ser man det plutselig.

Anonymkode: dbbb5...b2c

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Forhåpentligvis blir det bedre.

Kvinner ha feks et annet uttrykk ved adhd og. Det er full kaos i hodet, men man ser det ikke nødvendigvis utenpå. Da er det vanskeligere å se. Er de intelligente i tillegg, og lærer lett, kan de godt klare seg gjennom skolen i tillegg uten at det ryker av karakterene deres.

Dessuten er det mange som får symptomer først senere, når de flytter ut, og rammene rundt dem ikke er der lenger. Og da ser man det plutselig.

Anonymkode: dbbb5...b2c

Jeg håper at ikke mange blir gitt opp av helsevesenet på grunn av et komplisert sykdomsbilde, noe som kan skje for flere av dem.

ADHD hos kvinner og ADD generelt er ofte skjult og det er synd at det ikke oppdages før senere i mange tilfeller. (Jeg vet at ADD ikke brukes lenger, men det er ofte litt forskjell mellom ADHD og ADD).

Jeg vet ikke nok om hvor mange som blir sendiagnostisert med ADHD får store konsekvenser, men jeg tror flere er i større risiko for å stå utenfor jobb og skole.

Når man blir diagnostisert med ADHD, vil man få tilbud om medisiner, noe som hjelper mange i stor grad. Men medisinene er ikke noe alle kan ta og de er ofte utsolgt på flere apotek her i Norge. Det er nok en del som får ADHD-diagnose som voksen som har opplevd mye urettferdighet og bærer på mye bagasje.

Autisme og ADHD kan dele genetiske koblinger. Det er ikke uvanlig at folk med autisme har symptomer på ADHD.

Mange med ADHD opplever å måtte "skjerpe seg", noe som også gjelder for folk som maskerer seg.

 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Forhåpentligvis blir det bedre.

Kvinner ha feks et annet uttrykk ved adhd og. Det er full kaos i hodet, men man ser det ikke nødvendigvis utenpå. Da er det vanskeligere å se. Er de intelligente i tillegg, og lærer lett, kan de godt klare seg gjennom skolen i tillegg uten at det ryker av karakterene deres.

Dessuten er det mange som får symptomer først senere, når de flytter ut, og rammene rundt dem ikke er der lenger. Og da ser man det plutselig.

Anonymkode: dbbb5...b2c

Dette var deler av problemet for meg. Dette med at rammene rundt ikke er der lenger er dobbelt ille. For det første så kom sympotmene mine først for alvor når jeg skulle klare meg selv. For det andre så betyr det også at når det først gikk ille så var det ingen som så det. Når man er barn så blir man som regel observert av foreldre og lærere. Som voksen så er man regel avhengig av å si ifra selv til legen.  Jeg hadde også stort ønkse om å klare meg selv og var for stolt til å innrømme overfor foreldrene mine at jeg ikke klarte meg. Jeg tviler på at jeg er den eneste. Som voksen så ønkser man som regel å klare seg selv. 

Vet også om mange som først får symptomene for alvor når de får barn. 

Anonymkode: f3e95...785

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (2 minutter siden):

Jeg håper at ikke mange blir gitt opp av helsevesenet på grunn av et komplisert sykdomsbilde, noe som kan skje for flere av dem.

ADHD hos kvinner og ADD generelt er ofte skjult og det er synd at det ikke oppdages før senere i mange tilfeller. (Jeg vet at ADD ikke brukes lenger, men det er ofte litt forskjell mellom ADHD og ADD).

Jeg vet ikke nok om hvor mange som blir sendiagnostisert med ADHD får store konsekvenser, men jeg tror flere er i større risiko for å stå utenfor jobb og skole.

Når man blir diagnostisert med ADHD, vil man få tilbud om medisiner, noe som hjelper mange i stor grad. Men medisinene er ikke noe alle kan ta og de er ofte utsolgt på flere apotek her i Norge. Det er nok en del som får ADHD-diagnose som voksen som har opplevd mye urettferdighet og bærer på mye bagasje.

Autisme og ADHD kan dele genetiske koblinger. Det er ikke uvanlig at folk med autisme har symptomer på ADHD.

Mange med ADHD opplever å måtte "skjerpe seg", noe som også gjelder for folk som maskerer seg.

 

Jeg tror dessverre mye kan gå galt underveis, som rus, i verste fall, og fengsel. I andre tilfeller vet jeg at man kan rammes av angst og depresjon. Er selv i sistnevnte kategori.

Når man ikke får hjelp tidlig med adhd er det fort gjort at man ved sammenligning begynner å se på seg selv som ubrukelig. Andre rundt en studerer og kommer i jobb, mens man selv soser, forsover seg, skulker universitet, bytter studier, fullfører aldri, bytter jobber, flytter, har dårligere økonomi. Til slutt føler man seg elendig, lurer på hvorfor man er lat og udisiplinert og det går utover selvbildet.

Det går fint med mange av oss, men kampen er unødvendig og skaper mye stress. Når man til slutt får hjelp, tenker man jo at alt kunne vært enklere med hjelp fra begynnelsen av.

Anonymkode: dbbb5...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette var deler av problemet for meg. Dette med at rammene rundt ikke er der lenger er dobbelt ille. For det første så kom sympotmene mine først for alvor når jeg skulle klare meg selv. For det andre så betyr det også at når det først gikk ille så var det ingen som så det. Når man er barn så blir man som regel observert av foreldre og lærere. Som voksen så er man regel avhengig av å si ifra selv til legen.  Jeg hadde også stort ønkse om å klare meg selv og var for stolt til å innrømme overfor foreldrene mine at jeg ikke klarte meg. Jeg tviler på at jeg er den eneste. Som voksen så ønkser man som regel å klare seg selv. 

Vet også om mange som først får symptomene for alvor når de får barn. 

Anonymkode: f3e95...785

Ja, skammen er verst og kan føre til isolasjon i tillegg. Man vil jo ikke at andre skal se hvor "ubrueklig" man er. Husker jeg løy om både å ha bestått eksamner jeg ikke møtte til, forsov meg til og at jeg hadde kommet meg gjennom ulike semestre når jeg bare hadde sluttet. Fy faen! Huff.

Anonymkode: dbbb5...b2c

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ja, skammen er verst og kan føre til isolasjon i tillegg. Man vil jo ikke at andre skal se hvor "ubrueklig" man er. Husker jeg løy om både å ha bestått eksamner jeg ikke møtte til, forsov meg til og at jeg hadde kommet meg gjennom ulike semestre når jeg bare hadde sluttet. Fy faen! Huff.

Anonymkode: dbbb5...b2c

Samme gjorde jeg. Selvsagt det dummeste jeg kunne gjøre. Hadde jeg vært ærlig så hadde problemene blitt ganget opp tidligere.  

Anonymkode: f3e95...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Forhåpentligvis blir det bedre.

Kvinner ha feks et annet uttrykk ved adhd og. Det er full kaos i hodet, men man ser det ikke nødvendigvis utenpå. Da er det vanskeligere å se. Er de intelligente i tillegg, og lærer lett, kan de godt klare seg gjennom skolen i tillegg uten at det ryker av karakterene deres.

Dessuten er det mange som får symptomer først senere, når de flytter ut, og rammene rundt dem ikke er der lenger. Og da ser man det plutselig.

Anonymkode: dbbb5...b2c

Det var det som skjedde for meg. Altså, jeg hadde ocd/tvangstanker siden jeg var lite barn (adhd), og var veldig var for kritikk og overdrevent engstelig for avvisning. Men det vistes ikke på utsiden, sånn bortsett fra en periode med utagering og humørsvingninger. 

Jeg kom meg greit gjennom grunnskolen og vgs, med helt ok karakterer - og ekstremt mye angst som hadde bygget seg opp etter mange år med maskering. Så om arbeidslivet, og masken slo forsiktig sprekker. Jeg ble mer og mer vanskelig å ha med å gjøre, og jeg utagerte mye med alkohol og flyktig sexliv. Den gang trodde jeg at det var en flukt, men etter jeg skjønte jeg hadde adhd, forstod jeg at det var dopamin.

Havnet i mye konflikter, som også sleit meg veldig ut. Jeg prøvde å leve i takt med samfunnets forventinger; jobbe, være sosial, være med på "alt", bo i kollektiv i 20 årene. Jeg gjorde det, og brant meg helt ut.  Når man har maskert siden barnehage så forstår man ikke lenger hva som er hva. Man fortsetter bare slik man har gjort i 25 år, og symptomene på galskapen er mer synlig for andre enn seg selv. For det er virkelig ikke lett å se seg selv. 

Udiagnosert/ubehandlet adhd har i stor grad ødelagt livet mitt. 

Anonymkode: 7cc25...241

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tror dessverre mye kan gå galt underveis, som rus, i verste fall, og fengsel. I andre tilfeller vet jeg at man kan rammes av angst og depresjon. Er selv i sistnevnte kategori.

Når man ikke får hjelp tidlig med adhd er det fort gjort at man ved sammenligning begynner å se på seg selv som ubrukelig. Andre rundt en studerer og kommer i jobb, mens man selv soser, forsover seg, skulker universitet, bytter studier, fullfører aldri, bytter jobber, flytter, har dårligere økonomi. Til slutt føler man seg elendig, lurer på hvorfor man er lat og udisiplinert og det går utover selvbildet.

Det går fint med mange av oss, men kampen er unødvendig og skaper mye stress. Når man til slutt får hjelp, tenker man jo at alt kunne vært enklere med hjelp fra begynnelsen av.

Anonymkode: dbbb5...b2c

Det er dessverre noe som kan skje.

Jeg leser en del her som deler sine erfaringer med hvordan ADHD påvirker livet.

Det finnes både likheter og ulikheter mellom autisme og ADHD, men noe felles er hvordan mange nevrotypiske ikke har forståelse for dette.

ADHD og autisme kan dele genetiske koblinger.

Det hadde vært interessant å sammenligne hvordan maskering kan variere mellom diagnosene. Men det kan sikkert tas opp i en annen tråd.

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Det var det som skjedde for meg. Altså, jeg hadde ocd/tvangstanker siden jeg var lite barn (adhd), og var veldig var for kritikk og overdrevent engstelig for avvisning. Men det vistes ikke på utsiden, sånn bortsett fra en periode med utagering og humørsvingninger. 

Jeg kom meg greit gjennom grunnskolen og vgs, med helt ok karakterer - og ekstremt mye angst som hadde bygget seg opp etter mange år med maskering. Så om arbeidslivet, og masken slo forsiktig sprekker. Jeg ble mer og mer vanskelig å ha med å gjøre, og jeg utagerte mye med alkohol og flyktig sexliv. Den gang trodde jeg at det var en flukt, men etter jeg skjønte jeg hadde adhd, forstod jeg at det var dopamin.

Havnet i mye konflikter, som også sleit meg veldig ut. Jeg prøvde å leve i takt med samfunnets forventinger; jobbe, være sosial, være med på "alt", bo i kollektiv i 20 årene. Jeg gjorde det, og brant meg helt ut.  Når man har maskert siden barnehage så forstår man ikke lenger hva som er hva. Man fortsetter bare slik man har gjort i 25 år, og symptomene på galskapen er mer synlig for andre enn seg selv. For det er virkelig ikke lett å se seg selv. 

Udiagnosert/ubehandlet adhd har i stor grad ødelagt livet mitt. 

Anonymkode: 7cc25...241

Veldig trist å lese. Håper ting går bedre nå. Men jeg kjenner meg dessverre igjen i mye av det du skriver. 

Anonymkode: f3e95...785

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (5 minutter siden):

Det er dessverre noe som kan skje.

Jeg leser en del her som deler sine erfaringer med hvordan ADHD påvirker livet.

Det finnes både likheter og ulikheter mellom autisme og ADHD, men noe felles er hvordan mange nevrotypiske ikke har forståelse for dette.

ADHD og autisme kan dele genetiske koblinger.

Det hadde vært interessant å sammenligne hvordan maskering kan variere mellom diagnosene. Men det kan sikkert tas opp i en annen tråd.

 

Ja, det er selvfølgelig spennende og det kommer nok også an på personlighetstype, selvfølgelig, og også settinger.

Nei, nevrotypiske forstår det ikke. De kan jo kjenne seg igjen, siden alt dette er menneskelige trekk. Problemet er jo at intensiteten er annerledes, og ved adhd i hvert fall, hukommelsen. Mange ganger hører man - ja, det er jo kjedelig, men det må jo gjøres. Så jeg er alltid bare litt latere enn andre, som tenker at de igjen er mindre late enn meg. Og bra for dem, hvis de føler seg bedre av det, eller tenker at foreldrene mine har skjemt meg bort ved å gjøre alt for meg eller hva de nå tenker av usanne ting.

Og hvis man har denne bevisstheten om det sosiale, så er det selvfølgelig fordelaktig å ikke la omgivelsene se deg på en sånn måte at de kan dømme deg. Og det finnes det masse mekanismer for å unngå.

Anonymkode: dbbb5...b2c

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, nevrotypiske forstår det ikke. De kan jo kjenne seg igjen, siden alt dette er menneskelige trekk. Problemet er jo at intensiteten er annerledes, og ved adhd i hvert fall, hukommelsen. Mange ganger hører man - ja, det er jo kjedelig, men det må jo gjøres. Så jeg er alltid bare litt latere enn andre, som tenker at de igjen er mindre late enn meg. Og bra for dem, hvis de føler seg bedre av det, eller tenker at foreldrene mine har skjemt meg bort ved å gjøre alt for meg eller hva de nå tenker av usanne ting.

Og hvis man har denne bevisstheten om det sosiale, så er det selvfølgelig fordelaktig å ikke la omgivelsene se deg på en sånn måte at de kan dømme deg. Og det finnes det masse mekanismer for å unngå.

Det er nok derfor mange maskerer seg. Folk vil kanskje ikke forstå, men jeg tror at kunnskapen kan bli bedre og mer formidlet til allmennheten.

Autisme og ADHD er to av de vanligste diagnosene hos barn, noe som gjør det enda viktigere med informasjon for folk som jobber i omsorgsyrker. Hadde vært bra om alle kunne lært mer om diagnosene, men det er ikke veldig realistisk og noe man ikke kan forvente av alle.

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (2 minutter siden):

Det er nok derfor mange maskerer seg. Folk vil kanskje ikke forstå, men jeg tror at kunnskapen kan bli bedre og mer formidlet til allmennheten.

Autisme og ADHD er to av de vanligste diagnosene hos barn, noe som gjør det enda viktigere med informasjon for folk som jobber i omsorgsyrker. Hadde vært bra om alle kunne lært mer om diagnosene, men det er ikke veldig realistisk og noe man ikke kan forvente av alle.

Man lærer best ved å være nysgjerrig, ikke mistenksom. Det er jo mange som er det. Og de kommer ikke til å lære noe de ikke kan fra før av, og det er at de med slike diagnoser, som ikke har en åpenbar atferd, har "falske" diagnoser. Dem om det. Mistenksomhet er verst for dem som innehar den.

Anonymkode: dbbb5...b2c

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Samme gjorde jeg. Selvsagt det dummeste jeg kunne gjøre. Hadde jeg vært ærlig så hadde problemene blitt fanget opp tidligere.  

Anonymkode: f3e95...785

Edit: Rettet skrivefeil. 

Anonymkode: f3e95...785

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man lærer best ved å være nysgjerrig, ikke mistenksom. Det er jo mange som er det. Og de kommer ikke til å lære noe de ikke kan fra før av, og det er at de med slike diagnoser, som ikke har en åpenbar atferd, har "falske" diagnoser. Dem om det. Mistenksomhet er verst for dem som innehar den.

Anonymkode: dbbb5...b2c

Det viktigste er at folk i omsorgsyrker lærer om diagnosene på en grundig måte.

For å bli godt ivaretatt av helsepersonell, saksbehandlere osv. er det viktig at de har en forståelse som gjør at de kan gi et godt tilbud.

Det finnes mye nyttige svar her, men også en del skeptikere som deler sine meninger.

Jeg liker selv å diskutere og kanskje utfordre noen, fordi vi har lov til å ha våre meninger og stille spørsmål.

Men det finnes en grense på hva som er akseptabelt.