Innlagt på psykiatrisk,

[Gjest Gjest]

Bor du i Bergensområdet? Da lurer jeg på om det er noe som heter Amalie Skrams hus, som er et slags dagtilbud til tidligere psykiatrisk pasienter. Mener iallefall at det har vært det før...Jeg har jobbet på Sandviken sykehus og flere av pasientene der benyttet seg av det tilbudet.

[Hu i Svingen]

Bor dessverre ikke i området.

Har sjekka opp psykiatrisk team på nettet i kommunen jeg bor i, og de har endel tilbud, hvorvidt dette passer for meg vet jeg ikke.

Det står for eksempel ballgruppe for unge, hva er unge folk f.eks.?

Hobbygruppe hva består det i ?, hvis det er det samme som ergoterapi på psykistrisk er det ikke noe.

Jeg skal ta kontakt med dem på mandag og høre hva konkret tilbudet deres innebærer.

Ellers har jeg fått veldig mange gode innspill her, og er veldig takknemlig for det.

Takk alle sammen !

:kys_2:

←

Bra at du snakker med dem og sjekker ut tilbudene de har. Ellers synes jeg det er for dårlig at mennesker i din situasjon skrives ut uten noen oppfølging.

Håper du finner noe som passer, kom gjerne med oppdatering!

[strilen]

Bra at du snakker med dem og sjekker ut tilbudene de har. Ellers synes jeg det er for dårlig at mennesker i din situasjon skrives ut uten noen oppfølging.

Håper du finner noe som passer, kom gjerne med oppdatering!

←

Har vært i kontakt med psykiatrisk team i dag. De hadde noen tilbud som kanskje kunne passe til meg, men det betydde at jeg klarte å fungere i en hobby-gruppe der det er brukere som trenger mye oppfølging og hjelp.

Hallo ? Jeg er jo ikke innvalid ! Jeg blir så frustrert over at i psykiatrien skal alt dreie seg om teite tove-ull-sokker-aktiviteter, tre perler på en snor eller drepe et leire-stykke OG steke vaffler.

Jeg er ikke en slik type i det hele tatt, og trenger hjernetrim.

De kunne gjerne ha satt meg til skrivebordsarbeid, men det kan de ikke pga. taushetsplikten.

Jeg synest ikke det er rart at mange med psykiske problem ender opp igjen på sperret post etter kort tid ute. Det mangler jo totalt tilbud til oss som er litt mer enn normalt oppegående.

[Gjest Gjesta]

Har ingen gode råd å komme med, ville bare si at jeg har vært i samme situasjon som du er i nå og jeg skjønner hvor frustrerende det er. De dagtilbudene som finnes de fleste steder, er ganske håpløse synes jeg. Man får ikke akkurat så god selvfølelse av å sitte og brodere eller strikke sokker dagen lang på et slikt senter. Jeg vil gjerne behandles som om jeg faktisk har en hjerne, for hodet forsvinner ikke selv om følelser og sånt går litt i stå. Det jeg har gjort de siste gangene jeg har vært innlagt, har vært å sørget for å bli kjent med mennesker jeg kommer godt overens med på avdelinga. Da har vi vært flere med felles skjebne når vi ble skrevet ut og har funnet på ting/fritidssysler i lag. Fungerer bra for meg, for av en eller annen grunn syns jeg det er veldig lett å bli kjent med medpasientene på avdelinga, men er ikke sikkert det fungerer for alle. Uansett vil jeg ønske det lykke til videre, og jeg håper du finner en løsning som fungerer for deg.

[Gjest gjest1]

Om du ikke har noen å snakke med så skal kommunene ha psykiatrisk sykepleier.. ellers så skal det kunne være dagbehandlingsenheter rundt i distriktene.

Om det ikke er bare sosiale aktiviteter du er ute etter (så du nevnet hjerne trim) så kan du spille Suduko, lage hjemmeside, pusse opp huset/leiligheten, gå tur, gå på ski, stå på slalåm, besøke ei gammel tante el noe sånnt, skrive brev, besøke venner...

Uff, det ver egentlig ganske kjedelige forslag, er vel ikke alltid man har så tiltak heller..

hmm.. sette i blider i album.. skrive dikt, spille musikk, se favoritt filmen.

Men det viktigste er vel å få noe å gjøre. Få noen faste rutiner i dagliglivet.. Men det er så tomt i tenkeboksen min gitt.

[Gjest vimse]

Jeg satt og tenkte på, organisasjonsarbeid da, på frivilig basis? Som røde kors, blå kors, og slike ting? Du har jo selv god arbeidserfaring, og en god dose livserfaring, som kan være nyttig i et slikt arbeid?

[Gjest Gjest]

Vil bare forsvare tilbudet fra det offentlige littegranne her.

Har vært i samme situasjon selv og opplevde at vaffel-steking, strikking, toving etc. var veldig kjedelig og nedverdigende syns jeg. Men fikk en kjempegod samtale med psykriatisk sykepleier som fikk meg til å se på det på en helt annen måte. Hovedsaker er ikke HVA du gjør eller HVORDAN du gjør det. Det er AT du gjør det, fordi etterhvert vil man føle samhørighet med de man er sammen med, man føler at man har et sted å høre til!!

Jeg oppfattet det første innlegget ditt dithen at ensomheten var det verste, og da er det jo et godt tiltak.

Vet at det ikke er så enkelt, men møt opp med ett åpent sinn og let etter positive sider ved det.

Lykke til

[Gjest Gjest]

..hvis du er ensom OG vil ha noe hjernemat, så kan du jo melde deg på et kurs..?! F.eks. ta et fag på universitetet (hvis du bor nært et slikt) i noe som interesserer deg, lær et nytt språk, etc.. Da kanskje du får deg en kollokvie som du treffer, og kanskje det utvikler seg til vennskap? Du trenger jo ikke absolutt å velge et tre-perler-på-en-snor-kurs hvis det ikke er det du interesserer deg for.. Bare sørg for å velge noe som involverer å treffe andre folk..

Jeg har også vært psykiatrisk pasient "med hjerne", og kan forstå at du kan bli utålmodig hvis du har falt mellom to stoler - for ressurssterk til at du trenger det opplegget som tilbys (eller at noen ser du trenger det), men for ressurssvak til å bare knipse i hendene og skaffe deg venner og føle deg bra sånn over natten..

Nå har jeg aldri gått på et sånt dagsenter, så jeg vet ikke mye om "nivået på folk" (eh, uff da) der. Men har vært psykiatrisk dagpasient, der var alle typer - også godt utdannede, vennlige, morsomme og smarte folk. (Men sosial omgang utenom terapien var forbudt - men jeg tenkte nevne muligheten for at du kanskje tross alt kan finne igjen noen av disse på diverse dagtilbud? De må vel også gjøre av seg noe sted? (Selv gjorde jeg av meg selv i diverse dansesaler, skiløyper og hos venner.))

Tror også siste innlegger har et poeng - i at det viktigste akkurat i begynnelsen er AT man gjør noe, kommer seg ut og treffer folk.. At det kanskje er bedre å gjøre det som en start, enn å gjøre ingenting? At det er bedre å møte en del folk som kanskje IKKE er tunet inn på akkurat din frekvens, som IKKE er din sjelevenn, men som tross alt er mennesker du kan treffe, hyggelige mennesker? Så kan det hende du kommer over noen blinkende diamanter etterhvert som passer deg..

(Ikke for det altså, jeg har holdt meg litt unna en del psykiatriske venner og miljøer selv, fordi det blir litt vel mye sykdomsprat og syke tanker og ikke alltid like konstruktive holdninger til sin egen sykdom.. Det er godt å bli forstått, men for min del er det best å omgis av friske folk som trekker meg opp, ellers blir det fort til at jeg jobber med å trekke opp andre som har det (enda) verre.. Men dette varierer sikkert i ulike miljø)

Usj og æsj, mye selvfølger fra mine fingertupper i dag.

Håper du finner noe som funker for deg. La oss få vite? Ka du driv med?

klem

[strilen]

Har fått tilbakemelding fra psykiatrisk team på at jeg kan få begynne på en gruppe på torsdag ettermiddag. De forbereder og lager middag isammen, spiser sammen og har det sosialt noen timer. Dette er unge folk, så jeg håper at jeg vil trives her.

Ellers blir det mye soving for tida. Klarer ikke å bryte "ringen" og hadde nesten trengt en stemme som beordret meg til div. aktiviteter hjemme.

Prøver å ha kontakt med beste-venninnen min en 2-3 ganger i uken, og det er et lyspunkt.

Takker alle på denne tråden for alle råd og tips, det varmer virkelig at så mange bryr seg !

[Gjest vimse]

Så fint! Håper du vil trives i den gruppen!!! Lykke til!!!

[Tiit]

Det jeg sliter litt med er å interessere meg for håndarbeid, maling og slike aktiviteter. Er så totalt blottet for evner og anlegg for slike ting og føler derfor at det ikke gir meg noe, det blir bare rot liksom uansett hva jeg prøver meg på.

Prøvde litt på ergoterapi på psykiatrisk, men det ble bare rot.

Gjemte det vekk i en krok, orket ikke ta det med hjem engang.

Det å finne på noe som interesserer og kan gi meg noe. Det er liksom det som mangler.

Selv om vi har psykiske problem så har vi hodet på plass. Tanker, sanseinntrykk og følelser er bare ikke der de burde være, de er på en måte feilkoblet en periode.

Det er kortslutning i hodet.

Uff da, dette ble skrekkelig formulert. men det er slik jeg har det akkurat nå.

Er veldig alene. Ble utskrevt på torsdag, satt alene hele fredag, mesteparten i dag. Og storparten i morgen. Mandag blir jeg alene. Tirsdag skal jeg til fastlegen , og onsdag skal jeg til psykologen. Men utover det er jeg stort sett alene.

Det føles feil å bli utskrevet til så mye alenehet, det burde være et apparat som hjalp en ,  ellers tror jeg det er veldig lett å bli innlagt igjen. For jeg vet jo hva som skal til for å bli det igjen.

←

Når du er hos legen må du forteller hvordan du har det, og be om å bli henvist til den lokale psykiatritjenesten. De jobber ute i "felten".. Drar hjem til folk, og tar med folk ut. Snakker med, og hjelper til med å sette i kontakt med nødvendige instanser. Har kjennskap til lokale tiltak som kan være fine for deg.

[Tiit]

Skrev desverre innlegg før jeg hadde lest hele tråden. Høres ut som om du er igang med noe bra. Lykke til!