Dere autister; hvorfor maskerer dere?

[Martelè]

Gjør dere såkalt "masking" fordi dere er redd for å være dere selv, eller er det andre grunner bak valget du har tatt?

[AnonymBruker]

Du har vel fått med deg hvordan folk som er annerledes blir behandlet av den gemene hop? 

Anonymkode: 48030...b94

[AnonymBruker]

For å passe inn sosialt, erfaringsmessig synes folk jeg er kjemperar om jeg ikke gjør det.

De synes jeg er rar, uansett, men det er lettere å få innpass ved lunsjbordet når jeg ikke snakker om min sære, store interesse og isteden sier de samme tingene som dem på ca samme måte.

Anonymkode: 9df96...1ba

[AnonymBruker]

Hos meg går det automatisk. Jeg tenker ikke over på hvorfor i hverdagen. Er vel for å tilpasse meg, og kunne mer blande inn kanskje 🤔

Blir utslitt av det. Er litt «flink pike» i det også. 

Anonymkode: d914e...fd1

[AnonymBruker]

Fordi folk rundt meg ikke vil høre på meg snakke om hest i mange timer. 

Anonymkode: ede74...16d

[Martelè]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hos meg går det automatisk. Jeg tenker ikke over på hvorfor i hverdagen. Er vel for å tilpasse meg, og kunne mer blande inn kanskje 🤔

Blir utslitt av det. Er litt «flink pike» i det også. 

Anonymkode: d914e...fd1

Er denne automatikken et resultat av langvarig maskering eller er det bare et naturtalent for å si det på en fin måte? 

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg er autist, men jeg har jo SKJØNT at folk flest ikke har lyst til å diskutere det superspennende 400 millioner år gamle fossilet de nettopp oppdaget på Grønland med meg, liksom... 

Anonymkode: 947d5...c1c

[AnonymBruker]

Fordi det er så slitsom å forsøke og forklare sannheten til folk. Det er for komplekst. Folk flest tenker veldig rett frem er min erfaring. De kjører også mye på vanetenk dvs at de tenker i de samme banene hele tiden. Derfor blir det bare for komplisert å være ærlig og prøve å være meg selv. Jeg hadde tatt alt for mye plass.

Min hjerne er nemlig ikke slik, jeg ser hele tiden nye sammenhenger og blir ikke redd for følelsen av å ikke vite hva virkeligheten er. Tvert i mot synes jeg det er spennende. Jeg kan sitt i mange timer å bare tenke, fundere og obervere mitt eget sinn, kjeder meg egentlig aldri når jeg bare får være i fred. Virker som om de fleste "neuro-typsike" ikke har samme tankeaktivitet og at de tvert i mot blir overstimulert av å tenke for mye og for komplekst.

Anonymkode: 3b3a9...bb1

[AnonymBruker]

Jeg begynte å gjøre det lenge før jeg visste hva autisme eller maskering var for noe. Jeg har hatt behov for å grave en del i disse tingene for å komme meg opp igjen fra noen ganske mørke steder, og det jeg ser nå som voksen er at jeg har levd etter i alle fall to vonde "sannheter" så lenge jeg kan huske. For det første: Det finnes alltid ett riktig og ett/mange gale alternativer når jeg tar valg i sosiale situasjoner, og det jeg naturlig ville ha gjort er stort sett aldri riktig. Og for det andre, jeg kan ikke stole på det jeg sanser og opplever. For det er ikke riktig, det heller.

Erfaringen min som barn var gang på gang at når jeg gjorde det som var naturlig for meg, så trakk folk seg unna, de lo av meg, de ignorerte meg. Jeg forstod at jeg hadde gjort noe feil, men jeg forstod ikke hva. Så jeg begynte å observere andre, jeg så etter mønstre, laget meg regler og oppskrifter, og brukte dem for å dekke over det jeg egentlig var. Sosiale situasjoner ble redusert til å følge reglene og gjøre ting riktig. Og jeg opplevde gang på gang at jo mer jeg gjorde dette, jo mindre meg jeg var, jo mer tolerert ble jeg. Og jeg opplevde å komme gråtende til foreldre og lærere fordi lyden i klasserommet eller lysene på kjøpesenteret gjorde fysisk vondt, fordi jeg knapt klarte å tenke eller snakke, og få høre at ja, det er mye lyd her, og det er litt ubehagelig, men man må bare leve med det. Eller jeg fikk beskjed om at jeg måtte se på andre når jeg snakket med dem, for da får man bedre med seg hva som blir sagt. Jeg visste innerst inne, da som nå, at jeg lytter MYE bedre hvis jeg ikke har øyenkontakt, men verken jeg eller de voksne rundt meg klarte å se for oss at vi kanskje ikke opplever verden på samme måte. Så i stedet så jeg det som bevis på at det jeg følte og opplevde ikke var riktig, og jeg lagde meg regler. Dette skal tåles, dette skal skjules. Det føltes ikke som et valg. Det føltes som overlevelse. 

Det som derimot føles som et valg, er å nå hente alt sammen, alle reglene, opp i lyset, og få et aktivt forhold til dem. Se på hver enkelt regel jeg har, og spørre meg selv: Hvorfor gjør jeg dette? Trenger jeg det? Hva skjer om jeg lar være, eller gjør noe annet? Noen ting holder jeg på, ikke lenger som skamfylte nødvendigheter, men som ferdigheter jeg tross alt har lært meg og som er nyttige for meg. Men jeg tror ikke lenger at det kun finnes én korrekt måte å være sosial på. Noen ting gir jeg slipp på, og opplever at det går fint, at jeg har det bedre uten. Og jeg har blitt flink til å sette grenser for meg selv, fordi det er så enormt nødvendig. Jeg har ikke som mål å slutte å maskere, men jeg har som mål å ikke gjøre det fordi jeg ønsker å utslette meg selv. Å grunnleggende sett ha det greit med den jeg er.

Identitet er, og vil nok alltid være, veldig komplisert, men jeg har sterkere og finere vennskap enn jeg noen gang har hatt, og jeg vet at det er fordi jeg for første gang føler at det er meg folk blir kjent med. Det er så enormt sterkt, og så enormt fint!

Anonymkode: 01b1d...523

[AnonymBruker]

Martelè skrev (1 time siden):

Gjør dere såkalt "masking" fordi dere er redd for å være dere selv, eller er det andre grunner bak valget du har tatt?

Jeg tenker at maskering er ren intelligens. Det er noe man gjør for å passe inn i flokken, og ikke lage uro, altså det søker harmoni. 

At det er slitsomt er kostnaden for å ikke bli utstøtt. 

Evolusjonsmessig er det livsfarlig å bli utstøtt, vi er flokkdyr, og å bli utestengt kan bety at du mister beskyttelse og blir tatt av rovdyr. For å zoome helt ut. Derfor kler ungdommer seg likt, for å bli akseptert. Og derfor er det så traumatisk å bli mobbet. 

Anonymkode: 7fb99...bac

[Kassettspiller]

Martelè skrev (På 29.7.2024 den 17.48):

Gjør dere såkalt "masking" fordi dere er redd for å være dere selv, eller er det andre grunner bak valget du har tatt?

Fordi jeg ønsker å holde på en jobb.

Jeg er nok litt redd for å være meg selv. Man har blitt fortalt hvordan man skal oppføre seg og at alt annet er uakseptabelt. Jeg opplever også flere reaksjoner når jeg ikke maskerer meg og det er veldig ubehagelig.