Når familien både svikter deg og tar avstand

[AnonymBruker]

De sa og gjorde stygge ting og har i etterkant tatt helt avstand, vært kald og som før, oppfører seg som jeg gjorde noe. Kan med sikkerhet si dette kom plutselig og noen rundt meg var i sjokk når de hørte hva som ble sagt og like forvirret som meg. Er en historie i familien hvor jeg alltid har blitt behandlet annerledes av faren min helt siden barndom (han er mer hard, mer sint og lite tålmodighet) og blitt snakket ned til og blitt utestengt av flere i nær familie.  Har en lammende angst lidelse som jeg siden barn prøver gjemme for folk er mer dømmende enn støttende. Har vel alltid måtte bare godta hva enn som blir sagt og gjort for det slår hardt tilbake ved å prøve si noe (som jeg prøvde i fjor) 
Sliter veldig med hva som skjedde for ting gikk raskt nedover i livet mitt. Livet var allerede tøft og de visste dette men de hylte og kjeftet og brydde seg ikke om at helsen var dårlig og jeg ba om de please kunne stoppe for hadde nettopp kollapset i dusjen og var svimmel men de ville ikke høre. Bare fortsatte å kjøre over, vri på alt jeg sa. Ringte én person for å men ble plutselig "angrepet" av flere da de virkelig foret hverandre med sinne og stress som ble lagt på meg. 

Var traumatisk og det trigget traume fra barndom og jeg var så sjokkert og kjempe lei meg. Disse 2 personene er arrogante og har det ikke i seg å føle skyld eller anger. Har i 1 år håpet og ønsket hvert fall én av dem skulle ta kontakt og si de angrer og unnskyld.

husker så godt hvor ondskapsfulle de var og de som overhørte samtalen trodde noe ekstremt hadde skjedd men jeg var syk og på sykehus og hadde ikke hatt kontakt med dem. 

Går rundt og føler både en ekstrem sinne og tristhet. Hvordan klare noe sånt her?  
Hvordan kan nær familie være så slem. Være så dobbelmoralsk. Bry seg så lite. 

Vær så snill og ikke skriv stygge svar på dette innlegget.
Ingen burde gjøre dette mot familie og hvert fall ikke når de er innlagt på sykehus. 
helsen Ble mye verre pga stresset og ca 1 uke etter jeg forlot sykehuset fikk jeg hjertestans hvor de sa grunnen var for stor belasting på en allerede underernært kropp og sliten hjerte ( husker lite) . Legene spurte om noe spesielt hadde skjedd i det siste. Hva kan man si….. 
 

Anonymkode: 7370b...cdd

[AnonymBruker]

Tror du skal være glad for at de tar avstand, dette er åpenbart ikke folk du har behov for i livet ditt, familie eller ei.

Anonymkode: e358a...cbf

[AnonymBruker]

Søk hjelp og støtte andre steder, og ta avstand til de til du føler deg sterk nok til å ta et oppgjør med de. Nå er tiden kanskje ikke inne for det 

Anonymkode: c092f...fcd

[AnonymBruker]

De mennesker som er onde mot deg og oppfører seg som om du har gjort noe galt holder du deg unna.

Dette er ikke frisk og sunn oppførsel. Bare vær glad 'de' holder seg unna. Du har det bedre uten. 

Du bestemmer hvem som er i livet ditt! 

Anonymkode: 6e79a...0db

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon. Jeg var i en alvorlig livskrise (ble innlagt) så døde mannen min dagen før jeg skulle skrives ut. Hadde vært innlagt i 2 uker. 

I den situasjonen sviktet foreldrene mine meg på en måte som gjør at jeg den dag i dag, mange år etter får panikkangst når noen kommer for nære. De tok fra meg alt som heter tillit. Jeg har alltid hatt vanskeligheter med helt nære relasjoner, men aldri kjent på ren og skjær angst som nå. Attpåtil nekter de å snakke med meg, og legger alt ansvaret på meg.

Jeg var så desperat etter råd og hjelp, og de nektet å snakke med meg, jeg fikk en helt vannvittig reaksjon og sendte haugevis av sms, først sint, så bedene, anklagene, til slutt helt hysterisk raseri.

At de fortsatte å ignorere meg, i den situasjonen jeg var i. Greit, jeg er absolutt ikke stolt over de sms'ene, men jeg skjønte ikke at de var sikt i det hele tatt før de bare sluttet å  ta tlf og svare på mld. Og jeg ble galere og galere. Det som er viktig er at dette er fullstendig UTYPISK meg, jeg har aldri utagert mot dem før, selv om jeg ofte har følt meg veldig dårlig behandlet.

Jeg sliter veldig med å komme over at de bare kuttet meg ut slik, jeg var helt seriøst redd for at jeg ikke skulle orke mer, jeg tenker ofte på om det aldri slo dem, jeg tryglet å bli hørt, vi hadde et selvmord i r familie for noen år siden. Jeg har ikke truet eller forsøkt, jeg er ikke en person som bruker mine følelser mot andre slik. Men jeg lurer inni meg på hvordan de ikke kunne være redd for jeg skulle dø.

For meg er ikke det å ikke ha kontakt som er gale, det er egentlig veldig fredelig og hadde uansett vært nødvendig for at jeg skulle kunne ta i mot behandling. Har vært lenge uten kontakt før, og det har vært gode perioder for meg

 Men å bli skjøvet ut på denne måten, det er helt forferdelig. Jeg hadde aldri greid å avvise min egen datter slik, tror ikke jeg hadde greid det med min mor engang tidligere.

Men nå forsøker jeg å sette pris på roen og fraværet av drama og mulighetene det gir meg, eller vil forhåpentligvis etterhvert som jeg blir bedre.

Beklager, det var ikke meningen å kjøpe tråden din, jeg ble så trigget av å skrive at jeg klarte ikke stoppe. Før dere tror jeg er helt koko, så er jeg ikke det, det de har gjort er noe som "alle" vet man bare ikke gjør. Men jeg klarer ikke snakke om det, og jeg makter ikke møte andre i familien og kanskje få spørsmål, da tro jeg jeg får sammenbrudd. Selv sier de aldri noe så jeg tror ikke engang noen vet det. Det er ganske vondt det og, at jeg har blitt så syk, og ingen vet det engang

 

Igjen beklager kupping. Jeg håper du får ro og finner fred i deg selv til slutt, det tror jeg er eneste løsning, mennesker som har gitt deg slike traumer og uten å anerkjenne det, er livsfarlig å ha for nær er min erfaring. 

Jeg er heller ikke villig til å  bruke knapp og verdifull tid i terapi for å tåle mennesker som har gjort meg så vondt, hvorfor i alle dager skulle du ønske det? De fortsetter jo bare, så lenge de ikke virkelig er lei seg for hva de har gjort, og det høres ikke slik ut.

 

 

Anonymkode: 22027...0d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

De sa og gjorde stygge ting og har i etterkant tatt helt avstand, vært kald og som før, oppfører seg som jeg gjorde noe. Kan med sikkerhet si dette kom plutselig og noen rundt meg var i sjokk når de hørte hva som ble sagt og like forvirret som meg. Er en historie i familien hvor jeg alltid har blitt behandlet annerledes av faren min helt siden barndom (han er mer hard, mer sint og lite tålmodighet) og blitt snakket ned til og blitt utestengt av flere i nær familie.  Har en lammende angst lidelse som jeg siden barn prøver gjemme for folk er mer dømmende enn støttende. Har vel alltid måtte bare godta hva enn som blir sagt og gjort for det slår hardt tilbake ved å prøve si noe (som jeg prøvde i fjor) 
Sliter veldig med hva som skjedde for ting gikk raskt nedover i livet mitt. Livet var allerede tøft og de visste dette men de hylte og kjeftet og brydde seg ikke om at helsen var dårlig og jeg ba om de please kunne stoppe for hadde nettopp kollapset i dusjen og var svimmel men de ville ikke høre. Bare fortsatte å kjøre over, vri på alt jeg sa. Ringte én person for å men ble plutselig "angrepet" av flere da de virkelig foret hverandre med sinne og stress som ble lagt på meg. 

Var traumatisk og det trigget traume fra barndom og jeg var så sjokkert og kjempe lei meg. Disse 2 personene er arrogante og har det ikke i seg å føle skyld eller anger. Har i 1 år håpet og ønsket hvert fall én av dem skulle ta kontakt og si de angrer og unnskyld.

husker så godt hvor ondskapsfulle de var og de som overhørte samtalen trodde noe ekstremt hadde skjedd men jeg var syk og på sykehus og hadde ikke hatt kontakt med dem. 

Går rundt og føler både en ekstrem sinne og tristhet. Hvordan klare noe sånt her?  
Hvordan kan nær familie være så slem. Være så dobbelmoralsk. Bry seg så lite. 

Vær så snill og ikke skriv stygge svar på dette innlegget.
Ingen burde gjøre dette mot familie og hvert fall ikke når de er innlagt på sykehus. 
helsen Ble mye verre pga stresset og ca 1 uke etter jeg forlot sykehuset fikk jeg hjertestans hvor de sa grunnen var for stor belasting på en allerede underernært kropp og sliten hjerte ( husker lite) . Legene spurte om noe spesielt hadde skjedd i det siste. Hva kan man si….. 
 

Anonymkode: 7370b...cdd

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er i en lignende situasjon. Jeg var i en alvorlig livskrise (ble innlagt) så døde mannen min dagen før jeg skulle skrives ut. Hadde vært innlagt i 2 uker. 

I den situasjonen sviktet foreldrene mine meg på en måte som gjør at jeg den dag i dag, mange år etter får panikkangst når noen kommer for nære. De tok fra meg alt som heter tillit. Jeg har alltid hatt vanskeligheter med helt nære relasjoner, men aldri kjent på ren og skjær angst som nå. Attpåtil nekter de å snakke med meg, og legger alt ansvaret på meg.

Jeg var så desperat etter råd og hjelp, og de nektet å snakke med meg, jeg fikk en helt vannvittig reaksjon og sendte haugevis av sms, først sint, så bedene, anklagene, til slutt helt hysterisk raseri.

At de fortsatte å ignorere meg, i den situasjonen jeg var i. Greit, jeg er absolutt ikke stolt over de sms'ene, men jeg skjønte ikke at de var sikt i det hele tatt før de bare sluttet å  ta tlf og svare på mld. Og jeg ble galere og galere. Det som er viktig er at dette er fullstendig UTYPISK meg, jeg har aldri utagert mot dem før, selv om jeg ofte har følt meg veldig dårlig behandlet.

Jeg sliter veldig med å komme over at de bare kuttet meg ut slik, jeg var helt seriøst redd for at jeg ikke skulle orke mer, jeg tenker ofte på om det aldri slo dem, jeg tryglet å bli hørt, vi hadde et selvmord i r familie for noen år siden. Jeg har ikke truet eller forsøkt, jeg er ikke en person som bruker mine følelser mot andre slik. Men jeg lurer inni meg på hvordan de ikke kunne være redd for jeg skulle dø.

For meg er ikke det å ikke ha kontakt som er gale, det er egentlig veldig fredelig og hadde uansett vært nødvendig for at jeg skulle kunne ta i mot behandling. Har vært lenge uten kontakt før, og det har vært gode perioder for meg

 Men å bli skjøvet ut på denne måten, det er helt forferdelig. Jeg hadde aldri greid å avvise min egen datter slik, tror ikke jeg hadde greid det med min mor engang tidligere.

Men nå forsøker jeg å sette pris på roen og fraværet av drama og mulighetene det gir meg, eller vil forhåpentligvis etterhvert som jeg blir bedre.

Beklager, det var ikke meningen å kjøpe tråden din, jeg ble så trigget av å skrive at jeg klarte ikke stoppe. Før dere tror jeg er helt koko, så er jeg ikke det, det de har gjort er noe som "alle" vet man bare ikke gjør. Men jeg klarer ikke snakke om det, og jeg makter ikke møte andre i familien og kanskje få spørsmål, da tro jeg jeg får sammenbrudd. Selv sier de aldri noe så jeg tror ikke engang noen vet det. Det er ganske vondt det og, at jeg har blitt så syk, og ingen vet det engang

 

Igjen beklager kupping. Jeg håper du får ro og finner fred i deg selv til slutt, det tror jeg er eneste løsning, mennesker som har gitt deg slike traumer og uten å anerkjenne det, er livsfarlig å ha for nær er min erfaring. 

Jeg er heller ikke villig til å  bruke knapp og verdifull tid i terapi for å tåle mennesker som har gjort meg så vondt, hvorfor i alle dager skulle du ønske det? De fortsetter jo bare, så lenge de ikke virkelig er lei seg for hva de har gjort, og det høres ikke slik ut.

 

 

Anonymkode: 22027...0d5

Stakkars stakkars dere ❤️ Selv hadde jeg en liknende opplevelse, men "ble tatt inn i varmen igjen", noe jeg skulle ønske jeg ikke hadde blitt. Min pappa var stille og forholdt seg taus rundt konflikten. Når mamma døde våknet han opp og er verdens beste pappa. Jeg er så glad for at jeg i voksen alder på ny fikk en pappa som er der for meg følelsesmessig. Han har tatt avstand fra alt mamma har sagt og gjort mot oss barn, har også sagt at han ikke skal begraves sammen med henne blant annet. 

Man burde tåle sine barn, ikke bare kreve. Jeg er så inderlig lei meg for at dere har opplevd det dere har opplevd. Deres foreldre er dårlige foreldre, og dårligere enn de fleste andre. Det er ikke deres feil at dere sliter psykisk, og ingen burde klandre dere for det! Ønsker dere alt vel i fremtiden, jeg håper dere kan klare å få det godt. 

Anonymkode: 31dc3...d7c

[AnonymBruker]

Kutt all kontakt og se fremover, ikke bakover. Man kan ikke endre fortiden, ikke dvel med den.

Anonymkode: dcdf8...472

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

 

Stakkars stakkars dere ❤️ Selv hadde jeg en liknende opplevelse, men "ble tatt inn i varmen igjen", noe jeg skulle ønske jeg ikke hadde blitt. Min pappa var stille og forholdt seg taus rundt konflikten. Når mamma døde våknet han opp og er verdens beste pappa. Jeg er så glad for at jeg i voksen alder på ny fikk en pappa som er der for meg følelsesmessig. Han har tatt avstand fra alt mamma har sagt og gjort mot oss barn, har også sagt at han ikke skal begraves sammen med henne blant annet. 

Man burde tåle sine barn, ikke bare kreve. Jeg er så inderlig lei meg for at dere har opplevd det dere har opplevd. Deres foreldre er dårlige foreldre, og dårligere enn de fleste andre. Det er ikke deres feil at dere sliter psykisk, og ingen burde klandre dere for det! Ønsker dere alt vel i fremtiden, jeg håper dere kan klare å få det godt. 

Anonymkode: 31dc3...d7c

Takk for gode ord, jeg kjenner av og til akkurat som om jeg er utenfor verden på en måte, akkurat som jeg ikke helt fatter at verden ikke stopper, alle er jo opptatt med sitt, og selv om man har venner og voksne barn som vet noe, så får jeg meg ikke til å la dem få vite hvordan jeg har det, spesielt barna, de har jobbet så hardt, er på vei ut i verden, og det siste jeg ønsker er at de skal bekymre seg for meg. Så igjen tusen takk, det er utrolig hva fremmede på et forum kam utrette ❤️

 

Og så fint at pappaen din endelig våknet, og at du kunne ta imot ikke minst❤️

Anonymkode: 22027...0d5