Hvordan akseptere at man er en sånn ingen liker?

[AnonymBruker]

«Ingen» er sannsynligvis en overdrivelse, men spørsmålet består: Jeg vet egentlig ikke om noen som virkelig liker meg, og jeg ønsker råd om hvordan akseptere og tåle det. 

Jeg forstår hvorfor folk ikke liker meg, og selv om det er noe jeg jobber med, så får jeg det ikke helt bort. I tillegg er det jo sånn at man får bare en sjanse til å gjøre et førsteinntrykk, og få sjanser etter det om folk først har bestemt seg. 

Samtidig kan det være at noe av dette er gamle traumer som snakker, siden jeg har blitt fortalt i alle sammenhenger at ingen liker meg siden jeg var liten, av både foreldre, kjæreste/ektefelle, venner, på skolen og faktisk også i en periode på en tidligere jobb. 

Anonymkode: 15174...cd0

[AprilLudgate]

Beskriver de alle samme årsak?

Hva begrunner de det konkret med?

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 minutter siden):

Beskriver de alle samme årsak?

Hva begrunner de det konkret med?

Jeg har jo ikke spurt dem, såklart. Sjelden folk svarer ærlig på sånt. Men jeg vet grunnen. 

Anonymkode: 15174...cd0

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har jo ikke spurt dem, såklart. Sjelden folk svarer ærlig på sånt. Men jeg vet grunnen. 

Anonymkode: 15174...cd0

Hva tror du er grunnen? Og har de faktisk sagt det til deg? «Ingen liker deg punktum»?

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (Akkurat nå):

Hva tror du er grunnen? Og har de faktisk sagt det til deg? «Ingen liker deg punktum»?

Nei, de har ikke sagt det, men jeg merker at de unngår meg. Og jeg har ingen venner eller bekjente. Ingen som kontakter meg eller som svarer når jeg kontakter dem. Alene hele tiden. 

Så hvordan akseptere det?

Anonymkode: 15174...cd0

[Fjelltopp]

Ok, men hva er det du gjør da, siden folk ikke liker deg ?   Kan du forklare mer konkret ?  Er lettere å komme med råd når problemet er tydelig.

[AnonymBruker]

Fjelltopp skrev (1 minutt siden):

Ok, men hva er det du gjør da, siden folk ikke liker deg ?   Kan du forklare mer konkret ?  Er lettere å komme med råd når problemet er tydelig.

Ja, jeg forstår det, men det er ikke det problemet jeg trenger hjelp med. Det jobber jeg med i terapi. 

Jeg lurer på hvordan akseptere at jeg er ensom og mislikt. Det er litt slitsomt å gå rundt og være lei seg hele tiden. 

Anonymkode: 15174...cd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, jeg forstår det, men det er ikke det problemet jeg trenger hjelp med. Det jobber jeg med i terapi. 

Jeg lurer på hvordan akseptere at jeg er ensom og mislikt. Det er litt slitsomt å gå rundt og være lei seg hele tiden. 

Anonymkode: 15174...cd0

Hva med å tilbringe tid med dyr? Dyr dømmer ikke slik mennesker gjør.

Selv har jeg Asperger og synes ofte det kan være vanskelig å være rundt andre mennesker. Dyr derimot, de gir bare masse glede ❤️

 

Anonymkode: 1c182...207

[AnonymBruker]

Start med å like deg selv først! ♥️

Anonymkode: 11daa...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja, jeg forstår det, men det er ikke det problemet jeg trenger hjelp med. Det jobber jeg med i terapi. 

Jeg lurer på hvordan akseptere at jeg er ensom og mislikt. Det er litt slitsomt å gå rundt og være lei seg hele tiden. 

Anonymkode: 15174...cd0

Hvorfor skal du akseptere det, når du tross alt sier at du går i terapi for å få hjelp til å endre deg, så du ikke lengre gjør det som får andre til å unngå deg?

Det er jo ikke deg de ikke liker, du skriver jo at du både har hatt venner og kjærester. Det er det du ender opp med å gjøre mot dem, de ikke liker.

Anonymkode: 1f52e...c06

[AnonymBruker]

Når man blir voksen er det vanlig at andre ikke tar tak i deg på samme måte som da du var ung, familie regner med du er blitt selvdreven og venner/bekjente får egne familier som holder de opptatte og som er deres største prioritering.

Jeg synes selv dette har vært litt tøft, men som sagt er det nok veldig vanlig.

Har du selv stått på for å prøve å pleie og holde liv i forhold (familie/venner/partnere) eller vært litt statist og bare håpet at de skulle tatt mest inaktiv? 

Anonymkode: e64c3...b7e

[AnonymBruker]

Ikke la andre bestemme verdien din. Du må bestemme deg for at du er en grei og likandes person og oppføre deg som om du forventer at folk skal like og respektere deg.

Anonymkode: 02880...c60

[AnonymBruker]

Det første som slår meg er at du ikke elsker deg selv og har mye hat vendt innover. Hvordan skal andre elske deg når du ikke elsker deg selv? Jobb med å finne deg selv, finn dine interesser, og ikke minst dine grenser. Jeg antar at dine grenser sjelden at blitt respektert og dermed har du ikke opplevd hvordan det er å ha egne grenser. Mennesker som jobber med å bli likt har dessverre ofte visket ut seg selv i søken på å bli akseptert av andre. Det høres kanskje hardt ut, men det er mulig å finne seg selv, å finne genuine interesser og ikke minst elske deg selv igjen. I lengden ønsker vi å være med genuine mennesker som ikke snur kappen etter vinden. Vi ønsker å få en respons på hvem vi er i relasjon med andre, og det får vi ikke med mennesker som ikke tør å være seg selv. Legg vekk ditt indre hat, finn dine styrker og grenser, du har lov å trøste deg selv for all den urett som andre har gjort mot deg. Ingen barn skal vokse opp og kjenne at de ikke er elsket - vi trenger alle kjærlighet. 

Anonymkode: e3b55...6d2

[AprilLudgate]

Men, det er jo umulig å vite om dette er reellt - eller noe DU oppfatter feil.

Og dermed umulig å gi råd.

Men første steg uansett er jo selvaksept. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

«Ingen» er sannsynligvis en overdrivelse, men spørsmålet består: Jeg vet egentlig ikke om noen som virkelig liker meg, og jeg ønsker råd om hvordan akseptere og tåle det. 

Jeg forstår hvorfor folk ikke liker meg, og selv om det er noe jeg jobber med, så får jeg det ikke helt bort. I tillegg er det jo sånn at man får bare en sjanse til å gjøre et førsteinntrykk, og få sjanser etter det om folk først har bestemt seg. 

Samtidig kan det være at noe av dette er gamle traumer som snakker, siden jeg har blitt fortalt i alle sammenhenger at ingen liker meg siden jeg var liten, av både foreldre, kjæreste/ektefelle, venner, på skolen og faktisk også i en periode på en tidligere jobb. 

Anonymkode: 15174...cd0

Dette er faktisk ikke normalt, du liker ikke de som fortalte deg dette heller, sikkert cluster B folk.

Drit i de, spør deg selv: hva er det med dem som gjør at de fremstår som usympatiske, null empatiske og ikke inkluderende folk?

Fokuser på deg din egen helse, lykke og selvutvikling.

Anonymkode: 823d1...26e

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke at det handler om at ingen liker deg, men at du beveger deg i feil «miljø». Er du usikker på deg selv, tiltrekkes du av feil mennesker. Det er et mønster man kan ha fra barndommen.

Anonymkode: 43530...5a4

[AnonymBruker]

For min del så antar jeg at folk er drittsekker inntil det motsatte er bevist. Det gjør det lettere å akseptere ensomhet. Jeg har slitt med mye dårlig behandling hele livet, og ser ikke ut til å komme i kontakt med empatiske mennesker med bakkekontakt. Som regel opplever jeg at folk som ellers virker ok kun tar kontakt om de trenger en tjeneste e.l. Ellers er jeg som luft. For ordens skyld har jeg vært positivt innstilt i mange år, så det er ikke slik at jeg fremstår som negativ for andre selv om jeg er lei meg innerst inne.

Anonymkode: 1e496...581

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (22 minutter siden):

Men, det er jo umulig å vite om dette er reellt - eller noe DU oppfatter feil.

Og dermed umulig å gi råd.

Men første steg uansett er jo selvaksept. 

Ok, jeg kan gi noen eksempler. 

Jeg har (unormalt?) stort behov for å føle meg trygg og blir veldig ukomfortabel når folk er for nær meg eller tråkker over grensene mine. 

Hvis feks noen parkerer bilen sin tett oppi huset mitt, stiller seg rett bak meg sånn at de nesten skubber i meg på butikken, står for nær når de snakker osv - da sier jeg fra, og ikke spesielt hyggelig, heller, for jeg blir så trigga/redd. 

Jeg kan dytte vekk folk som prøver å tvangsklemme meg (liker ikke å bli tatt på). 

Jeg kan flytte andres ting hvis de ligger for nær meg. 

Jeg kan gå omveier for å slippe å være sammen med folk som er slitsomme, baksnakker, er dramatiske, behandler mer dårlig osv. 

Jeg unngår folkemengder, hvis jeg må være i en stor gruppe folk holder jeg meg inntil en kant og har på headset. 

Jeg kan si høyt det jeg tenker, feks «du hadde ikke tenkt å flytte deg nei» om feks noen stiller seg midt i veien for meg et sted, eller «her skulle vi gå og fylle hele fortauet ja» om noen kommer tre i bredden mot meg og ikke flytter seg. 

Har lurt på om jeg er litt autist, men psykologen min sier det er traumerelatert. 

Anonymkode: 15174...cd0

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ok, jeg kan gi noen eksempler. 

Jeg har (unormalt?) stort behov for å føle meg trygg og blir veldig ukomfortabel når folk er for nær meg eller tråkker over grensene mine. 

Hvis feks noen parkerer bilen sin tett oppi huset mitt, stiller seg rett bak meg sånn at de nesten skubber i meg på butikken, står for nær når de snakker osv - da sier jeg fra, og ikke spesielt hyggelig, heller, for jeg blir så trigga/redd. 

Jeg kan dytte vekk folk som prøver å tvangsklemme meg (liker ikke å bli tatt på). 

Jeg kan flytte andres ting hvis de ligger for nær meg. 

Jeg kan gå omveier for å slippe å være sammen med folk som er slitsomme, baksnakker, er dramatiske, behandler mer dårlig osv. 

Jeg unngår folkemengder, hvis jeg må være i en stor gruppe folk holder jeg meg inntil en kant og har på headset. 

Jeg kan si høyt det jeg tenker, feks «du hadde ikke tenkt å flytte deg nei» om feks noen stiller seg midt i veien for meg et sted, eller «her skulle vi gå og fylle hele fortauet ja» om noen kommer tre i bredden mot meg og ikke flytter seg. 

Har lurt på om jeg er litt autist, men psykologen min sier det er traumerelatert. 

Anonymkode: 15174...cd0

Jeg tenkte autist ved første setning.

Ekstrem rigiditet, blir svært overveldet av brudd i forventninger og sliter med sosiale koder.

I tillegg blir du overveldet av inntrykk.

Jeg synes du skal begynne med å kreve utredning for autisme. Du trenger å få brikker på plass for å få riktige verktøy. 
 

Du må slutte å bjeffe på andre som første øvelse. Du vet ikke hva de personene har gjennomgått den dagen/i livet. 
 

Begynn med det - de tingene som urettferdig går utover andre. Dine behov er ikke de eneste. Kanskje du kjefter på ei som nettopp har fått vite at hun skal dø av en sykdom, en som går innom butikken på vei fra skolen han blir brutalt mobbet på. Kanskje du gneldrer til noen som tenker verden er bedre uten dem, eller ei som blir skamslått av mannen idet hun kommer hjem.

 

Husk på det. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (5 minutter siden):

Husk på det

Som sagt jobber jeg med dette i terapi og det var ikke det jeg trengte hjelp med i tråden. Jeg forstår jo selv at dette ikke er bra. 

Som sagt er jeg ikke autist, det er traumerelatert (KPTSD).

Anonymkode: 15174...cd0