Vi som ikke har lykkes så godt i livet

[AnonymBruker]

Jeg ble ekstremt mobbet gjennom hele grunnskolen. Når jeg var 14 år ble jeg gjengvoldtatt av 5 gutter/menn, av en som latet som han likte meg og vennene hans. Jeg ble så ødelagt at jeg ble sterkt psykisk syk og måtte i behandling som ungdom. Det hjalp heller ikke at jeg opplevde omsorgssvikt hjemme, med en fraværende far som bare brydde seg kun om seg selv og en psykisk syk og narsissitisk mor. Som ungdom ble jeg til slutt plassert i på institusjon med en haug av ødelagte ungdommer- hjalp ikke akkurat på. 

Jeg ble tidlig mor, rakk akkurat å fylle 18 år før jeg fødte. Jeg ble voksen den dagen, og jeg fikk en mening med livet. Men ting har preget meg på den måten at jeg aldri klarte å ta en utdanning, og har slitt økonomisk som har gitt meg et økonomisk rot. Om jeg ser på meg selv som en taper? Ja, når styggen på ryggen prater. Men jeg er også stolt av å ha en jobb og fungere såpass bra sosialt som jeg gjør. Ingen vet fortiden min nå som voksen, jeg prøver å lage meg min egen fremtid. Jeg har en mann og fine barn, og alt i alt har jeg mye fint i livet. Er jeg bitter? Noen ganger, men jeg prøver å skyve det unna. Livet blir ikke bedre av å grave seg ned i sin egen dritt. 

Anonymkode: fa83c...fab

[AnonymBruker]

Mitt liv ble kanskje ikke så "vellykket" og instagram-verdig etter andres standard, jeg er ikke rik, jeg har ikke lengre yrke da jeg er ufør. Mitt liv er langt i fra feiende og flott: ingen båt, hytte, syden ferier å skue her..

...men hadde folk visst det jeg vet..

Jeg har overkomme utrolig odds, all mulighet til å feile og gi opp. Jeg kjemper for hvert åndedrag, hvert skritt... Det går bare i motbakker hos meg.. men faen og! 

Jeg har trass! Og mot! Og jeg har det greit med meg selv i dag. To barn og en partner, hus og gammel bil. Det er kanskje et bittelite liv men det er mitt liv nå. Jeg lever for meg selv (og partner/barna), resten kan bare ta seg ei bolle.

Anonymkode: c999d...cff

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi som er uføre, syke, og  kanskje har diagnoser som autisme, føler ofte at vi ikke passer inn i samfunnets rammer.

Jeg tror at flere med autisme henger seg opp i fortiden for å forstå hvorfor og dermed sliter med legge fra seg vonde minner.
 

Som autist så overanalyserer jeg alt og alle, noe som ikke alltid lønner seg. Men dessverre så er det vanskelig å endre på slikt pga. diagnosen. 
 

Likevel så anbefaler jeg alle om å bruke egenskapen på noe annet enn å se tilbake på vonde minner. Vet det kan være vanskelig, spesielt om du har autisme. Men det går og det er enda håp. Man trenger ikke å lykkes samtidig som andre. 
 

Håper det blir bedre for deg❤️
 

[AnonymBruker]

På et eller annet tidspunkt må man prøve å legge dårlige opplevelser bak seg. Prøv terapi om du ikke klarer det selv.

Anonymkode: 6a3e1...0b8

[isw]

Perle skrev (37 minutter siden):

Beklager, men jeg forstår ikke dette med "obsesse" med hva som skjedde på barneskolen. Det er infantilt og absurd. 

 

 

Ja, hva får man gjort med det mange år etterpå?

Jeg er fortvilet over at det finnes så mange gamle gjenferd av psykologer som har divaner på kontoret sitt og tvinger pasientene sine til å lide seg gjennom å gjenleve gamle minner og traumer. Det har absolutt ingenting for seg, og er ekstremt smertefullt. Det som faktisk hjelper, er å akseptere at man ikke får forandret fortiden og ubehagelige tanker om fortiden er nettopp det - tanker. Og tanker er ikke farlige. Man bør heller bruke sin tid og energi på hvordan framtiden kan bli bedre.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Da er du kanskje ikke i samme situasjon som trådstarter? Om man har diagnoser og er ufør så kan man per definisjon ikke oppnå det samme som "alle de andre" uansett hvor mye man prøver. 

Anonymkode: 214b0...ebf

Jeg har ikke sagt noe om at jeg har oppnådd det samme som "alle de andre" (hva nå det måtte være). Men jeg har oppnådd mye av det jeg ønsker.

Hvis man legger seg ned og gir opp og ser på seg selv som et offer for verden, så oppnår man i hvert fall ingenting.

Anonymkode: bd69a...a53

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for beskrivelse av selvmordstanker og svar til slettede innlegg. Dette gjøres utelukkende av hensyn til potensielt sårbare lesere som kan befinne seg i en situasjon hvor slike innlegg kan gjøre inntrykk. Videre vil jeg oppfordre den eller de det måtte gjelde om å henvende seg til en av følgende ressurser:

• Mental helse på tlf. 116 123
• Sidetmedord.no
• Kirkens SOS på tlf. 22 40 00 40 for samtale vedrørende disse tankene.
• Ved akutt fare for liv og helse: Ring 113

Med omtanke og hilsen Rhodiola, adm.

Endret 26. juli av Rhodiola

[AnonymBruker]

Og så har du de av oss som også ble mobbet på skolen, som alltid var ensomme, som har vært alvorlig syke hele livet og likevel har fått god utdannelse, god jobb, har giftet seg og fått gode venner. Man er ikke dømt til å mislykkes, man har et valg om hvordan man takler livets vanskeligheter. 

Anonymkode: 0ee87...96a

[AnonymBruker]

Prøv å finn noe å gjøre som gir deg glede og mestring. Fortiden har skjedd og sånn er det bare. Det skjedde. Fremtiden venter 

Anonymkode: ada63...277

[AnonymBruker]

Når jeg hører TS sin historie så tenker jeg tvert i mot at dette er et menneske som har lykkes! På tross av alt det vonde du har måttet gå igjennom så har du vokst opp og blitt et voksent reflektert menneske som har landet på begge beina! 

Mulig du er ufør eller hva, men det betyr ikke at du har feilet! Ikke la egenverdien din styres av arbeidsstatus, om du har gode og dårlige dager eller hvor "på stell" livet ditt er. Hvem du er og hvilke verdier og menneskesyn du har er det som definerer deg, og det kan ingen ta fra deg. 

Gi deg selv et klapp på skuldra for at du er et godt menneske som gjør sitt beste 🩷

Anonymkode: 32fac...c15

[Sparkling_Pink]

Tilbake i tid har jeg hatt lange perioder hvor skoletida mi har hjemsøkt meg. Det har etterhvert dempet seg, noe på grunn av god hjelp. Nå er det en time nå og da, senest i morges. Det er regnvær, og bakken duver da av tunge biler som kjører forbi, det er helt i orden at jeg blir engstelig av at huset rister og at stresset hopper litt mellom fortidige kriser.

Ungdomsskolen var verst. Jeg tok flere grep underveis som jeg er takknemlig for i dag. De tingene jeg gjorde var helt uskyldige og har vært med på å bevare selvrespekten. 

Jeg synes det er fint å drømme om at det blir mindre mobbing, trakassering og urimelig stress. Jeg forsøker å fokusere på de tingene jeg lykkes med og å disponere den begrensete tida jeg har. Ender jeg som ufør, har det sin funksjon det og. Det er dessuten samme samfunn som må ta seg av meg, som har unnlatt å stoppe stigma, trakassering, utestengning og mobbing.

Jeg har nå som godt voksen fått Asberger diagnose, og håper det øker sjansen for adekvate tilpasninger i framtida. Jeg blir veldig god på de tingene jeg kan fordype meg i og så vil det være fornuftig å få noe slæk på de tingene jeg ikke noengang kommer til å bli god på: fortolkninga av subtile sosiale signaler er så treg at du ligsågodt kan sende byggesøknad til kommen og få raskere avklaring.

[AnonymBruker]

Ble alltid valgt sist i gymmen i alle år, men det var rett og slett fordi jeg var tjukk, klossete og fullstendig ubrukelig i alt vi gjorde i gym utenom å sykle og gå tur. Lot aldri det gå inn på meg, og skoletilværelsen ellers var helt OK. Har alt på stell i dag.

Anonymkode: 2dab2...6aa

[AnonymBruker]

11 hours ago, Kassettspiller said:

Jeg tror at flere med autisme henger seg opp i fortiden for å forstå hvorfor og dermed sliter med legge fra seg vonde minner.
 

Som autist så overanalyserer jeg alt og alle, noe som ikke alltid lønner seg. Men dessverre så er det vanskelig å endre på slikt pga. diagnosen. 
 

Likevel så anbefaler jeg alle om å bruke egenskapen på noe annet enn å se tilbake på vonde minner. Vet det kan være vanskelig, spesielt om du har autisme. Men det går og det er enda håp. Man trenger ikke å lykkes samtidig som andre. 
 

Håper det blir bedre for deg❤️
 

Har selv autisme og henger meg opp i fortiden. Tror det både handler om at når vi autister får noe på hjernen så er det veldig vanskelig for oss å få det ut. I tillegg så er det mye vanskeligere å glemme fortiden når man fortsatt har det trist enn om man hadde en lei barndom og så fikk et godt liv. 

Ser mange snakke om at de hadde en lei barndom og så "tok de seg sammen som voksne og fikk et godt liv". Men så enkelt er det ikke for oss autister. Vi kan ikke bare velge å bli flinke sosialt, vi har en diagnose som gjør det vanskeligere å fungere sosialt. Samme gjelder om man er ufør. Da kan man ikke bare velge å få en godt betalt jobb. Man er ufør fordi man ikke fungerte i arbeidslivet. 

Finnes selvsagt folk med asperger og som er uføre som få et bra liv. Men klart det er vanskeligere å bli lykkelig om man både er fattig og ikke fungerer sosialt.  Det tror jeg alle skjønner. 

Anonymkode: 214b0...ebf

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Har selv autisme og henger meg opp i fortiden. Tror det både handler om at når vi autister får noe på hjernen så er det veldig vanskelig for oss å få det ut. I tillegg så er det mye vanskeligere å glemme fortiden når man fortsatt har det trist enn om man hadde en lei barndom og så fikk et godt liv. 

Ser mange snakke om at de hadde en lei barndom og så "tok de seg sammen som voksne og fikk et godt liv". Men så enkelt er det ikke for oss autister. Vi kan ikke bare velge å bli flinke sosialt, vi har en diagnose som gjør det vanskeligere å fungere sosialt. Samme gjelder om man er ufør. Da kan man ikke bare velge å få en godt betalt jobb. Man er ufør fordi man ikke fungerte i arbeidslivet. 

Finnes selvsagt folk med asperger og som er uføre som få et bra liv. Men klart det er vanskeligere å bli lykkelig om man både er fattig og ikke fungerer sosialt.  Det tror jeg alle skjønner. 

Anonymkode: 214b0...ebf

Edit: Finnes selvsagt folk med asperger som har venner, kjæreste, utdanning og  jobb. Jeg snakket om de som ikke fikk til noe av det. 

Anonymkode: 214b0...ebf

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Har selv autisme og henger meg opp i fortiden. Tror det både handler om at når vi autister får noe på hjernen så er det veldig vanskelig for oss å få det ut. I tillegg så er det mye vanskeligere å glemme fortiden når man fortsatt har det trist enn om man hadde en lei barndom og så fikk et godt liv. 

Ser mange snakke om at de hadde en lei barndom og så "tok de seg sammen som voksne og fikk et godt liv". Men så enkelt er det ikke for oss autister. Vi kan ikke bare velge å bli flinke sosialt, vi har en diagnose som gjør det vanskeligere å fungere sosialt. Samme gjelder om man er ufør. Da kan man ikke bare velge å få en godt betalt jobb. Man er ufør fordi man ikke fungerte i arbeidslivet. 

Finnes selvsagt folk med asperger og som er uføre som få et bra liv. Men klart det er vanskeligere å bli lykkelig om man både er fattig og ikke fungerer sosialt.  Det tror jeg alle skjønner. 

Anonymkode: 214b0...ebf

Godt å høre at man ikke alene om dette. Sliter med å legge fra meg ting før jeg for en forståelse på det. For eksempel så prøver jeg å skjønne hvorfor noen var «slemme» mot meg. I dette tilfelle så overhørte pappaen og broren til kjæresten min snakke om at jeg ikke fortjente han siden jeg hadde OCD. Må tilføye at lidelsen ikke skader andre enn meg selv.  
 

Selv om dette skjedde for flere måneder siden så prøver jeg å skjønne hvorfor sa dem dette og hvorfor tok dem ikke opp problematikken med kjæresten eller meg? Jeg prøver å skjønne hvorfor folk heller baksnakker enn å ta opp en problematikken om det var så ille. Jeg prøver å forstå, men det er veldig vanskelig. Og hvis man spør så får man ikke svar. 
 

Dette er bare en av flere tilfeller jeg der jeg overtenker. Jeg skjerper meg med å ikke la det ødlegge funksjonen min, men det er vondt å ikke forstå. Og jeg vil gjerne forstå for å kunne fungere i samfunnet. Alt jeg gjør er å studere andre for å få kunne fungere bra blant andre. Men det kommer med noen ulemper. 
 

Jeg vet at jeg må skjerpe meg med overdreven tenking. 
 

[Rainstorm2.0]

Perle skrev (12 timer siden):

Beklager, men jeg forstår ikke dette med "obsesse" med hva som skjedde på barneskolen. Det er infantilt og absurd. 

Det er forståelig at du ikkje forstår, for det er det til og med mange psykologer og fagpersoner som heller ikke gjør. Jeg vil gjerne forklare litt, så forstår du kanskje bedre. Og hvis du ikke har interesse av det vet jeg noe om hvor bagatellisert mobbing blir som traume og basert på hvor mange som skriver kritisk og bagatelliserende om det her, vet jeg også at å stå opp for det betyr mye for de det gjelder. 

Mobbing er vold. Det er fysisk og psykisk vold. I mange tilfeller grov mishandling. Og dersom det var blitt gjort mot voksne av voksne ville det blitt anmeldt og straffet. Den mishandlingen barn utsettes for av jevnaldrende er blant voksne ulovlig, mens blant barn blir det kalt "barnestreker", erting og det utvannede ordet "mobbing". Folk sier "alle har blitt mobbet". Det stemmer ikke. De aller fleste blir ertet. Mens det å utsettes for grov fysisk og psykisk vold regelmessig over mange år er det heldigvis ikke alle som blir. 

Den bagatellisering som skjer bidrar til problemet. I stedet for å si til barn at det er naturlig og menneskelig at de tar skade av vold, sier vi at de ikke burde ta på vei for rampestreker. Barn lærer at det er noe feil med dem, og de vokser opp med skam. Dette motvirker motivasjonen til å oppsøke hjelp og støtte, fordi de lærer at det bare er dem det er noe grunnleggende galt med. 

Andre her påpeker at en må ta tak i det selv. Og det er et godt poeng. Og samtidig er dette særlig vanskelig for mange barn som utsettes for vold både i hjemmet og skolen, pga lært hjelpeløshet. Som barn er du prisgitt dine omgivelser. Du skal 5 dager i uken i minst 10 år, på skolen. Det er mange år å lære at ingenting kommer noen gang til å endre seg. Kombinert med manglende støtte fra en trygg voksen fører det til voksne som ikke alltid greier å oppsøke hjelp, fordi de har lært at ingenting nytter. Om en da først får hjelp som deretter ikke nytter første gang en oppsøker hjelp er det lett å trekke den samme konklusjonen igjen, "ingenting nytter".

Noen sier at kognitiv atferdsterapi (KAT) er veien å gå. Det stemmer, for noen. For de som ikke er blitt traumatiserte, der problemet i større grad er negative automatiske tanker og leveregler har KAT stor effekt. For mennesker som er traumatisert så er skaden påført nervesystemet, hjernen og kroppen, ikke bare tankene. Dette trenger en annen tilnærming og heldigvis er det mer forskning på dette nå. En utfordring er at KAT foretrekkes siden det har flere midler og dermed mer forskning, og naturligvis også mer evidens for effekt, selv om det ikke treffer for mange. En annen utfordring er igjen bagatellisering, når en unnlater å kalle mobbing potensielle alvorlige traumer, får en heller ikke traumebehandling mot dette. 

Du skriver at folk "obsesser" med fortiden. Det stemmer ikke helt. Mange sier at traumatiserte graver seg ned i fortiden, det er mer presist å si at fortiden borer seg inn i nåtiden. Traumereaksjoner er noe som skjer her og nå. En gjenopplever visuelle og emosjonelle flashback og glemmer tid og sted. Dermed lever en her og nå som om en fremdeles er i en livstruende situasjon. 

Mange tviler på at barn sine stygge ord er "livstruende situasjon". Dette kan ha sammenheng med den store betydningen sosial tilhørighet hadde for mennesket for mange tusen år siden. Utenforskap blant jevnaldrende kunne bokstavelig talt være en dødsdom. Videre er mye av den mobbingen som skjer svært alvorlig og får barn og unge til å vurdere selvmord. Drapstrusler, oppfordring til å ta sitt eget liv er ikke uvanlig for mobbeoffer. Mobbing kan gi PTSD på lik linje med seksuelle overgrep som barn, krigsopplevelser m.m. 

Årvåkenhet er et annet vanlig traumesymptom, en er svært oppmerksom på potensielle farer. Dette er også menneskelig og naturlig hjernefungering etter slike påførte skader og for de fleste som får det slik er ikke dette noe som går bort av seg selv med tiden. Dermed er det ikke rart at selv om det er mange år siden traumene er påført strever en fremdeles. For ikke snakke om at tidlige skader ødelegger for normalutvikling av psykologiske ressurser som selvtillit, tillit til sosial støtte med mer. På dette punktet finnes det et lite rom for å si at reaksjonsmønstrene er infantile, en er ikke utviklet til å ivareta seg selv, sette grenser og prosessere følelser på en moden måte. Det er dog ikke noe valgt eller patetisk, det er en naturlig følge av den alvorlige skaden slike traumer kan gi. 

Angst og grubling over fortiden kommer med territoriet av årvåkenhet og alarmberedskap. I tillegg er det også kunnskapsrikt å gjøre som TS, å se at nåtidens mønster faktisk handler om skader fra fortiden. Jeg kaller det kunnskap og å se sammenhenger, ikke "obsessing". 

Mobbing, eller psykisk vold og mishandling som en også kan og burde kalle det, er alvorlig og skader folk. Noen har beskyttelsesfaktorer som styrker dem til å greie å jobbe seg ut av det, andre strever mer. Det er uheldig at en sammenligner seg, at en ser ned på og kommer med stygge utsagn til de som enda ikke har greid å støtte seg selv eller fått nødvendig støtte for å heles. Fordi det er ikke noe en velger. Og det som er dumt er at både bagatellisering og krasse utsagn bidrar til at en ikke våger å dele om hvordan en har det eller oppsøke nødvendig hjelp. Det er uniform enighet om alvorlighetsgraden av seksuelle overgrep av barn og krigsopplevelser, det blir forstått av alle at dette gir skader, og det er kjempeviktig. Og når dette mangler mtp mobbing, bidrar det til skam. Og skam hemmer bedring og bidrar til mer lidelse. 

Jeg tror de fleste av oss, hvis vi ser for oss at dette rammer et barn vi er glad i, ser for oss en 6-åring eller 12-åring som ukentlig blir spyttet på, dratt etter håret, slått, oppfordret til å ta selvmord, utsatt for drapstrusler, blir kalt "stygg/ødelagt/patetisk/drittunge", får høre at alle håper de dør, får ødelagt tingene sine, uten at noen støtter dem eller står opp for dem ... jeg tror vi kan forstå at det kan sette dype spor selv om vi ikke helt forstår hvordan traumer påvirker oss rent fysiologisk i hjerne, kropp og nervesystem. Og kanskje vi skal prøve å se for oss det neste gang i stedet for å skrive den kritiske kommentaren om at folk burde skjerpe seg og slutte å komme med unnskyldninger. 

[AnonymBruker]

Ifølge denne tråden er det ikke så farlig om barn blir mobbet og mishandlet, for alle kan komme over det uansett. Det er jo betryggende lesning med tanke på hvor mye mobbing som finnes nå. 

Anonymkode: acfff...cd8

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Kassettspiller said:

Godt å høre at man ikke alene om dette. Sliter med å legge fra meg ting før jeg for en forståelse på det. For eksempel så prøver jeg å skjønne hvorfor noen var «slemme» mot meg. I dette tilfelle så overhørte pappaen og broren til kjæresten min snakke om at jeg ikke fortjente han siden jeg hadde OCD. Må tilføye at lidelsen ikke skader andre enn meg selv.  
 

Selv om dette skjedde for flere måneder siden så prøver jeg å skjønne hvorfor sa dem dette og hvorfor tok dem ikke opp problematikken med kjæresten eller meg? Jeg prøver å skjønne hvorfor folk heller baksnakker enn å ta opp en problematikken om det var så ille. Jeg prøver å forstå, men det er veldig vanskelig. Og hvis man spør så får man ikke svar. 
 

Dette er bare en av flere tilfeller jeg der jeg overtenker. Jeg skjerper meg med å ikke la det ødlegge funksjonen min, men det er vondt å ikke forstå. Og jeg vil gjerne forstå for å kunne fungere i samfunnet. Alt jeg gjør er å studere andre for å få kunne fungere bra blant andre. Men det kommer med noen ulemper. 
 

Jeg vet at jeg må skjerpe meg med overdreven tenking. 
 

Leit å høre. Men jeg tror ikke det er uvanlig å gruble slik for oss som har autisme. Det er jo også dobbelt opp. Vi både grubler mer enn snittet, men vi havner også oftere i vonde sosiale situasjoner fordi vi ikke blir akseptert for hvem vi er. For meg kommer også hele tiden tvilen om jeg gjorde noe galt siden folk kutter meg ut av livene deres. Det er ikke alltid lett å vite om man gjorde noe galt eller ikke. Nettopp fordi folk sjeldent sier ting rett ut. Det har ført til mye grubling for min del. Og siden jeg er dårlig på å få nye relasjoner så blir det også ekstra sårt hver gang jeg mister en relasjon. 

Angående dette med OCD. Det er jo også sånn at vi med autisme ofte har tilleggsdiagnoser. 

 

Anonymkode: 214b0...ebf

[AnonymBruker]

isw skrev (14 timer siden):

En vanskelig barndom er ikke en "dom" for å mislykkes.

Jeg ble mobbet, banket opp, ledd av og valgt sist. Jeg ble ikledd en masse psykiatriske diagnoser. 

Nå er jeg i full jobb innen finans og tjener godt. Jeg har familie og venner jeg er glad i, har et sosialt liv, eier bil og leilighet, og bruker fritiden til å hjelpe andre. 

En anbefaling:

1. Ha et pragmatisk syn på hjelpeapparatet. Ta imot hjelpen som finnes, være seg om det er medisin eller terapi. Tør å be om hjelp og ikke aksepter avvisninger.

2. Ikke bearbeid traumer og minner. Lær deg konkrete teknikker for å la slike tanker passere. Fortiden får du uansett ikke gjort noe med. Det er for nåtiden og framtiden vi lever.

3. Det hjelper ingenting å legitimere egne problemer med "det er fordi at...". Det kan føles godt å skylde på noen, men gir deg ikke fem øre mer i banken eller noen som helst suksess.

4. Alle kan ikke bli verdensmestre. Men alle kan bli bedre, med rett hjelp og mindset.

5. Det skjer dessverre ingenting før du begynner selv.

 

Reagerer på "ikke bearbeid traumer og minner. Det er stikk motsatt av hva som er anbefalt. Man skal helst bearbeide for å kunne gå videre.

Dårlig råd.

Anonymkode: c24c3...ee3

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Leit å høre. Men jeg tror ikke det er uvanlig å gruble slik for oss som har autisme. Det er jo også dobbelt opp. Vi både grubler mer enn snittet, men vi havner også oftere i vonde sosiale situasjoner fordi vi ikke blir akseptert for hvem vi er. For meg kommer også hele tiden tvilen om jeg gjorde noe galt siden folk kutter meg ut av livene deres. Det er ikke alltid lett å vite om man gjorde noe galt eller ikke. Nettopp fordi folk sjeldent sier ting rett ut. Det har ført til mye grubling for min del. Og siden jeg er dårlig på å få nye relasjoner så blir det også ekstra sårt hver gang jeg mister en relasjon. 

Angående dette med OCD. Det er jo også sånn at vi med autisme ofte har tilleggsdiagnoser. 

 

Anonymkode: 214b0...ebf

Man ønsker å forstå andre og må derfor ta opp ulike situasjoner for å lære om folks følelser, oppførsel osv. Dette kommer mest sannsynlig fordi jeg mangler noe forståelse pga. autismediagnosen. Da hender det at man må ta opp vonde hendelser for å analysere. 
 

Men ikke kult å oppleve to voksne menn snakke ned om meg. Jeg forstår heller ikke baksnakking fremfor å ta opp med aktuelle personer.
 

Jeg trodde at jeg var dårlig på kommunikasjon, men tydeligvis så sliter folk uten autisme også mye med dette. God kommunikasjon er undervurdert.