Vi som ikke har lykkes så godt i livet

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å ikke føle seg mislykket når livet har vært fullt av utfordringer. Mange av oss ble mobbet og utestengt på skolen, banket opp på vei hjem, ble ledd av når vi skulle si noe høyt i klassen, alltid valgt sist i gymtimen, og har slitt med å finne vår vei i voksenlivet. Vi som er uføre, syke, og  kanskje har diagnoser som autisme, føler ofte at vi ikke passer inn i samfunnets rammer.

Å bli valgt sist på laget i gymtimen var ikke bare en enkel hendelse, men en gjentakende bekreftelse på at vi ikke var ønsket eller verdsatt. Det var som om vi bar en usynlig merkelapp som sa "ikke god nok". Og når vi ser tilbake på skoletiden, er det med en bitter smak i munnen, fordi det er vanskelig å glemme hvordan det føltes å alltid være utenfor.

Det er tungt å stå på sidelinjen og se andre lykkes. Noen ganger føles det som om vi aldri fikk en sjanse, og var dømt til å tape. 

Anonymkode: f6c27...08d

[AnonymBruker]

Nå er du voksen og har er valg. Ikke se tilbake på denne skoletiden. Vi har alle kjent på disse situasjonene. 
jeg ble også valgt sist, mobbet og banket. 
Bryr meg ikke om der i dag. 
Men jeg jobber med barn og bruker dette som en styrke til å slå ned på Utenforskap. 
Ingen får velge gruppe, det er jeg som bestemmer. 
Klikker oppløser jeg. 
Se fremover og på dine muligheter i livet, og ikke bakover. Du skal ikke bakover, du skal fremover. 
I 6. klasse fikk jeg nok og banket opp han som plaget meg. Den populære snipete jenta som alle likte, som var med på å mobbe.. jeg banket henne på vei hjem fra skolen og tømte ut bøkene fra sekken hennes. Hun hylgrein og jeg spurte henne om hun synes dette var hyggelig? 
At dette bidrar du med hver eneste dag mot meg og andre. 
Man må ta igjen! Angrer ikke et sek på at jeg sto opp for meg selv. 
 

 

Anonymkode: 13e9a...3ea

[AnonymBruker]

Ja, mange av oss har vond bagasje som vi tar med oss inn i voksenlivet. Men vi kan ikke bruke det som "unnskyldning" resten av livet.

Jeg ble selv mobbet gjennom hele grunnskolen, ble alltid valgt sist i gymtimen, hadde aldri kjæreste som tenåring og ble ledd av i skolegården. 

Det har påvirket meg helt inn i voksenlivet og påvirker meg også i dag. Men jeg har ikke lagt meg ned og gitt opp av den grunn. Jeg har kjempet for å oppnå det jeg ønsker. Jeg har kanskje måtte kjempe hardere enn de som har fått slike ting mer gratis, men jeg har klart å oppnå mye av det jeg ønsker.

Du må ta ansvar for eget liv og egen lykke.

Anonymkode: bd69a...a53

[Gjest Anonyme-meg]

Jeg ble også mobbet gjennom hele barneskolen og frem til siste året på ungdomskolen, valgt sist i gymmen. Jeg har blitt voldtatt,banket opp av en gjeng. 

Så jeg har bagasje. Men jeg lar ikke det definere meg, jobbet mye med å bedre selvtillit. 

Jeg har blitt en veldig selvsikker person som ikke lar meg bli pirket på nesa. Jeg blir ikke krenket. 

Fikk meg utdannelse og jobbet i mange år. Ble dessverre syk med revmatisme, så er ute av arbeidslivet nå. Men livet er ganske så bra forde. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vanskelig å ikke føle seg mislykket når livet har vært fullt av utfordringer. Mange av oss ble mobbet og utestengt på skolen, banket opp på vei hjem, ble ledd av når vi skulle si noe høyt i klassen, alltid valgt sist i gymtimen, og har slitt med å finne vår vei i voksenlivet. Vi som er uføre, syke, og  kanskje har diagnoser som autisme, føler ofte at vi ikke passer inn i samfunnets rammer.

Å bli valgt sist på laget i gymtimen var ikke bare en enkel hendelse, men en gjentakende bekreftelse på at vi ikke var ønsket eller verdsatt. Det var som om vi bar en usynlig merkelapp som sa "ikke god nok". Og når vi ser tilbake på skoletiden, er det med en bitter smak i munnen, fordi det er vanskelig å glemme hvordan det føltes å alltid være utenfor.

Det er tungt å stå på sidelinjen og se andre lykkes. Noen ganger føles det som om vi aldri fikk en sjanse, og var dømt til å tape. 

Anonymkode: f6c27...08d

Du bør snakke med noen så du kan tenke på andre ting.

Anonymkode: 490f4...928

[AnonymBruker]

Mobbing er å regne som grov mishandling, og jeg tror kanskje det kan få andre til å bedre forstå hva det kan gjøre med mennesker. Jeg ble ikke mobbet selv, men det er egentlig bare flaks, for jeg passet heller aldri helt inn av diverse grunner, men jeg har ingen problemer med å forstå at kan ødelegge enormt mye for de som blir offer for det.

Men det oppleves også nesten traumatisk å bevitne, for jeg var vitne til at andre ble plaget, og jeg gikk helt i freeze, og siden jeg var barn så visste jeg ikke hva jeg kunne gjøre etterpå heller, selv om vi heldigvis var noen som godtok den eleven. <det jeg vil si er at du kan prøve å rette fokus mot alle oss som tar dyp avstand fra mobbing, og at uansett om vi lykkes eller ikke, så er vi medmenneskelige. Se bort fra de som sorterer mennesker og oppdag at vi nok er mange nok er på sidelinjen på en eller annen måte. 

Du er på ingen måte alene, men det er trist at du ikke ser verdien din. For verdi har du. Det er ikke rom for tvil der.

 

Anonymkode: c76a2...743

[AnonymBruker]

For oss som har opplevd mye vondt er det viktig å møte andre mennesker, ta inn deres liv og få fokuset over på det positive, det som gir livet mening. Det har ikke noe for seg å tvinge frem glede men man kan øve på å ikke la alle vonde tanker slippe til, det er en treningssak som tar tid.

Anonymkode: 460c4...e88

[isw]

En vanskelig barndom er ikke en "dom" for å mislykkes.

Jeg ble mobbet, banket opp, ledd av og valgt sist. Jeg ble ikledd en masse psykiatriske diagnoser. 

Nå er jeg i full jobb innen finans og tjener godt. Jeg har familie og venner jeg er glad i, har et sosialt liv, eier bil og leilighet, og bruker fritiden til å hjelpe andre. 

En anbefaling:

1. Ha et pragmatisk syn på hjelpeapparatet. Ta imot hjelpen som finnes, være seg om det er medisin eller terapi. Tør å be om hjelp og ikke aksepter avvisninger.

2. Ikke bearbeid traumer og minner. Lær deg konkrete teknikker for å la slike tanker passere. Fortiden får du uansett ikke gjort noe med. Det er for nåtiden og framtiden vi lever.

3. Det hjelper ingenting å legitimere egne problemer med "det er fordi at...". Det kan føles godt å skylde på noen, men gir deg ikke fem øre mer i banken eller noen som helst suksess.

4. Alle kan ikke bli verdensmestre. Men alle kan bli bedre, med rett hjelp og mindset.

5. Det skjer dessverre ingenting før du begynner selv.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er vanskelig å ikke føle seg mislykket når livet har vært fullt av utfordringer. Mange av oss ble mobbet og utestengt på skolen, banket opp på vei hjem, ble ledd av når vi skulle si noe høyt i klassen, alltid valgt sist i gymtimen, og har slitt med å finne vår vei i voksenlivet. Vi som er uføre, syke, og  kanskje har diagnoser som autisme, føler ofte at vi ikke passer inn i samfunnets rammer.

Å bli valgt sist på laget i gymtimen var ikke bare en enkel hendelse, men en gjentakende bekreftelse på at vi ikke var ønsket eller verdsatt. Det var som om vi bar en usynlig merkelapp som sa "ikke god nok". Og når vi ser tilbake på skoletiden, er det med en bitter smak i munnen, fordi det er vanskelig å glemme hvordan det føltes å alltid være utenfor.

Det er tungt å stå på sidelinjen og se andre lykkes. Noen ganger føles det som om vi aldri fikk en sjanse, og var dømt til å tape. 

Anonymkode: f6c27...08d

Vi var dømt til å tape.

Forskning viser at å komme seg ut av en slik sirkel er omtrent like lett som å vinne i lotte. Det skjer, men sjeldent nok til at de som får det til blir dratt frem som "gode eksempler".

Livet er drit urettferdig 

Anonymkode: b556c...671

[AnonymBruker]

Dere var ikke dømt til å tape. Barn som er vokst opp i krig og konflikt, som mister hele eller halve familien sin til bomberegnet er dømt til å tape. Likevel, de tar seg en utdanning og får seg en god jobb og skaper sin egne familie. 
 

Jeg ønsker ikke å underminere mobbing og utfordringer men man må begynne å ta gode valg en gang i livet og hvorfor ikke begynne med en gang gjennom å ikke tro at man er dømt til å tape sekundet man var født. 
 

 

Anonymkode: 6adbd...57b

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi var dømt til å tape.

Forskning viser at å komme seg ut av en slik sirkel er omtrent like lett som å vinne i lotte. Det skjer, men sjeldent nok til at de som får det til blir dratt frem som "gode eksempler".

Livet er drit urettferdig 

Anonymkode: b556c...671

Dette er bare unnskyldninger for å slippe å ta jobben med å ta tak i eget liv.

Hilsen et mobbeoffer som har gjort nettopp det.

Anonymkode: bd69a...a53

[Snublefot62]

På tide å ta ansvar for egen situasjon?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Vi var dømt til å tape.

Forskning viser at å komme seg ut av en slik sirkel er omtrent like lett som å vinne i lotte. Det skjer, men sjeldent nok til at de som får det til blir dratt frem som "gode eksempler".

Livet er drit urettferdig 

Anonymkode: b556c...671

Man er dømt til å tape, når man ikke tar jobben med å få det bedre. 

Låser man seg hjemme å syntes synd på seg selv, hva tjener man på det? 

Det er for en selv man faktisk må løfte seg opp. 

Alle kan ikke bli suksessfulle, men alle kan bli en bedre verson av seg selv. Man må ta tak. 

Anonymkode: 0d67e...d32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dere var ikke dømt til å tape. Barn som er vokst opp i krig og konflikt, som mister hele eller halve familien sin til bomberegnet er dømt til å tape. Likevel, de tar seg en utdanning og får seg en god jobb og skaper sin egne familie. 
 

Jeg ønsker ikke å underminere mobbing og utfordringer men man må begynne å ta gode valg en gang i livet og hvorfor ikke begynne med en gang gjennom å ikke tro at man er dømt til å tape sekundet man var født. 
 

 

Anonymkode: 6adbd...57b

Det handler ikke alltid om hvem som opplever hva. Det handler mye mer om hvordan en passer inn i omgivelsene, og ikke minst hvor straffet du blir ved å skille deg ut. Ensomhet kort sagt. Og utstøtelse ikke minst. På den mest brutale måten. 

Er det et fellesskap, uansett hvor vanskelig tilværelsen er, som i krig fks, så har du det likevel lettere. Jeg må legge til : tross alt.

Anonymkode: c76a2...743

[Laraa]

Jepp,  ble sterkt mobbet både fysisk og psykisk...og har autisme her

Jeg får ikke endret fortiden og tilgi trenger jeg heller ikke,  men min hevn er å få til et så godt liv som jeg kan få til.  Det er ikke lett når jeg har sterk angst og autisme var heller ikke mitt førstevalg å få i livet,  men jeg har skaffet meg utdanning og jobb. Jeg bruker min fritid på å bade i sjøen sommer som vinter. Jeg reiser verden rundt og skal snart ta etterutdanning.  Jeg kan ikke fikse fortiden eller bli kvitt autisme, men jeg må leve livet på de premissene jeg er gitt

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som hadde alt på stell, hobbyer, venner, fast jobb jeg trivdes i. Nå er jeg veldig syk og på AAP, men har ikke fått dødsdommen. Merkelig nok føler jeg at jeg er lykkeligere og har lykkes mer enn da jeg hadde det jeg alltid hadde ønsket meg. For nå har jeg et fantastisk forhold på 12. året, og er merkelig nok lykkeligere enn da jeg var i jobb og hadde alt på stell. Litt pengebekymringer er det, men sykdommen har gitt meg et helt nytt syn på livet og et annet mindset. Finner enorm glede bare av å klare å gå en tur i skogen, en god kopp te, og en god bok. Det er som om jeg fortet meg forbi alle gledene før. Tror ikke dette har så mye med jobb å gjøre, som alle utfordringene som tester deg når du blir syk i Norge, økonomisk og mentalt. Bare køen for å få hjelp er milelang. Man har ikke annet valg enn å bukke under eller å være sterk.

Anonymkode: fa528...603

[AnonymBruker]

Fått min andel av mobbing og juling selv.Heldigvis er jeg blitt voksen å blitt sterkere mentalt og fysisk.Ble folk av meg også.

Anonymkode: 54b77...3fe

[Perle]

Beklager, men jeg forstår ikke dette med "obsesse" med hva som skjedde på barneskolen. Det er infantilt og absurd. 

 

 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, mange av oss har vond bagasje som vi tar med oss inn i voksenlivet. Men vi kan ikke bruke det som "unnskyldning" resten av livet.

Jeg ble selv mobbet gjennom hele grunnskolen, ble alltid valgt sist i gymtimen, hadde aldri kjæreste som tenåring og ble ledd av i skolegården. 

Det har påvirket meg helt inn i voksenlivet og påvirker meg også i dag. Men jeg har ikke lagt meg ned og gitt opp av den grunn. Jeg har kjempet for å oppnå det jeg ønsker. Jeg har kanskje måtte kjempe hardere enn de som har fått slike ting mer gratis, men jeg har klart å oppnå mye av det jeg ønsker.

Du må ta ansvar for eget liv og egen lykke.

Anonymkode: bd69a...a53

Da er du kanskje ikke i samme situasjon som trådstarter? Om man har diagnoser og er ufør så kan man per definisjon ikke oppnå det samme som "alle de andre" uansett hvor mye man prøver. 

Anonymkode: 214b0...ebf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er vanskelig å ikke føle seg mislykket når livet har vært fullt av utfordringer. Mange av oss ble mobbet og utestengt på skolen, banket opp på vei hjem, ble ledd av når vi skulle si noe høyt i klassen, alltid valgt sist i gymtimen, og har slitt med å finne vår vei i voksenlivet. Vi som er uføre, syke, og  kanskje har diagnoser som autisme, føler ofte at vi ikke passer inn i samfunnets rammer.

Å bli valgt sist på laget i gymtimen var ikke bare en enkel hendelse, men en gjentakende bekreftelse på at vi ikke var ønsket eller verdsatt. Det var som om vi bar en usynlig merkelapp som sa "ikke god nok". Og når vi ser tilbake på skoletiden, er det med en bitter smak i munnen, fordi det er vanskelig å glemme hvordan det føltes å alltid være utenfor.

Det er tungt å stå på sidelinjen og se andre lykkes. Noen ganger føles det som om vi aldri fikk en sjanse, og var dømt til å tape. 

Anonymkode: f6c27...08d

Hva gjør du for å få det bedre?

Anonymkode: be619...f76