Sur mann

[AnonymBruker]

Hei, jeg møtte via venner en mann jeg har innledet et forhold til. Etter hvert som månedene har gått, har jeg oppdaget at vi er svært forskjellige når det gjelder verdier og syn på livet. Det i seg selv, er ikke det verste, Men han er så sur og gretten. Og jeg opplever ham som kald og lite interessert i gjøre noe av det jeg liker. Jeg føler meg ofte emosjonelt utbrent etter å ha tilbrakt helgen med ham, for eksempel. 
Han kan for eksempel si at jeg er tjukk (noe som ikke er sant), at jeg er en gammel kjerring, at jeg maser. Jeg er voksen og er ganske trygg på meg selv, så jeg mister ikke selvtilliten. Men det blir ikke balansert med å si noe hyggelig. Når vi for eksempel går en tur, går han 40 meter foran fordi han er høy og går mye fortere enn meg uten å vente. Så hater han barn. Er det barn i nærheten, som for eksempel leker, så stønner han høylytt. Er været dårlig, er det helt krise. Jeg har spurt om vi skal gå på kino for å se en film jeg liker, men nei. Han vil gjerne at jeg ser på film i sofaen, noe jeg synes er rimelig gørr. Alle politikere er ifølge ham talentløse.

Hvis jeg spør om en klem, så nei. Hvis jeg skal sitte på fanget, så nei, jeg er for tung (jeg er 55 kilo). Det skal liksom være morsomt, men jeg synes egentlig ikke det. Det skal være mulig å komme med en spøk, eller si klønete ting, men det bør også være noen gode og varme ord også som "så pen du er i dag".  Jeg opplever en emosjonell kulde. Og han smiler aldri. Han har et sånn sinna Clint Eastwood-ansikt. I dag ba jeg ham smile litt, men han sa han ikke var vant til å smile. Synes også han tar for seg seksuelt uten å gi meg det store klimakset, og det gjør meg frustrert. Og etterpå er det litt sånn "skikkelig jævlig vær i dag". Jeg er ofte sjokkert over ufølsomheten og mangelen på varme.  

Men han er hjelpsom og pålitelig og liker å ordne opp ting for meg uansett hva jeg spør om. Stiller opp 100 prosent. Han er opptatt av at jeg skal ha det bra på jobb og involverer seg i dette. Så det er også verdier jeg setter pris på. 

Jeg har egentlig lyst til å gå fra ham, men føler meg forpliktet. Og jeg ser jo de gode sidene også. Så hva gjør jeg? Jeg har vært singel noen år og er ikke redd for å være alene, da jeg har mange venner og mye familie som jeg er glad i. Føler liksom at jeg blir sur og nedbrutt av det det mentale uværet som skyller inn over stua mi. 

Hva synes dere dere andre her?
 

Anonymkode: 188da...2ff

[Snuffa99]

Run!

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke se noenting i innlegget ditt som er formildende i hans favør. 

Jeg syns ikke du bør finne deg i å bli behandlet dårlig, du bør virkelig kjenne etter om du vil fortsette å være i dette sure oppgulpet av en mann.

Det hjelper ikke at han er hjelpsom, han er jo ikke interessert i deg egentlig sånn jeg leser innlegget ditt. Han tar jo ikke hensyn til deg. Han vil ikke noe du vil osv osv. 

Hvis du hadde lest det innlegget og noen andre hadde skrevet det, ville du rådet personen til å fortsette forholdet? 

Hva er det som gjør at du føler deg så forpliktet?

Anonymkode: 2fcdc...894

[Kålrota]

Hvorfor føler du en forpliktelse overfor en mann som behandler deg dårlig? 
Sett utenfra er dette soleklart, han burde bli singel. 

[AnonymBruker]

At han er sånn er jo en ting....men at du velger å være sammen med ham.....hvorfor har du ikke avsluttet for lenge siden? 
 

Anonymkode: 3819d...b44

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke går? Hvorfor føler du deg bundet til denne mannen? Er det en unnskyldning du har laget deg fordi du ikke vil innrømme at du ikke vil være singel og alene, sånn egentlig? Du sier det går bra om du blir singel, men gjør det egentlig det?

Anonymkode: eb26a...678

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager fortsetter du å møte ham? 🤣🤣🤣

Anonymkode: d347f...852

[AnonymBruker]

Han er konstant sur, men spretter opp for å hjelpe deg om det er noe du trenger. Høres ut som han har to forskjellige personligheter jo. 🥳  Jeg var på date med en sånn kar en gang. Han baksnakket hver eneste person vi passerte. Hver eneste menenske han kjente var helt udugelig. Jeg var så klart udugelig jeg og, men det turte han ikke si noe om der og da. Eneste som dugde var han selv og hans eget kjøtt og blod så klart. 

Om sånne folk ikke er narsisisster så vet ikke jeg altså.

Anonymkode: 1a274...fa5

[Oslo-dame]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg kan ikke se noenting i innlegget ditt som er formildende i hans favør. 

Jeg syns ikke du bør finne deg i å bli behandlet dårlig, du bør virkelig kjenne etter om du vil fortsette å være i dette sure oppgulpet av en mann.

Det hjelper ikke at han er hjelpsom, han er jo ikke interessert i deg egentlig sånn jeg leser innlegget ditt. Han tar jo ikke hensyn til deg. Han vil ikke noe du vil osv osv. 

Hvis du hadde lest det innlegget og noen andre hadde skrevet det, ville du rådet personen til å fortsette forholdet? 

Hva er det som gjør at du føler deg så forpliktet?

Anonymkode: 2fcdc...894

Hei, takk for godt svar. Du har rett. Hadde jeg vært en venn av meg selv, hadde jeg sagt: Stikk!  Jeg har et lyst humør, så klarer liksom å ignorere mye. Samtidig forsøker jeg å være positiv - fordi jeg bare er sånn laget. Føler meg litt forpliktet fordi jeg liksom har investert i dette  og fordi vi har felles venner. 

[Oslo-dame]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

At han er sånn er jo en ting....men at du velger å være sammen med ham.....hvorfor har du ikke avsluttet for lenge siden? 
 

Anonymkode: 3819d...b44

Jeg lurer, jeg og. Men takk for svar og input!

[Oslo-dame]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke går? Hvorfor føler du deg bundet til denne mannen? Er det en unnskyldning du har laget deg fordi du ikke vil innrømme at du ikke vil være singel og alene, sånn egentlig? Du sier det går bra om du blir singel, men gjør det egentlig det?

Anonymkode: eb26a...678

Nei, jeg føler liksom at jeg har investert i det. Hoppet kanskje for fort inn i det fordi vi har felles venner som har gått god for ham. Men de har kanskje ikke vært like intim med ham som jeg. 

[Oslo-dame]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han er konstant sur, men spretter opp for å hjelpe deg om det er noe du trenger. Høres ut som han har to forskjellige personligheter jo. 🥳  Jeg var på date med en sånn kar en gang. Han baksnakket hver eneste person vi passerte. Hver eneste menenske han kjente var helt udugelig. Jeg var så klart udugelig jeg og, men det turte han ikke si noe om der og da. Eneste som dugde var han selv og hans eget kjøtt og blod så klart. 

Om sånne folk ikke er narsisisster så vet ikke jeg altså.

Anonymkode: 1a274...fa5

Jeg opplever egentlig ikke at han er grunnleggende slem og jeg føler meg trygg på at han ikke ville ha mishandlet meg eller stjålet noe, som en narsissist ville ha gjort. Det føles bare som å drikke ufortynnet eddik. 

[AnonymBruker]

Forstår at du har en form for forpliktelser. Bor dere sammen? Du virker forelsket i en fantasi om en mann som ikke eksisterer. 
 

Det er alltid tungt å ta en avgjørelse, men samtidig gir han deg ikke det du behøver( som faktisk er normalt å gi en partner). Hvordan er du mot han? Er det grunnen, eller er han bare egoist? 
 

Enten tar du en alvorlig prat med han, og hjelper ikke det - vel, ikke Finn deg i det. Det er tonnevis med red flags her. 
 

var i et forhold med en kvinne som er rimelig lik han - jeg gikk da den personen ikke innså hvor problematisk slik oppførsel er. Umoden er han og hun. 
 

kom deg vekk mens du har mental helse igjen! 
 

Anonymkode: bf711...dbd

[AnonymBruker]

Hufffff sånne menn er det ikke vits i å prøve å konvertere til optimister heller, særlig dersom de er bikket 30-40. Negativiteten og surmulinga har på et vis grodd fast og de klarer ikke se seg selv utenfra 

Anonymkode: c98fd...a4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hei, jeg møtte via venner en mann jeg har innledet et forhold til. Etter hvert som månedene har gått, har jeg oppdaget at vi er svært forskjellige når det gjelder verdier og syn på livet. Det i seg selv, er ikke det verste, Men han er så sur og gretten. Og jeg opplever ham som kald og lite interessert i gjøre noe av det jeg liker. Jeg føler meg ofte emosjonelt utbrent etter å ha tilbrakt helgen med ham, for eksempel. 
Han kan for eksempel si at jeg er tjukk (noe som ikke er sant), at jeg er en gammel kjerring, at jeg maser. Jeg er voksen og er ganske trygg på meg selv, så jeg mister ikke selvtilliten. Men det blir ikke balansert med å si noe hyggelig. Når vi for eksempel går en tur, går han 40 meter foran fordi han er høy og går mye fortere enn meg uten å vente. Så hater han barn. Er det barn i nærheten, som for eksempel leker, så stønner han høylytt. Er været dårlig, er det helt krise. Jeg har spurt om vi skal gå på kino for å se en film jeg liker, men nei. Han vil gjerne at jeg ser på film i sofaen, noe jeg synes er rimelig gørr. Alle politikere er ifølge ham talentløse.

Hvis jeg spør om en klem, så nei. Hvis jeg skal sitte på fanget, så nei, jeg er for tung (jeg er 55 kilo). Det skal liksom være morsomt, men jeg synes egentlig ikke det. Det skal være mulig å komme med en spøk, eller si klønete ting, men det bør også være noen gode og varme ord også som "så pen du er i dag".  Jeg opplever en emosjonell kulde. Og han smiler aldri. Han har et sånn sinna Clint Eastwood-ansikt. I dag ba jeg ham smile litt, men han sa han ikke var vant til å smile. Synes også han tar for seg seksuelt uten å gi meg det store klimakset, og det gjør meg frustrert. Og etterpå er det litt sånn "skikkelig jævlig vær i dag". Jeg er ofte sjokkert over ufølsomheten og mangelen på varme.  

Men han er hjelpsom og pålitelig og liker å ordne opp ting for meg uansett hva jeg spør om. Stiller opp 100 prosent. Han er opptatt av at jeg skal ha det bra på jobb og involverer seg i dette. Så det er også verdier jeg setter pris på. 

Jeg har egentlig lyst til å gå fra ham, men føler meg forpliktet. Og jeg ser jo de gode sidene også. Så hva gjør jeg? Jeg har vært singel noen år og er ikke redd for å være alene, da jeg har mange venner og mye familie som jeg er glad i. Føler liksom at jeg blir sur og nedbrutt av det det mentale uværet som skyller inn over stua mi. 

Hva synes dere dere andre her?
 

Anonymkode: 188da...2ff

Du har egt gitt deg selv svaret.

Selv om du hadde vært tykk, dum eller annet, skulle du selvfølgelig ikke funnet deg i navnkalling fra din partner.

Løp så fort du kan! Livet er for kort til å sløse bort på surmaga idioter!

Anonymkode: 25c1d...e9f

[AnonymBruker]

Det eneste av klagingen hans man kan stille seg bak er vedr. politikerne, ellers høres han ut som en slitsom person å være rundt. 

Anonymkode: 0ecca...732

[Oslo-dame]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hufffff sånne menn er det ikke vits i å prøve å konvertere til optimister heller, særlig dersom de er bikket 30-40. Negativiteten og surmulinga har på et vis grodd fast og de klarer ikke se seg selv utenfra 

Anonymkode: c98fd...a4c

Hahaha! Ikke opplevd sånne sure menn før. Bare hørt om det. 

[Oslo-dame]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det eneste av klagingen hans man kan stille seg bak er vedr. politikerne, ellers høres han ut som en slitsom person å være rundt. 

Anonymkode: 0ecca...732

😂Slitsomt. 

[AnonymBruker]

Vil anbefale deg å ta praten jeg. Også si fra at dere har desverre så stor energi forskjell at du ikke ser noe poeng å gå videre på. At du setter stor pris på at han er der og stiller opp for deg og andre. Og derfor hadde håpet på at dere skulle få det til å fungere. Men at det blir  mye mørk humor rettet mot deg og ikke opplever at det blue så mye positivt ut av det. Selv om du i bunn og grunn ikke bryr deg så mye om at han kaller deg tykk osv. Så er det heller ikke noe humor å finne glede i heller

Anonymkode: d9a7e...5c0

[Oslo-dame]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Forstår at du har en form for forpliktelser. Bor dere sammen? Du virker forelsket i en fantasi om en mann som ikke eksisterer. 
 

Det er alltid tungt å ta en avgjørelse, men samtidig gir han deg ikke det du behøver( som faktisk er normalt å gi en partner). Hvordan er du mot han? Er det grunnen, eller er han bare egoist? 
 

Enten tar du en alvorlig prat med han, og hjelper ikke det - vel, ikke Finn deg i det. Det er tonnevis med red flags her. 
 

var i et forhold med en kvinne som er rimelig lik han - jeg gikk da den personen ikke innså hvor problematisk slik oppførsel er. Umoden er han og hun. 
 

kom deg vekk mens du har mental helse igjen! 
 

Anonymkode: bf711...dbd

Jeg føler at jeg har investert i dette og vi har felles venner. Vi bor heldigvis ikke sammen - og det skjer aldri. Vi har nok ulike personligheter og det er klart at man i et forhold ikke alltid er enig. Men jeg blir sliten og lei meg. Samtidig sier han at han ikke mener å såre meg, at han ikke er en god partner. Så det er ikke så lett.