Sorg over ting jeg ikke har

[AnonymBruker]

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget utenom å lufte litt frustrasjon

Vi har 2 barn, hvorav en av de har spesielle behov. Konstante utrageringer, dårlig følelsesregulert, slår, biter, spytter og ødelegger alt han kommer over om han kan. Han er til tider ganske hardhendt med minstemann, og vi må hele tiden overvåke de 100%, ellers så risikerer vi at han dæljer minste ned med whatever han finner i sitt nærvær eller legger seg oppå, hopper oppå eller generelt bare er slem med minsten. 

Vi har begge "familie", men ingen av de er noe spesielt interessert i å være med ungene, føles det ut som. 
Hver gang vi spør om de vil ta med eldste på en lekeplass, eller bare være hos oss å være et par ekstra øyne så sier de at de er slitne, ikke orker, og kommer med mange unnskyldninger hele tiden. Samtidig som de orker å reise på fylla en fredagskveld, eller være på kjøpesenter i 4timer. Eller som de på min side, tok en spontan tur til IKEA 4timer unna oss. 

Jeg og mannen er konstant slitne. Huset står på huet, og det er vanskelig å ta oppvask, vaske klær og støvsuge i det huset her uten at det skjer noe som opptar oss begge to når det gjelder ungene. 
Det er vanskelig å være bare 1 på begge to, og vi skulle så gjerne ønske at noen i vår omgangskrets hadde et ønske om å hjelpe.

Og, ja, jeg vet at vi har valgt å få barn selv, og må ta vare på de selv osv. Den kommentaren får jeg fra familien min hele tiden. Samtidig som de sier at "Du trur vel ikke jeg fikk særlig hjelp når dere var små, hvorfor skal du ha det noe bedre?".

Familien min kan finne på å reise på stranda uten å spørre om vi vil være med, mens familien til samboer inviterer andre i familien på middag men ekskluderer oss. Det er flere ganger vi har blitt eksludert fra ting, og jeg vet ikke hva vi gjør gærnt utenom at vi har fått barn.

Anonymkode: 2780e...c3d

[AnonymBruker]

Dere har nok ikke gjort noe galt, men når dere blir så slitne av deres egne barn, så orker ikke andre å forholde seg til de heller.
Dere visste kanskje ikke på forhånd hvor slem han største kom til å være med han minste, men det VAR dumt å få en til. 
Har dere noe i kommunen som kan hjelpe? Avlastningshjem muligens

Anonymkode: dbf3b...474

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler å splitte ungene, slik at de er med hver sin forelder. Det er lettere å håndtere bare en av gangen. Dette kommer til å gå over av seg selv, forutsatt at dere tar de rette grepene. Pedagogikk!

Anonymkode: 213f7...261

[AnonymBruker]

Forstår godt hvordan du har det! Her har avlastning (gjennom kommunen) vært veldig bra løsning. I det minste en liten hjelp. 

Ser at du ikke ber om råd, men er og har vært der du er. Forstår godt at familien min ikke orker å hjelpe meg, fordi jeg merker jo hvor slitsomt det er selv. De tør ikke passe. De er redd for utagering, slag, biting. Og jeg forstår dem. På avlastning derimot, er det folk med utdannelse og overskudd. Du kan til og med lære metoder for å avverge vold. I tillegg er barnet roligere hjemme etter å ha vært der.

Håper dere finner en løsning, eller får hjelp med pass av noen

Anonymkode: cd58b...fc1

[AnonymBruker]

Avlastningshjem 

Anonymkode: a8975...12b

[AnonymBruker]

Finn en fast barnevakt.

Anonymkode: c6b2f...9cd

[AnonymBruker]

Dette synes jeg var veldig leit å lese. Jeg er en som er veldig bevisst på å ikke tenke "han orker jeg ikke ha på besøk" og tenker heller tvert i mot at det er nettopp disse barna som trenger en "village" for å ta vare på seg og hjelp til å lære å omgås andre. Slitsomme og utagerende barn trenger også venner og familie som er til stede og folk må slutte å være så egoistiske og bare tenke på seg selv. De gidder ikke to timer på lekeplass med et utagerende barn eller vil ikke ha utagerende barn i bursdagen og tenker ikke videre på hvor mye dette betyr for både barnets familie og barnet selv. Jeg tror du må snakke med familien din om hvor viktig det er for dere å bli inkludert og at barna dine også kan få være med på ting. Noen ganger må folk få høre det rett ut for å komme seg ut av egoboblen sin. Kanskje er avlastning som andre her har foreslått også en mulighet?

Anonymkode: 82e1c...8ee

[AnonymBruker]

Skjønner det ikke er lett. Husker vi hadde noen i familien som vi alltid grudde oss til at skulle komme på besøk fordi sønnen hennes var så voldelig. Kunne slå og bite folk. Måtte gjemme unna sakser og kniver eller så løp han rundt med de og nesten stakk folk.. 

 

Anonymkode: 8a56b...2cc

[AnonymBruker]

Hvordan kunne dere få én til når det er problemer med å håndtere førstemann? 

Anonymkode: 683eb...f4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget utenom å lufte litt frustrasjon

Vi har 2 barn, hvorav en av de har spesielle behov. Konstante utrageringer, dårlig følelsesregulert, slår, biter, spytter og ødelegger alt han kommer over om han kan. Han er til tider ganske hardhendt med minstemann, og vi må hele tiden overvåke de 100%, ellers så risikerer vi at han dæljer minste ned med whatever han finner i sitt nærvær eller legger seg oppå, hopper oppå eller generelt bare er slem med minsten. 

Vi har begge "familie", men ingen av de er noe spesielt interessert i å være med ungene, føles det ut som. 
Hver gang vi spør om de vil ta med eldste på en lekeplass, eller bare være hos oss å være et par ekstra øyne så sier de at de er slitne, ikke orker, og kommer med mange unnskyldninger hele tiden. Samtidig som de orker å reise på fylla en fredagskveld, eller være på kjøpesenter i 4timer. Eller som de på min side, tok en spontan tur til IKEA 4timer unna oss. 

Jeg og mannen er konstant slitne. Huset står på huet, og det er vanskelig å ta oppvask, vaske klær og støvsuge i det huset her uten at det skjer noe som opptar oss begge to når det gjelder ungene. 
Det er vanskelig å være bare 1 på begge to, og vi skulle så gjerne ønske at noen i vår omgangskrets hadde et ønske om å hjelpe.

Og, ja, jeg vet at vi har valgt å få barn selv, og må ta vare på de selv osv. Den kommentaren får jeg fra familien min hele tiden. Samtidig som de sier at "Du trur vel ikke jeg fikk særlig hjelp når dere var små, hvorfor skal du ha det noe bedre?".

Familien min kan finne på å reise på stranda uten å spørre om vi vil være med, mens familien til samboer inviterer andre i familien på middag men ekskluderer oss. Det er flere ganger vi har blitt eksludert fra ting, og jeg vet ikke hva vi gjør gærnt utenom at vi har fått barn.

Anonymkode: 2780e...c3d

Sender deg en lang klem❤️

Vet hvordan dere har der. Har minstemann ADHD eller autisme? 
 

Veldig trist å ikke få hjelp. Hva med å invitere familien på nettverksmøte? Fortell helsestasjonen hva dere står i,  på  denne måten kan helsesykepleier snakke med familien samlet over belastningen dere har

Anonymkode: 45e38...b02

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Dette synes jeg var veldig leit å lese. Jeg er en som er veldig bevisst på å ikke tenke "han orker jeg ikke ha på besøk" og tenker heller tvert i mot at det er nettopp disse barna som trenger en "village" for å ta vare på seg og hjelp til å lære å omgås andre. Slitsomme og utagerende barn trenger også venner og familie som er til stede og folk må slutte å være så egoistiske og bare tenke på seg selv. De gidder ikke to timer på lekeplass med et utagerende barn eller vil ikke ha utagerende barn i bursdagen og tenker ikke videre på hvor mye dette betyr for både barnets familie og barnet selv. Jeg tror du må snakke med familien din om hvor viktig det er for dere å bli inkludert og at barna dine også kan få være med på ting. Noen ganger må folk få høre det rett ut for å komme seg ut av egoboblen sin. Kanskje er avlastning som andre her har foreslått også en mulighet?

Anonymkode: 82e1c...8ee

Bra skrevet! Dette har du helt rett i. Alle trenger noen, og utagerende barn kan bli fine vokne. Alle trenger nettverk! 

 

Endret 21. juli 2024 av SnartMammaLykke

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Dere har nok ikke gjort noe galt, men når dere blir så slitne av deres egne barn, så orker ikke andre å forholde seg til de heller.
Dere visste kanskje ikke på forhånd hvor slem han største kom til å være med han minste, men det VAR dumt å få en til. 
Har dere noe i kommunen som kan hjelpe? Avlastningshjem muligens

Anonymkode: dbf3b...474

Det var dumt å få en til synes jeg var en stygg kommentar!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget utenom å lufte litt frustrasjon

Vi har 2 barn, hvorav en av de har spesielle behov. Konstante utrageringer, dårlig følelsesregulert, slår, biter, spytter og ødelegger alt han kommer over om han kan. Han er til tider ganske hardhendt med minstemann, og vi må hele tiden overvåke de 100%, ellers så risikerer vi at han dæljer minste ned med whatever han finner i sitt nærvær eller legger seg oppå, hopper oppå eller generelt bare er slem med minsten. 

Vi har begge "familie", men ingen av de er noe spesielt interessert i å være med ungene, føles det ut som. 
Hver gang vi spør om de vil ta med eldste på en lekeplass, eller bare være hos oss å være et par ekstra øyne så sier de at de er slitne, ikke orker, og kommer med mange unnskyldninger hele tiden. Samtidig som de orker å reise på fylla en fredagskveld, eller være på kjøpesenter i 4timer. Eller som de på min side, tok en spontan tur til IKEA 4timer unna oss. 

Jeg og mannen er konstant slitne. Huset står på huet, og det er vanskelig å ta oppvask, vaske klær og støvsuge i det huset her uten at det skjer noe som opptar oss begge to når det gjelder ungene. 
Det er vanskelig å være bare 1 på begge to, og vi skulle så gjerne ønske at noen i vår omgangskrets hadde et ønske om å hjelpe.

Og, ja, jeg vet at vi har valgt å få barn selv, og må ta vare på de selv osv. Den kommentaren får jeg fra familien min hele tiden. Samtidig som de sier at "Du trur vel ikke jeg fikk særlig hjelp når dere var små, hvorfor skal du ha det noe bedre?".

Familien min kan finne på å reise på stranda uten å spørre om vi vil være med, mens familien til samboer inviterer andre i familien på middag men ekskluderer oss. Det er flere ganger vi har blitt eksludert fra ting, og jeg vet ikke hva vi gjør gærnt utenom at vi har fått barn.

Anonymkode: 2780e...c3d

Skjønner deg godt, det er utrolig leit og frustrerende!

Hos oss er det nr 2 som er utfordringen. Mye det samme som hos dere, men ingen voldelige tendenser. Likevel har vi ingen til veldig lite hjelp fra familie. De har nok med seg selv… Ingen har tid eller ork til noe, men VI er de som hjelper når de trenger🙄

Føler med dere, det er tungt å stå i alle kampene gjennom alle dager hele året!

Anonymkode: 07fd6...a7a

[AnonymBruker]

Her ville jeg søkt om et avlastningshjem slik at minstebarnet også kan få litt fred fra den eldste. Det er ikke greit å gå rundt å være redd i sitt eget hjem.

Anonymkode: 60f86...6b8

[AnonymBruker]

Når man ikke orker selv hvordan kan man tro andre orker når det er frivillig for dem?

Anonymkode: c7439...e1a

[Juliv]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Konstante utrageringer, dårlig følelsesregulert, slår, biter, spytter og ødelegger alt han kommer over om han kan. Han er til tider ganske hardhendt med minstemann, og vi må hele tiden overvåke de 100%,

Og du lurer på hvorfor du ikke får hjelp eller blir invitert på ting? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hvordan kunne dere få én til når det er problemer med å håndtere førstemann? 

Anonymkode: 683eb...f4a

Problemene kan ha oppstått først da, eller ikke vært vanskelige å håndtere før? Kan hende de ikke planla nr 2, men ikke ønsket abort? 

Hva er poenget med å argumentere med en alternativ tidslinje som ikke fins? 

 

Anonymkode: 2ceb6...b8c

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det er slitsomt, men likevel er barna ingen andres ansvar enn deres. Ikke bruk energi på å være skuffet over andres manglende interesse for deres barn, selv om de er besteforeldrene. De har sagt fra, det er trist og også litt merkelig at egen familie er så lite viktig, men det er som det er. Dessuten; dere synes det er slitsomt, hvorfor forstår dere ikke da at andre også synes det er slitsomt? Jeg kan godt forstå at man ikke orker å passe en vill apekatt.

Dere må finne andre løsninger dersom dere ikke håndterer situasjonen. Som noen her har nevnt, kan avlastning på problembarnet være fint, slik at dere får litt fri pluss at begge barna får fri fra hverandre. Ofte glemmes de enkle ungene som ikke krever noe når de har krevende søsken. Støttekontakt kan være en mulighet. Eller rett og slett betale for barnevakt innimellom. Men legg bort tanken på at familien skal trå til, de vil ikke.

Anonymkode: 6498f...29a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Dette synes jeg var veldig leit å lese. Jeg er en som er veldig bevisst på å ikke tenke "han orker jeg ikke ha på besøk" og tenker heller tvert i mot at det er nettopp disse barna som trenger en "village" for å ta vare på seg og hjelp til å lære å omgås andre. Slitsomme og utagerende barn trenger også venner og familie som er til stede og folk må slutte å være så egoistiske og bare tenke på seg selv. De gidder ikke to timer på lekeplass med et utagerende barn eller vil ikke ha utagerende barn i bursdagen og tenker ikke videre på hvor mye dette betyr for både barnets familie og barnet selv. Jeg tror du må snakke med familien din om hvor viktig det er for dere å bli inkludert og at barna dine også kan få være med på ting. Noen ganger må folk få høre det rett ut for å komme seg ut av egoboblen sin. Kanskje er avlastning som andre her har foreslått også en mulighet?

Anonymkode: 82e1c...8ee

Det er ikke ego å skjerme seg selv fra andres problemer. Mange har mer enn nok problemer og utfordringer selv.

Anonymkode: 6498f...29a

[AnonymBruker]

Hvorfor få flere barn, når førstemann er så utagerende. 

Dere må skille dem, søk avlastnings hjem. 

Anonymkode: 570c0...ec4