Hvordan holde ut intense barn?

[AnonymBruker]

Barnet er vant til å bli underholdt hele tiden. Skolestarter. Det er alt fra kontinuerlig «hva skal jeg gjøre nå», «gi meg vann», «kast bananen min», «hva skal vi etterpå» osv, osv. Det er ikke ett minutt uten at barnet fysisk og psykisk henger på. Han er overkompensert av begge foreldre og kan feks ikke kle på seg, spise selvstendig, fylle vann på flaska si, etc. Derfor trenger han også mye hjelp. Venner vil han ikke leke med uten foreldre som styrer leken. I stad fikk jeg sammenbrudd fordi jeg gjentatte ganger sa «nå må du slutte å ta på meg, jeg liker det ikke», «jeg bestemmer over min kropp, nå må du leke med lego mens jeg får en pause» og han fortsatte og klå og pelle helt til jeg ropte KOM DEG NÅ VEKK OG SLUTT Å TA PÅ MEG, men da ble det bare gråt og trøst og jeg fikk sure kommentarer av far for å være så sint. Jeg vet det ikke hjelper å være sint. Det er en grunn til at jeg fra dag 1 gikk inn for en helt annen foreldrestil med mitt barn, for jeg trenger pusterom, men det hjelper meg lite at hun suller med sitt i bakgrunnen når jeg blir kvalt av mannen sitt barn som hele tiden er limt fast i en voksen. Det er jo ikke barnets feil, men jeg må finne en måte å overleve på. Det er virkelig ikke ett minutt stillhet i løpet av dagen, skal jeg gjøre husarbeid eller lage middag så fysisk snubler jeg i barnet som henger på meg eller far.

Det holder på å rable for meg.  Jeg har tatt det opp med mannen, men han synes det er kjempekoselig at barnet vil være med han hele tiden og at han kan hjelpe til så mye. Og oppdragelsen er opp til foreldrene. Man får ikke endret andre. 

Er det innafor å dra på egen ferie med fellesbarnet? Kan jeg be dem reise bort et par dager? Har noen en mental strategi som kan funke? Hva kan JEG gjøre for å overleve psykisk? 

Anonymkode: 1be42...2f4

[Blåbærrips]

Ja ta med deg felles barn og ta en ferie bare dere

[AnonymBruker]

Har dessverre ingen råd, men samboeren min har et barn som er ganske lik minus den fysiske delen. Barnet klarer ikke underholde seg selv et sekund og praten går fra morgen til kveld. I ferien har barnet også fått være våken mye lenger på kvelden, så enda flerr timer med skravling. Jeg blir gal. 
ja, jeg mener du kan ta en pause med ditt eget barn, særlig hvis du forklarer til  far at du trenger dette for at du skal fungere for eget barn og ha det bra med deg selv. 
Jeg har ikke egne barn, men jeg har tatt flere dager hvor jeg har gjort helt andre ting ute fra huset i ferien uten et fnugg av dårlig samvittighet 😎 

Anonymkode: a8a52...ad9

[AnonymBruker]

Ja det kan du. Men kjenn etter da, klarer du å være den gode voksenpersonen for barnet som det fortjener? Eller kommer du til å irritere deg hele tiden når du er sammen med barnet. Om ja til det siste bør du revurdere forholdet, for alles del. 

Anonymkode: 46df0...3a9

[AnonymBruker]

Du sier du har tatt det opp med far, men jeg tror du må gjøre det igjen. Si at du tror dere gjør Liam-Nathaniel en stor tjeneste ved å gjøre han mer selvstendig. Når han nå skal starte på skolen må han kunne knyte skoene selv, kle på seg og fylle flaska si helt selv uten å involvere skolepersonell. 
Hva om han begynner med lekedate, borte, hos en venn? 

Anonymkode: 0ea31...39c

[AnonymBruker]

Hadde du ikke blitt kjent med barnet før du bestemte deg for å få fellesbarn med mannen og dermed bli ubrytelig knyttet til dette barnet resten av livet?

Anonymkode: 7e494...a90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Barnet er vant til å bli underholdt hele tiden. Skolestarter. Det er alt fra kontinuerlig «hva skal jeg gjøre nå», «gi meg vann», «kast bananen min», «hva skal vi etterpå» osv, osv. Det er ikke ett minutt uten at barnet fysisk og psykisk henger på. Han er overkompensert av begge foreldre og kan feks ikke kle på seg, spise selvstendig, fylle vann på flaska si, etc. Derfor trenger han også mye hjelp. Venner vil han ikke leke med uten foreldre som styrer leken. I stad fikk jeg sammenbrudd fordi jeg gjentatte ganger sa «nå må du slutte å ta på meg, jeg liker det ikke», «jeg bestemmer over min kropp, nå må du leke med lego mens jeg får en pause» og han fortsatte og klå og pelle helt til jeg ropte KOM DEG NÅ VEKK OG SLUTT Å TA PÅ MEG, men da ble det bare gråt og trøst og jeg fikk sure kommentarer av far for å være så sint. Jeg vet det ikke hjelper å være sint. Det er en grunn til at jeg fra dag 1 gikk inn for en helt annen foreldrestil med mitt barn, for jeg trenger pusterom, men det hjelper meg lite at hun suller med sitt i bakgrunnen når jeg blir kvalt av mannen sitt barn som hele tiden er limt fast i en voksen. Det er jo ikke barnets feil, men jeg må finne en måte å overleve på. Det er virkelig ikke ett minutt stillhet i løpet av dagen, skal jeg gjøre husarbeid eller lage middag så fysisk snubler jeg i barnet som henger på meg eller far.

Det holder på å rable for meg.  Jeg har tatt det opp med mannen, men han synes det er kjempekoselig at barnet vil være med han hele tiden og at han kan hjelpe til så mye. Og oppdragelsen er opp til foreldrene. Man får ikke endret andre. 

Er det innafor å dra på egen ferie med fellesbarnet? Kan jeg be dem reise bort et par dager? Har noen en mental strategi som kan funke? Hva kan JEG gjøre for å overleve psykisk? 

Anonymkode: 1be42...2f4

Slik gjør du bare ikke! Fyf!!
 

En voksen som roper at barnet skal pelle seg vekk fordi den voksne makter ikke at barnet tar på vedkommende.

Gratulerer med traumene du har påført en femåring, ja det er virkelig deg det er synd på her. 

Anonymkode: da097...3cc

[AnonymBruker]

Jeg får helt vondt av små barn som har opplevd brudd, to hjem, to sett med foreldre og nye halvsøsken som får dele hele hverdagen med den ene forelderen. Så kommer de inn annenhver uke og skal tilpasse seg andre rutiner, føle seg frem, "hvem er jeg i forhold til deg, hvordan reagerer du på at jeg trenger deg".

Kan det være at dette barnet er utrygt og trenger mye bekreftelse, bygge selvtillit og selvfølelse? 

Jeg ville vært svært rund i kantene med et barn som bor i to hjem, og sørget for at det var varmt, mye bekreftelse, positiv forsterkning og tolerert mye. 

Anonymkode: 71506...d1b

[AnonymBruker]

Stakkars barn, hun høres forøvrig ut som hun higer etter å bli sett og få oppmerksomhet. At du skriker til hun på den måten du gjør er ikke greit, dumskap være den VOKSNE!

Anonymkode: 49621...095

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hadde du ikke blitt kjent med barnet før du bestemte deg for å få fellesbarn med mannen og dermed bli ubrytelig knyttet til dette barnet resten av livet?

Anonymkode: 7e494...a90

Det er jo ikke uvanlig at en toåring er både klengete og uselvstendig, jeg kunne ikke forutsett at det skulle bli så mye verre.

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Slik gjør du bare ikke! Fyf!!
 

En voksen som roper at barnet skal pelle seg vekk fordi den voksne makter ikke at barnet tar på vedkommende.

Gratulerer med traumene du har påført en femåring, ja det er virkelig deg det er synd på her. 

Anonymkode: da097...3cc

Barnet hadde tatt meg under klærne i nærmere 40min selv om jeg gjentatte ganger ba han om å slutte. Det er faktisk ikke greit. Det er mine grenser som ikke respekteres, barnet har ikke BEHOV for å ta meg på magen og brystet når jeg opplever det ubehagelig.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du sier du har tatt det opp med far, men jeg tror du må gjøre det igjen. Si at du tror dere gjør Liam-Nathaniel en stor tjeneste ved å gjøre han mer selvstendig. Når han nå skal starte på skolen må han kunne knyte skoene selv, kle på seg og fylle flaska si helt selv uten å involvere skolepersonell. 
Hva om han begynner med lekedate, borte, hos en venn? 

Anonymkode: 0ea31...39c

Han tørr ikke. Foreldrene vil heller ikke miste tid med barnet og oppfordrer ikke til lek med jevnaldrende. De synes også at han har fått nok store krav i det siste pga bleieslutt og smokkeslutt, som er sant, men ja, det blir en utfordring på skolen. Samtidig vokser noen barn veldig på å starte skolen, så håper på det  

 

Anonymkode: 1be42...2f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg får helt vondt av små barn som har opplevd brudd, to hjem, to sett med foreldre og nye halvsøsken som får dele hele hverdagen med den ene forelderen. Så kommer de inn annenhver uke og skal tilpasse seg andre rutiner, føle seg frem, "hvem er jeg i forhold til deg, hvordan reagerer du på at jeg trenger deg".

Kan det være at dette barnet er utrygt og trenger mye bekreftelse, bygge selvtillit og selvfølelse? 

Jeg ville vært svært rund i kantene med et barn som bor i to hjem, og sørget for at det var varmt, mye bekreftelse, positiv forsterkning og tolerert mye. 

Anonymkode: 71506...d1b

… og for noen er hjem "nummer to" en herlig pause fra "hjem nummer en". 
 

Ikke alle barn kommer fra hjem som fungerer… da min far skilte seg fra moren min og ble sammen med stemoren min, fikk jeg endelig en varm, omsorgsfull og oppmerksomhetsgivende morsfigur inn i livet mitt. 

Anonymkode: a14a4...5f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

… og for noen er hjem "nummer to" en herlig pause fra "hjem nummer en". 
 

Ikke alle barn kommer fra hjem som fungerer… da min far skilte seg fra moren min og ble sammen med stemoren min, fikk jeg endelig en varm, omsorgsfull og oppmerksomhetsgivende morsfigur inn i livet mitt. 

Anonymkode: a14a4...5f0

Ja men det har åpenbart ikke dette barnet fått i nytt hjem da.

Anonymkode: 49621...095

[AnonymBruker]

Du må snakke med far igjen.

Søk på nettet om hva barn burde kunne når de starter på skolen og print dette ut til far.

Du snakker med barnet om grenser i en rolig stund. Du må sette grenser for deg selv og gjenta dette for barnet. Om og om igjen. For gjør han sånt mot voksne og barn på skolen er det kjapt en bekymringsmelding pga at barnet ikke eier grenser for seg selv eller andre.

Det kan føre til en skummel adferd etterhvert.

Anonymkode: 64fbe...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er jo ikke uvanlig at en toåring er både klengete og uselvstendig, jeg kunne ikke forutsett at det skulle bli så mye verre.

Barnet hadde tatt meg under klærne i nærmere 40min selv om jeg gjentatte ganger ba han om å slutte. Det er faktisk ikke greit. Det er mine grenser som ikke respekteres, barnet har ikke BEHOV for å ta meg på magen og brystet når jeg opplever det ubehagelig.

Han tørr ikke. Foreldrene vil heller ikke miste tid med barnet og oppfordrer ikke til lek med jevnaldrende. De synes også at han har fått nok store krav i det siste pga bleieslutt og smokkeslutt, som er sant, men ja, det blir en utfordring på skolen. Samtidig vokser noen barn veldig på å starte skolen, så håper på det  

 

Anonymkode: 1be42...2f4

Det er greit nok, men det er din reaksjon som er kritikkverdig her. Ikke barnets behov for nærhet 🥲

Her bør du faktisk gå i deg selv og tenke litt på hvordan du kunne reagerte og håndtert situasjonen på en bedre måte. Kanskje en prat med helsestasjonen eller cos-kurs er noe for dere? 

 

Anonymkode: 71506...d1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

 

Barnet hadde tatt meg under klærne i nærmere 40min selv om jeg gjentatte ganger ba han om å slutte. Det er faktisk ikke greit. Det er mine grenser som ikke respekteres, barnet har ikke BEHOV for å ta meg på magen og brystet når jeg opplever det ubehagelig.

 

Anonymkode: 1be42...2f4

Åja, nei men da er det klart at ditt eneste alternativ er å skjelle ut barnet med brøling og roping. 
 

Hvis barnet er fem år og nylig har sluttet med smokk og bleie, ikke leker med andre barn, er det klart at dette ikke er et barn som er «fremom» de andre men heller kanskje litt bak, det kan jo skyldes at barnet har allerede i ung alder mye bagasje med to hjem, halvsøsken og en steforeldre som avskyr barnet.

En skolestarter er utviklingsmessig fra 4-8 år fikk vi beskjed om fra skolen da våre startet. Dere har kanskje en skolestarter som er umoden og utrygg. Den måten du møter barnet på er åpenlyst en massiv belastning for barnet. Du er den voksne, du må grensesette uten å rope og skrike til barnet.

Hvis barnet «tar på deg i 40 minutter» tyder det på at barnet søker noe fra deg, trygghet, nærhet. Du er vel fysisk større enn en skolestarter, så du skal evne å reise deg/flytte deg. Du skal også være kognitivt utviklet nok til å snakke med barnet om hvorfor du ikke ønsker at barnet skal ta på deg, uten å bruke roping og utskjelling.

Det kommer en dag hvor dette barnet blir større og denne episoden har bidratt til å definere relasjonen mellom dere to.
 

Ikke klag, om stesønnen din utvikler antipati mot deg.
 

Han vet jo hvordan du behandlet han da han var et lite og sårbart barn. 

Anonymkode: da097...3cc

[AprilLudgate]

Her tenker jeg relasjonen blir vond for alle.

Skjønner du blir sprø, men du har også en fiendtlig og veldig nedsettende innstilling.

Så…..kanskje dere kan være særboere?  

[AnonymBruker]

Wow…..du er virkelig stemor fra helvete…. Du burde seriøst ikke være i nærheten av barn…..

Anonymkode: 2ec21...d7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Åja, nei men da er det klart at ditt eneste alternativ er å skjelle ut barnet med brøling og roping. 
 

Hvis barnet er fem år og nylig har sluttet med smokk og bleie, ikke leker med andre barn, er det klart at dette ikke er et barn som er «fremom» de andre men heller kanskje litt bak, det kan jo skyldes at barnet har allerede i ung alder mye bagasje med to hjem, halvsøsken og en steforeldre som avskyr barnet.

En skolestarter er utviklingsmessig fra 4-8 år fikk vi beskjed om fra skolen da våre startet. Dere har kanskje en skolestarter som er umoden og utrygg. Den måten du møter barnet på er åpenlyst en massiv belastning for barnet. Du er den voksne, du må grensesette uten å rope og skrike til barnet.

Hvis barnet «tar på deg i 40 minutter» tyder det på at barnet søker noe fra deg, trygghet, nærhet. Du er vel fysisk større enn en skolestarter, så du skal evne å reise deg/flytte deg. Du skal også være kognitivt utviklet nok til å snakke med barnet om hvorfor du ikke ønsker at barnet skal ta på deg, uten å bruke roping og utskjelling.

Det kommer en dag hvor dette barnet blir større og denne episoden har bidratt til å definere relasjonen mellom dere to.
 

Ikke klag, om stesønnen din utvikler antipati mot deg.
 

Han vet jo hvordan du behandlet han da han var et lite og sårbart barn. 

Anonymkode: da097...3cc

Men hallååå har hun sagt at hun AVSKYR barnet? Er liksom ikke grenser i det innlegget ditt, det er antipati og ødelagte relasjoner og ikke måte på. Denne ungen er skolestarter og henger på foreldrene/stemor uten stans, nevler og klår og skal ha hjelp til lek og kaste bananen sin. Ungen er ikke to år. Det er lov å være stemor og si klart ifra at nei, jeg vil ikke at du skal henge på meg uten stans, ta under genseren min, gå nå vekk litt og lek på egen hånd. Hun ropte tydeligvis, det er ikke skadelig når dette barnet tydeligvis ble trøstet etterpå. Man blir ikke traumatisert for livet ved å se at andre også har grenser, særlig ikke hvis den voksne etterpå forklarer hva som skjedde. 

Anonymkode: 0ea31...39c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Wow…..du er virkelig stemor fra helvete…. Du burde seriøst ikke være i nærheten av barn…..

Anonymkode: 2ec21...d7f

Nei, det er jo nettopp det hun IKKE er. Kutt ut for f. 

Anonymkode: 0ea31...39c

[AnonymBruker]

Oi, jeg tenker faktisk at barnet sliter med noe. Det høres svært spesielt ut at han tar på kroppen din selv om du sier nei, en slik beskjed burde hen virkelig kunne følge på den alderen der. Jeg forstår at du fikk nok, og dere voksne bør ta dere en alvorsprat om utfordringene med barnet slik at dere kan lage en plan for oppdragelsen videre. Det er svært viktig at barnet lærer seg å respektere andres grenser, ellers risikerer hen faktisk å ikke få vennskap i det hele tatt på skolen. Far må ta seg sammen og begynne å oppdra barnet sitt.

Og du, barn tåler at vi er upedagogisk og roper en beskjed. Det viktige nå er bare at du beklager reaksjonen og forklarer hvorfor den kom så sterkt. På den måten lærer du barna at også dere voksne er uperfekte og ikke minst hvordan man reparerer etter en slik hendelse. 

Anonymkode: 7fa0e...5c4