Gå til innhold

Jeg får det ikke til sosialt.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Er på sommerferie. 
 

Vi er sammen mange og det er ingen dårlig stemning egentlig. Jeg bare merker, nok en gang, at de jeg er sammen med liksom setter opp «høfligstemmen» sammen med meg enda det er mennesker som er nærere enn det. 
 

Jeg får det liksom ikke til. Jeg sier feil ting. De unngår å være alene sammen med meg, gir kun oppmerksomhet til barna mine. Og snakker høflig til meg. Jeg blir liksom sittende å ikke si noe eller så blir det jeg sier liksom negativt. Altså ikke mot noen, men at jeg gleder meg til å bytte jobb feks og så blir jeg sittende å snakke om alt det negative på jobb. Og så sier den jeg snakker med så positivt at du fikk ny jobb da! (Slik skjønte jeg at jeg sikkert ble for negativ) 

Den ene som er naturlig at jeg kanskje klikket med og forsøker snakke med mistenker jeg har begynt å unngå meg. 
 

Jeg satt på soverommet og gråt i sta og vil egentlig bare hjem. 
 

Jeg er voksen og burde taklet det her bedre. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Må være her pga barna og vi er jo på ferie langt unna hjemme. 

Anonymkode: 2f0ba...351

  • Hjerte 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Er på sommerferie. 
 

Vi er sammen mange og det er ingen dårlig stemning egentlig. Jeg bare merker, nok en gang, at de jeg er sammen med liksom setter opp «høfligstemmen» sammen med meg enda det er mennesker som er nærere enn det. 
 

Jeg får det liksom ikke til. Jeg sier feil ting. De unngår å være alene sammen med meg, gir kun oppmerksomhet til barna mine. Og snakker høflig til meg. Jeg blir liksom sittende å ikke si noe eller så blir det jeg sier liksom negativt. Altså ikke mot noen, men at jeg gleder meg til å bytte jobb feks og så blir jeg sittende å snakke om alt det negative på jobb. Og så sier den jeg snakker med så positivt at du fikk ny jobb da! (Slik skjønte jeg at jeg sikkert ble for negativ) 

Den ene som er naturlig at jeg kanskje klikket med og forsøker snakke med mistenker jeg har begynt å unngå meg. 
 

Jeg satt på soverommet og gråt i sta og vil egentlig bare hjem. 
 

Jeg er voksen og burde taklet det her bedre. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Må være her pga barna og vi er jo på ferie langt unna hjemme. 

Anonymkode: 2f0ba...351

Jeg vil bare si at jeg føler med deg❤️ 

 

Jeg har det likt i de fleste sosiale situasjoner. Det er vondt, og det tuller skikkelig med både nervene og hodet at man ikke klarer å forstå hvorfor det er slik. 
 

Jeg har bestemt meg for å slutte å omgås de jeg har det slik med, for det er tydelig at en får ikke gjort noe med det. De bare er slik uansett, samme hva en gjør. Noe med kjemien, eller bare en innstilling de har til meg som ikke er til å rikke.
 

Det er kanskje enklere sagt enn gjort hvis det er familie de du har det sånn med. 
 

Er der noen andre som det ikke blir slik med? Venner eller bekjente? 
Opplever du eksempler på at det ikke er sånn med absolutt alle, som bekrefter at det ikke er deg det er noe galt med, men relasjonen du har til enkelte mennesker? 
For jeg tror det er der man må lete etter andre å omgås, finne «sine» folk heller. 
Jeg skal hvertfall prøve det😊

Anonymkode: b7d22...6fe

  • Liker 2
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er som om jeg skulle ha skrevet dette selv. Jeg er i likende situasjon. Jeg har ikke følt det så ille som det jeg gjør nå på mange år. Kjæresten min og meg har fått nye venner som nå vil henge sammen med oss..hele tiden. Eller de vil vel egentlig henge sammen med min bedre halvdel, heltiden. Jeg er bare en de må ha med på slepet, føles det som. 
Kjæresten min kommer kjempe godt overens med dem og de avtaler nye utflukter sammen hele tiden, altså alle oss. De inviterer oss over hele tiden også, men en av oss må jo være hjemme med barnet, og det blir da fort meg da jeg ikke har bondet like mye med disse som min samboer. 
De tre har derfor mange kvelder sammen, der de sitter og drikker og hygger seg, mens jeg sitter hjemme med barnet, alene. Dettte er ca 1-2 ganger i uken. 
 

De virker ikke særlig interessert i å være sammen med meg. Overser meg når jeg prater, stiller meg aldri spørsmål eller enser at jeg eksisterer, føles det som. De sitter bare å prater sammen med samboeren min, ser bare på han når de snakker og hvis jeg kommer med innspill er det ingen som hører. Jeg er også skuffet over samboeren min. Da han ikke er mer oppmerksom, men jeg får også skylde meg selv. Jeg har ikke tatt det opp, da jeg vet at han ikke kommer til å være enig i noe av dette, da han tydelig liker dem kjempe godt. 
 

Det knyter seg i magen av å tenke på at jeg må være sammen med disse menneskene, i årevis fremover. De bor også i huset bortenfor vårt. Og kommer på uanmeldt besøk hele tiden (dersom de vet at samboeren min er hjemme). 

Vi har mange andre vennepar, men de er foreløpig uten barn og bor litt lenger unna. Så det ender fort opp med at man er med disse som er så nærme. Men jeg prøver å bli flinkere til å avtale ting med de gode gamle vennene våre, for å komme oss unna litt. Det er det eneste som jeg klarer å komme på, for å komme meg unna. 

Anonymkode: c5256...ef9

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjedelig med dere i lignende situasjon, men litt godt også. 
 

Nok en dag med aktiviteter for barna, der alle stikker bort og ser på ting, men ikke har tid til å vente på oss. Så vi dilter etter. Riktig nok litt bedre dag i dag enn i går da. Barna våre blir inkludert altså. 
 

Kom hjem og da reagerte også samboeren min på at når jeg/vi kommer så går de andre å gjør noe annet. Så er ikke bare jeg som er sår heller. 
 

Jeg har gitt opp og orker ikke prøve mer, bare setter meg på tlf og trykker når jeg ikke ordner ting med barna. 
 
Jeg er litt vanskelig ellers også, men sånn her jævlig føler jeg det ofte  med de her egentlig. Og jeg forstår ikke helt hva som skjer eller hva som gjør det. 

Anonymkode: 2f0ba...351

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er alltid alene overalt. Har alltid vært det dessverre. Jeg passer ikke inn noen steder.

Anonymkode: bdbea...acf

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Føler meg dere alle. Jeg har alltid en følelse av at ingen vil være med meg heller. Jeg prøver mitt beste, men er alltid den som ikke blir invitert, utelatt, glemt. Det er sårt. Har begynt å skjønne når jeg ikke er ønsket, og trekker meg unna før jeg rekker å bli såra. Det er ikke lett å ha det sånn. 

Det er så lett å si noe feil også, selv om det ikke menes slik, fordi man prøver så hardt. 

Anonymkode: 5ff4b...b1f

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er alltid alene overalt. Har alltid vært det dessverre. Jeg passer ikke inn noen steder.

Anonymkode: 

Har du prøvd å bruke en fritidsaktivitet som hjelpeverktøy? Eller frivillig arbeid?

Anonymkode: 18b0c...b41

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har de siste 10 årene merket et skifte i selve måten folk ønsker å omgåes andre mennesker på. Før i tiden kunne man lette sitt hjerte for problemer, men nå til dags må man være mer forsiktig slik at man ikke snakker for mye om negative tema.
 

Folk vi le og underholdes i større grad enn før, og utveksle informasjon om serier og lydbøker som er foreksempel er gode og høre gode historier om mennesker. Det er ofte lite interesse for å prate om problemer på jobb som du gjorde TS eller politikk. Dialogen bør være lett og minst mulig alvorlig. Det finnes nok venner og familier som fremdeles prater om alvorlige ting. 
 

Skal du få folk til å like deg må du også styrke selvtilliten deres uten å smiske for eksempel ved å få dem til å føle seg kompetente og sympatiske. 
 

Det er jo trendy å kalle negative folk energityver og kutte dem ut. Aldri lag drama! Dessuten liker mange litt god sladder. Vi bruker ofte to timer hver dag på å slarve om andre folk, men her må du beregne ditt publikum. Glem «å være deg selv». Det er bare en meningsløs floskel. 

Anonymkode: 62604...420

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan kjenne meg igjen i den følelsen. 
Kan føle det litt slik på jobb. Når vi har møter og jeg sier noe så lytter ikke folk eller kommenterer på det jeg sier, ofte sier jeg mitt så er det lite kommenterer og vi går videre, eller at jeg blir avbrutt av andre som vil snakke. Mens når andre tar ordet er alle lydhør og interesserte og går i dialog. 
Jeg er nok kanskje en provoserende person som kan ta opp ting som alle går å klager over, men som ingen tør å si. 
Møtene har blitt så overfladisk og smiskete at jeg har begynt å bli passiv. 
Jeg kan også merke det på fester, der noen blir lyttet til og er med hele tiden, mens jeg føler meg mer usynlig. 
Jeg er en person som liker de dypere samtalene og kan fort gå lei overfladisk prat i lengden. 
Med nære venner kan jeg være meg selv, men med bekjente blir jeg ofte den som sitter å ser på at andre prater. 
veldig kjedelig å stille spørsmål og vise interesse for det andre sier, og oppdage at ingen er interessert i meg. 
dette er slik jeg føler. Men i andres øyne kan det jo være motsatt. Vi opplever ting ulikt. 
Er det familie du snakker om her ? Eller venner? Er de mer inkluderende en til en? 
hadde droppet tur med de senere 

Anonymkode: 5c697...2eb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan kjenne meg igjen i den følelsen. 
Kan føle det litt slik på jobb. Når vi har møter og jeg sier noe så lytter ikke folk eller kommenterer på det jeg sier, ofte sier jeg mitt så er det lite kommenterer og vi går videre, eller at jeg blir avbrutt av andre som vil snakke. Mens når andre tar ordet er alle lydhør og interesserte og går i dialog. 
Jeg er nok kanskje en provoserende person som kan ta opp ting som alle går å klager over, men som ingen tør å si. 
Møtene har blitt så overfladisk og smiskete at jeg har begynt å bli passiv. 
Jeg kan også merke det på fester, der noen blir lyttet til og er med hele tiden, mens jeg føler meg mer usynlig. 
Jeg er en person som liker de dypere samtalene og kan fort gå lei overfladisk prat i lengden. 
Med nære venner kan jeg være meg selv, men med bekjente blir jeg ofte den som sitter å ser på at andre prater. 
veldig kjedelig å stille spørsmål og vise interesse for det andre sier, og oppdage at ingen er interessert i meg. 
dette er slik jeg føler. Men i andres øyne kan det jo være motsatt. Vi opplever ting ulikt. 
Er det familie du snakker om her ? Eller venner? Er de mer inkluderende en til en? 
hadde droppet tur med de senere 

Anonymkode: 5c697...2eb

Familie så kan ikke droppe tur med dem. Jeg skjønner nå at de ikke vil være sammen med meg for nå sitter jeg bare her. Alle er ikke slik, på samme måte. 

Det som ofte skjer er at det er en familie som styrer showet og som blir naturlig midtpunkt. De styrer hva , hvor og tilpasser seg liksom ikke om andre har andre forslag føler jeg. 

Mannen min forklarer at jeg er sliten, når noen spør hvorfor jeg er enda mer tilbaketrukket nå. Jeg har bare sluttet å bry meg og etter et visst antall år så burde jeg visst at jeg kom til å ha det slik nå også. 
 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har de siste 10 årene merket et skifte i selve måten folk ønsker å omgåes andre mennesker på. Før i tiden kunne man lette sitt hjerte for problemer, men nå til dags må man være mer forsiktig slik at man ikke snakker for mye om negative tema.
 

Folk vi le og underholdes i større grad enn før, og utveksle informasjon om serier og lydbøker som er foreksempel er gode og høre gode historier om mennesker. Det er ofte lite interesse for å prate om problemer på jobb som du gjorde TS eller politikk. Dialogen bør være lett og minst mulig alvorlig. Det finnes nok venner og familier som fremdeles prater om alvorlige ting. 
 

Skal du få folk til å like deg må du også styrke selvtilliten deres uten å smiske for eksempel ved å få dem til å føle seg kompetente og sympatiske. 
 

Det er jo trendy å kalle negative folk energityver og kutte dem ut. Aldri lag drama! Dessuten liker mange litt god sladder. Vi bruker ofte to timer hver dag på å slarve om andre folk, men her må du beregne ditt publikum. Glem «å være deg selv». Det er bare en meningsløs floskel. 

Anonymkode: 62604...420

Takk for svar. Jeg er nok mer en introvert type og er ikke så god på overflatiske ting. Så dette var et godt bidrag og en god forklaring på problemet mitt. Kanskje. Og jeg er liksom litt klønete sosialt. Det er bare at det pleier å gå seg til om dere skjønner. Det har det ikke gjort her, og ting har bygd seg opp over mange år. 
 

 

Anonymkode: 2f0ba...351

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...