adoptere bort barnet sitt

[Gjest Gjest]

Jeg beklager å måtte si at jeg ville blitt sjokkert. Den eneste grunn jeg kunne tenke meg for å bortadoptere barnet sitt må være ved rusmisbruk..

Jeg vet selv at jeg alltid ville ha angret om jeg hadde gjort det. Gjelder det økonomi finnes det hjelp. Gjelder det at det ikke passer seg å få barn - er ikke dette en god grunn syntes jeg. Det hadde forenklet bildet om vi fikk et hint om hva som var grunnen?..

[Gjest Donna]

Jeg er helt enig med siste gjesten her. I Norge er det så mange gode hjelpetiltak som kan settes inn - ingenting bør være uprøvd når noen kommer i en sånn situasjon. Selv har jeg vært "ufrivillig" gravid - jeg gråt i månedsvis og overveide abort - og grublet på hvordan jeg skulle komme gjennom dette - følte at hele min "perfekte" verden raste sammen.

Min erfaring og etterhvert styrke ligger i at jeg vet at alt ordner seg til slutt. Det har det alltid gjort og det vet jeg at det fortsatt vil gjøre.

Det å adoptere bort sitt barn er en veldig, veldig dramatisk avgjørelse og jeg vet at mange sliter med ettervirkningene lenge etterpå. Jeg har en i familien som adopterte bort barnet sitt for snart 60 år siden - på den tiden var det katastrofalt å bli gravid utenfor ekteskap.

Mitt eneste råd er å ta kontakt med hjelpeinstanser - jeg vet at Trygdekontoret har en egen "avdeling" for samtaler med kvinner som blir ufrivillig gravide. Der vil du få alle de råd du bør få i en slik sammenheng.

[Gjest Gjesta]

Jeg hadde dessverre ikke vært like edel som de fleste her. Med mindre det var en åpenbar grunn (store psykiske problemer, rusmissbruk) ville jeg nok lurt veldig på hvorfor hun valgte en slik løsning. Jeg respekterer andres valg men jeg ville nok tenkt at hun og jeg lever på to ulike planeter og ikke har så mye til felles. Tror jeg hadde overlatt "å gi henne støtte" til noen andre, for i mitt hode er dette en utrolig egoistisk og umoden avgjørelse i dagens Norge. Med mindre det som sagt foreligger tungtveiende helsemessige (psykiatri/dop/alkohol) grunner bak.

[Gjest Varg-Menja]

gjelder det også dersom dere vet at dette er en person som på alle fysiske, økonomiske, relasjonsmessige måter ville vært fullt ut i stand til å gi barnet et bra liv?

←

Jeg ville uansett tenkt at det er mange problemer folk kan ha som ikke synes på en glatt overflate for utenforstående. Feks rusproblemer, eller andre psykiske problemer. Jeg synes det er en voksen avgjørelse i en tid hvor det mest politisk korrekte er å ta abort.

[Cata]

.... for i mitt hode er dette en utrolig egoistisk og umoden avgjørelse i dagens Norge.

←

Der er jeg ikke enig med deg. Dvs. jeg kan forsåvidt være enig i at det er egoistisk hvis hun er i stand til å ta seg av barnet, men ikke vil. Derimot er jeg ikke enig i at det er umodent. Jeg synes faktisk det må være en veldig moden person som velger å bære fram barnet for så å adoptere det bort selv om hun ikke ønsker å beholde det. Det vitner om en person som er moden nok til å ta konsekvenser både i forhold til det hun gjør og det hun føler.

[Gjest Gjest]

Folk kan ha mange grunner til å velge å adoptere bort et barn som utenforstående ikke vet noe om.

Det er derfor synd enkelte dømmer andre før de vet hva som virkelig ligger bak en slik avgjørelse.

[Replica]

Over var meg.

[Martha Stewart]

Jeg synes det er veldig vanskelig å mene noe om et helt hypotetisk tilfelle som jeg ikke har kjennskap til flere detaljer om. Dette er et godt eksempel på hvordan synsing og problemstillinger kan ta helt av, jo lenger man kommer ut i tråden.

Derfor skulle jeg kanskje ikke skrevet noe i det hele tatt her...

[hecuba]

Har jeg misforstått, eller reagerer folk her sterkere på at hun vil adoptere bort barnet enn å ta abort?

[Gjest Gjesta]

Har jeg misforstått, eller reagerer folk her sterkere på at hun vil adoptere bort barnet enn å ta abort?

←

Kan bare svare for meg selv: Tror ikke du skal legge for mye i svaret mitt, det blir veldig hypotetisk problemstilling og jeg fordømmer da ingen. Men jeg skriver at jeg ville streve med å forstå at noen kan adoptere bort (eller abortere bort) barnet sitt. I mitt hode skal det tungtveiende grunner til. Men det er klart, man kan jo aldri vite hvilke grunner andre har. Men jeg ville nok undret meg litt over en sånn avgjørelse. Det hadde ikke vært sånn: "åja, hun har adoptert bort barnet sitt, lurer på hva jeg skal ha til middag". Men igjen, dette blir egentlig for hypotetisk.

(og da tar jeg utgangspunkt i at vedkommende lever i dagens norge).

[Gjest Gjest]

Valget er kanskje ikke like beinhardt for alle.

Men alle som adopterer bort barnet vil gi de noe bedre enn de selv klarer å yte.

Og er ikke det respekt og selvinnsikt så vet ikke jeg.

Uansett sivilstatus,årsinntekt,herkomst og omstendighetene rundt graviditeten,så står det respekt av en slik avgjørelse.

Vi som har barn kan si" jeg skal gi barna mine alt jeg selv ikke fikk da jeg var barn" eller "unga mine skal ikke oppleve det som jeg gjorde" osv

Dette er ord.

I adopsjonssaker blir våre verdagslige ord satt ut i virkeligheten,da blir våre kommentarer litt fattige,for er det virkelig noen som vet hva dvs å virkelig gjøre det man sier så må det være de som velger å gi babyene sine en annen start og et bedre liv,nettopp fordi de VET !!

Full respekt og forståelse fra meg.

[hecuba]

Jeg synes også det bør nevnes hvor mange som tar abort i Norge, jeg. Selv om man har alle muligheter for å oppdra barnet. Adopsjon er i mine øyne da en veldig uselvisk ting å gjennomføre dersom du allerede fra unnfangelsen visste at du ikke var i stand til å ha barnet. Og tenkt på hvor godt den avgjørelsen vil gangne et par som vil men ikke kan få barn selv?

Det er veldig mange(som etter min mening) ikke er istand til å oppdra barn, men velger å beholde dem. Jeg er 19 år og i min vennekrets har 7 jenter(jevnaldrende) blitt mødre i løpet av perioden ungdomsskole-videregående. Ingen av dem har nå jobb eller gjennomført utdannelse, og foreldrene deres har måttet kutte ned på sitt arbeid/ta fri for å hjelpe med å oppdra ungen. Selv med hjelpeapparater og familie, har det tydeligvis ikke vært så lett. Så det er faktisk ikke "bare bare" å få barn, selv med hjelpen i det mordene Norge. Jeg tror man trenger å være mentalt og psykisk forberedt på en slik omstilling. Dersom man ikke blir det i løpet av graviditeten(når den var uplanlagt) kan man få mange reaksjoner etter fødsel. Hva hvis man var deperimert/psykisk ustabil før fødsel, hvordan vil dette utvikle seg for moren etter fødselen, og hvordan vil det gå utover barnet? Ingen burde tvinge mor å barn til å holde sammen dersom det vil ende med at moren ville stå ifare for å hate barnet eller skade seg selv?

Dette var bare et eksempel.

Uansett. Tror ikke personer som innerst inne mener de er i stand til å gi et barn det det trenger; økonomisk, fysisk, psykisk osv. Ville tatt lett på å ikke oppdra sitt eget barn. Og dersom tanker bunner i egoisme "jeg har ikke lyst på barn nå!", så er vel abort det vanligste valget?

[Gjest Gjest]

Vet du Hecuba, jeg er i teorien veldig enig med deg.

Jeg skulle ønske jeg kunne si, med hånden på hjertet, at om jeg fikk vite at en bekjent skulle adoptere bort barnet hun var gravid med, så ville jeg tenkt at det var en moden avgjørelse som det stod respekt av.

Men jeg hadde ikke tenkt det. Jeg hadde blitt sjokkert.

Og ja, jeg hadde blitt mer sjokkert over det enn over en abort. (Ikke for å ufarliggjøre abort; jeg er abortmotstander selv) Rett og slett fordi jeg innser mekanismene bak en abort. Ønsket om å gjøre noe ugjort. Om å fjerne det i magen som skremmer vettet av en. Men jeg tror knapt det finnes mennesker som bærer fram et barn og senere angrer på at de gjorde det.

Tanken på å bære fram et barn, føde det og så gi det fra seg står for meg som noe jeg ikke kan skjønne er gjennomførbart. Jeg har selv gått gjennom to svangerskap og fødsler.

Men jeg skjønner og respekterer at vi alle er forskjellige.

Og at hverken jeg eller andre kan forstå hvordan det er å være et annet menneske.

[Gjest Donna]

Vet du Hecuba, jeg er i teorien veldig enig med deg.

Jeg skulle ønske jeg kunne si, med hånden på hjertet, at om jeg fikk vite at en bekjent skulle adoptere bort barnet hun var gravid med, så ville jeg tenkt at det var en moden avgjørelse som det stod respekt av.

Men jeg hadde ikke tenkt det. Jeg hadde blitt sjokkert.

Og ja, jeg hadde blitt mer sjokkert over det enn over en abort. (Ikke for å ufarliggjøre abort; jeg er abortmotstander selv) Rett og slett  fordi jeg innser mekanismene bak en abort. Ønsket om å gjøre noe ugjort. Om å fjerne det i magen som skremmer vettet av en. Men jeg tror knapt det finnes mennesker som bærer fram et barn og senere angrer på at de gjorde det.

Tanken på å bære fram et barn, føde det og så gi det fra seg står for meg som noe jeg ikke kan skjønne er gjennomførbart. Jeg har selv gått gjennom to svangerskap og fødsler.

Men jeg skjønner og respekterer at vi alle er forskjellige.

Og at hverken jeg eller andre kan forstå hvordan det er å være et annet menneske.

←

Jeg er enig i alt du skriver her

[hecuba]

Vet du Hecuba, jeg er i teorien veldig enig med deg.

Jeg skulle ønske jeg kunne si, med hånden på hjertet, at om jeg fikk vite at en bekjent skulle adoptere bort barnet hun var gravid med, så ville jeg tenkt at det var en moden avgjørelse som det stod respekt av.

Men jeg hadde ikke tenkt det. Jeg hadde blitt sjokkert.

Og ja, jeg hadde blitt mer sjokkert over det enn over en abort. (Ikke for å ufarliggjøre abort; jeg er abortmotstander selv) Rett og slett  fordi jeg innser mekanismene bak en abort. Ønsket om å gjøre noe ugjort. Om å fjerne det i magen som skremmer vettet av en. Men jeg tror knapt det finnes mennesker som bærer fram et barn og senere angrer på at de gjorde det.

Tanken på å bære fram et barn, føde det og så gi det fra seg står for meg som noe jeg ikke kan skjønne er gjennomførbart. Jeg har selv gått gjennom to svangerskap og fødsler.

Men jeg skjønner og respekterer at vi alle er forskjellige.

Og at hverken jeg eller andre kan forstå hvordan det er å være et annet menneske.

←

Jeg er enig i disse tingene her. Men jeg tror, akkurat som om at det er vanskeliggere for deg å se for deg at hun kan gjennomføre et slik valg fordi du har fått et barn, er det sikkert lettere for meg å se det fra min side fordi jeg ikke har fått barn eller vært gravid selv. Det er jo en tanke.

Uansett. Enda en grunn til at jeg er mer for å adoptere bort et barn fremfor å ta abort, er jo at man i løpet av svangerskapet blir gitt muligheten til å ombestemme seg og å bli mer knyttet til barnet. Så jeg har respekt for denne avgjørelsen uansett hva avgjørelsen blir til slutt.

[Gjest Gjesta]

, er det sikkert lettere for meg å se det fra min side fordi jeg ikke har fått barn eller vært gravid selv. Det er jo en tanke.

Uansett. Enda en grunn til at jeg er mer for å adoptere bort et barn fremfor å ta abort, er jo at man i løpet av svangerskapet blir gitt muligheten til å ombestemme seg og å bli mer knyttet til barnet. Så jeg har respekt for denne avgjørelsen uansett hva avgjørelsen blir til slutt.

←

Kan godt hende du endrer syn hvis du selv blir mor.

Det siste du skriver om å bli knyttet til barnet sitt og ombestemme seg iløpet av svangerskapet; hvis det er tungtveiende (og for meg "godtatte") grunner til at man adopterer bort barnet, har det vel lite å si for omsorgsevnen at man ombestemmer seg og ønsker barnet mer?! Problemene som gjorde at man i første omgang bestemte seg for å ikke beholde barnet vedvarer vel selv om man blir knyttet til barnet?

Med mindre den opprinnelige adopsjonsgrunnen var at "jeg føler ikke at jeg har lyst på en unge akkurat nå" osv. Og da står jeg ved at det er veldig umodent. Barn er litt mer enn "ha lyst på".

Du nevner alle tenåringsmødrene i din omgangskrets.. Fra mitt ståsted er det absolutt ikke noen god situasjon, men samtidig ser jeg ikke at livet til tenåringsmoren automatisk er ødelagt. Bare litt mer kronglete og vanskelig en periode. Og greit nok at det "går utover" foreldrene/besteforeldrene som må stille opp, men det dreier seg faktisk om et lite barn som helt sikkert er verdt det for dem alle! (Altså mener ikke å glorifisere tenåringsmødre, vet godt at det kan være veldig problematisk!)