Dere barnløse kvinner, når begynte dere virkelig å føle dere annerledes/utenfor?

[AnonymBruker]

Har aldri vært særlig plaget med at jeg er singel og barnløs og trives godt med det, er introvert så trives godt i mitt eget selskap, men spesielt det siste året så har jeg virkelig begynt å føle på en slags annerledeshet ved at jeg er barnløs og singel kvinne, og at jeg kanskje til og med blir sett litt på som rar.

Det hopper opp av gravide bekjente i alle kanaler for tiden, og jeg tar i meg å bli litt sånn at "shit, denne personen er 5 år yngre enn meg og tobarnsmor allerede, hvordan er det mulig?" osv.

Jeg blir 34 år i år, så toget er ikke gått enda, men tviler på at det skjer for meg, føler ikke jeg skal ha barn og har så mye problemer med helsen at jeg en gang orker tanken.

Kjenner egentlig at jeg har mindre og mindre lyst til å ha kontakt med venner som er i småbarnsfasen nå, føler ikke vi har noe til felles lenger. Nå har nettopp en av de siste i ene vennegjengen fått baby, så nå føler jeg meg helt utenfor den vennegjengen. Brukte å bli invitert på sosiale ting før, men nå har jeg en følelse av at de kanskje treffes en del utenom at jeg får vite det er/invitert. Det er egentlig helt ok, siden jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med de gangene jeg blir invitert.

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men lurte litt på om det er noen andre single barnløse som kjenner igjen og når var du kjente på dette? Er det noen som har opplevd å føle på dette forbigående, for så om noen år føle seg mer normal i egen aldersgruppe? Tenker kanskje at noen år når mine venninners barn begynner å bli voksne så blir interessene litt mer sammenfallende igjen når deres hverdag ikke er altoppslukende som barn. 

Vil legge til, jeg kjenner jo noen på mine egen alder som ikke har barn også heldigvis, men har ikke så mye kontakt med de lenger av andre grunner. Er faktisk sånn at jeg føler jeg har best kontakt med de eldre på jobb som er ferdig med småbarnslivet og som har voksne unger. 

Anonymkode: a52a3...022

[AnonymBruker]

Vil legge til at denne annerledesheten jeg føler på brått har blitt litt sånn følelse av å være umoden og ikke ha kommet lenger i livet på en måte. Det er en teit stemme som sier til meg at jeg må vokse opp og at jeg henger igjen i 20-åra siden jeg ikke har etablert meg med mann og barn enda. 

Helt rasjonelt så veit jeg at dette er en teit tankegang, og at valg om å være singel og få barn ikke har noe med umodenhet å gjrøre, men det er en følelse som brått har dukket opp det siste året også.

Anonymkode: a52a3...022

[AnonymBruker]

Barnløs, singel kvinne på 38 her. Har definitivt kjent på denne følelsen, kanskje spesielt når vennene mine var i småbarnsfasen. Men det gikk seg til. Jeg fokuserte bare mer på min egen greie. Barna ble eldre og vennene mine hadde bedre tid til meg igjen. Annerledes har jeg i og for seg følt meg hele livet da. Det er vel en av grunnene til at jeg har valgt den tilværelsen jeg har. Verst er det vel egentlig når jeg møter nye mennesker, siden de aller fleste er vanlige mennesker med A4 liv, og jeg dermed (for en eller annen grunn) føler jeg må forsvare tilværelsen min og de valgene jeg har tatt. Det er alltid kjipt..

Anonymkode: 669d3...973

[Nowayback]

Får barnløse menn lov til ytre seg?

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn, min beste venninne ingen. Jeg har, heldigvis, aldri tenkt at hun er utenfor på noe vis, eller at hun føler der slik selv. Vi er 43 begge to. 

Anonymkode: fae08...e65

[Jacuzzi]

Jeg er 36 og begynner virkelig å kjenne på det. Har særlig kjent på det det siste året. Har ingen følelse av mindreverdighet, føler meg heller ikke «bakpå», utenfor, eller lignende. Føler meg bare annerledes.

[AnonymBruker]

Jeg er glad jeg bodde i utlandet i 30-årene i et miljø der langt færre fikk barn. Jeg følte meg utafor venninnene hjemme i Norge når de alle var i småbarnsfasen. Det var litt sårt og plutselig hadde vi knapt noe til felles. Nå har jeg flyttet hjem og alle venninnene mine har barn fra seks år og oppover - det er topp! De snakker ikke om babyer konstant, de er ikke utslitte, de bryr seg mer om jobb og venner og vil ut på byen eller bare finne på hyggelige ting.
Så nei, nå føler jeg meg ikke utafor lenger, jeg vil si det er en fase når venner har små barn. Det blir bedre!

Anonymkode: 166f6...21d

[AnonymBruker]

For meg startet det egentlig etter 40 da toget gikk. Før det stortrivdes jeg. Men etter det ble det «endelig». 

Anonymkode: 7d735...040

[Queen19]

Jeg er frivillig barneløs, og føler meg vel egentlig ikke så «utenfor» eller annerledes. Vanskeligere å få med seg venninner på jentetur og spontane ting, men utover det tenker jeg ikke noe over det. 

[AnonymBruker]

Er 31 og kjenner veldig på den. Flere av vennene mine har/venter nr to og «de siste barnløse» har alle termin i november. Noen få har heldigvis ikke barn ennå, men jeg er den siste single i vennegjengen så føler meg ofte ensom i helgene når det enten er kjærestetid eller familietid. 
Kjenner også på det materielle. Der jeg er fornøyd med en gammel yaris og liten leilighet har de som er tre-fire år yngre store suv-er og kjøper enebolig…
 

Søker selv også til eldre venner nå. De som er ti år eldre, har halvstore barn og er skilt. Elsker «pappahelger» for da vil de leve litt 😅

Anonymkode: 997b9...d83

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (20 minutter siden):

Får barnløse menn lov til ytre seg?

Ja selvfølgelig!

Anonymkode: a52a3...022

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har tre barn, min beste venninne ingen. Jeg har, heldigvis, aldri tenkt at hun er utenfor på noe vis, eller at hun føler der slik selv. Vi er 43 begge to. 

Anonymkode: fae08...e65

TS her. Setter pris på ditt svar altså, men at du føler at hun ikke er utenfor betyr jo ikke at du egentlig vet hva hun føler på. Er ikke sikkert hun faktisk deler med det hvordan det kjennes av og til. 

Anonymkode: a52a3...022

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja selvfølgelig!

Anonymkode: a52a3...022

Ok, da vil jeg si at jeg kjente meg utenfor i 2020. Da var jeg 34 år og en tidligere bekjent/klassekamerat skulle få barn. I dag er jeg 38. Selv om menn potensielt sett kan bli fedre i høyere alder, er jeg ganske sikker på at løpet er kjørt.

Føler meg gammel og utdatert, og det er uvirkelig når jeg hører om jevnaldrende som har tenåringer. Klarer ikke relatere på noen måte.

[AnonymBruker]

Jacuzzi skrev (22 minutter siden):

Jeg er 36 og begynner virkelig å kjenne på det. Har særlig kjent på det det siste året. Har ingen følelse av mindreverdighet, føler meg heller ikke «bakpå», utenfor, eller lignende. Føler meg bare annerledes.

Ja det er egentlig den beste måten å beskrive den på, jeg er ikke trist pga. det, men det er liksom en sånn merkelig følelse av annerledeshet som er en rar følelse. Blir nesten litt tilskuer til andres liv på egen alder på en måte? 

Anonymkode: a52a3...022

[AnonymBruker]

Jeg husker en venninne som fikk barn tidlig. Vi var 20 år og hun sa til meg "bare vent, snart har du også barn". Da følte jeg meg veldig annerledes fordi jeg kunne overhodet ikke tenke meg å få barn og i hvert fall ikke da. Flere venninner fikk barn tidlig og vi skled fra hverandre. Jeg bryr meg ikke noe om at andre har barn, men jeg følte at vi levde på to forskjellige planeter.

Nå er jeg over 40 og føler meg på en måte annerledes, men ikke nødvendigvis på en negativ måte. Jeg har ikke barn nå heller og det er ikke noe jeg har savner og ønsket sånn som andre gjør. Livet har mer å by på, så jeg orker ikke å tenke på det som noe negativt.

Anonymkode: 4e509...004

[AnonymBruker]

30 år, singel og frivillig barnløs her! 

Jeg har visst siden jeg var typ 14 at jeg ikke ville ha barn.. Så på foreldre på restauranter og generelt ute blandt folk, og de virket konstant slitne, masete og virket ikke som de likte tilværelsen i det hele tatt. Jeg har liksom vært likegyldig mtp barn frem til mars i fjor, da tok jeg det endelige valget og steriliserte meg. Det beste jeg har gjort. 

Uansett, dette med annerledeshet kom kort tid etter jeg steriliserte meg. Hvis folk spør meg angående barn osv, så sier jeg at jeg er steril. Da kommer det haug med påfølgende spørsmål, og jeg føler jeg må forsvare meg hele tiden. Men samtidig synes jeg det er viktig å opplyse og snakke med folk siden samfunnet rundt oss er oppbygd på at kvinner skal ha barn.. Vi har faktisk et valg.

En av mine beste venninner fikk barn da vi var 19, og påfølgende etter det, nå har hun 3 med litt mellomrom selvfølgelig. Jeg er kjempeglad på hennes vegne, men vi har absolutt ikke det vennskapet vi hadde, og ærlig talt så savner jeg det sårt. Vi gjorde ting impulsivt, og planla lengre turer siden vi hadde lappen osv. Nå er det kun snakk om barn og hvor sliten hun er konstant, og hun vet 100% hvor jeg står men jeg bare jatter med egentlig. Det er en ferie for henne om vi skal ta en bytur i 6 timer liksom, noe jeg er kjempe glad for da vi faktisk gjør det!

Jeg tror jeg hadde følt meg mer utenfor og annerledes om den andre bestevinna mi ikke også var barnløs. Så jeg føler meg veldig heldig her. Men jeg trives også i eget selskap! Og som sagt, er jeg blitt veldig likegyldig dessverre 😅

Anonymkode: 9a1c5...d6e

[AnonymBruker]

Kjenner ikke på dette i det hele tatt. Har flere venninner som er frivillig barnløse. Vært samboer med en mann i over 10 år. 

Hilsen kvinne 40+ 

 

Anonymkode: 646a4...fb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner ikke på dette i det hele tatt. Har flere venninner som er frivillig barnløse. Vært samboer med en mann i over 10 år. 

Hilsen kvinne 40+ 

 

Anonymkode: 646a4...fb3

Oi, så herlig. Kjente du de fra før eller fant dere hverandre i seinere tid? Tror du at du kanskje hadde følt på det om disse venninnene dine hadde hatt barn?

Anonymkode: a52a3...022

[AnonymBruker]

Er 36 men har så og si bare venner og bekjente uten barn eller som ikke vil ha barn så kjenner veldig veldig lite på dette. Heldigvis har jeg en gjeng der ikke alle går videre og får barn, selvom jeg vet at det selvfølgelig kan skje en gang. Har søstre med barn da men de er en del eldre enn meg så har aldri tenkt på det på den måten. 

Anonymkode: ef92d...011

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

30 år, singel og frivillig barnløs her! 

Jeg har visst siden jeg var typ 14 at jeg ikke ville ha barn.. Så på foreldre på restauranter og generelt ute blandt folk, og de virket konstant slitne, masete og virket ikke som de likte tilværelsen i det hele tatt. Jeg har liksom vært likegyldig mtp barn frem til mars i fjor, da tok jeg det endelige valget og steriliserte meg. Det beste jeg har gjort. 

Uansett, dette med annerledeshet kom kort tid etter jeg steriliserte meg. Hvis folk spør meg angående barn osv, så sier jeg at jeg er steril. Da kommer det haug med påfølgende spørsmål, og jeg føler jeg må forsvare meg hele tiden. Men samtidig synes jeg det er viktig å opplyse og snakke med folk siden samfunnet rundt oss er oppbygd på at kvinner skal ha barn.. Vi har faktisk et valg.

En av mine beste venninner fikk barn da vi var 19, og påfølgende etter det, nå har hun 3 med litt mellomrom selvfølgelig. Jeg er kjempeglad på hennes vegne, men vi har absolutt ikke det vennskapet vi hadde, og ærlig talt så savner jeg det sårt. Vi gjorde ting impulsivt, og planla lengre turer siden vi hadde lappen osv. Nå er det kun snakk om barn og hvor sliten hun er konstant, og hun vet 100% hvor jeg står men jeg bare jatter med egentlig. Det er en ferie for henne om vi skal ta en bytur i 6 timer liksom, noe jeg er kjempe glad for da vi faktisk gjør det!

Jeg tror jeg hadde følt meg mer utenfor og annerledes om den andre bestevinna mi ikke også var barnløs. Så jeg føler meg veldig heldig her. Men jeg trives også i eget selskap! Og som sagt, er jeg blitt veldig likegyldig dessverre 😅

Anonymkode: 9a1c5...d6e

Oi, skjønner godt at du føler deg annerledes når du må forsvare valget ditt. Har du noen ganger tenkt på å la være å nevne at du har sterilisert deg for å unngå så masse spørsmål?

jeg får faktisk ikke så mange spørsmål om jeg tenker å få barn osv., akkurat der synest jeg folk er flink til å ta hensyn og har litt respekt, de ytrer det iallfall ikke til fjeset mitt.  

Det er mer at man ofte faller ut av samtaler fordi det bare dreier seg om barn, det er det kjedeligste jeg vet. Prøver å jatte med men det er så kjedelig å høre på. Da kan det jo komme små indirekte stikk som at man feks ikke vet hva lite søvn er før man har hatt barn osv., dvs. man annerkjenner ikke de barnløse sine problemer.

Anonymkode: a52a3...022