Mangel på affeksjon fra foreldre i oppveksten - preger det deg som voksen?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tenkt at det var "unormalt" før jeg ble voksen selv, og spesielt da jeg fikk egne barn. Har aldri følt jeg har manglet noe i oppveksten, sånn egentlig, men nærhet og at de sier at de er glad i oss, er ikke noe søsteren min og jeg har opplevd fra foreldrene. Klem fikk vi kanskje når vi hadde bursdag eller lignende. Ikke sånn i hverdagen.

Som voksen har både jeg og søsteren blitt anti-klemmere, og ser helst at andre mennesker ikke tar på oss. Samboer og nære venner er jo helt greit, men ikke mer perifere som skal klemme ved enhver anledning. Vil tro at dette kanskje kan ha noe med oppveksten å gjøre?

Men da jeg fikk barn selv, merket jeg det spesielt godt, hva vi hadde gått glipp av. Jeg koser og klemmer og stryker på ryggen og i håret på mini hele tiden. Sier alltid hvor høyt jeg elsker henne. Det kommer naturlig, men har det allikevel i bakhodet, at min oppvekst ikke skal gå videre til henne. Søsteren min sier det samme om sitt barn.

Er det flere som har hatt samme type foreldre? Hvordan har det påvirket dere? Synes dere det er vanskelig å skulle være nær med egne barn selv?

Anonymkode: 0ea60...daf

[AnonymBruker]

Påvirkning på hva?

Anonymkode: c930d...8ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Påvirkning på hva?

Anonymkode: c930d...8ef

...alt jeg skrev i innlegget? Hvordan du forholder deg til andre mennesker, rundt klemming og sånn?

Eventuelt andre ting, hvis det er noe man tenker er relevant?

Anonymkode: 0ea60...daf

[exictence]

Tror generelt den generasjonen var indre klemmer enn dagens foreldre

Vi blir påvirket, så klart.

Tror det gjelder å akseptere at ikke alle er like flinke til å uttrykke kjærlighet, og at vi gjør det på ulike måter.

Endret 15. juli av exictence

[AnonymBruker]

Hadde det likt som deg, med psykisk og fysisk vold i tillegg. Sliter med klemming og har dessverre slitt litt med egne barn..

Anonymkode: 6a2f5...683

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med barna mine om dette, for jeg hadde samme type oppvekst som deg, og er nesten av samme type selv (Jeg gir klemmer til mannen min, barna mine i det daglige, og aller nærmeste familie som hei og hadet).

Men både barna mine og meg selv sier det samme, ingen av oss har noen gang tvilt på kjærligheten fra foreldrene, selv om kjærtegn har uteblitt.  Vi har bare lært at det er mange ulike måter å vise kjærlighet på.

 

Anonymkode: 582a4...f98

[AnonymBruker]

Ja, hadde det samme som deg. Mine foreldre brukte også mye ironi, hånliggjøring og vi fikk aldri skryt eller oppmuntring for noe. Fikk aldri en klem eller et «glad i deg» eller «stolt av deg». Jeg har veldig dårlig selvtillit og blir fort stresset over alt fordi jeg forventer at noen kritiserer meg. Jeg tørr aldri å si hva jeg mener eller ønsker i frykt for å bli kalt dum og at alt blir hånliggjort og ledd av. For meg har det vært viktig at mine barn ikke skal oppleve det samme, de skal få høre «glad i deg» hver dag, få en klem, få ros og skryt når de gjør noe bra eller når de deler drømmer og ønsker. De skal kunne gjøre feil uten å være redd for at den feilen skal definere dem som dum eller teit, og de skal vokse opp i et hjem uten alkohol…… Mine foreldre skulle aldri hatt barn💔

Anonymkode: 4a66a...915

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

...alt jeg skrev i innlegget? Hvordan du forholder deg til andre mennesker, rundt klemming og sånn?

Eventuelt andre ting, hvis det er noe man tenker er relevant?

Anonymkode: 0ea60...daf

Hva spør du om i overskriften? Hører overskriften til et annet innlegg?

Anonymkode: c930d...8ef

[AnonymBruker]

Veldig vanlig fra vår generasjons foreldre. De var ikke så verbalt flinke med å si de ordenene, men viste det i handling. 
Det er hva en viser i handling som betyr noe

Anonymkode: c0ced...996

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Veldig vanlig fra vår generasjons foreldre. De var ikke så verbalt flinke med å si de ordenene, men viste det i handling. 
Det er hva en viser i handling som betyr noe

Anonymkode: c0ced...996

Vet du, ganske mange foreldre viste det ikke i handling heller……

Anonymkode: 58a01...411

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Hva spør du om i overskriften? Hører overskriften til et annet innlegg?

Anonymkode: c930d...8ef

Jeg skjønner veldig godt hva hun lurer på både i overskriften og innlegget, det er jo selvforklarende?

[Malaco]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Hva spør du om i overskriften? Hører overskriften til et annet innlegg?

Anonymkode: c930d...8ef

Hva feiler det deg?

[Perfume]

Absolutt! 

Selv fikk jeg vel noe klemmer, en sjelden gang hvis mannen til min mor ikke var hjemme osv.( stefar)

Og min pappa var en enormt stor klemmer, så fikk litt av begge! Så ikke min far så ofte, men det gjorde nok at jeg er som jeg er idag. For meg ble det en premie, ikke hverdags.

Så jeg ble som deg. Raus med klemmer og kos til egne barn. Jeg er 100% sikker på at hvorfan man har det som barn, vil gjøre mye med hvordan du er som voksen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva spør du om i overskriften? Hører overskriften til et annet innlegg?

Anonymkode: c930d...8ef

Har du slått deg i hodet eller?

Anonymkode: a957d...1fd

[AnonymBruker]

Jeg vokste heller ikke opp med klemmer i det daglige eller beskjed som «glad i deg» og «elsker deg», men jeg hadde en veldig fin oppvekst. Ingenting å utsette på den, og jeg var et elsket barn. Selv liker jeg ikke klemmer av andre enn mannen og barna mine. Barna får flere klemmer hver dag, selv om de er tenåringer. Jeg sier jeg elsker dem «hele tiden». Jeg har likevel aldri tenkt at jeg ikke skal videreføre min oppvekst. Jeg hadde som sagt en trygg og god oppvekst uten kjeft. For meg har det bare blitt annerledes. Tror likevel ikke jeg er noe mer glad i mine barn, enn mine foreldre var i meg. Vi har bare forskjellige måter å uttrykke det på. Foreldrene mine var gode å vise det gjennom annet. 

Anonymkode: 59578...6ed

[AnonymBruker]

Født i 1966. Ikke oppvokst med klemmer og "jeg elsker deg". Har gått helt fint 🙂. Nå hadde jeg en perfekt oppvekst da, så har ingenting å klage på. Fikk masse omsorg og opplevelser, god oppdragelse og oppfølging, og gradvis tilvenning til å klare meg selv som voksen.

Anonymkode: c57ef...fe0

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med at klemming var en høflighetsgreie. Jeg skulle gi en klem når jeg fikk en gave, når jeg møtte slektninger etc. For ikke å glemme at jeg skulle «si godnatt til gjestene». Hele runden med mer eller mindre halvfulle og halvgamle voksne 😖 Og så var det en som alltid skulle klemme litt ekstra (for lenge, for tett, for ekkelt) 🤢

Klem var noe jeg skulle gi til andre for å være snill, ikke noe jeg fikk som trøst eller som tegn på at mine foreldre var glad i meg.

Som voksen klemmer jeg bare barnet mitt, og da spør jeg ofte først. Det er ingen andre jeg liker å klemme (jeg er singel). Nylig klemte jeg foreldrene mine og søsteren min for første gang på over tre år. Det var fint, for jeg så at de ble glade. For meg ble det litt mye, men jeg prøver å venne meg til det (må jo være høflig 🙃).

Anonymkode: 0a824...8e3

[AnonymBruker]

Ja, det har påvirket meg veldig. 

Det er veldig rart, fordi jeg snakket faktisk med faren min om det for en måneds tid siden. Jeg delte at jeg følte at han egentlig ikke var glad i meg eller brydde seg om meg, og han lo. Ikke en slem latter. Men en sånn latter som at det var jo helt utenkelig at han ikke var glad i meg eller brydde seg om meg. Og det har virkelig endret synet mitt på mye. For her har jeg gått i mange tiår og tenkt at jeg var forlatt og alene, og så har han oppriktig aldri ment det sånn. Og det er jo fryktelig trist. 

Jeg synes det er rart at mine foreldre var så "kalde" og at de ikke forstår at barn trenger og ønsker noe annet. Kombiner dette med uheldige situasjoner med vold og kritikk, og mangel på beklagelse og forklaring, så har jeg rett og slett blitt virkelig skadet av det. Og så kan jeg høre da 20-30 år senere at det at min far klikket hadde ingenting med meg å gjøre, at det var stress på jobb og lignende, og det var uheldig og tilfeldig at det gikk utover meg. Vel kunne du sagt det rett etter det skjedde? 

Det gjør meg sint at han ikke har forstått bedre. 

Jeg ønsker ikke noe nærkontakt fra andre enn mann, barn og bestevenninne. Kan synes det er vanskelig med kos og klem når jeg er opprørt. Forsøker å jobbe med meg selv. Og har jobbet mye med meg selv før jeg fikk mann og barn, før var jeg enda verre. 

En annen ting er jo at jeg heller ikke fikk gode modeller til hvordan kommunisere om behov og ønsker, og dette er noe jeg har funnet ut helt av meg selv. 

Anonymkode: 40065...c5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg synes det er rart at mine foreldre var så "kalde" og at de ikke forstår at barn trenger og ønsker noe annet. Kombiner dette med uheldige situasjoner med vold og kritikk, og mangel på beklagelse og forklaring, så har jeg rett og slett blitt virkelig skadet av det. Og så kan jeg høre da 20-30 år senere at det at min far klikket hadde ingenting med meg å gjøre, at det var stress på jobb og lignende, og det var uheldig og tilfeldig at det gikk utover meg. Vel kunne du sagt det rett etter det skjedde? 

Det gjør meg sint at han ikke har forstått bedre.

Jeg tror foreldre var mye mindre bevisst på hvordan de skulle oppføre seg mot barn den gangen. I dag vet vi mer om hvordan vi skal snakke med barn, hvilke ord vi ikke skal bruke, at vi bør være mer åpne og si unnskyld når vi har gjort en feil etc.

Jeg har også fått høre at «selvfølgelig var vi glad i deg», «du har bare misforstått» og «huff, da har jeg nok uttalt meg litt klønete, det var ikke sånn jeg mente det». I alle år trodde jeg at jeg var en gniten og gjerrig person (basert på en uttalelse fra faren min da jeg var 9-10 år, og ikke ville dele noen boller). Det sitter fortsatt i, og jeg er fremdeles den som gir for dyre gaver fordi jeg ikke vil virke gjerrig.  Jada, det er sikkert noe jeg bør ta tak i, ikke bare skylde på faren min  

Selvfølgelig er det fint å få oppklart misforståelser og høre at de var glade i meg. Problemet er at det ofte blir noe sånt som dette: «så klart jeg alltid har vært glad i deg, jeg var jo så stolt av alt du fikk til…!». Og da er vi tilbake til start 🙃

Anonymkode: 0a824...8e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror foreldre var mye mindre bevisst på hvordan de skulle oppføre seg mot barn den gangen. I dag vet vi mer om hvordan vi skal snakke med barn, hvilke ord vi ikke skal bruke, at vi bør være mer åpne og si unnskyld når vi har gjort en feil etc.

Jeg har også fått høre at «selvfølgelig var vi glad i deg», «du har bare misforstått» og «huff, da har jeg nok uttalt meg litt klønete, det var ikke sånn jeg mente det». I alle år trodde jeg at jeg var en gniten og gjerrig person (basert på en uttalelse fra faren min da jeg var 9-10 år, og ikke ville dele noen boller). Det sitter fortsatt i, og jeg er fremdeles den som gir for dyre gaver fordi jeg ikke vil virke gjerrig.  Jada, det er sikkert noe jeg bør ta tak i, ikke bare skylde på faren min  

Selvfølgelig er det fint å få oppklart misforståelser og høre at de var glade i meg. Problemet er at det ofte blir noe sånt som dette: «så klart jeg alltid har vært glad i deg, jeg var jo så stolt av alt du fikk til…!». Og da er vi tilbake til start 🙃

Anonymkode: 0a824...8e3

Ja, for til og med i den samtalen om hvordan ting har vært så viser jo deres "kulde". Selvsagt, jeg må innrømme at det har gjort en stor endring i hvordan jeg ser meg selv og foreldrene mine, hvordan jeg tenker vi kan ha en kontakt, og hvordan jeg ser oppveksten, at min far kan si at klart han er glad i meg og bryr seg om meg, at han hadde et sinneproblem som handlet om alt annet enn meg, og jeg var en tilfeldig. Samtidig så har sporene satt seg.

OOOOG! Måten han reparerer nå er med å gå raskt gjennom det, og si "det er jo åpenbart". Han er ikke så veldig emosjonelt tilgjengelig i det nå heller, og som det du hørte så ble det trekt fram "du var jo så flink!". Men han sa faktisk også noe, fordi jeg reagerte på det med flinkhet og delte at jeg alltid hadde strevd for å bli god nok, og da sa han "uansett hvor flink du ble eller blir, eller ikke er, så endrer ikke det på at jeg bryr meg om deg". Så det var jo overraskende og fint. Men det er bare frustrerende, skikkelig frustrerende, at jeg har brukt flere tiår på å være skadet i sjelen, basert på noe han tar så lett på og så viser så liten interesse for å lære seg litt opp. For nå er jeg jo voksen og burde ikke bry meg hva han syns. Samtidig så er det ikke sånn mennesker funker. Foreldre setter dype sår i sjelen altså. Grr! 

Er det liksom så lett, at en bare kan si at han visste virkelig ikke bedre? Det er jo bare helt idiotisk på et vis at han visste virkelig ikke bedre, og så er jeg så skadet, egentlig litt latterlig (om det ikke hadde kostet meg så mye) 😅

Anonymkode: 40065...c5d