Blir jeg utstøtt av venninnene - eller overtenker jeg for mye..?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Altså.... Vet ikke hva jeg skal svare på slike meldinger jeg... 

Har du aldri opplevd at noen som rett og slett er drittlei av motgang - om så det er sykdom eller noe annet - i ren frustrasjon bare skriver noe skikkelig sarkastisk....?? 

Når man skriver sånne meldinger så vet de fleste oppegående mennesker, at meldingen ikke er ment å være morsom og få folk til å le! Blir du støtt av galgenhumor også kanskje? 

TS

Anonymkode: b314f...ed5

Søstera mi er sånn. Hun skriver «sarkastiske» meldinger om både egen helse, egne barns oppførsel, manglende ferieplanlegging og masse annet som «typisk» skjer med henne og/eller familien. Mulig det er humor, men det høres ut som syting og klaging. Og det inviterer ikke til medfølelse, selv om det kanskje er det hun vil ha/trenger. Voksne folk må lære seg å takle sitt eget liv, det er ikke sånn at det er så lett for alle andre selv om det kan se ut sånn på overflaten. Voksne folk må også lære seg å være oppriktige og be om støtte hvis man trenger det spesielt. Folk er ikke tankelesere, hverken venner, familie eller ektefelle er det. Men man kan heller ikke forvente å alltid være den som skal få, som det er synd på, som skal ha forståelse. Og forklar meg, for jeg har aldri hatt noen gjeng (gudskjelov), er det sånn at alle i en gjeng fra barnehagen er nære venner, eller er det en gjeng med ulike individer som ikke klarer å gå videre i livet uten å klamre seg til vennskap som ikke ligner på vennskap?

Anonymkode: a466e...2b5

[Sententia]

Jeg har droppet ei venninne som tilslutt bare snakket om egen helse. Sorry, men jeg orker ikke. Har mye dritt i egen familie også, og orker ikke negativiteten. Før snakket vi om alt mulig. Etter hun ble ufør, så hører jeg bare om medisiner og vondter og dritt. Beklager, men jeg orker ikke et slikt vennskap. 

[AnonymBruker]

At vennene dine ønsker å fokusere på det de synes er positivt og fint i livene sine er ikke ensbetydende med at de er overflatiske. Det betyr bare at de er mennesker med et annet tankesett enn deg der glasset er halvfullt og ikke halvtomt... De får mer energi og glede ut av å fokusere på det som gir dem selv energi og glede, det er jo helt naturlig. Og de trener ikke, har det gøy, melder seg frivillig, jobber overtid eller whatever ts ikke liker at de poster om, for å "show off" overfor ts... It is not about you! At en god venninne stiller som frivillig og dugnad handler ikke om å skyve ned ts, det handler ikke om ts i det hele tatt. Det er jo egentlig utrolig trist at ts tenker så negativt om sine venner og det er helt sikkert noe som skinner igjennom er min erfaring. 

Og de dype samtale trenger ikke å handle om sykdom og utfordringer.. De dype samtale burde være om det som gir en driv og glede, det som fyller sjelen og hjertet... 

Anonymkode: 360e5...c56

[Mollami]

AnonymBruker skrev (På 14.7.2024 den 9.04):

Hvorfor legger du ut sarkastiske meldinger om ditt «fantastiske liv»? Tror du at andre har glede av det?

Anonymkode: 12569...d91

Kanskje hun mener ‘ironisk’, dèt er en annen greie enn sarkasme. Man kan trenge en god dose galgenhumor for å takle langvarig ( usynlig?) sykdom! Det kan jo også være at venninnene er galgenhumoristiske når de tuller med slike ting som ts nevner som eksempler her.,det kommer an på tonen. 

[Mollami]

Raven.Writingdesk skrev (På 14.7.2024 den 9.21):

Jeg skal være ærlig å si at dette er årsaken til at jeg fant ut at jeg meldte pass til «venninnegjenger» allerede som tenåring…

I en «gjeng» får alle tilsynelatende sin rolle, og når «gjengen» møtes er det nok en forventing om at det skal være godt humør og god stemning. Enkelte ser nok på «gjengen sin» som En statusbekreftelse, hvis noen har gjort det bra, ser bra ut eller fremstår vellykket. «Når det regner på presten»… de kan sole seg litt i glansen til hverandre sin suksess.. og du: Du passer rett og slett ikke inn på samme måte lenger. Fordi du søker et genuint vennskap hvor du ønsker noen som støtter deg og ser deg i den livssituasjonen du er i. Kanskje har all sykdommen du beskriver medført at du egentlig er enda i en liten livskrise, og det du har mest behov for er noen som gir deg aksept og omsorg. Hvis du allerede kjenner på litt utenforskap kan det være du bruker humor for å lette på trykket, (via snap fra ditt «fantastiske  liv») og du forsøker å ta rollen som en som er morsom og lite selvhøytidelig, samtidig som du er åpen om din livssituasjon og dermed bryter med «suksess historiene» til de andre i gjengen. Men: denne gjengen møter deg ikke på det, de overser deg. Og ja, da tenker jeg at det skyldes nok at de ikke har noe særlig plass eller overskudd eller rom, for dine «negative» ting. Fordi dette er overfladiske vennskap. De er ikke nære og tette. Dere har mest sannsynlig en rang ordning i denne gjengen, og den som sympatiserer med deg risikerer kanskje å miste status innad i gjengen. 
 

I mindre grupper eller relasjoner hvor man kun er to, er det min erfaring at det er mer rom for å søke støtte og ha en åpenhet rundt livets opp og nedturer. I en stor gruppe må alle akseptere at det negative ikke kan ta så mye plass, så alle de 7-8 medlemmene av gruppa holder tilbake når det gjelder livets utfordringer og nedturer, de tar på seg «det gode humøret» også møtes de «til fest». 
 

Mitt råd er at du enten kutter dem ut eller aksepterer deres begrensninger. Som gjeng er dere nok ikke så tett som du kanskje hadde ønsket: dette er til tross for livslange vennskap, ganske overfladiske vennskap. 
 

Mitt andre råd er at hvis du vet at en eller to i denne gjengen har du en bedre relasjon med på tomannshånd, så kan du forsøke å styrke en dialog med en av dem, utenfor gjengen.

Det har jeg gjort i 40 år; jeg har håndplukket de menneskene jeg liker og holdt meg unna «gjenger», til og med når de jeg likte best var i en gjeng jeg var inkludert og velkommen inn i. Jeg har bare ikke trua på at en slik stor gruppe klarer å danne dype nære relasjoner over lengre tid. Joda, de kan møtes og ha det artig sammen, og ja de stiller nok opp for hverandre, men til synende og sist om noen virkelig har behov for det, enten grunnet sykdom eller andre ting, så tror jeg dessverre det er lett at det skjer det som har skjedd med deg; at det ikke er rom eller plass for det. De fleste i gjengen har nok med å posisjonere seg selv innad i gjengen, bruse med fjær (vise seg frem for hverandre) og bare ha det uproblematisk og gøy sammen. Og det er helt greit, men da er det vanskelig å være den som ønsker og trenger noe mer. 

 

🎯👏👏

[AnonymBruker]

Jeg skriver nok alt annet enn det du vil høre, men: 

For å få skryt, må du gi!

Få å få plass, må du eie plassen din. 

Når vi venninner møtes, så gjør vi det for å ha det hyggelig, ikke høre på sykdom og elendighet.  Jeg har mange venninner, og fler av de står i tøffe ting. Men vi snakker ikke om de når vi treffes alle sammen- da skal vi bare hygge oss: ikke tenke på alt annet. 

 

Jeg får ofte en følelse av at dr som "sliter" med helse vil at alt skal dreie seg om det. Det gidder ikke vi friske å forholde oss til... Sorry!

Anonymkode: 8558a...31c

[lillevill]

Mollami skrev (48 minutter siden):

Kanskje hun mener ‘ironisk’, dèt er en annen greie enn sarkasme. Man kan trenge en god dose galgenhumor for å takle langvarig ( usynlig?) sykdom! Det kan jo også være at venninnene er galgenhumoristiske når de tuller med slike ting som ts nevner som eksempler her.,det kommer an på tonen. 

Men hvordan vet man at alle i gruppa synes det er drit gøy da egentlig? Hva slags folk ler seg i hjel av sånt da? At folk er syke og skriver ironiske meldingerom at de koser seg liksom? 

[AnonymBruker]

Av innlegget ditt virker du veldig bitter og fryktelig opptatt av at de skal vise mye interesse for deg og dine sykdommer.  Du blir bitter fordi du ikke føler deg sett nok og at de andre kan være mye mer sosiale med hverandre. Det blir jo automatisk at de deler mer med hverandre også. 

Jeg hadde ikke orket forholde meg til bitre venninner som ser det meste feil og blir sjalu for mye

Anonymkode: 135dc...9b2

[AnonymBruker]

Jeg ble litt sliten av å lese, jeg tror du er en slitsom person. Ditt "fantastiske liv" kunne du fått leve videre uten meg, tror jeg. Jeg leser meg, meg, sykdom, sykdom, ingen empati, ingen forståelse, ingen ingenting... Du er ikke hele sykdommen din, kjære deg. 

Store grupper med folk er ofte ikke stedet for å ta opp mer alvorlige eller kjipe ting, selv om man føler at man burde kunne snakke med venner om alt. Det er når du har folk på tomannshånd du kan dra opp hvordan du egentlig har det. Ofte er man ikke nær nok med alle, og folk synes sykdom er vanskelig å forholde seg til.

Dette med begravelsen til din far var derimot forferdelig å lese om. Jeg hadde mine nærmeste venner som stilte opp da min far døde, de hjalp til med absolutt alt (mi mor er også død, for mange år siden, ingen søsken). Ingen av mine svigerinner eller svogere dukka opp (mannens søsken med og uten følge), og svigers dukka heller ikke opp. Fikk et kondolerer, tror jeg, og så var det nysgjerrige svigerbestemor da. Hun kom ikke i begravelsen, men ringte for å spørre meg ut. Min far døde brått og ung. Så jeg vet hvordan du har det på det punktet 🧡

Anonymkode: 44378...19c

[AnonymBruker]

Her i tråden er det i hvert fall en hel del mennesker jeg aldri ville vært venninne med. En ser at ondskapen eksisterer blant oss.

Mange påstår at TS bør klistre på seg et falskt ytre overfor de såkalte vennene, og forsøke å spille med i å virke mest mulig perfekt og vellykket utad. Sånn fungerer ikke ekte vennskap. En god venn vil forstå deg når du sliter, og vil støtte deg selv når det er gråværsdager. Nei, man trenger ikke støtt å snakke om sykdom, og det tror jeg heller ikke TS gjør, etter det hun forteller. Men hun sliter med synet, og har nettopp mistet faren sin. En oppegående person forstår at hun ikke har det enkelt, og at dette naturlig nok preger hverdagen hennes.

Det er direkte ondskapsfullt å si til en som nettopp har mistet faren sin at "nå kan du dra hjem og grine". Jeg ville aldri hatt noe med et sånt menneske å gjøre. Ei heller de typene som "ville kuttet kontakten med en venninne som snakket om sykdom". Sånne folk er det greit å holde seg langt unna. Folk som ikke en gang gidder å møte opp i begravelsen til faren til TS, og de kjente ham garantert siden vennskapet har vart siden de var barn.

Jeg føler med deg, TS. Men, jeg ville ha plassert meg selv helt på sidelinjen i den venneflokken der. Jeg vurderer dem ikke til å være ekte venner. De er kun en gjeng som kommer sammen for å skryte av sine "perfekte liv" og som er så overfladiske at de ikke ser verdien i deg om du skulle bli syk. Den frasen om at "alle har sitt" er bare et ordspill uten verdi. Det er stor forskjell på virkelig å slite med helsen hver eneste dag og det å være syk et par dager en sjelden gang. Det kan ganske enkelt ikke sammenlignes, noe aktiviteten (eller mangel på aktivitet) til TS viser. Hun har ikke sjanse til å delta slik de andre gjør, hun har ingen turer og aktiviteter å fortelle om.

Et råd til TS til slutt: Hopp over innleggene til de hurpene som finnes her inne. Det er mange bra folk her, men det er dessverre enkelte som åpenbart har svært begrenset evne til empati.

 

 

Anonymkode: 53007...ca7

[Bil123]

Kjenner til dette. Det er trist å ha det sånn. Det er gjerne no etter mann er blitt dårleg at mann trenger noke positivt også.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Her i tråden er det i hvert fall en hel del mennesker jeg aldri ville vært venninne med. En ser at ondskapen eksisterer blant oss.

Mange påstår at TS bør klistre på seg et falskt ytre overfor de såkalte vennene, og forsøke å spille med i å virke mest mulig perfekt og vellykket utad. Sånn fungerer ikke ekte vennskap. En god venn vil forstå deg når du sliter, og vil støtte deg selv når det er gråværsdager. Nei, man trenger ikke støtt å snakke om sykdom, og det tror jeg heller ikke TS gjør, etter det hun forteller. Men hun sliter med synet, og har nettopp mistet faren sin. En oppegående person forstår at hun ikke har det enkelt, og at dette naturlig nok preger hverdagen hennes.

Det er direkte ondskapsfullt å si til en som nettopp har mistet faren sin at "nå kan du dra hjem og grine". Jeg ville aldri hatt noe med et sånt menneske å gjøre. Ei heller de typene som "ville kuttet kontakten med en venninne som snakket om sykdom". Sånne folk er det greit å holde seg langt unna. Folk som ikke en gang gidder å møte opp i begravelsen til faren til TS, og de kjente ham garantert siden vennskapet har vart siden de var barn.

Jeg føler med deg, TS. Men, jeg ville ha plassert meg selv helt på sidelinjen i den venneflokken der. Jeg vurderer dem ikke til å være ekte venner. De er kun en gjeng som kommer sammen for å skryte av sine "perfekte liv" og som er så overfladiske at de ikke ser verdien i deg om du skulle bli syk. Den frasen om at "alle har sitt" er bare et ordspill uten verdi. Det er stor forskjell på virkelig å slite med helsen hver eneste dag og det å være syk et par dager en sjelden gang. Det kan ganske enkelt ikke sammenlignes, noe aktiviteten (eller mangel på aktivitet) til TS viser. Hun har ikke sjanse til å delta slik de andre gjør, hun har ingen turer og aktiviteter å fortelle om.

Et råd til TS til slutt: Hopp over innleggene til de hurpene som finnes her inne. Det er mange bra folk her, men det er dessverre enkelte som åpenbart har svært begrenset evne til empati.

 

 

Anonymkode: 53007...ca7

Enig her, hopp over de innleggene. Det er ikke friske folk de som sier at man ikke fortjener vennskap når man er syk. Evt kun fortjener enveisvennskap der man som syk skal være den som bare skal høre på og engasjere seg i de andres liv og ikke omvendt. Og at man fortjener å bli forlatt av venner hvis man på grunn av sykdom ikke har kapasitet til å «bidra positivt» i vennskapet. 
 

Det er ikke friske mennesker som tenker slik og som sier slikt, håper virkelig du ikke hører på dem, ts. 

Anonymkode: 6b2f4...1a4

[AnonymBruker]

Kan det være at du lar sykdom og alt som er kjipt ta for mye plass….? Jeg hadde ei venninne som egentlig er ei helt super dame. Mye humor, veldig snill og fin å være sammen med. Hun ble tiltagende syk i løpet av vgs og er den dag i dag helt sengeliggende med en rekke diagnoser (mye psykisk som igjen gir fysiske alvorlige plager). Jeg prøvde i mange år å inkludere henne, ringe henne og finne på ting med henne når hun var i form, men hun ble mer og mer fokusert på sykdom og hvor kjipt livet hennes var… hun kom også med sånne sarkastiske kommentarer om eget liv eller om jeg fortalte noe gøy eller viktig fra mitt var det sånn «ja, du er jo heldig du… jeg er bare syk jeg». Det ble rett og slett for tungt og slitsomt å forholde seg til så jeg måtte fase ut hele vennskapet etterhvert…

Anonymkode: e8df0...54f

[lillevill]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Kan det være at du lar sykdom og alt som er kjipt ta for mye plass….? Jeg hadde ei venninne som egentlig er ei helt super dame. Mye humor, veldig snill og fin å være sammen med. Hun ble tiltagende syk i løpet av vgs og er den dag i dag helt sengeliggende med en rekke diagnoser (mye psykisk som igjen gir fysiske alvorlige plager). Jeg prøvde i mange år å inkludere henne, ringe henne og finne på ting med henne når hun var i form, men hun ble mer og mer fokusert på sykdom og hvor kjipt livet hennes var… hun kom også med sånne sarkastiske kommentarer om eget liv eller om jeg fortalte noe gøy eller viktig fra mitt var det sånn «ja, du er jo heldig du… jeg er bare syk jeg». Det ble rett og slett for tungt og slitsomt å forholde seg til så jeg måtte fase ut hele vennskapet etterhvert…

Anonymkode: e8df0...54f

Men i stedet for å fase ut personen, Kansje man kan prøve å si ifra? Ikke forran alle, men man kan si til henne at du blir lei deg og trist når hun sier sånne ting. Du får dårlig samvittighet også, uten at du i det hele tatt mente noe vondt med det du sa. Kansje hun får en liten oppvekker og innser at selv om livet er kjipt akkurat nå, så blir det bedre, og man må også selv ta ansvar for å ikke dra ned en hel gjeng. Man føler seg jo ikke bedre selv om alle andre også er triste oglwi, vel. ☺️

[lillevill]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Her i tråden er det i hvert fall en hel del mennesker jeg aldri ville vært venninne med. En ser at ondskapen eksisterer blant oss.

Mange påstår at TS bør klistre på seg et falskt ytre overfor de såkalte vennene, og forsøke å spille med i å virke mest mulig perfekt og vellykket utad. Sånn fungerer ikke ekte vennskap. En god venn vil forstå deg når du sliter, og vil støtte deg selv når det er gråværsdager. Nei, man trenger ikke støtt å snakke om sykdom, og det tror jeg heller ikke TS gjør, etter det hun forteller. Men hun sliter med synet, og har nettopp mistet faren sin. En oppegående person forstår at hun ikke har det enkelt, og at dette naturlig nok preger hverdagen hennes.

Det er direkte ondskapsfullt å si til en som nettopp har mistet faren sin at "nå kan du dra hjem og grine". Jeg ville aldri hatt noe med et sånt menneske å gjøre. Ei heller de typene som "ville kuttet kontakten med en venninne som snakket om sykdom". Sånne folk er det greit å holde seg langt unna. Folk som ikke en gang gidder å møte opp i begravelsen til faren til TS, og de kjente ham garantert siden vennskapet har vart siden de var barn.

Jeg føler med deg, TS. Men, jeg ville ha plassert meg selv helt på sidelinjen i den venneflokken der. Jeg vurderer dem ikke til å være ekte venner. De er kun en gjeng som kommer sammen for å skryte av sine "perfekte liv" og som er så overfladiske at de ikke ser verdien i deg om du skulle bli syk. Den frasen om at "alle har sitt" er bare et ordspill uten verdi. Det er stor forskjell på virkelig å slite med helsen hver eneste dag og det å være syk et par dager en sjelden gang. Det kan ganske enkelt ikke sammenlignes, noe aktiviteten (eller mangel på aktivitet) til TS viser. Hun har ikke sjanse til å delta slik de andre gjør, hun har ingen turer og aktiviteter å fortelle om.

Et råd til TS til slutt: Hopp over innleggene til de hurpene som finnes her inne. Det er mange bra folk her, men det er dessverre enkelte som åpenbart har svært begrenset evne til empati.

 

 

Anonymkode: 53007...ca7

Jeg vet ikke om folk mener at man skal være falsk. Men vi må jo alle ta ansvar for å regulere oss. Feks i dag er jeg trist, men jeg må smile og tøyse med min sønn, Fordi han skal få slippe å se at mamma er lei. Er jeg lei tar jeg en tur ut og jobber med følelsene mine. Jeg vet at barn er litt annerledes, men for å sette ting på spissen og om man har lyst å passe litt på hvordan man påvirker andre. (jeg har også sagt at hun ene veninna til ts er en kjærring, men ja) Kansje ts har vært litt negativ da, ihvertfall om hun føler hun ikke har hatt noe positivt å si. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (12 minutter siden):

Men i stedet for å fase ut personen, Kansje man kan prøve å si ifra? Ikke forran alle, men man kan si til henne at du blir lei deg og trist når hun sier sånne ting. Du får dårlig samvittighet også, uten at du i det hele tatt mente noe vondt med det du sa. Kansje hun får en liten oppvekker og innser at selv om livet er kjipt akkurat nå, så blir det bedre, og man må også selv ta ansvar for å ikke dra ned en hel gjeng. Man føler seg jo ikke bedre selv om alle andre også er triste oglwi, vel. ☺️

Nå er det vel nettopp det venninnene til ts har gjort, de har sagt fra. Og sier man fra så er man frekk og lite forståelsesfull. jeg tror faktisk ikke mange er klar over hvor mye sykdomssnakk en del kan få seg til å fremføre, og hvor himla sliten man blir av å høre på det hele tiden. 

Anonymkode: 8140b...e0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.7.2024 den 14.25):

Fordi d er den typen humor vi har i vennegjengen....? 

Andre deler også negative ting som skjer, stort sett med kommentarer som "Dette var jo helt fantastisk". 

Er ikke sånn at jeg legger ut masse klageinnlegg og det er alt de hører fra meg. Men det kan f.eks. ha gått 3 uker siden jeg kommuniserte med de, og da skriver jeg kanskje en mld i snap, hvor jeg f.eks. først kommenterer på det jeg ser andre har skrevet, skriver noen spørsmål for å prøve å bli oppdatert - for så å skrive at jeg har ikke fått med meg en dritt som vanlig, pga den pokkers kroppen som aldri samarbeider. Og så får jeg ingen respons fra noen av de... Som jeg ikke hadde tenkt mye over om d skjedde et par ganger, men når d skjer gang på gang over flere mnd, da begynner jeg jo å gruble, og får litt klump i magen... 

Hvordan hadde du tenkt i min situasjon da? 

TS

Anonymkode: b314f...ed5

Det høres ut som antennene ikke er helt på plass her. 

Jeg er enig med at gjengen din ikke høres ut som den beste matchen med din livssituasjon, og at det er skuffende at de ikke møter opp når din far dør. Samtidig så er det tydelig for meg basert på det du skriver her at du også er en del av at det er blitt så dumt. Dette tolkes ikke positivt. Det tolkes som "stakkars meg" og sympatisanking. Det er forskjell på å harselere med at "bilen streika, jeg fikk eggeskall i røra og nå tissa søren meg hunden i skoene, fantastisk mandag med andre ord!" og noe som helt faktisk er skikkelig kjipt. Det er ikke morsomt at du snakker med deg selv, og sutrer over uhelsen din (slik høres det ut for andre). Og særlig ikke om det skjer flere ganger i måneden! 

Det er heller ikke artig å måtte "gi sammendrag" fra hva som har skjedd siden sist flere ganger i måneden. Enten leser du det i loggen, eller så tror jeg heller det er bedre å akseptere at det rett og slett er en del ting du ikke får med deg. 

Et siste tips, en person som ikke kommer i begravelsen til faren din, som på etterspørsel om dette skriver "sorry" tre ganger senere (usikker på hva du mente med det) vel de er ikke en nær venn. Og det er litt dårlige antenner å i det hele tatt stille spørsmålstegn ved hvorfor folk ikke har møtt opp i begravelse. Ta folk sine handlinger som sannhet, se de som dem de er, og slutt med konfrontasjoner. De er ikke pliktige å være din nærmeste venn eller gå i begravelse. Det er kjipt, og tillat deg å være lei deg, men ikke forveksle din sorg og skuffelse med "entitlement", du er ikke berettiget at de skal like deg. 

Anonymkode: 75e8f...561

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.7.2024 den 4.02):

 

Så da føles det som enda et "fuck you" fra henne, for i dag har hun meldt seg frivillig og vært og hjulpet med servering i bryllupet til en annen venninnes datter- som vi nylig har begynt å ha kontakt med. Venninnen min eier egen bedrift, og kan ordne seg fri til akkurat d hun ønsker å delta på.... Så ja, for meg føles dette veldig vondt... 

Hvorfor føles det veldig vondt for deg at den ene venninnen din, som eier egen bedrift, ordner seg fri og hjelper til med servering i bryllupet til den ene venninnens datter?  Hvordan var det er «fuck you» til deg? 

Anonymkode: 23688...ed6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.7.2024 den 16.04):

Ja jeg ble ganske satt ut og lei meg... prøvde å ringe henne dagen etter, for å si at måten hun snakket til meg på var veldig sårende og lite empatisk - men fikk ikke svar. Så da sendte jeg heller en mld - og i korte trekk var svaret jeg fikk, at hun sa d jo bare på tull, og hun beklaget at jeg ble lei meg.... Hun burde vel heller beklaget alt hun sa...🤷‍♀️ for d var mye mer en d lille jeg skrev her inne...

TS

Anonymkode: b314f...ed5

Slutt med dette å ringe opp igjen dagen etterpå. Si der og da "hva er det du sier? Det er en veldig merkelig ting å si, overhodet ikke greit" og hvis hun kommer med jalla-beklagelse så sier du "den er ikke mottatt, du er voksen, på tide å lære seg å si skikkelig beklager". 

Egentlig høres det ikke ut som disse menneskene liker deg. Og helt ærlig, liker du dem? Liker du folk som i en alder av 40+ ikke vet å si unnskyld? Synes hun høres ut som en rasstapp. "var bare tull" ... mobbe-mentalitet. 

Anonymkode: 75e8f...561

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.7.2024 den 16.15):

Det var jeg også... Skrev en lang mld om at hun hadde tråkket langt over streken, og at hun hadde ingen rett til å ha noen som helst mening om hvordan jeg eller noen som helst andre velger å sørge... 

Jeg valgte å ikke svare på mld hun sendte tilbake, for da ville d bare eskalert. Neste gang vi møttes alle sammen, snakket hverken hun eller jeg med hverandre 🤷‍♀️ Jeg tenkte hvertfall at her er det hun som bør ta initiativet i så fall.

Kanskje det er hun som har slengt dritt om meg til de andre i gjengen? 🤔

TS

Anonymkode: b314f...ed5

AnonymBruker skrev (På 14.7.2024 den 16.24):

Jeg har jo ikke sagt at jeg ikke ble sint...? Men jeg er blitt for gammel til å stå ute foran en bar og lage en scene med rop og skrik - og sånt er bedre å ta opp edru, som var grunnen til at jeg heller prøvde å ringe henne dagen etter 🙃

TS

Anonymkode: b314f...ed5

Hvis du ikke allerede gjør det så anbefaler jeg deg å snakke litt med en psykolog og å øve på grensesetting. Ingen av alternativene du legger frem er verken modne eller OK. 

Å skrive en LANG melding dagen etter om en idiotisk kommentar er en overreaksjon, og jeg forstår at folk tar avstand. Alternativet er overhodet ikke skrik og skrål der og da. En kan sende et blikk og si "det der er ikke greit å si" eller "nå tråkker du langt over streken", og så får det være opp til den andre om de vil beklage. Du kan ikke kreve respekt. 

Anonymkode: 75e8f...561