Må være sammen med andre

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det er noen andre som har det sånn at de MÅ være sammen med andre hele tiden? 
Jeg klarer ikke å være alene, jeg kan ikke være alene en fredagskveld hvis alle andre har planer så må jeg få datteren min til å være sammen med meg eller jeg ringer til folk ganske langt uti den mer perifere vennesonen. Jeg har et veldig stort nettverk og mange venner, så det er jo stort sett ikke noe problem, men burde kanskje ikke være sånn. 

Å bare være sammen med mannen min hjelper ikke like mye, for han er ganske fraværende og vi er ikke «sammen» når vi er sammen sånn som med venninner. 
Jeg har til og med behov for å reise på ferie sammen med vennepar for å ikke reise sammen med «bare» familien min for da risikerer jeg å sitte alene hvis de finner på andre ting. 

Jeg kan liksom ikke være sammen med bare meg selv, jeg klarer det ikke. Det er akkurat som om at da blir jeg så tom at det ikke er til å holde ut. Jeg må liksom «hekte meg på» noen andre for å ha det ok inni meg. 
Jeg har bare begynt å tenke mer og mer over dette, for jeg skjønner jo at andre ikke har det slik. Spesielt nå når vi er eldre og mange ikke er like sosiale som før og prioriterer andre ting. 
Jeg ser liksom at andre har det bra og tåler, eller til og med foretrekker, å være alene eller ihvertfall ikke trenger andre hele tiden. 
Jeg blir nesten litt sånn desperat hvis ikke jeg har noen, og det spiller nesten ikke noen rolle hvem det er en gang, bare noen vil henge med meg. 

Finnes det noen andre som har det sånn? Evt noen som kan fortelle hvordan det er å ikke ha det sånn og hva som gjør at de har det bra alene? 
Tør ikke snakke med noen om dette. 

Anonymkode: 8eb2c...814

[Kaisada]

Det handler vel i bunn og grunn om å tåle seg selv, og tankene sine. Være trygg i egenperson.

Du vil få det veldig slitsomt, (inkludert barn og mann) om underholdningsbehovet ditt er aktivert hele døgnet. 

Øv deg på å være alene i eget selskap en time her og der. Du vil fort havne i dårlige forhold om du ikke har noen grenser for hvem du ønsker å være sammen med.

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (2 timer siden):

Det handler vel i bunn og grunn om å tåle seg selv, og tankene sine. Være trygg i egenperson.

Du vil få det veldig slitsomt, (inkludert barn og mann) om underholdningsbehovet ditt er aktivert hele døgnet. 

Øv deg på å være alene i eget selskap en time her og der. Du vil fort havne i dårlige forhold om du ikke har noen grenser for hvem du ønsker å være sammen med.

Ja skjønner det. Har begynt å skjønne at dette ikke er bra. Før tenkte jeg at det var en bra ting at jeg er sosial.

Det jeg lurer på er hva som gjør at andre ikke har det slik. 

Eller om noen andre har det slik som jeg.

Anonymkode: 8eb2c...814

[lillevill]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg lurer på om det er noen andre som har det sånn at de MÅ være sammen med andre hele tiden? 
Jeg klarer ikke å være alene, jeg kan ikke være alene en fredagskveld hvis alle andre har planer så må jeg få datteren min til å være sammen med meg eller jeg ringer til folk ganske langt uti den mer perifere vennesonen. Jeg har et veldig stort nettverk og mange venner, så det er jo stort sett ikke noe problem, men burde kanskje ikke være sånn. 

Å bare være sammen med mannen min hjelper ikke like mye, for han er ganske fraværende og vi er ikke «sammen» når vi er sammen sånn som med venninner. 
Jeg har til og med behov for å reise på ferie sammen med vennepar for å ikke reise sammen med «bare» familien min for da risikerer jeg å sitte alene hvis de finner på andre ting. 

Jeg kan liksom ikke være sammen med bare meg selv, jeg klarer det ikke. Det er akkurat som om at da blir jeg så tom at det ikke er til å holde ut. Jeg må liksom «hekte meg på» noen andre for å ha det ok inni meg. 
Jeg har bare begynt å tenke mer og mer over dette, for jeg skjønner jo at andre ikke har det slik. Spesielt nå når vi er eldre og mange ikke er like sosiale som før og prioriterer andre ting. 
Jeg ser liksom at andre har det bra og tåler, eller til og med foretrekker, å være alene eller ihvertfall ikke trenger andre hele tiden. 
Jeg blir nesten litt sånn desperat hvis ikke jeg har noen, og det spiller nesten ikke noen rolle hvem det er en gang, bare noen vil henge med meg. 

Finnes det noen andre som har det sånn? Evt noen som kan fortelle hvordan det er å ikke ha det sånn og hva som gjør at de har det bra alene? 
Tør ikke snakke med noen om dette. 

Anonymkode: 8eb2c...814

Vi er jo alle forskjellig. Noen er introverte og andre er ekstrovert. Jeg tror begge deler er normalt, men Kansje du skal øve deg på å kunne kose deg alene også. 🤗

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare på hvordan/hvorfor ensomhet er ok for meg, for vanskelig å huske at det har vært annerledes. Men tror jeg ikke føler meg helt alene? Hvis jeg har en indre dialog/monolog? gående faller den ikke helt i fisk fordi det er som om mennesker jeg kjenner til (kan være fiktive karakterer) hører litt på og jeg må gjøre meg forståelig for dem. Jeg er også fæl til å dagdrømme.

I perioder der selvbildet har fått en skikkelig trøkk har det nok vært vanskeligere forresten. Har tenkt på Jessie i Breaking Bad og alle festene hans.

Anonymkode: c26bb...6a5

[AnonymBruker]

https://veientilhelse.no/autofobi-frykten-for-a-vaere-ensom/ 

Anonymkode: fbb1e...1f7

[AnonymBruker]

Hvor gammel er dattera di? 

Anonymkode: 27887...f7b

[exictence]

Jeg har det vel litt sånn.

Men samtidig ikke.

Jeg liker å være alene, men da orker jeg ikke å gjøre så mye. Må liksom være sammen med noen for at ting skal skje

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hvor gammel er dattera di? 

Anonymkode: 27887...f7b

10

Anonymkode: 8eb2c...814

[AnonymBruker]

Jeg har det motsatt, jeg MÅ ha mye alenetid og finner ofte på unnskyldninger når folk maser. Men kanskje noen av de som spør er sånne som MÅ være sammen med andre?

Anonymkode: af04c...223

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg lurer på om det er noen andre som har det sånn at de MÅ være sammen med andre hele tiden? 
Jeg klarer ikke å være alene, jeg kan ikke være alene en fredagskveld hvis alle andre har planer så må jeg få datteren min til å være sammen med meg eller jeg ringer til folk ganske langt uti den mer perifere vennesonen. Jeg har et veldig stort nettverk og mange venner, så det er jo stort sett ikke noe problem, men burde kanskje ikke være sånn. 

Å bare være sammen med mannen min hjelper ikke like mye, for han er ganske fraværende og vi er ikke «sammen» når vi er sammen sånn som med venninner. 
Jeg har til og med behov for å reise på ferie sammen med vennepar for å ikke reise sammen med «bare» familien min for da risikerer jeg å sitte alene hvis de finner på andre ting. 

Jeg kan liksom ikke være sammen med bare meg selv, jeg klarer det ikke. Det er akkurat som om at da blir jeg så tom at det ikke er til å holde ut. Jeg må liksom «hekte meg på» noen andre for å ha det ok inni meg. 
Jeg har bare begynt å tenke mer og mer over dette, for jeg skjønner jo at andre ikke har det slik. Spesielt nå når vi er eldre og mange ikke er like sosiale som før og prioriterer andre ting. 
Jeg ser liksom at andre har det bra og tåler, eller til og med foretrekker, å være alene eller ihvertfall ikke trenger andre hele tiden. 
Jeg blir nesten litt sånn desperat hvis ikke jeg har noen, og det spiller nesten ikke noen rolle hvem det er en gang, bare noen vil henge med meg. 

Finnes det noen andre som har det sånn? Evt noen som kan fortelle hvordan det er å ikke ha det sånn og hva som gjør at de har det bra alene? 
Tør ikke snakke med noen om dette. 

Anonymkode: 8eb2c...814

Har ikke noe svar til deg på hva du må eller kan gjøre. Men kjenner et par -tre som er «livredd» for å være alene en kveld / helg. Jeg tror du må lære å like deg selv / eget selskap . Leste ett sted at hvis man ikke liker sitt eget selskap , hvordan skal andre kunne like selskapet ditt da? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har det motsatt, jeg MÅ ha mye alenetid og finner ofte på unnskyldninger når folk maser. Men kanskje noen av de som spør er sånne som MÅ være sammen med andre?

Anonymkode: af04c...223

Men hva får du utav alenetiden din da? 
 

Livet er jo så kort, jeg forstår liksom ikke hvordan noen av oss kan føle at vi har tid til å ikke gjøre mest mulig ut av det hele tiden. 

Anonymkode: 8eb2c...814

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke med noen om dette, Ts. Det er ikke så unormalt som det du føler, det er flere som har det som deg.

De jeg vet som har hatt det slik har hatt problemer med seg selv, eller traumer, de ikke har visst hvordan de skulle forholde seg til. En fortrengte til og med helt traumer i så stor grad at han ikke lenger husket dem (andre visste og fikk ham til slutt til å søke hjelp).

Eller kanskje har du aldri lært å være alene, bli godt nok kjent med deg selv.

Finn en terapeut som kan hjelpe deg til å sortere tanker, først og fremst for din egen del.

Men også for dine nærmeste.

Og ikke vent med å søke hjelp, for du risikerer å skape problemer med relasjoner. Ikke minst mpt. din datter bør du søke hjelp. Nå er hun 10 år. Hvordan tror du hun vil føle det når hun er 14, 16, 18 år og hun får dårlig samvittighet for å være med venner eller være med på idrett, hobbyer, kino osv. - fordi hun vet at mor egentlig ikke takler å være "alene"?

Du må ta tak i dette!

Og du, du viser styrke om du søker hjelp når du trenger det. Og det er ikke noe flaut eller skamfullt med å ha de følelsene du har, det er bare hemmende for deg og kan bli det for andre om du ikke gjør noe med det.

Anonymkode: fd28f...5a5

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men hva får du utav alenetiden din da? 
 

Livet er jo så kort, jeg forstår liksom ikke hvordan noen av oss kan føle at vi har tid til å ikke gjøre mest mulig ut av det hele tiden. 

Anonymkode: 8eb2c...814

Du er nok ekstrovert å lader sammen med andre . En introvert lader batteriene alene . Usikker på om en introvert og en ekstrovert noensinne kan forstå hverandre . Det en ekstrovert finner ulidelig ( alenetid ) , finner en introvert helt herlig ( og nødvendig ) . 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hva får du utav alenetiden din da? 
 

Livet er jo så kort, jeg forstår liksom ikke hvordan noen av oss kan føle at vi har tid til å ikke gjøre mest mulig ut av det hele tiden. 

Anonymkode: 8eb2c...814

Avslapning, moro, opplevelser, mulighetene er jo uendelige. Alenetid er jo ikke det samme som at man bare sitter inne. Jeg gjør da ikke mindre ut av tiden når jeg gjør ting alene enn når jeg gjør dem med andre. Kan du forklare nærmere hvorfor du mener du ikke gjør noe ut av tiden når du er alene?

Anonymkode: af04c...223

[AnonymBruker]

I bunn og grunn handler det vel om å tåle seg selv, noe de fleste kan ha mer eller mindre problemer med i perioder. Og noen også hele livet. Når du er sammen med andre vil jeg tro at du slipper å kjenne på uro, tvil, skam osv.

Jeg er av typen som foretrekker å være alene, men jeg døyver den indre uroen med mat/godteri, sosiale media og mobilspill. For meg kommer nok mye fra en barndom hvor jeg var nesten usynlig for foreldrene mine, og noen traumatiske hendelser som barn/ungdom. Selvfølelsen min er dårlig, og jeg har skjønt at jeg i underbevisstheten har en sannhet om at jeg ikke er verdt å elske. 

Det positive er at man kan jobbe seg ut av det. Klarer man å møte uroen inni seg med aksept så vil den bli mindre påtrengende. Anbefaler deg å finne podcaster eller lignende som omhandler tema, evt. ta kontakt med en psykolog dersom du føler at det er et stort problem ❤️ 

Podcasten Leget om livet synes jeg har mye bra og i formativt. Du kan jo for eksempel høre på episode 143 og 132.

 

Anonymkode: 926b0...493

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Men hva får du utav alenetiden din da? 
 

Livet er jo så kort, jeg forstår liksom ikke hvordan noen av oss kan føle at vi har tid til å ikke gjøre mest mulig ut av det hele tiden. 

Anonymkode: 8eb2c...814

Det er da masse man kan gjøre alene. Jeg leser bøker, ser dokumentarer, drar på telttur, utforsker utendørs med hunden, helårsbading, skriver dikt og prosa, maler eller tegner, mediterer, eksperimenterer med mat. Det aller meste jeg trives med å gjøre i livet er jeg ikke avhengig av andre mennesker for å gjøre, selv om det selvsagt kan være hyggelig med selskap.  Sånn sett kan jeg få mye mer ut av å lese en god bok i ensomhet, enn å småprate med noen om noe velt ubetydelig over en kopp kaffe.

Anonymkode: ad82a...e05

[AnonymBruker]

Har du ADHD?

Anonymkode: 3628c...70a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

10

Anonymkode: 8eb2c...814

Det er spesielt av deg å kreve at dattera di skal være sammen med deg fordi du ikke klarer å være alene. Pass på så hun ikke får dårlig samvittighet og dropper egne planer fordi mamma har det kjipt. Jeg kjenner ei som ubevisst legger er sånn press på ungene sine og hun har endt opp med usikre barn som alltid setter mammas behov foran sine egne. 

Anonymkode: 27887...f7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Det er spesielt av deg å kreve at dattera di skal være sammen med deg fordi du ikke klarer å være alene. Pass på så hun ikke får dårlig samvittighet og dropper egne planer fordi mamma har det kjipt. Jeg kjenner ei som ubevisst legger er sånn press på ungene sine og hun har endt opp med usikre barn som alltid setter mammas behov foran sine egne. 

Anonymkode: 27887...f7b

Tvinger jo henne ikke da

Anonymkode: 8eb2c...814