Sønnen min blir ødelagt av kjæresten sin, jeg er rådvill!

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet krisesenteret i kommunen om jeg var deg. Forklar situasjonen, og du/dere kan evt komme til dagsamtaler på senteret. Som mange andre sier; dette er psykisk vold og ikke noe som går over av seg selv.

Anonymkode: 33c60...e9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Takk for alle råd dere, setter stor pris på det i denne fortvilte situasjonen ❤️ 

Jeg og stefar vil alltid være der for han, både med samtaler, gode råd og klemmer. Og jeg kommer til å stå støtt med han den dagen det blir slutt for godt mellom dem ( som jeg ber om at er snart, selvom jeg ikke tror det ). Vi har et sterkt forhold, der sønnen min heldigvis forteller meg mye om hva som foregår, dog garantert ikke alt. Men rådene mine hjelper ikke, da følelsene hans naturlig nok styrer han. 

Jeg har prøvd å vinkle praten på flere måter. Om hva han hadde tenkt hvis stefar hadde behandlet meg sånn, eller at kjæresten har så store problemer med seg selv at han ikke kan fikse det for henne, hun må ta tak selv. Jeg har også snakket på den måten at det åpner øynene hans om hva hun gjør med. Han sier da at han er enig og at han er så ufattelig sliten av livet med hun, men at han samtidig ikke klarer å se for seg livet uten henne. 

Anonymkode: a0698...ef3

Her hadde jeg tatt fra ham telefonen, 16 år eller ei. Et par uker på hytten med no contact kan kanskje hjelpe på. Kanskje han da føler på at det er deilig å slippe å forholde seg til henne?

Anonymkode: 4650c...82b

[Bacteria]

Amadeus89 skrev (8 minutter siden):

Bra han lærer en lekse allerede nå, og velger bedre damer i fremtiden.

På en annen side så er han såpass ung og hun jenta virker ekstremt ustabil. I værste fall kan hun finne på sykere ting etterhvert (lån i hans navn, løgn og anmeldelser, graviditet). 
 

Jeg ville tatt grep. Forby han å se henne mer. Ta telefonen. Ring dama og si at hun bare kan glemme å kontakte sønnen din. 

Det tenker jeg også. 
Ts må for all del hindre at jenta blir gravid her. 
Jeg har sett sånne forhold fra sidelinjen. Og det blir ikke bedre. Sykelig sjalu folk med skjørt ego og trust-issues er likedan til de blir 90. 

[AnonymBruker]

Her må du sterkere på banen ts. Du kan ikke sitte å se på at livet til sønnen din blir ødelagt. 

Kontakt flere instanser. Anmeld for psykisk vold. Barnevernet har allerede vært der, kontakt dem igjen. Kontakt et krisesenter. 

Foreldrene hennes var ikke så begeistret for dette forholdet, ta kontakt med de så dere kan gå sammen og bryte de fra hverandre. 

Dette ødelegger sønnen din og han er fortsatt mindreårig og han trenger hjelp. 

Hadde det vært datteren din som ble manipulert og psykisk mishandlet, hadde du saky at hun må finne ut av det selv? 

Anonymkode: 4b685...069

[Perfume]

Jeg tror jeg hadde snakket med jenta jeg.. Og ikke som de andre sier, sagt hvor skapet skal stå, men faktisk gitt henne kjærlighet og spurt om hvordan hun hadde det. Fått henne nærmere deg. Jeg tror faktisk det er lettere å "omvende" med kjærlighet enn skjennepreken. Ta henne med på en middag ute bare dere to? ( sønnen din får jo også fred i den tiden) 

Si at Du ønsker bli bedre kjent med henne siden de er så ofte "sammen". Spør om ting om henne, vis omsorg. 

Samtidig kan du ha regler for mobil bruk osv, såklart.. 

Kanskje det er en bedre vei inn mot henne? På denne måten kan du svakt og stille dytte henne i en bedre retning ( jeg er selv mor til både voksen datter og sønn, samt har slitt med min egen familie som ung, så har noe erfaring) 

[AnonymBruker]

Sol det første

ville Jeg  tatt en prat med henne.

Og sagt klart ifra at du er sjefen, og kan både nekte han å snakke i telefon, som å inndra den. Og hvis ikke hun kan godta dine regler, så er hun ikke velkommen i ditt hus.

Som det neste ville jeg satt meg ned med foreldrene hennes og forklart situasjonen. Kanskje forstår ikke de saken i det hele tatt, men da har du hvertfall prøvd .

For tingen er, han er bare 16. du kan faktisk bestemme ganske mye, selv om hab bestemmer mye selv. Det handler om grunnleggende respekt for hverandre. Og det er vel du som betaler telefonen, og regningene. I tilegg tar du jo ikke telefon, eller nekter han å snakke. Du forsøker å beskytte han.

Det neste jeg ville gjort er å få tak i noen han kan snakke med.

Kanskje høres det voldsomt ut.
Men Jeg var den jenta som var 15-17 , og sammen med en type som kontrollerte meg. 
Mamma og pappa sa de ikke kunne gjøre noe, og de gjorde det ikke. Ei heller når han drapstruet meg. Eller jo, da reiste de bort mens politiet patruljerte forbi huset mitt flere ganger daglig. De snakket ikke til han, eller meg. De bare lot meg stå i det alene. Så til slutt ga jeg opp.

så please ikke gi deg.

Du kan bestemme, fordi du bryr deg. Fordi han er det viktigste du har. Og fordi sånne maipulerende folk, kan ødelegge mere enn du tror.

Anonymkode: e8d2e...01e

[AnonymBruker]

Kjære mamma❤️ Først av alt en god klem til deg! Dette er tøft, jeg vet. Min datter var i et meget usunt forhold for noen år tilbake. Ør og blind av kjærlighet…

Vi så det og sa det til henne gjentatte ganger. Og det er jeg så glad for i ettertid!!! Det at jeg faktisk brydde meg med å snakke med henne igjen og igjen og igjen, selv om det for henne var irriterende og frustrerende der og da, viser seg at hun er sååå takknemlig for i ettertid. 
Vi KAN IKKE sitte på sidelinja når ting blir SÅ ugreit som du beskriver å bare godta at det skjer. Hva lærer vi våre håpefulle da? Vi ønsker jo at barna våre skal gi beskjed når de opplever ting som ikke er ok, både for seg selv og andre…

Jeg ville tatt en kjøretur sammen med gutten din. Ila turen ville jeg sagt at «nå ønsker jeg at vi to skal snakke litt sammen, uten kjefting eller irritasjon». Spør «hvordan har du det EGENTLIG?». Dette kan være nok til at du sprekker hull på bobla litt. Om ikke så kan du jo si at du spør fordi du/dere ser jo at han er sliten og ikke har d så veldig greit, og at dere skjønner at måten hun behandler han på må være veldig utmattende for han. 
Se om han kommer på snakk. ❤️ Om ikke han sier så mye så lover jeg at han innerst inne hører hva du sier. 
Jeg ville sagt at du blir trist av å se han slik, og at du kun ønsker å hjelpe han til å få det bedre/enklere. Mtp både venner, skolestart osv, så kan du aldri tenke deg at d er slik han ønsker å ha d. 
Få frem det du mener om han: feks flott, voksen og oppegående gutt, som fortjener å ha det bra! 
Lag deg en liten plan på hva som er greit å si på forhånd, og sørg for å være trygg og rolig for han. 
Avslutt gjerne med «glad for at vi kunne snakke litt/at du lytta». Men nå går vi å kjøper en is/spiser noe feks❤️

Dette må ta slutt, ts❤️ 
man kan ikke sitte på sidelinjen å bare godta når ting eskalerer så grådig ❤️

klem
 

 

Anonymkode: 70c0e...077

[AnonymBruker]

Jeg ser at du skrkver flere ganger «men han har følelser for henne».

En veldig viktig ting å lære seg her i livet er at kjærlighet ikke er nok!

Det er ikke noe argument «men han er så glad i henne». Når hun ødelegger forholdet hans til kamerater og gjør livet hans vanskelig, SPILLER DET INGEN ROLLE om han er glad i henne. Noen ganger er mennesker eller ting vi elsker dårlig for oss, og da må vi kutte dem ut. Vi er ikke programforpliktet til å opprettholde en skadelig relasjon med noen bare fordi vi er glad i dem.

Han kjenner kanskje ikke så mange som har gått fra den de elsker fordi forholdet er skadelig for dem (men det er mange av oss!). Men du kan jo sammenligne det med noe annet: Det blir som med f eks sjokolade, eller BigMac - man kan elske det over alt, men det er likevel ikke sunt. Det er ikke slik at vi elsker bare de som fortjener det.

 

Anonymkode: f3817...6f2

[AnonymBruker]

Perfume skrev (16 minutter siden):

Jeg tror jeg hadde snakket med jenta jeg.. Og ikke som de andre sier, sagt hvor skapet skal stå, men faktisk gitt henne kjærlighet og spurt om hvordan hun hadde det. Fått henne nærmere deg. Jeg tror faktisk det er lettere å "omvende" med kjærlighet enn skjennepreken. Ta henne med på en middag ute bare dere to? ( sønnen din får jo også fred i den tiden) 

Si at Du ønsker bli bedre kjent med henne siden de er så ofte "sammen". Spør om ting om henne, vis omsorg. 

Samtidig kan du ha regler for mobil bruk osv, såklart.. 

Kanskje det er en bedre vei inn mot henne? På denne måten kan du svakt og stille dytte henne i en bedre retning ( jeg er selv mor til både voksen datter og sønn, samt har slitt med min egen familie som ung, så har noe erfaring) 

Det ville vært fint om det hadde kunnet føre til en løsning, men TS har allerede forsøkt. 

Sitat

Jeg har prøvd å komme inn på hun selv, tenkt at kanskje jeg kunne være den stødige voksenpersonen hun kunne trengt i livet sitt. Men hun slipper meg ikke inn og det respekter jeg. 

 

Anonymkode: 9b14e...629

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har en sønn på 16 år som er sammen med en jente på samme alder. Hun er ekstremt kontrollerende, skal sjekke tlf hans hele tiden, er veldig sjalu, blir sur bare det går en annen jente på gata som hun mener han ser mot og blir sur for mye tull. Lager drama for alt, snur og vender på ting og lager krangel med han flere ganger i uken. Hun er ikke snill med han, men han har så følelser for hun at han ikke klarer å gå fra hun. 

Nå krangeler de igjen. Denne gangen krangler de om at jeg som mammaen hans sa til han at han måtte legge på med hun på tlf. Fordi vi er på hytta og han har med en kamerat, som sitter en time og venter og kjeder seg i sofaen med meg. Så jeg sa til slutt til sønnen min at nå for han legge på siden han har med en venn. Da klikket det for denne kjæresten, hun spør sønnen min om han er bikkja til meg og kameraten. Sønnen min prøver å si at hvis hun hadde hatt med en venninne på tur, så hadde det vært kjedelig for denne venninnen om henne skulle snakket i tlf hele kvelden. Dette skjønner ikke denne kjæresten og snur og vender på alt sønnen min sier. Han gråter til slutt og er ifra seg og hun blir styggere og hardere med han. Jeg ser og hører dette. Han klarer ikke være sterk fordi han er så glad i hun og ikke vil miste henne. Han burde bare lagt på når hun er sånn, men han velger å stå det i det gang på gang for ellers gjør hun det slutt. 

Nå skal de starte på to forskjellige videregående, og jeg er redd hun kommer til å ødelegge utdanningen for han. Hun er hysterisk hvis det er noen andre jenter der han er. Sønnen min fikk for eksempel ikke lov av hun å bli med en kamerat og morra hans på vg lista konsert, for der var det mange tusen jenter. Det tar helt av. 

Jeg er redd hun skal ødelegge livet hans, og jeg kjenner snart ikke sønnen min igjen. Han er blitt mutt, inneslutta og er mye lei seg. Han er så stor at jeg kan ikke bestemme at han ikke kan være med hun lengre, jeg har bare gitt gode råd og sagt hva jeg mener. Jeg har hørt fra flere andre også at denne jenta er kjent for å lage drama over alt. 

Hva gjør jeg? Jeg er så fortvilt, min nydelige sønn lider i et forhold han ikke klarer å komme seg ut av. 

Anonymkode: a0698...ef3

Er som å lese om min bror. Desverre endte han opp med å gifte seg og få to barn med henne, og dette ødela hans forhold til hele familien og alle kompisene hans. Veldig trist når de ikke klarer å se selv hvor dysfunksjonelt det er. Håper han våkner og kommer seg unna.

Anonymkode: 35b1d...d80

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Perfume said:

Jeg tror jeg hadde snakket med jenta jeg.. Og ikke som de andre sier, sagt hvor skapet skal stå, men faktisk gitt henne kjærlighet og spurt om hvordan hun hadde det. Fått henne nærmere deg. Jeg tror faktisk det er lettere å "omvende" med kjærlighet enn skjennepreken. Ta henne med på en middag ute bare dere to? ( sønnen din får jo også fred i den tiden) 

Si at Du ønsker bli bedre kjent med henne siden de er så ofte "sammen". Spør om ting om henne, vis omsorg. 

Samtidig kan du ha regler for mobil bruk osv, såklart.. 

Kanskje det er en bedre vei inn mot henne? På denne måten kan du svakt og stille dytte henne i en bedre retning ( jeg er selv mor til både voksen datter og sønn, samt har slitt med min egen familie som ung, så har noe erfaring) 

Ja, støtter denne. Si til henne at han kan ikke erstatte all kjærlighet hun burde fått som barn av egne foreldre og annen familie. At selvom hun har hatt det vondt så kan hun ikke la det gå ut over sønnen din. At du forstår hun sliter pga egen historie men må ha hjelp av noen andre. At sønnen din (og forsåvidt jenta) bare er barn. Bestemt, men vennlig. Myndig men bestemt. Enda bedre om du sier dette med klar henvisning til hvor hun kan få hjelp. Hun er tydeligvis sterkt tilknytningsskadd og det er ingen jevnaldrende gutt som kan helbrede det. 

Anonymkode: 56e65...895

[fru Alving]

Dette er en jente med store problemer, denne oppførselen kommer ikke ut av intet. Sannsynligvis har hun store sår og traumer fra oppveksten og du sier barnevernet er inne i bildet. det er det nok gode grunner til.

Men sønnen din kan ikke løse hennes problemer eller veie opp for den følelsesmessige ustabiliteten hun lever med. Han er ikke en som skal helbrede henne og kan uasett hva han gjør ikke ordne opp i dette.

Jeg ville satt noen klare grenser her. Sørg for Guds skyld  for at han ikke blir gravid med henne, hun høres ut som en person som er troendes til å bli gravid for å holde på et forhold. Da er sønnen din sitt liv ødelagt Ts, det å ha en ustabil ekspartner til barnet sitt er en oppskrift på kaos og vil gjøre at han starter voksenlivet på minussiden.

Og telefon og nett, dette kan du inndra og skru av. Han må få klare grenser hjemme, han klarer ikke å sette dem selv. Jeg ville nesten gått så langt som å flytte hvis det er det som skal til for å få slutt på forholdet. Men søk hjelp til ham og la ham få noen å snakke med, det å få en tredjepart sitt syn kan nok være veldig sundt. 

Denne jenta er det synd på ts, hun har sterke følelser som hun ikke håndterer og er sikkekrt forelsket hun også, men som mor hadde jeg ikke akseptert at mitt barns liv ble så kontrollert.

Jeg hadde en første kjæreste som var mye eldre enn meg, jeg var 16 og han 21. Han hadde også en del problematiske sider, men ikke så galt som du forteller om her. I ettertid synes jeg foreldrene mine burde grepet inn og satt tydeligere grenser, samtidig vet jeg ikke om det hadde hjulpet. 

[issoras]

Jeg er helt sjokkert over alle som mener at ET BARN selv må finne ut av hvordan komme seg ut av et forhold med psykisk mishandling?!? 

Unnskyld meg men hva faen? 

Vi vet da meget godt at det finnes mange voksne som ikke en gang greier å komme seg ut av slike forhold, og vi vet at mennesker blir DREPT av partnere som har utsatt de for psykisk mishandling. Men så forventer man altså at et barn bare skal finne ut av dette på egenhånd og lære av det? 

Ville dere sagt det samme om en 16 pr gammel jente som ble utsatt for mishandling av kjæresten sin? 

Jeg ville satt himmel og jord i bevegelse her. Kanskje kontaktet krisesenter for råd om hvor man kan henvende seg, eller barnehuset. Denne kjæresten har også behov for at noen stanser denne destruktive atferden og ikke lar den utvikle seg. 

Ville kontaktet barnevernet også - selv om de allerede har vært involvert er all ny informasjon relevant, og også de bør kunne gi råd om hvor man henvender seg. 

Så hadde jeg begynt å kontrollere tilgang på Internett og telefon. Kanskje stukket på hyttetur en plass uten nettilgang og la ungdommen kjenne litt på følelsen av fred. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har en sønn på 16 år som er sammen med en jente på samme alder. Hun er ekstremt kontrollerende, skal sjekke tlf hans hele tiden, er veldig sjalu, blir sur bare det går en annen jente på gata som hun mener han ser mot og blir sur for mye tull. Lager drama for alt, snur og vender på ting og lager krangel med han flere ganger i uken. Hun er ikke snill med han, men han har så følelser for hun at han ikke klarer å gå fra hun. 

Nå krangeler de igjen. Denne gangen krangler de om at jeg som mammaen hans sa til han at han måtte legge på med hun på tlf. Fordi vi er på hytta og han har med en kamerat, som sitter en time og venter og kjeder seg i sofaen med meg. Så jeg sa til slutt til sønnen min at nå for han legge på siden han har med en venn. Da klikket det for denne kjæresten, hun spør sønnen min om han er bikkja til meg og kameraten. Sønnen min prøver å si at hvis hun hadde hatt med en venninne på tur, så hadde det vært kjedelig for denne venninnen om henne skulle snakket i tlf hele kvelden. Dette skjønner ikke denne kjæresten og snur og vender på alt sønnen min sier. Han gråter til slutt og er ifra seg og hun blir styggere og hardere med han. Jeg ser og hører dette. Han klarer ikke være sterk fordi han er så glad i hun og ikke vil miste henne. Han burde bare lagt på når hun er sånn, men han velger å stå det i det gang på gang for ellers gjør hun det slutt. 

Nå skal de starte på to forskjellige videregående, og jeg er redd hun kommer til å ødelegge utdanningen for han. Hun er hysterisk hvis det er noen andre jenter der han er. Sønnen min fikk for eksempel ikke lov av hun å bli med en kamerat og morra hans på vg lista konsert, for der var det mange tusen jenter. Det tar helt av. 

Jeg er redd hun skal ødelegge livet hans, og jeg kjenner snart ikke sønnen min igjen. Han er blitt mutt, inneslutta og er mye lei seg. Han er så stor at jeg kan ikke bestemme at han ikke kan være med hun lengre, jeg har bare gitt gode råd og sagt hva jeg mener. Jeg har hørt fra flere andre også at denne jenta er kjent for å lage drama over alt. 

Hva gjør jeg? Jeg er så fortvilt, min nydelige sønn lider i et forhold han ikke klarer å komme seg ut av. 

Anonymkode: a0698...ef3

Er selv mamma til en 16-åring med kjæreste. Hans kjæreste er helt fantastisk, men vi har snakket mye om slike ting som dette. Hva han ikke skal godta, hva han må godta av henne osv. 

Det er nok ikke mer en kan gjøre. De er gamle nok til å velge kjæreste selv, så en kan bare støtte de på best måte. Ikke for masete heller. Vanskelig situasjon. Håper det ordner seg for sønnen din❤️

Anonymkode: 0adf7...440

[AnonymBruker]

Perfume skrev (3 timer siden):

Jeg tror jeg hadde snakket med jenta jeg.. Og ikke som de andre sier, sagt hvor skapet skal stå, men faktisk gitt henne kjærlighet og spurt om hvordan hun hadde det. Fått henne nærmere deg. Jeg tror faktisk det er lettere å "omvende" med kjærlighet enn skjennepreken. Ta henne med på en middag ute bare dere to? ( sønnen din får jo også fred i den tiden) 

Si at Du ønsker bli bedre kjent med henne siden de er så ofte "sammen". Spør om ting om henne, vis omsorg. 

Samtidig kan du ha regler for mobil bruk osv, såklart.. 

Kanskje det er en bedre vei inn mot henne? På denne måten kan du svakt og stille dytte henne i en bedre retning ( jeg er selv mor til både voksen datter og sønn, samt har slitt med min egen familie som ung, så har noe erfaring) 

Gjør man dette,må man kanskje stå i en storm i lang, lang tid framover. Til slutt er jenta altoppslukende og det blir garantert ingen positiv opplevelse for dere å stryke jenta med hårene. Ikke TS sin oppgave som "svigermor" å ta denne rollen. 

Anonymkode: 80dd8...54c

[AnonymBruker]

Stakkars gutt. Kjenner du foreldrene hennes? Kanskje snakket med de og forklart situasjonen? 
Eller rett og slett snakket med jenta alene? 
Jeg har også en 16 åring som har kjæreste. Vi har blitt godt kjent med foreldrene og kjører felles regler og samarbeider. Tar opp ting med hverandre. 
 

Anonymkode: cbe67...10e

[AnonymBruker]

Du må lære han at dette er psykisk vold. Hvis ikke vil han bare tro at dette er normalt og slik man bare må akseptere hva kvinner 

Anonymkode: baf42...797

[AnonymBruker]

Ts, har du sett alle debattene her inne i samlivsrommet om kvinner og menn som sliter med å komme seg ut av destruktive forhold. Alle i barn- og familierommet som lever med store utfordringer fordi de fikk barn før de innså hvor psykisk nedbrytende partneren er. Når det er så vanskelig for voksne, hvor vanskelig er det ikke for en tenåring? Hvor ofte har ikke voksne ønsket hjelp for å komme bort, hvorfor er det behov for krisesenter for menn og kvinner og hvor mange må ikke innom psykolog for å komme seg på beina igjen.

Ta tak i situasjonen, hjelp gutten og lær han hva han skal kunne forvente i ett forhold. Gå all in, vær brutal om du må.

Anonymkode: 77d19...c7f

[AnonymBruker]

Du må snakke med han. Støtte han. Forsøke å vise han hvor ugreit dette er. Forhold skal ikke være slik at en bestemmer over en annen. Trusler (om å gjøre det slutt eller annet) er hersketeknikk for å få han til å gjøre det han vil. Undre deg med han...er det sånn du vil ha det i et forhold? Eller i livet? Men ikke press. Han må finne det ut og bestemme selv. Men det er lov å si at du synes det er leit at han har det sånn, at det ikke ser ut som han har det bra eller kan være seg selv osv. Hjelp han å se galskapen og støtt han når han trenger det.

Anonymkode: bdbd8...eef

[AnonymBruker]

Ser ikke problemet, dette er hverdagen til gutter og menn flest. 

Hvorfor skal gutten din ha det så mye bedre enn oss andre? 

Tror det er en kvinnes privilegium å behandle menn slik med påskudd om at det er slik de føler, og må handle ut fra disse følelsene. De ser ikke at de bedriver negativ sosial kontroll, som igjen er en form for vold. 

Anonymkode: ea19b...be5