Hvor lang tid før du følte du kjente partnerens "sanne jeg"?

[AnonymBruker]

Vært sammen med mannen i 18 år, tror det fortsatt er sider av meg han ikke vet om, og også omvendt. Men det er sider jeg virkelig ikke ønsker vise frem. 

Anonymkode: df068...d4c

[AnonymBruker]

Min samboer var motsatt av å skjule røde flagg. Han var litt lukket, mulig påvirket av evigheter som singel. Jeg trodde f eks at han ikke var så interessert selv om han også viste at han var veldig forelska. Jeg forstod egentlig ikke noe av han og tenkte at dette orker jeg ikke.

Men begge ganger det toppet seg for meg fordi han ble stille når jeg trengte at han snakket og ikke lukket seg, så ble han helt fortvilet og åpnet seg litt hver gang. Siden jeg var så forelska så lot jeg det gå litt mer tid og jeg er så sinnsykt glad for det! 
 

Nå har vi vært sammen i 6 år og mannen er helt fantastisk! Istedet for å se flere og flere kjipe sider, så har det vært omvendt! Han er SÅ mye bedre på alle måter enn han ga inntrykk av!

Så det går også an!❤️Men han hadde jo ingen andre kjipe sider enn litt vanskelig å forstå i starten, så kan ikke samnenlignes med røde flagg som kjip mor servitører o.l.

Anonymkode: 17724...7a3

[AnonymBruker]

Han var åpen og genuin helt fra starten av. Jeg er litt mer lukket av natur, og han var tålmodig og ga meg tid. Vi hadde vel vært sammen i ca 6 måneder da alle "barrierer" var brutt ned og vi var trygge i relasjonen og kunne være 100% oss selv. Vært sammen i 3 år nå, bodd sammen i 2. Vi er utrolig kompatible og elsker hverandre dypt og inderlig. Han har ingen røde flagg, han er det snilleste og mest omsorgsfulle mennesket jeg noen gang har møtt. Måtte ikke grave eller lete for å finne hans "sanne jeg", han er genuin i møte med alle, og vært seg selv fra start. 

Anonymkode: 97e6d...a48

[AnonymBruker]

Jeg vil si 1-2 år. Nyforelskelsen må være overstått først. Med han jeg er gift med nå, varte nyforelskelsen i ca. 1,5-2 år. Vi har nå vært sammen i 15 år og inntrykket jeg hadde etter ca 2 år er fortsatt riktig.

Anonymkode: d9521...42f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er blitt sammen med en fyr som virker veldig fin. Jeg skriver virker, fordi jeg forstår at han fortsatt er der at han prøver å vise seg fra sin beste side til meg. Vi har kjent hverandre i litt over 3 måneder. Mot meg er han stabil i humøret, emosjonelt tilgjengelig, opptatt av mine behov, stiller meg spørsmål og følger opp ting vi har snakka om tidligere osv. 

Jeg tok opp en vanskelig ting med ham før vi ble sammen, at han var veldig rotete og at jeg kunne slite med å flytte sammen med noen som hadde det sånn hjemme (jeg er ganske rotete selv...) Han tok det ganske seriøst, og litt tungt nesten, men gikk veldig inn for å forbedre seg, og har brukt mye tid på å organisere leililigheten etter dette. Det har vært ryddig da jeg kom på besøk etter dette.

Jeg sa til ham at jeg satt pris på at han var så stabil i humøret og ikke "moody". Han fortalte meg at han kunne være i litt dårlig humør da han bodde med eksen, siden det var et dårlig forhold. Men at han likte meg så godt, så han er i godt humør når han er med meg. 

Vi har begge barn, og jeg vil forsikre meg om at jeg virkelig kjenner denne fyren før vi møter hverandres barn. Tenker å vente minst et halvt år til. Det viktigste er at jeg ikke er usikker på hvordan han virkelig er, eller vil forandre seg. 

Hva er deres erfaring. Opplevde dere at partneren deres viste sitt "sanne jeg" litt senere i forholdet?

Med min eks har jeg aldri blitt overrasket. Han var svært autentisk helt fra starten. 

Anonymkode: 09df7...974

Minst 2 år, når forelskelsen legger seg. 

Anonymkode: 0ab32...cf3

[AnonymBruker]

For meg var det et rødt flagg første gangen jeg var på besøk til ham en overreaksjon på noe som skremte meg,  men jeg ignorerte den. Etterhvert flere ignorerte røde flagg. 

Viser seg at han har personlighetsforstyrrelse. Vært sammen i over 20 år til det smalt. 

Anonymkode: f1052...52c

[AnonymBruker]

Vil si to år, da har man vært innom litt forskjellige situasjoner, et par reiser, konflikter på jobb, minst én krangel/uenighet, sett verdivalg, felles sparing/økonomiske prioriteringer, forelskelsen har gått over, det ekte sexmønsteret viser seg mer, et par forkjølelser, syke barn osv. 

Kjæresten min som jeg har vært sammen med i over ett år er ganske lik seg selv nå som første uken. Men, han er rolig, stødig, introvert  sparsom med kjærlighetserklæringer. Altså ikke en som lover gull og grønne skoger og svinger hit og dit.

Men det jeg ser mer av er hans særegenheter, hvordan han takler uforutsette hendelser og endringer, hvordan han samarbeider med meg, planlegge ferier, hvordan håndterer han meg og mine særegenheter, hvordan leser og møter han meg i en hektisk hverdag, prioriterer han meg? Bygger han meg opp? Er han en god far? Rydder han og holder orden over tid? Sutrer han og er mye syk? Hva slags forhold har han til familien sin? Hva slags familieliv vil han ha? Hvordan er vi mot hverandre når vi er uenige?

Det handler like mye om å se hvordan vi er er sammen over tid enn om det kum "feiler" han noe.

Det vil alltid dukke opp ting som man aller helst skulle vært foruten. Da må man spørre seg selv om denne tingen er noe man kan leve godt med livet ut? Kjenn skikkelig etter. 

Anonymkode: c17e2...a35

[AnonymBruker]

Vanskelig å si, men erfaringsmessig litt tid. 
I ettertid ser jeg at eksen "hermet" og spilte et spill for å virke mest mulig lik meg. 
Det tok lang tid før jeg innså det, men da jeg så det var det ingen vei tilbake enn brudd. 
Kanskje 1-1.5 år tror jeg det tok

Anonymkode: 848a3...191

[AnonymBruker]

2-3 år fordi det er da forelskelsen har roet seg.

Anonymkode: a3a75...0b3

[Perle]

Vet det høres rart ut, men med det samme. Han er person som ikke evenr å forstille seg.

Noen mennesker er rett ogs slett seg selv fullt og helt. Kombinert med ingen sjeletter i skapet og stabil psyke, gjør at han er akkurat den han utgav seg for. 

(Ti år og et barn)

Edit: er for øvrig enig at man ikke kjenner noen før man har vært igjennom en krise. Å få barn også en lakmustest. 

Endret 12. juli av Perle

[AnonymBruker]

Faren er definitivt ikke over før det er gått noen år. Personer man ikke bor sammen med, og heller ikke har gjennomgått noen skikkelige prøvelser med, vet man i prinsippet ingenting om.

Anonymkode: 367f8...410

[AnonymBruker]

7 hours ago, SPOCA said:

Jeg tenker det kommer helt an på utfordringene man står i og hva man møter. Jeg visste det ganske raskt, etter bare et par måneder.

Det handler mye om at vi har måtte stå sammen om hans barn med spesielle behov og alvorlige diagnoser. Man merker fort hva man er laget av og hvordan man skal takle både kriser og stressende situasjoner.

Enig med deg i at deg.  I tillegg til hvordan man takler kriser og stressende situasjoner vil jeg også si man ser det når man ser hvem  og hva de prioriterer.  Og da snakker jeg om prioriteringer hvor man faktisk må velge bort noe.  Når man kan få i pose og sekk eller kun kan velge bort ting man uansett ikke ville valgt så har man ikke prioritert. 

 

Anonymkode: b9196...913

[AnonymBruker]

15 år 

Anonymkode: 83c5e...36f

[AnonymBruker]

Jeg er blidere i nåværende forhold enn jeg var med barna mine sin far. Vi har vært igjennom en krise (laget av en annen person). Da var vi begge i dårligere humør, men vi jobbet oss igjennom det, og lærte av det. Viste hverandre likevel respekt og var god med hverandre mens det pågikk.

Med far til barna, så var jeg blind av kjærlighet. Etter skilsmissen, så ser jeg tydelige tegn når jeg ser tilbake på starten av forholdet. Jeg hadde klaget til nære venner, så forholdet var jo dårlig allerede da.

Eksen var artig å være med så lenge han fikk det som han ville. Det ble surskap om det ikke ble sex, det ble surskap om jeg var sliten eller bare hadde fått noen få timers søvn, det ble surskap om jeg ikke trente nok, om jeg ikke smilte selv om han var sur. Han ble sur hvis jeg var syk. Om jeg sto på kne og spydde oppi doskåla, så kjeftet han for at han ikke kunne dra på trening (fordi han måtte passe ungene) eller fordi jeg ikke lagde "ordentlig middag". Hadde jeg influensa, eller var lei meg fordi pappa døde, så "jobbet jeg ikke nok med forholdet". En gang jeg hadde opplevd noe traumatisk som endte godt, så fikk jeg beskjed om å slutte å være sur når jeg etter jeg hadde lagt ungene lot tårene komme.

Om noen alltid er blid og grei, så lurt å sjekke hvordan de reagerer på "nei" eller om de ikke får det som de vil

Anonymkode: b7c30...d13

[askjiir]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Neste eks hadde langt færre "feil", men nok til at jeg ikke orket han i lengden heller. 

Anonymkode: d1db9...6a1

Hva var feilene hans da?

[AnonymBruker]

2 ,5 år

Anonymkode: ba198...946