Hva er livet når man er alene?

[AnonymBruker]

Nå er det ferietid. Snart 3 uker ferie. Ikke penger til gjøre noe eller reise. Og ingen å tilbringe tiden med. 
 

Dette er ikke bare i ferien. Dette er over hele linjen. Ønsket er mann, barn, gode venner og reise. 
 

Noen kan da si så gjør det, men det er ikke lett. Livet har vært helt identisk de siste 14 årene. Livet er kjipt rett å slett. 

Anonymkode: e3c97...eff

[Tradegy]

Du er i samme båt med fryktelig mange  Livet kan være jævlig krevende. 

Dette er høytid for samlivsbrudd og selv om det virker idyllisk for alle andre, så er det ikke slik i realiteten. 

Én dag om gangen. I bunn og grunn er det ukedager. 

Ta vare på deg selv 😊❤️

[DelvisPresley]

Kjenner på akkurat det samme. Er midt i ferien nå.

[AnonymBruker]

Syns det er himmelsk. Bare dra seg og surre rundt uten mål og mening.

Null ansvar🥳

Anonymkode: 13405...f01

[AnonymBruker]

Det har ingenting med "alene" å gjøre. Man kan ELSKE å være alene. 

Anonymkode: a8e55...7f2

[AnonymBruker]

Er i samme båt. Men er mann med asperger og sosial angst så sjansene for at jeg får venner, kjæreste og barn er svært lav. 

Jeg har en ubetalt praksisplass så har egentlig ingen ordentlig jobb. Men nå om sommeren er de stengt så da har jeg ikke engang noe sted å gå til. Jeg ender med så prøve å sove meg gjennom ferien. Er en del på Kvinneguiden, men prøver å minimere det. Selv om det hjelper på psyken å være på Kvineguden slik at jeg får tiden til å gå så føler jeg skam i ettertid for all tiden jeg har brukt her på Kvinneguiden. Noen ganger ønsker jeg også å føle på ensomheten fremfor å prøve å ignorere den ved å surfe meningsløst på internett for å få tiden til å gå. 

Hva slags live er egentlig dette?  Og jeg har ingen tro på at jeg klarer å få venner eller kjæreste. Jeg er 40 år og har ikke klart det hittil. 

Er selvsagt blakk også for jeg lever  på NAV. Men hadde jeg hatt penger så hadde jeg kun brukt dem på godteri for å trøstespise. Så like greit at jeg er blakk for jeg er allerede svært overvektig. 

Anonymkode: 77a98...14c

[AnonymBruker]

Du har helt rett i at det ikke er lett å gjøre noe positivt ut av det, samtidig er det jo faen ikke lett å gå i 14 år og ikke føle noe progresjon!

Du nevner flere problempunkter, hva med å sette dem som målbare målsettinger, og så ta tak i dem? 

Jeg har vært der du er, det høres jo ganske deprimert ut? Der alt er kjipt og vanskelig og det som jeg kanskje i et annet liv ville sett som lyspunkt var bare dritt det også. Nå er jeg ganske like mye alene og jeg opplever likevel at mitt liv alene har stor verdi. 

F.eks dette med økonomi, hva gjør at du ikke har råd til å gjøre noe eller å reise? Det er jo tross alt ikke så mye som skal til for å ta med seg en biblioteksbok i parken på et pledd, eller for å bake boller hjemme og koke seg kakao, eller å gå en lang tur i et friluftsområde med vanlig mat til. Økonomi kan være et av målene. 

Min plan i dag er å bake boller, pakke tursekken med hengekøye, ta med en bok, ta bussen til et turområde jeg liker godt, gå til jeg blir sliten og så henge der til jeg er lei, og dra hjem igjen. Jeg gleder meg. Boken har jeg lånt på biblioteket, mat måtte jeg uansett ha hatt, tursekk og hengekøye har jeg investert i for mange år siden (699 + 199kr), og bussen blir vel ca 80 kr, men så har jeg jo uansett månedskort så gjør ikke noe til eller fra. Dette er mulig for deg også, eller din variant av det. 

Og hvis du nå skal si at det er lett for meg med penger, så har jeg levd under fattigdomsgrensa hele mitt voksne liv på grunn av sykdom og vansker med å få ordinær jobb, for tiden har jeg en inntekt på 14 000 i måneden. 

Nothing changes if nothing changes. 

Anonymkode: beeee...f02

[AnonymBruker]

Skjønner.

Samtidig verdt å tenke på at mange av de fine glansbildene vi ser av andre der alt ser perfekt ut er egentlig dyp frustrasjon som nær skilsmisse, ønske svigermor død osv.

Slett ikke alle omgitt av mennesker opplever gode relasjoner og kjærlighet.

 

Anonymkode: c59b4...e9d

[AnonymBruker]

Samme her. Har en samboer med kraftig angst, så vi reiser aldri noen plass. Det regner hele tiden, og er latterlig dyrt å fylle drivstoff så noen tur blir det ikke (samboer nekter å reise noen plass). Jeg kunne gjerne ha vært på jobb hele sommeren, for dette er gørr kjedelig. Er nesten så jeg har begynt å hate sommeren….🙈

Anonymkode: 394de...d0a

[AnonymBruker]

Livet alene er blant annet: 

Sove så lenge man vil når det er ferie (og naboen ikke pusser opp)
Se hva man vil på tv uten at noen tar fjernkontrollen
Høre på hvilken musikk man vil
Gå en tur alene, hvor man vil, når man vil
Gå på kino, velge film og tidspunkt selv, ingen som stjeler popcornet
Lese bøker uten at noen forstyrrer

Men enig i at livet alene er enda bedre hvis man har penger til å reise, dra på konserter osv. Men summa summarum kan livet uansett være helt ypperlig alene. Eneste kjipe er egentlig å betale alle regningene alene.

 

Anonymkode: ecac7...7ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samme her. Har en samboer med kraftig angst, så vi reiser aldri noen plass. Det regner hele tiden, og er latterlig dyrt å fylle drivstoff så noen tur blir det ikke (samboer nekter å reise noen plass). Jeg kunne gjerne ha vært på jobb hele sommeren, for dette er gørr kjedelig. Er nesten så jeg har begynt å hate sommeren….🙈

Anonymkode: 394de...d0a

Gjør det slutt. Du skal ikke måtte begrense ditt liv fordi noen andre ikke fikser sitt liv.

Anonymkode: 1e475...ac5

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er i samme båt. Men er mann med asperger og sosial angst så sjansene for at jeg får venner, kjæreste og barn er svært lav. 

Jeg har en ubetalt praksisplass så har egentlig ingen ordentlig jobb. Men nå om sommeren er de stengt så da har jeg ikke engang noe sted å gå til. Jeg ender med så prøve å sove meg gjennom ferien. Er en del på Kvinneguiden, men prøver å minimere det. Selv om det hjelper på psyken å være på Kvineguden slik at jeg får tiden til å gå så føler jeg skam i ettertid for all tiden jeg har brukt her på Kvinneguiden. Noen ganger ønsker jeg også å føle på ensomheten fremfor å prøve å ignorere den ved å surfe meningsløst på internett for å få tiden til å gå. 

Hva slags live er egentlig dette?  Og jeg har ingen tro på at jeg klarer å få venner eller kjæreste. Jeg er 40 år og har ikke klart det hittil. 

Er selvsagt blakk også for jeg lever  på NAV. Men hadde jeg hatt penger så hadde jeg kun brukt dem på godteri for å trøstespise. Så like greit at jeg er blakk for jeg er allerede svært overvektig. 

Anonymkode: 77a98...14c

Høres ut som en vanskelig situasjon! Jeg er et par år yngre enn deg og har full jobb, men har samme problemene med venner/kjæreste etc. Mitt sosiale liv er helt dødt utenom jobben. Tror jeg har en diagnose som ligger bak for jeg sliter med arbeidslivet, men også det å takle å være alene i flere uker som i feriene f.eks. Har også en del angst.

Du sier du er svært overvektig- kunne det vært aktuelt å begynne å trene? Det føles godt og er bra for deg. Begynne i det små med gåturer, om du ikke allerede gjør det? Jeg løper en del og er i nokså grei form. På dager som er tunge mentalt kan jeg likevel finne mening i å trene. Jeg er 38 og min kondisjonsalder er 30-31, det er jo noe å ta med seg på tøffe dager.

Hadde jeg vært deg ville jeg iallefall kommet meg ut av huset. Å være innenfor husets fire vegger gjør noe med deg mentalt. Ting blir litt bedre av å bevege seg utendørs.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå er det ferietid. Snart 3 uker ferie. Ikke penger til gjøre noe eller reise. Og ingen å tilbringe tiden med. 
 

Dette er ikke bare i ferien. Dette er over hele linjen. Ønsket er mann, barn, gode venner og reise. 
 

Noen kan da si så gjør det, men det er ikke lett. Livet har vært helt identisk de siste 14 årene. Livet er kjipt rett å slett. 

Anonymkode: e3c97...eff

Jeg er singel, og bor alene annenhver uke. Kan ofte føle meg alene i noen settinger etter jeg gikk fra eksen min, men forsto at det er mitt ansvar å gjøre noe med det om jeg ønsker at det ikke er sånn. 
 

Skaff deg nye hobbyer, venner, kjæledyr. Personlig liker jeg egentid og det å være alene, og har det veldig fint med det. Men det var ikke alltid sånn. Problemet ligger vel kanskje i at det ikke er selvvalgt for deg? Da tenker jeg du må våge, hoppe i det og nærme deg det livet du vil leve. Det er mange måter å gjøre det på, 

Kvinner kan få barn alene. Det er jo et alternativ, men det er alltid lurt å bygge nettverk av venner om man ikke har familie. 
 

Vi har tross alt ansvar for eget liv 👍🏻 

Anonymkode: 3de7a...9e4

[AnonymBruker]

14 minutter siden, DelvisPresley said:

Høres ut som en vanskelig situasjon! Jeg er et par år yngre enn deg og har full jobb, men har samme problemene med venner/kjæreste etc. Mitt sosiale liv er helt dødt utenom jobben. Tror jeg har en diagnose som ligger bak for jeg sliter med arbeidslivet, men også det å takle å være alene i flere uker som i feriene f.eks. Har også en del angst.

Du sier du er svært overvektig- kunne det vært aktuelt å begynne å trene? Det føles godt og er bra for deg. Begynne i det små med gåturer, om du ikke allerede gjør det? Jeg løper en del og er i nokså grei form. På dager som er tunge mentalt kan jeg likevel finne mening i å trene. Jeg er 38 og min kondisjonsalder er 30-31, det er jo noe å ta med seg på tøffe dager.

Hadde jeg vært deg ville jeg iallefall kommet meg ut av huset. Å være innenfor husets fire vegger gjør noe med deg mentalt. Ting blir litt bedre av å bevege seg utendørs.

Takk for svar og leit å høre at du har noe av de samme problemene. 

Jeg burde selvsagt trent.  Men jeg gir opp så lett. Blir fort lei meg når jeg prøver å trene. Akkurat nå så er jeg vel også alt for tung til at jeg klarer å løpe noe som helst.  Har vært lei meg i det siste og da har jeg lett for å trøstespise. Har gått opp over 30 kilo de siste 3 årene. Så nå må jeg stoppe vektoppgangen og burde absolutt gå ned i vekt. 

Synes du er flink som trener og er så sprek. 

Vurderer å gå turer og burde nok gjøre det. Men på en måte så ønsker jeg kanskje også å kjenne på hvor patetisk livet mitt er. Jeg har ikke lyst til å glemme hvor ensom jeg er. Høres sikkert veldig rart ut, men sånn er det. 

Anonymkode: 77a98...14c

[AnonymBruker]

Min sivilstatus og økonomi har ikke endret seg siste seks årene, helsen har bedret seg litt, men fremdeles dessverre ikke nok til å jobbe.

 

Livet mitt har likevel endret seg stort på disse seks årene. Jeg tok et valg, et valg om at jeg ikke orket å være så mye alene lenger og at jeg ville sette et langsiktig mål for meg selv, om at jeg om fem år skulle ha det bedre, ha fått et nettverk og forhåpentligvis noen nære venner.

Begynte å gjøre enda mer for egen helse med kosthold og aktivitet/trening. Så begynte jeg å ta mer initiativ til å snakke med andre, oppsøke arenaer hvor jeg kunne møte andre. Fant meg en ny hobby. Alt dette begynte å gi meg et lite nettverk og bekjente. Etterhvert har det også gitt meg noen venner, og har fått enda flere etter at jeg også begynte med frivillig arbeid.

Nå skulle jeg skeie ut og bestilte en konsertbillett som jeg har spart til lenge. Bestilte min ene billett og innstilte meg på å gå alene. Av gammel vane tenkte jeg at jeg har ingen å gå sammen med, ingen andre jeg kjenner som er interessert i den typen musikk. Så innså jeg hvordan den tanken (selv om siste del er sant) bare var et gammelt mønster. Så jeg ringte en av mine nye venner som umiddelbart ville være med. Det har spredt seg til flere nye bekjentskap/venner - og plutselig er vi flere som skal gå dit sammen! De har alle fått tak i billetter, et par sier de egentlig liker den typen musikk, men trodde de ikke kjente noen som liker den typen musikk... et par andre sier at de har ønsket seg og trenger helt nye impulser og uansett har lyst på en sosial kveld sammen og ble veldig glad for tilbudet. 

Det har tatt meg noen år og veldig målrettet fokus, men det fungerer! Man må ut av den komfortbobla som man også bruker som et selvdefinert "fengsel", når man er alene og har en rekke andre utfordringer. Det krever innsats fra en selv! Men jeg - og det tror jeg gjelder de fleste - vet også at, tross mine utfordringer, så er jeg en god venn for andre, når bekjentskap og vennskap først er dannet. Så er det noen ting som fremdeles er sårt innimellom, f.eks. at "alle andre" (det med alle er jo bare et bilde av våre egne følelser, ikke realiteten) har det så mye bedre på alle andre måter enn en selv. Noen ganger kan jeg fremdeles føle på en slags utenforskaphet pga. de praktiske, økonomiske og fysiske utfordringene jeg har. Men når jeg føler på det minner jeg meg selv på at jeg har jobbet mye og bra for å få et nettverk, og det blir stadig større og bedre. Ikke raskt, men det går fremover, og det å opprettholde og pleie et nettverk og vennskap, det har jeg innsett for alle er en livsvarig oppgave.

Så bestem deg for at du skal skape en endring i eget liv, Ts! Det er mulig. Og husk å ha et langtidsperspektiv på det, for da blir ev. skuffelser underveis i prosessen langt mindre viktige.

Begynn i dag! ❤️

Anonymkode: ba143...530

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar og leit å høre at du har noe av de samme problemene. 

Jeg burde selvsagt trent.  Men jeg gir opp så lett. Blir fort lei meg når jeg prøver å trene. Akkurat nå så er jeg vel også alt for tung til at jeg klarer å løpe noe som helst.  Har vært lei meg i det siste og da har jeg lett for å trøstespise. Har gått opp over 30 kilo de siste 3 årene. Så nå må jeg stoppe vektoppgangen og burde absolutt gå ned i vekt. 

Synes du er flink som trener og er så sprek. 

Vurderer å gå turer og burde nok gjøre det. Men på en måte så ønsker jeg kanskje også å kjenne på hvor patetisk livet mitt er. Jeg har ikke lyst til å glemme hvor ensom jeg er. Høres sikkert veldig rart ut, men sånn er det. 

Anonymkode: 77a98...14c

Det høres veldig rart ut. OG jeg kjenner meg igjen. 😅 Så kanskje det ikke er så rart likevel? 

Jeg kom meg videre da jeg begynte å stille spørsmålstegn ved det, hva var det som lå bak det ønsket. For meg var det et dypt ønske om omsorg og medfølelse. Noe jeg aldri hadde fått særlig av andre. Fedmen var et slags skalkeskjul "det er så vanskelig for meg". Jeg omfavnet det totalt en stund. Begynte å tenke litt sånn manifesteringstanker at "dette var akkurat det jeg ønsket meg jo!" og når jeg da på en måte følte dette fullt ut begynte jeg å innse hvor kjedelig det var. Jeg fikk både lyst på andre ting, OG begynte å dekke behovene for omsorg på andre måter enn å tenke at jeg var patetisk. 

Hva om du bare virkelig omfavner dette en stund, "jeg er patetisk og jeg har det akkurat så ensomt som jeg ønsker" i stedet for å fortelle deg selv burde hele tiden, hva vil skje da? 

Anonymkode: beeee...f02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for svar og leit å høre at du har noe av de samme problemene. 

Jeg burde selvsagt trent.  Men jeg gir opp så lett. Blir fort lei meg når jeg prøver å trene. Akkurat nå så er jeg vel også alt for tung til at jeg klarer å løpe noe som helst.  Har vært lei meg i det siste og da har jeg lett for å trøstespise. Har gått opp over 30 kilo de siste 3 årene. Så nå må jeg stoppe vektoppgangen og burde absolutt gå ned i vekt. 

Synes du er flink som trener og er så sprek. 

Vurderer å gå turer og burde nok gjøre det. Men på en måte så ønsker jeg kanskje også å kjenne på hvor patetisk livet mitt er. Jeg har ikke lyst til å glemme hvor ensom jeg er. Høres sikkert veldig rart ut, men sånn er det. 

Anonymkode: 77a98...14c

Den eneste måten å klare å trene på, er å finne en treningsform en liker. Jeg liker svært godt å sykle, men kan ikke fordra å gå og iallefall ikke løpe. Bordtennis liker jeg også godt, sikkert pga at jeg har spilt det siden liten. Fotball spyr jeg av.

Anonymkode: 13405...f01

[AnonymBruker]

Hva gjør du for å få et større nettverk og venner, TS?

Anonymkode: 5c712...4d0

[AnonymBruker]

Sett deg små mål og prøv å romantiser ting som er positivt for deg. De tunge stundene vil komme, og det er tider hvor du sikkert må gi opp fordi det er for vondt til å kunne nyte noe. Men prøv å hold ut, å søk gode stunder hvor du finner dem. 

Her er mine mål som kvinne uten jobb, venner, kjæreste og førerkort, hvor jeg så vidt kommer meg ut på grunn av angst hvor jeg tenker jeg sikkert blir drept uansett hvor jeg drar. 

- Lese bok på standen(Skulle igår, men tenkte det kom til å bli for skummelt og ensomt. Skal på lørdag istedenfor, så gir ikke opp, utsetter)

- Går i skogen(Kvier meg så mye, er livredd for skogen både alene og med andre, men jeg MÅ lære å bli trygg for naturen er fin)

- Kino(Dritskummelt, men mange andre klarer det) 

- Organiserer hjemme(Et evig prosjekt som begynner å løsne)

- Lære å sy

- Lære å male

- Ta en drink ute med søsteren min(Redd fulle folk, redd for å inrømme skammen av livet mitt, men ønsker kjæreste selv om ting er håpløst)

Å med tiden, og med utfordringer så vil du få utbytte av det. Så hva er dine mål og ønsker? 

Dette er få av mine mange greier. Å Spise kjekks på et berg og bade i en innsjø er også mål. Å være fri for redsel, ågud hvor vakkert livet hadde vært! Så om du ikke er redd ts, serriøst, løp i en eng og feir! Pluss dette er 3 uker, for meg er det livet ut og jeg holder hodet over vannet. Sier ikke du ikke skal være ensom, sier, vær glad for det du har, for du vet ikke hvilken ressurs det er å ha noen å prate med. Så gråt, men vit at det ikke er evig. Å vit at føelser er flyktige. 

Prøver å hjelpe, men føler dette ble helt feil. Poster det allikevel og håper du tar deg en dykkert, drar ut for en liten drink, kjører deg en tur om du har bil. 

Å en måte å få venner, bli en kjenning på et sted, og vær tolmodig. (Jeg vet, har ikke gjort det selv, men kjenner noen det fungerte for) 

Håper det blir en finere sommer enn du ser for deg nå 🌞🍧

Du har makt til å ta nye valg

Anonymkode: cd6ac...efa

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det høres veldig rart ut. OG jeg kjenner meg igjen. 😅 Så kanskje det ikke er så rart likevel? 

Jeg kom meg videre da jeg begynte å stille spørsmålstegn ved det, hva var det som lå bak det ønsket. For meg var det et dypt ønske om omsorg og medfølelse. Noe jeg aldri hadde fått særlig av andre. Fedmen var et slags skalkeskjul "det er så vanskelig for meg". Jeg omfavnet det totalt en stund. Begynte å tenke litt sånn manifesteringstanker at "dette var akkurat det jeg ønsket meg jo!" og når jeg da på en måte følte dette fullt ut begynte jeg å innse hvor kjedelig det var. Jeg fikk både lyst på andre ting, OG begynte å dekke behovene for omsorg på andre måter enn å tenke at jeg var patetisk. 

Hva om du bare virkelig omfavner dette en stund, "jeg er patetisk og jeg har det akkurat så ensomt som jeg ønsker" i stedet for å fortelle deg selv burde hele tiden, hva vil skje da? 

Anonymkode: beeee...f02

Takk for svar. Men jeg må innrømme at jeg ikke skjønte helt hva de mente. Hva betyr å omfavne "jeg er patetisk og har det akkurat så ensomt som jeg ønsker"?  Skal jeg gå rundt og si det til meg selv eller er det noe annet jeg skal gjøre?

Jeg har heller ikke lyst til å ha det ensomt. Jeg har lyst til å kjenne at jeg er ensom gitt at jeg ikke har venner eller kjæreste. Hadde jeg fått velge helt fritt selv så hadde jeg blitt født uten asperger og sosial angst og jeg hadde hatt jobb, venner og kjæreste. Men det kan jeg ikke og nå er jeg i en situasjon hvor jeg både føler jeg ikke klarer å få noe liv jeg ønsker og at jeg ikke lenger orker å prøve.  

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Den eneste måten å klare å trene på, er å finne en treningsform en liker. Jeg liker svært godt å sykle, men kan ikke fordra å gå og iallefall ikke løpe. Bordtennis liker jeg også godt, sikkert pga at jeg har spilt det siden liten. Fotball spyr jeg av.

Anonymkode: 13405...f01

Takk for tipset. Tror absolutt på dette med at man bør prøve å finne noe man liker. Jeg likte egentlig å gå turer slik som @DelvisPresley foreslo. Men nå føler jeg skam om jeg går turer som tar vekk fokuset fra ensomheten jeg føler. På samme måte som jeg føler skam over å trøstespise og skam over å bruke mye tid på internett. 

TS

 

Anonymkode: 77a98...14c