«Redd» for tenåringssønnen min

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva fikk du i matte på skolen egentlig? 

Anonymkode: ecc3b...7fb

Beklager en skrivefeil. Det utgjør ikke en stor forskjell? 

14 år med oppdragelse og 3 år å dele på den. Hva forventer du av en oppegående de 14 åring? At den blir psyko, psykisk nedbrutt og endrer totalt adferd av å få søsken? Eller at 14 åringen skal bestemme at mamma ikke får lov til å få flere barn. Eller burde mamma sett at den rolige 14 åringen kom til å endre seg slik? 

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

Min tanke er at de mindre tingene kan være vanlig tenåringsgreie. Det han gjorde i fjor burde ha blitt fulgt opp mer. Tror ikke noe grovt brått roet seg, tror heller gutten ble flinkere til å holde det skjult. Hva det nå enn er. For å fortsette å holde ting skjult må man ha minst mulig kommunikasjon. Så dette er nok det som skjer. 

Ift sinne og andre ting så tenker jeg hasj. Mest sannsynlig skjuler han røyking. Går han på skolen så kan du snakke med skolen om de kan ha politi og narkohund på skolen en dag, slik at det vil bli tatt. I sommer kan du likevel ringe politiet for å få råd til hvordan du ser tegn på bruk. 

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

Er litt vanskelig å råde deg,når den episoden som skremte deg ikke blir beskrevet på noen måte. Er jo umulig å vite hva som foregår inne i hodet på sønnen din. Det du og far kan gjøre umiddelbart er å jobbe med å få en bedre relasjon til sønnen din. Gjør noe bare du og han alene. Er det noe han liker? En film han vil se? Dere trenger positive opplevelser sammen. Ellers,så skiver du litt lite...har han venner? Er han sosial? Prater han med andre? Hobbyer? Forhold til alle ste-søsknene ?

Anonymkode: 487a5...705

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Da har dere jammen feila med tilknytningen, ass (hvis han ikke er født psykopat)

Anonymkode: 34d48...fe5

Så utrolig hjelpsomt av deg, dette var nok AKKURAT de ordene trådstarter trengte å høre🙄

Anonymkode: bb147...dc2

[~white lady~]

Dere som maser om tilknytning; denne etableres i de første leveårene og endres i liten grad etter det. Man må anta at gutten har en trygg tilknytning (som de fleste har) til sine foreldre. 

Angående autisme-diagnose; mange er innesluttet i tenårene uten at det skyldes annet enn hormoner i ei vanskelig tenåringstid. 
Jeg var selv stille og tilbaketrukket i den alderen, og ser på den sekstenårige sønnen min at han er akkurat lik. 

Jeg har lest hele tråden, og basert på informasjonen som ts deler så tenker jeg dette er en gutt som føler seg oversett, ignorert og alene. Dette kanskje i kombinasjon med en noe mutt personlighet, tenåringshormoner og mulig kjip skolehverdag. 

Det utelukker selvfølgelig ikke andre ting. 
Synes du har fått mange gode råd her i tråden, blant annet vitaminsjekk. 

Håper du og biopappa tar dette alvorlig og klarer å snu skuta. Det er hverken godt for dere eller sønnen deres slik situasjonen er nå.

[AnonymBruker]

Du må behandle gutten bedre. Finn ut hva han liker og ta han med på kino eller en tur bare dere to. Gi han en overraskelse eller fin gave. Si fine ting til han. Ros han for ting han får til. Han merker at du er negativt innstilt til han og det forsterker de vonde følelsene hans. Å involvere pst og politiet vil få denne gutten til å føle seg som verdens største svarte får, og du kan være sikker på at han vil hate deg resten av livet, kanskje til og med drepe deg.

Anonymkode: 639f3...388

[Bacteria]

Hei, har et barn som utagerte som tenåring. Jente, så gikk litt mer i det verbale og dørslamring. Har også et yngre barn med ASD. 
Ignorer de svarene som legger skyld på dere foreldre. Det er typisk KG, og lite å gjøre med nå. 
Ignorer også de som kommer med føleri om mammahjertet og dype samtaler. Dette er en voksen mann snart, og hvis dere er så redde som dere sier må det intervensjon til. Ta først kontakt med fastlege, forklar ståa og sørg for en sykemelding til dere selv, en eller begge. Alternativt kan dere begynne å benytte dere av pleiepenger, man kan begynne å være fraværende fra jobb i søknadsperioden. Kontakt NAV. 
Pleiepenger kan være gradert etter behov. 
Dette er første skritt for å områ dere og å prøve å kartlegge alvorligheten i situasjonen. 
 

At det er ventetid på BUP er sant, men få gutten inn i systemet ASAP. 
 

Mulig du har svart på det før, men har han et sosialt liv utenfor familien? Hvordan er ev venner?

Mange ungdommer avviser familien sin, for så å komme tilbake. Husk at hjernen er under «ommøblering». 
 

edit; tror man må ha en diagnose satt av spesialist for å benytte pleiepenger, så dette er kanskje ikke så aktuelt nå. 

[Petra200]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takk for fint svar❤️ elsker han jo så utrolig høyt, så de tankene jeg har hatt siste året er noe jeg periodevis har dyttet vekk og prøvd å glemme, man vil jo ikke tenke sånn om sitt eget barn. Samtidig ligger det konstant noe og ulmer. Men jeg skulle helt klart hatt mer tid med bare han, det har vært lite tid til det siste årene med 3 små barn på rekke og rad, full jobb osv.. 😞

Anonymkode: 75877...2fb

3 unger til?? Og så lurer du på hvorfor han er innesluttet??? Skjerp deg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du må behandle gutten bedre. Finn ut hva han liker og ta han med på kino eller en tur bare dere to. Gi han en overraskelse eller fin gave. Si fine ting til han. Ros han for ting han får til. Han merker at du er negativt innstilt til han og det forsterker de vonde følelsene hans. Å involvere pst og politiet vil få denne gutten til å føle seg som verdens største svarte får, og du kan være sikker på at han vil hate deg resten av livet, kanskje til og med drepe deg.

Anonymkode: 639f3...388

Svarer litt generelt her under ditt svar
 

Vi gjør, og har alltid gjort dette så klart .. han er høyt elsket og beundret av oss alle, han blir rost for alt han får til, hver eneste gode karakter han leverer så viser vi hvor stolte vi er, når han gjør noe hyggelig blir det skrytt av osv. Skryter også masse av han til venner og familie, så han hører det.

Han og jeg har hele livet hatt en felles interesse vi har brukt timesvis sammen på. Jeg fikk ikke flere barn før han var 13år, så han fikk uendelig med oppmerksomhet i barndommen. Da jeg fikk barn igjen var han ikke lenger førsteprioritet, men han er såklart fortsatt en prioritet på lik linje som de andre barna våre. Jeg har prøvd å ha kvalitetstid med han, og fortsette å gjøre denne felles interessen med han, men han uttrykker kun avsky og hat for oss. Snakker ikke, viser null glede eller interesse, så etterhvert har jeg sluttet å ta inititativ til å fortsette denne interessen noe særlig, kun av og til. Hva er poenget hvis han misliker det.. Min mann prøver fortsatt, da han også har samme interesse, han tar inititativ, men tenåringen gidder ikke, eller sitter bare der og ser sur ut. Mannen min kom inn i bildet da han var 9år, så vi tre har hatt flere år sammen hvor vi har hatt det morsomt før. 
Det eneste han viser noe som helst glede for er hvis han får penger/gaver/godteri etc. Da smiler han litt og sier tusen takk. Gir han ofte gaver, småting og penger for å glede han. Tatt han med på shopping bare han og jeg, hvor han fikk velge seg klær og sko til 5000kr. Det var en av få tilfeller han virket litt fornøyd.
Faren hans og stemor er også kjempeflinke foreldre, har virkelig ingenting å sette fingeren på som de gjør feil, annet enn at de også tydeligvis har gjort den kriminelle tingen og få flere barn og ha tidkrevende jobber.. 

Han er godt likt på skolen, har mange venner og virker normal og fornøyd med dem. Så det virker som det er bare oss i familien han hater. Altså foreldre og søsken på begge sider. 
 

Og den hendelsen i fjor var ikke noe kriminelt han gjorde, ikke noe dyreplageri eller lignende. Vanskelig å forklare, men han viste sider av personligheten sin som skremte oss, både oss og pappaen, og stemor. Han viser ingen aggressive tendenser, er som regel høflig mot oss og lærere, ingen utbrudd. Hadde vært bedre om han faktisk hadde hatt det, for da hadde han vist hva som plager han. Har så klart  også prøvd å prate med han, utallige ganger. Men han sier bare variasjoner av at «det er ikke noe galt selv om jeg ikke prater eller smiler», og hvis jeg prøver å snakke med han nå, så blir han bare skikkelig sur. Når ikke inn på noen som helst måte.. 

Anonymkode: 75877...2fb

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (42 minutter siden):

Dere som maser om tilknytning; denne etableres i de første leveårene og endres i liten grad etter det. Man må anta at gutten har en trygg tilknytning (som de fleste har) til sine foreldre. 

Angående autisme-diagnose; mange er innesluttet i tenårene uten at det skyldes annet enn hormoner i ei vanskelig tenåringstid. 
Jeg var selv stille og tilbaketrukket i den alderen, og ser på den sekstenårige sønnen min at han er akkurat lik. 

Jeg har lest hele tråden, og basert på informasjonen som ts deler så tenker jeg dette er en gutt som føler seg oversett, ignorert og alene. Dette kanskje i kombinasjon med en noe mutt personlighet, tenåringshormoner og mulig kjip skolehverdag. 

Det utelukker selvfølgelig ikke andre ting. 
Synes du har fått mange gode råd her i tråden, blant annet vitaminsjekk. 

Håper du og biopappa tar dette alvorlig og klarer å snu skuta. Det er hverken godt for dere eller sønnen deres slik situasjonen er nå.

Takk for tilbakemelding  Det er forhåpentligvis ikke noe alvorlig. Pappaen hans er fortvila og lei, men han er ikke redd på samme måte som meg. Så jeg håper det er så uskyldig som mye tenåringshormoner i kombinasjon med at han er dritt lei småsøsken overalt, noe jeg kan forstå til en viss grad. Ts 

Anonymkode: 75877...2fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for tilbakemelding  Det er forhåpentligvis ikke noe alvorlig. Pappaen hans er fortvila og lei, men han er ikke redd på samme måte som meg. Så jeg håper det er så uskyldig som mye tenåringshormoner i kombinasjon med at han er dritt lei småsøsken overalt, noe jeg kan forstå til en viss grad. Ts 

Anonymkode: 75877...2fb

Da ville jeg sluttet med nattevåking.

Anonymkode: 9414a...91b

[AnonymBruker]

Han høres egentlig ut som en ganske vanlig tenåring. De er ofte sure og synes nærmeste familie er irriterende. Hva med å foreslå folkehøyskole eller en språkreise eller ett eller annet som gjør at han kommer seg litt bort fra alt kjas og mas.

Anonymkode: 639f3...388

[AnonymBruker]

Hvis han er 17 år så får dere vel ikke gjort så mye, annet enn å oppfordre han til å oppsøke hjelp hos BUP. Når han blir 18 år, så må dere jo prioritere egen følelse av sikkerhet, og få han over i hybel hvis han ikke skal studere eller i førstegangstjeneste. 

Anonymkode: c2cd7...e84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for tilbakemelding  Det er forhåpentligvis ikke noe alvorlig. Pappaen hans er fortvila og lei, men han er ikke redd på samme måte som meg. Så jeg håper det er så uskyldig som mye tenåringshormoner i kombinasjon med at han er dritt lei småsøsken overalt, noe jeg kan forstå til en viss grad. Ts 

Anonymkode: 75877...2fb

Du opprettet tråden fordi du, far, stemor og stefar alle er bekymret for gutten. Og fordi du, stemor og stefar alle er redde for at gutten kan komme til å drepe dere når dere sover. Så redde at ikke bare du, men også stefar velger å sitte oppe utover natten av frykt for hva gutten kan komme til å gjøre.

...spol frem fem sider, og du "håper det er uskyldig"...

Dette finner jeg svært skremmende, Ts!

Jeg forstår at du ikke vil fortelle hva som skjedde i fjor, og du bør nok heller ikke dele det på forumet. Men hva enn det var som skjedde så var det så alvorlig at både du og din mann seriøst og på alvor er redde for at tenåringen kan komme til å drepe dere når dere sover!

Og nå skal du bare håpe alt går bra?

 

Jeg svarte deg tidlig i tråden, anbefalte deg å kontakte politiets forebyggende enhet for veiledning og trusselvurdering. Med de bekymringene både du, stefar og tildels stemor har er det faktisk det eneste ansvarlige å gjøre!

Ingen av dere er kompetente til å vurdere den potensielle trusselen på en faglig og saklig måte. Politiet kan gjøre det, om du og stefar tar et møte med forebyggende enhet i politiet. Å ta et slikt møte kan til og med gjøre at sønnen din kan få raskere hjelp.

Dere voksne har ikke lenger den "luksusen" det er å bare håpe på at han ikke en natt kommer til å drepe dere mens dere sover! Dere tar overhodet ikke ansvar om dere ikke får politiet til å foreta en trusselvurdering her og slik skaffer gutten hjelp! Det at dere tar et møte med forebyggende enhet i politiet betyr ikke nødvendigvis at politiet involverer seg i direkte kontakt med gutten.

Vil du og stefar kunne tilgi dere selv om gutten gjør alvor av det dere frykter han vil gjøre? Vil dere i det hele tatt overleve det? Kan dere ev. leve med dere selv om en av dere blir drept og en eller flere av barna blir drept? Hvordan forklare til ev. gjenlevende barn at dere ikke en gang gikk til politiet for en risikovurdering og veiledning? Og om gutten gjør alvor av det, du overlever - hvordan kan du leve med det at du kanskje kunne ha søkt hjelp som gjorde at han aldri ble drapsmann?

Den episoden du naturlig nok ikke vil fortelle om må ha vært så alvorlig at dere selv nå - ett helt år etter at gutten gjorde det han da gjorde - har en reell frykt for at han vil drepe familien sin. Så stor er den frykten at både du og din mann sitter oppe på nettene i et håp om å beskytte barna om tenåringen gjør alvor av det dere frykter.

Da kan du ikke lenger bare "håpe", Ts, for du hjelper heller ikke gutten din på den måten.

Dere må handle!

Og det begynner med at dere tar kontakt med politiet NÅ for en risikovurdering og veiledning slik at dere raskest mulig kan skaffe gutten din hjelp. Utsetter dere det til etter ferien kan det være for sent...

 

Anonymkode: a1409...6cc

[fru Alving]

Hvis han fungerer bra på skolen og har venner, så tenker jeg at noe er riktig her.

Da fungerer han bra ute. At folk tar ut frustrasjoner og irritasjon hjemme der de er trygge er helt normalt. Likevel det høres litt ut som om han er deprimert.

Når startet humørforandringen?

Jeg kan godt forstå at han ikke er glad for å få en haug med yngre søsken i alder 13 år, det burde dere kanskje tenkt mer over. Det er klart at et hus fullt av småbarn er noe annet å leve i, han har vært vant til å være alene om oppmerksomheten i mange år.

[Motherlode]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hver eneste gang en forelder eller steforelder tar opp noe problemer de har med barn på forumet her, så har de alltid skylda selv. Man får alltid svaret "du må snu tankegangen, din feil, du har ikke gjort noe riktig." 

Anbefaler faktisk ingen å ta opp utfordringer med barn her. Det er virkelig drepen for siste rest av selvtillit som forelder. 

Jeg vet om flere familier som har gjort alt riktig, men likevel fått utagerende barn med store problemer. Det er ikke bestandig oppdragelse og foreldre sin skyld. 

Anonymkode: e7b3c...53a

Og hvordan vet du at disse foreldrene har gjort alt riktig? Har du vært sammen med dem i huset hele tiden? Har du vært vitne til all sekunder av barneoppdragelsen deres? «Vanlige» foreldre kan også fucke opp ved å gjøre ting som ødelegger tilknytningen til barnet, som for eksempel veksling mellom varm og kald oppførsel, bryte tillit, eksplosivt sinne, hakke ned på barna etc. Når man er sammen med andre, så vil folk ta på masken sin og legge fra seg alt av sosialt usjarmerende oppførsel. De som er sosialt oppegående vil i alle fall gjøre det. Det man gjør på hjemmebane når masken er av er en helt annen historie. Du kjenner ikke disse familiene. 

[AnonymBruker]

Det jeg ikke skjønner er hvordan du konkluderer med at en tenåring som er lite sosial med familien går rundt med tanker om å drepe hele familien sin? Han fungerer åpenbart på skolen,har venner. Han er kanskje dritt lei søsken og foreldre,noe som kan være helt normalt for et tenåring. Så jeg forstår ikke helt hvor dine katastrofetanker kommer fra.

Anonymkode: 487a5...705

[MammaSvarDa]

Hei ts! Håper du klarer å overse stygge kommentarer. Det finnes dessverre noen folk uten empati og livserfaring. Mange unge bruker også kvinneguiden om sommerferien. Dette ser man vært år.

 

jeg har full forståelse for at dette er vanskelig. Det er ikke lett å søke hjelp fordi man har en magefølelse, men det er vanskelig å sitte og kjenne på redsel. Det må være en slags trygghet å vite at dere er to om å kjenne på den. Jeg sier ikke at dere har rett, men noen ganger skal man høre på intuisjonen sin. I alle fall om konsekvensene er så store. Om han nå skulle skade seg selv eller andre er det veldig vondt å sitte igjen med anger og tenke at jeg skulle ha gjort noe.

Jeg ville ha tatt en tur til min fastlege og hørt om det er noe leven kan anbefale. Mulig dere også har samme lege? Kanskje kan du få en gradert sykmelding for å hente deg inn i hverdagen så du får mer overskudd til å tilbringe tid med tenåringen? Finne på noe bare dere to? Eller kanskje legen vil anbefale å sende tenåringen til psykolog? Ikke sikkert tenåringen vil samarbeide og da blir det vanskeligere, men jeg ville ha luftet tankene med legen og se hva legen anbefaler. 

Skjønner godt du kan bli skremt for det har vært saker tidligere der ungdommer tar livet av foreldre, men husk at det er svært sjelden! Det kan være at han bare er en innesluttet type, men det kan også være at det er noe han trenger hjelp med. Men lytt til magefølelsen og ta kontakt med legen for dere kan ikke sitte oppe om natten i redsel. Det vil gå utover helsen deres. 

Lykke til! Håper dere vil få det bedre.

Endret 10. juli av MammaSvarDa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Svarer litt generelt her under ditt svar
 

Vi gjør, og har alltid gjort dette så klart .. han er høyt elsket og beundret av oss alle, han blir rost for alt han får til, hver eneste gode karakter han leverer så viser vi hvor stolte vi er, når han gjør noe hyggelig blir det skrytt av osv. Skryter også masse av han til venner og familie, så han hører det.

Han og jeg har hele livet hatt en felles interesse vi har brukt timesvis sammen på. Jeg fikk ikke flere barn før han var 13år, så han fikk uendelig med oppmerksomhet i barndommen. Da jeg fikk barn igjen var han ikke lenger førsteprioritet, men han er såklart fortsatt en prioritet på lik linje som de andre barna våre. Jeg har prøvd å ha kvalitetstid med han, og fortsette å gjøre denne felles interessen med han, men han uttrykker kun avsky og hat for oss. Snakker ikke, viser null glede eller interesse, så etterhvert har jeg sluttet å ta inititativ til å fortsette denne interessen noe særlig, kun av og til. Hva er poenget hvis han misliker det.. Min mann prøver fortsatt, da han også har samme interesse, han tar inititativ, men tenåringen gidder ikke, eller sitter bare der og ser sur ut. Mannen min kom inn i bildet da han var 9år, så vi tre har hatt flere år sammen hvor vi har hatt det morsomt før. 
Det eneste han viser noe som helst glede for er hvis han får penger/gaver/godteri etc. Da smiler han litt og sier tusen takk. Gir han ofte gaver, småting og penger for å glede han. Tatt han med på shopping bare han og jeg, hvor han fikk velge seg klær og sko til 5000kr. Det var en av få tilfeller han virket litt fornøyd.
Faren hans og stemor er også kjempeflinke foreldre, har virkelig ingenting å sette fingeren på som de gjør feil, annet enn at de også tydeligvis har gjort den kriminelle tingen og få flere barn og ha tidkrevende jobber.. 

Han er godt likt på skolen, har mange venner og virker normal og fornøyd med dem. Så det virker som det er bare oss i familien han hater. Altså foreldre og søsken på begge sider. 
 

Og den hendelsen i fjor var ikke noe kriminelt han gjorde, ikke noe dyreplageri eller lignende. Vanskelig å forklare, men han viste sider av personligheten sin som skremte oss, både oss og pappaen, og stemor. Han viser ingen aggressive tendenser, er som regel høflig mot oss og lærere, ingen utbrudd. Hadde vært bedre om han faktisk hadde hatt det, for da hadde han vist hva som plager han. Har så klart  også prøvd å prate med han, utallige ganger. Men han sier bare variasjoner av at «det er ikke noe galt selv om jeg ikke prater eller smiler», og hvis jeg prøver å snakke med han nå, så blir han bare skikkelig sur. Når ikke inn på noen som helst måte.. 

Anonymkode: 75877...2fb

Dette rimer ikke med den gutten du ellers har beskrevet, som du og stefar faktisk frykter skal drepe dere. 
 

Hva som er den riktige beskrivelsen vet ikke jeg, men det fremstår som du har behov for å endre historien sa det gikk opp for deg at de aller fleste rettet fingeren mot deg. Du ville at det skulle være et problem som du ikke var skyld i, men etter alt å dømme er det dine valg som har påført din høyt elskede gutt vondt. 
 

I de mest sårbare ungdomsårene ble både mor og far borte fra ham. Han gikk fra å ha deres fulle oppmerksomhet til å havne langt nede på prioriteringslista. Her har du svaret ditt på hvorfor det «er oss i familien han hater». Stakkars gutt!!!

Anonymkode: 6a856...36a

[Isambard]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dette rimer ikke med den gutten du ellers har beskrevet, som du og stefar faktisk frykter skal drepe dere. 
 

Hva som er den riktige beskrivelsen vet ikke jeg, men det fremstår som du har behov for å endre historien sa det gikk opp for deg at de aller fleste rettet fingeren mot deg. Du ville at det skulle være et problem som du ikke var skyld i, men etter alt å dømme er det dine valg som har påført din høyt elskede gutt vondt. 
 

I de mest sårbare ungdomsårene ble både mor og far borte fra ham. Han gikk fra å ha deres fulle oppmerksomhet til å havne langt nede på prioriteringslista. Her har du svaret ditt på hvorfor det «er oss i familien han hater». Stakkars gutt!!!

Anonymkode: 6a856...36a

Jeg kan ikke se at hun har endret historien i det hele tatt. Det virker som om han har blitt tatt godt vare på, men det sier seg selv at babyer og småbarn må få mer oppmerksomhet. Sånn er livet for alle storesøsken. Når en ungdom sliter kan vel alle tenke at de burde gjort mer.

Det eneste som er uforståelig for meg er denne ideen om at han kan drepe familien om natta. Hva er det for noe? Ikke er han aggressiv og ikke er han voldelig. 

Man kan ikke gå til politiet uten å ha noe å melde. Politiet har ikke lov til å gå inn på PCen hans uten konkret grunn til mistanke.