«Redd» for tenåringssønnen min

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Nei de har ikke nødvendigvis skylda selv. Men ts sier hun ikke har hatt tid til gutten og ikke har prioritert han pga de tre andre barna og jobb, da har hun jo faktisk nedprioritert et barn som ikke har det bra. Og foreldre kan selvfølgelig få utagerende eller syke barn selv om de "har gjort alt rett", men å ikke prioritere hjelp til et barn som de har sett over lang tid sliter, er ikke "å gjøre alt rett". Faktum er at så snart han blir 18 kan de ikke pålegge han noe som helst, ikke ringe helsevesen for hjelp, ikke ta noen avgjørelser som angår han, får ikke innsyn i noe ect, så her haster det faktisk.

Anonymkode: 64a46...ef5

Jeg har faktisk ikke lest det at gutten er nederste prioritet. Hvor har hun skrevet det?

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Er det virkelig synd på et barn som får mange søsken som elsker han og ser opp til han? Slutt da!

Anonymkode: 75877...2fb

Ja det er det jo! Mor sier jo selv at hun ikke har hatt tid til han og at hun tror han kan kjenne på utenforskap. 

Anonymkode: ef22d...a2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jøss, jeg kjenner ingen foreldre som har gjort alt riktig, så ganske overrasket over at du vet om flere foreldre som har gjort alt riktig😳 Jeg skulle gjerne hatt den oppskriften på hvordan man gjør alt riktig ovenfor egne barn. 
 

Alle foreldre gjør feil, ingen er perfekte. Ingen gjør alt rett. Og ja, får man endret hvordan foreldre tenker om, snakker om/med og oppfører seg mot barna/ungdommene sine, så har man gjerne kommet langt i endringen i hvordan de har det inni seg, hvordan de oppfatter seg selv og videre deres utagering/væremåte.

Anonymkode: 46f07...b2b

Poenget er diagnoser. En av 4 barn kan ha en diagnose som ikke oppdages før barna nærmer seg en viss alder/voksen. Tror du det oppdages på barneskolen hver gang noen har schizofreni? Eller bipolar? Eller borderline? Eller andre vonde diagnoser? Eller er alle som ikke er A4 bare autisme?

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

Jeg ser også at foreldre som har problemer med bhg barn eller barneskolebarn får samme svar som på denne tråden. Man skulle gjort noe før, hvorfor har du ikke tatt deg tid. Så ikke skyld på kun denne ene saken med en 17 åring. 

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

Hei ts.

Jeg er kanskje ikke rette person til å svare da jeg føler jeg feilt som mor. Men skriver nå lell. Jeg har en sønn som blir 16 i år han bor med faren sin og hans nye famillie pluss søstra si som  er mi. De bor i utlandet  og jeg kan kjenne meg  litt igjen i det du skriver uten at jeg tror at min sønn er villig til å ta livet av noen, men jeg er ordentlig bekymra for hvordan han vil takle livet på egen hånd. Han har opplevd mye dritt  fra han var liten. Av faren sin blandt annet som overså han mye da han var liten og han ble desperat etter en farssikkelse. Kom i barnehagen ble han gutten som hele tiden fikk skylda noe som fortsatte da de kom i skolen.  Alle var i mot han, lærere, andre foreldre osv osv. Og de andre barna brukte det for det det var verd. 

Dette er flere år siden da men jeg husker fortsatt at han kom hjem som 7-8 åring og sa  mamma jeg vil ikke leve lengre, jeg er bare i veien og ingen liker meg.  Det var bare jeg som elsket han. Jeg og han har alltid vært nære, og den behandlingen han fikk ute i samfunnet gjorde at jeg nok ble for lite konsekvent ovenfor han fordi jeg syntes utrolig synd på han og syns samfunnet var urettferdig mot han. Han utviklet ett hett sinne ovenfor de rundt seg. Han ble fort sint og la ikke to armer i veien for å sloss seg frem. 

Han ble utredet av Bup i sin tid og de fant ikke noe feil.  Jeg tror hele systemet rundt gutten gjorde at han ble så fustrert som han ble og behandlet så dårlig som han ble. Ja han var ingen englegutt. Han er impulsiv og var med på mye rart og oppsøkte ofte ting som var farlig og ulovlig og uansett hva jeg sa og prøvde og forklare så gikk det aldri inn. Gikk sin egne veier. 

Det måtte gå som det måtte barnevernet kom inn i bildet. Faktisk var det jeg som ba dem om hjelp. Noe jeg angrer bittert på nå.  Etter hvert som gutten ble større ble det hele tiden slengt inn anonyme bekymringsmeldinger fra folk rundt oss. Jeg var alenemor til han fra han var 6 mnd.  Til han var 10 år. Jeg kjente sønnen min. Jeg visste at hvis bv tok han ville han gå under. Han ville havne på institusjon fordi han ville ha prøvd å rømme hele tiden for han var ikke redd for å stikke av og fant alltid løsninger på ting så dum er han ikke. Og på bv institusjoner vet en jo hva som kan skje. Han hadde kommet borti stoff og narkotika.  Valget ble å flytte han til far sin side av familien for å ikke miste han totalt. 

Han fikk det beintøft dit han kom. Stor omveltning. Ny kultur nytt språk osv.  Han begynte på internasjonal skole og etter han kom dit har han bare hatt ett ønske om å komme hjem til Norge, men med å flytte han dit mistet jeg og all min makt over og kunne bestemme over han. Kanskje like greit når jeg feilt som jeg gjorde. Så far nektet han og komme hit før han ble 18. Det begynner å bli noen år siden. 

Han har fortsatt ett voldsomt sinne i seg. jeg fortår han. Han har hatt det skitvanskelig. Jeg besøker han så ofte jeg kan. Han gikk aldri godt overens med sin nye familie. Hatet småsøskene sine osv osv.. Enorm respekt for faren sin og er stille som mus når han er i nærheten.  Han krangler med stemora og skole har han boikottet fullstendig og han får og høre hele tiden at far har brukt så mye penger på skole som han kaster ut av vinduet. Når du konstant får høre at du feiler så må det jo gjøre noe med psyken til gutten. 

Nå blir han snart 16.  I huset de bor i er det flere etasjer og han bor alene i 1 etasje han orker ikke å bo med de andre så han er alene. Så når jeg er der bor jeg sammen med han. Vi er like nære som vi alltid har vært. Han åpner seg til meg og snakker om alt mulig. Men han vet og at jeg ikke har makt til å få endret noe. Og for ett år siden så snakket vi om dette med å komme hit og han var klar på at han har lyst tilbake til Norge. Men ikke før han er 18. Fordi han vet faren ville ha kuttet han ut hvis han dro før og nå vil han ikke miste kontakten med resten av ungene. Det ble født ei jente for 5 år siden som han forguder. Han og henne går kjempe godt i lag. Så så iskald er han ikke. De andre begynte å kalle han negative ting antagelig hørt fra de voksne så derfor misliker han dem. Men det med de andre barna har egentlig gått seg til litt. Når vi er på noe å ser jeg han hjelper dem og beskytter dem for farer osv osv. Han er veldig hjelpsom blitt.  Der i huset har han måttet hjelpe til og det syns jeg jo er egentlig bra. Han hater skole og jeg aner ikke hvordan han skal få seg en utdannelsen med det utgangspunktet, men vet jo at i Norge har vi mange andre alterantiver enn den tradisjonelle skolen da. Vi har Lærlinge plasser osv osv. 

Han har fortalt meg at ingen av de andre i familien der kjenner meg egentlig. Han er glad i helsøstra si så henne beskytter han selv om de krangler fortsatt. Og så er det hun lille i familien han forguder henne og det kommer nok av ho ikke har blitt "opplært" til å syns han er dum og teit som de andre barna. Han tenker egentlig litt fornuftig noen ganger og ander ganger helt bak mål. Han er impulsiv og ser når det kommer til penger f.eks så bruker han dem opp med en gang, mens søstra sparer og sparer. To vidt forskjellige personligheter. Søstra har gjort det bra på skolen så hennes framtid ser lysere ut. 

Han har ikke hatt en god oppvekst og jeg hadde villet foreslått at han kunne fått seg en psykolog hvis han kommer tilbake hit for å få bearbeidet alt han har opplevd i sitt unge liv og hjelp og veiledning til å komme seg fremover fra der han er på hans egne premisser. Men så er det å få en psykolog i Norge da det er jo ikke enkelt dessverre. 

Når jeg leser om din gutt ts så minner han meg litt på min. De har opplevd mye vondt og så trekker de seg tilbake og blir nesten som de er deprimerte. 

Jeg tror skilsmisser og nye partnere påvirker barn veldig mye. Det er ikke barna tror jeg alltid foreldrene tenker på først når de skiller seg. Ja det er bra og gå når forholdet ikke er bra, men må en på død og liv inn i ett nytt da mens barna er små?

Jeg ble kjente med en ung gutt her for ett par år tilbake pga faren hans. Han er nå konfirmert men var vel 12-13 da jeg ble kjent med han. Han driver å flytter hver uke mellom mor og far. Greit nok det, mange barn som gjør. Han har ADD og jeg pratet egentlig veldig mye med den gutten. Han var veldig åpen og pratsom av seg. Og jeg følte egentlig en liten sårhet og jeg spurte en gang om det har vært vanskelig for han å være dem som må flytte mellom mor og far når mor har gifta seg på nytt og fått barn med nye og far hadde ny samboer og nye barn. Ja han sa det var skitvanskelig men hva kunne han si lissom ? Han hadde jo ikke blitt hørt lell og det tror jeg ofte det er. De blir ikke hørt så lenge de voksne skal være lykkelige. Noe de ikke ble da når sant skal sies hvertfall ikke disse to parene. 

Det jeg tenkte på da var. Hadde det vært meg hadde jeg nok følt at jeg var mindre verd enn de andre ungene. Fordi får jo være med mamma og pappa hele tiden mens jeg er den som må flytte hit og dit og være den som får være med på alt som de andre barna får.  

Men vet at voksne folk ikke tenker sånn da. Jeg så ikke etter ny partner når jeg var alene med barna det hadde jeg ikke hatt tid til så skjønner ikke hvordan de klarer å finne ny parnter da? Jeg hadde ikke interesse heller , barna kom først for meg.  Selv om jeg føler jeg feilet som mor. 

Så har jeg min sønns kjærlighet og åpenhet. Han forteller meg det meste. Og det er jeg glad for. 

Jeg syns ikke dere skal gå til politiet og når det snakkes om far her er det biologiske far eller "nye far"? Det vil ødelegge tilliten til dere enda mer. Han vil ikke bo hos far sin en stund da istedet? Jeg hadde heller søkt etter noen å snakke med for gutten men det er å bygge nok tillit til en 17 åring som hele tiden kanskje ikke har følt seg forstått og sett kan nok bli vanskelig. Da er man avhengig av at det klikker kjemisk mellom han og psykologen. 

Dere er alle i Norge og har all verdens muligheter til å få hjelp så her er det bare å brette opp arma og jobbe litt ta kontakt med forskjellige instanser utenom politi. Og gå å være redd sin egen sønn må være helt forfærdelig følelse. Noe plager gutten og han må få muligheten til å få åpne seg opp og snakke om det som er vanskelig for han og over tid. Hva vil han gjøre etter vgs?

Har han sagt noe om det. Hjelp han og fokuser mot det han ønsker seg i livet. 

 

 

Anonymkode: 3e713...72c

[Isambard]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har en tenåringsgutt som har endel problemer. Jeg og faren er skilt, begge har ny ektefelle og fått små barn. Tenåringen har siste åra blitt verre og verre. Ikke smelling med dørene og verbal stygg, men lukker seg mer og mer inne, kommuniserer overhodet ikke med oss. Ignorerer og overser småsøsken totalt, og svarer omtrent ikke oss voksne heller. Kun med «ja» og «nei», men smiler aldri, ler ikke, forteller ingenting. Mutt og sur konstant. Han er smart, merker godt at han er svært intelligent, noe vi også får tilbakemeldinger på fra skolen. Men det er noe som ikke stemmer, uten at jeg helt klarer å få tak på det. Kan ikke gå i detaljer i fare for gjenkjennelse, men en hendelse i fjor hvor han plutselig viste mer av personligheten sin skremte både meg og faren, og vi vurderte å koble på BUP, men det roet seg og det ble ikke noe av. 
Etter dette har jeg vært litt redd for hva han kan finne på. Jeg er ikke redd for konfrontasjoner eller at han skal slå meg etc. Han er alltid rolig og høflig utad. Men jeg har hatt en uro når han sover i samme hus som oss. For å være helt ærlig, har jeg vært redd for at han skal finne på å drepe oss og barna i søvne.. Har ikke nevnt noe til noen om det, for jeg har følt det er overtenking. Men i kveld, helt uavhengig av hverandre, så fortalte mannen min at han har vært redd for det samme. Og at han derfor har sittet mye våken på nettene for å passe på når tenåringen er hos oss.. Det skremmer meg at vi da er to voksne som sitter med samme ekle følelse. Hva gjør man da?? 

Anonymkode: 75877...2fb

Jeg forstår ingen ting av at dere er redd han skal drepe dere i søvne bare fordi han er mutt og innesluttet og har vist en negativ side. Tenåringer kan være urimelige og dramatiske.

Jeg ville heller vært bekymret for hvordan han har det. Jeg ville vært mer bekymret for at han tar sitt eget liv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Når jeg leser dette slår det meg at fokuset ditt er veldig på DINE følelser. DIN redsel. Han er din sønn og du må snu fokuset over på ham. Prøv å se hans følelser, se på hans liv. Han virker resignert og muligens føler han seg oversett og maktesløs i forhold til at du og faren har nye partnere og nye barn. Sett av tid til kun han og spør han hvordan han har det og tål hva han svarer. Ha fokus på han  uansett hva han forteller. Se hans følelser og anerkjenn dem og godta at han muligens ønsker noe du ikke kam gi han.  Vis at du forstår han.  Ta han med på flere aktiviteter  han liker- slik at han føler seg elsket og at han betyr like mye for deg som småsøsknene.  Vær tilstede og se han inn i øynene når du prater med han. Gi han klemmer - ja du skjønner - vis du er glad i han. 

Anonymkode: 49f2d...c41

Tror mange barn med brutte og ødelagte familieforhold kan få store problemer dessverre. Disse nye småsøsknene trenger ikke være noe glede for han, ei heller steforeldre. Disse småsøsknene vil få ha ro og stabilitet i familien, mens han må flytte fra sted til sted, til stefar som er redd han skal drepe dem, osv. Nå er ting slik de er og de nye kjærlighetsbarna har kommet, men nå må det være fullt fokus for deg og biofar på gutten. Han trenger dere. 
Og obs på rus, om han er i noen konflikter, osv. 

Anonymkode: ecc3b...7fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror mange barn med brutte og ødelagte familieforhold kan få store problemer dessverre. Disse nye småsøsknene trenger ikke være noe glede for han, ei heller steforeldre. Disse småsøsknene vil få ha ro og stabilitet i familien, mens han må flytte fra sted til sted, til stefar som er redd han skal drepe dem, osv. Nå er ting slik de er og de nye kjærlighetsbarna har kommet, men nå må det være fullt fokus for deg og biofar på gutten. Han trenger dere. 
Og obs på rus, om han er i noen konflikter, osv. 

Anonymkode: ecc3b...7fb

Skal barna som allerede er født få bestemme om det kommer flere barn?

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg har faktisk ikke lest det at gutten er nederste prioritet. Hvor har hun skrevet det?

Anonymkode: e7b3c...53a

Her står det helt tydelig at han ikke har vært prioriteten.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Takk for fint svar❤️ elsker han jo så utrolig høyt, så de tankene jeg har hatt siste året er noe jeg periodevis har dyttet vekk og prøvd å glemme, man vil jo ikke tenke sånn om sitt eget barn. Samtidig ligger det konstant noe og ulmer. Men jeg skulle helt klart hatt mer tid med bare han, det har vært lite tid til det siste årene med 3 små barn på rekke og rad, full jobb osv.. 😞

Anonymkode: 75877...2fb

 

Anonymkode: 64a46...ef5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Skal barna som allerede er født få bestemme om det kommer flere barn?

Anonymkode: e7b3c...53a

Nei men man bør tenke på at man skal ha kapasitet til å ivareta ALLE.

(Ikke meg du siterer, ikke ts)

Anonymkode: 9414a...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her står det helt tydelig at han ikke har vært prioriteten.

 

Anonymkode: 64a46...ef5

Mer tid betyr ikke at han har blitt totalt oversett. 

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei men man bør tenke på at man skal ha kapasitet til å ivareta ALLE.

(Ikke meg du siterer, ikke ts)

Anonymkode: 9414a...91b

Du vet altså hvilke utfordringer du kommer til å stå i om 5 år? Hva om du mister jobben, så dum du var som tok et lån på xx år da. Du skjønner vel du og at ingen kan forutse alt. 

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Skal barna som allerede er født få bestemme om det kommer flere barn?

Anonymkode: e7b3c...53a

Det var jo også et spørsmål. 
Selvfølgelig ikke, men hvis det hagler på med mors og fars nye kjærlighetsbarn med nye partnere så trenger ikke det være oppskriften på suksess nei. 

Anonymkode: ecc3b...7fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har en tenåringsgutt som har endel problemer. Jeg og faren er skilt, begge har ny ektefelle og fått små barn. Tenåringen har siste åra blitt verre og verre. Ikke smelling med dørene og verbal stygg, men lukker seg mer og mer inne, kommuniserer overhodet ikke med oss. Ignorerer og overser småsøsken totalt, og svarer omtrent ikke oss voksne heller. Kun med «ja» og «nei», men smiler aldri, ler ikke, forteller ingenting. Mutt og sur konstant. Han er smart, merker godt at han er svært intelligent, noe vi også får tilbakemeldinger på fra skolen. Men det er noe som ikke stemmer, uten at jeg helt klarer å få tak på det. Kan ikke gå i detaljer i fare for gjenkjennelse, men en hendelse i fjor hvor han plutselig viste mer av personligheten sin skremte både meg og faren, og vi vurderte å koble på BUP, men det roet seg og det ble ikke noe av. 
Etter dette har jeg vært litt redd for hva han kan finne på. Jeg er ikke redd for konfrontasjoner eller at han skal slå meg etc. Han er alltid rolig og høflig utad. Men jeg har hatt en uro når han sover i samme hus som oss. For å være helt ærlig, har jeg vært redd for at han skal finne på å drepe oss og barna i søvne.. Har ikke nevnt noe til noen om det, for jeg har følt det er overtenking. Men i kveld, helt uavhengig av hverandre, så fortalte mannen min at han har vært redd for det samme. Og at han derfor har sittet mye våken på nettene for å passe på når tenåringen er hos oss.. Det skremmer meg at vi da er to voksne som sitter med samme ekle følelse. Hva gjør man da?? 

Anonymkode: 75877...2fb

Når dere faktisk er så redde at dere er våkne om natta.

Er dere ikke bekymret for hva han kan gjøre med andre når han flytter ut? 

Ringer det INGEN bjeller at han kanskje må ha hjelp og at PST bør sjekke pce? 

Anonymkode: 9414a...91b

[AnonymBruker]

Han har hatt moren sin uten søsken i 15 år. 15 år med oppdragelse bør utgjøre mer enn dette resultatet på en 17 åring. Kun 3 år av livet sitt har denne gutten måtte dele oppmerksomheten. Tåler han ikke det så vil han få store problemer neste år. 

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

Har dere foreldre i det hele tatt samtaler med tenåringssønnen? BUP tror jeg ikke er noe vits i, for det er for lang ventetid der og han blir nok 18 før det er hans tur. Da er for gammel for bup. Dessuten, å skal sende ungdommen 'vekk', kan gi mer bensin på bålet om han føler seg tilsidesatt i familien.

Har dere foreldre vært sammen med tenåringen deres, eller har dere vært for opptatt med deres nye kull og partnere og jobb??

Dere må jo snakke med sønnen, være med sønnen. Det kan jo være han ikke vil snakke med dere nå pga dere ikke har snakket med tidligere... Det viktige er jo at dere tilbringer tid med han. Han kan ha problemer med å sette ord på sine opplevelser og tanker. Det er dette dere bør hjelpe han med.

Hvilken tenåring er det som tenker at alle har det som en selv? Han kan føle seg veldig alene i sine tanker. Har han noen mål eller ønsker for livet sitt? Noe å jobbe mot, noe som kan motivere han.

Anonymkode: 82a17...850

[AnonymBruker]

Jeg ser at TS både har fått råd om å kontakte både  politiet og PST, - makan til overdrivelse!

Jeg forstår ikke hvorfor TS er så bekymret over eget liv, basert på det hun beskriver.

Han er intelligent, innesluttet og lite sosial, noe som heller mot en diagnose innenfor autismespekteret. Jeg ville forøvrig vært mer bekymret over livet hans enn mitt eget, om jeg var moren hans.

Anonymkode: 0f3f7...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ser at TS både har fått råd om å kontakte både  politiet og PST, - makan til overdrivelse!

Jeg forstår ikke hvorfor TS er så bekymret over eget liv, basert på det hun beskriver.

Han er intelligent, innesluttet og lite sosial, noe som heller mot en diagnose innenfor autismespekteret. Jeg ville forøvrig vært mer bekymret over livet hans enn mitt eget, om jeg var moren hans.

Anonymkode: 0f3f7...ec5

Så når syns du pst er relevant? Ikke for hans eget liv engang?

Anonymkode: 9414a...91b

[TLR]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har en tenåringsgutt som har endel problemer. Jeg og faren er skilt, begge har ny ektefelle og fått små barn. Tenåringen har siste åra blitt verre og verre. Ikke smelling med dørene og verbal stygg, men lukker seg mer og mer inne, kommuniserer overhodet ikke med oss. Ignorerer og overser småsøsken totalt, og svarer omtrent ikke oss voksne heller. Kun med «ja» og «nei», men smiler aldri, ler ikke, forteller ingenting. Mutt og sur konstant. Han er smart, merker godt at han er svært intelligent, noe vi også får tilbakemeldinger på fra skolen. Men det er noe som ikke stemmer, uten at jeg helt klarer å få tak på det. Kan ikke gå i detaljer i fare for gjenkjennelse, men en hendelse i fjor hvor han plutselig viste mer av personligheten sin skremte både meg og faren, og vi vurderte å koble på BUP, men det roet seg og det ble ikke noe av. 
Etter dette har jeg vært litt redd for hva han kan finne på. Jeg er ikke redd for konfrontasjoner eller at han skal slå meg etc. Han er alltid rolig og høflig utad. Men jeg har hatt en uro når han sover i samme hus som oss. For å være helt ærlig, har jeg vært redd for at han skal finne på å drepe oss og barna i søvne.. Har ikke nevnt noe til noen om det, for jeg har følt det er overtenking. Men i kveld, helt uavhengig av hverandre, så fortalte mannen min at han har vært redd for det samme. Og at han derfor har sittet mye våken på nettene for å passe på når tenåringen er hos oss.. Det skremmer meg at vi da er to voksne som sitter med samme ekle følelse. Hva gjør man da?? 

Anonymkode: 75877...2fb

Kjenner dere hans venner? Virker han sløv som han er påvirket av noe 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Han har hatt moren sin uten søsken i 15 år. 15 år med oppdragelse bør utgjøre mer enn dette resultatet på en 17 åring. Kun 3 år av livet sitt har denne gutten måtte dele oppmerksomheten. Tåler han ikke det så vil han få store problemer neste år. 

Anonymkode: e7b3c...53a

Hva fikk du i matte på skolen egentlig? 

Anonymkode: ecc3b...7fb