«Redd» for tenåringssønnen min

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du sitter oppe om natten fordi du er redd han skal drepe deg mens du sover?

Anonymkode: 800d0...c1f

Ikke meg du siterer, men akkurat det må være overtenking fra TS sin side.

Resten av det hun beskriver virker veldig som asperger. Jeg ville ha kontaktet fastlegen og fått henvisning til Habiliteringstjenesten. Her er det de som tar seg av utredning innenfor autismespekteret. 

Om det ikke er det, så finner de ut det også. 

Anonymkode: 0f3f7...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres ut som sønnen min på 18 med autisme. 

 

Anonymkode: f9b4d...b41

Høres absolutt IKKE ut som sønnen min på 19 med autisme.

(Ja, følte meg litt provosert her)

Anonymkode: 19879...9e8

[Apis]

Jeg tenker umiddelbart at det å være den personen, som alle dine omsorgspersoner tror skal drepe dem, det kan påvirke psyken til gutten negativt, vis disse episodene som TS opplevde var grensesprengende, så bør hun kontakte fastlegen for råd. 

[AnonymBruker]

Hadde brukt sommerferien på en sykemelding for meg selv. Brukt tiden på tid med ungdommen. Få kartlagt hva som er situasjonen. 
Har han sommerjobb? Er han ute med kompiser om dagene? 

Det er jo mye i en tenårings hverdagsliv som ikke er knyttet til familien? 

Hvilken episode dreier det seg om? Sitter og funderer på hva han kan ha gjort som utløser en frykt for at han ønsker å drepe hele familien sin? 

Anonymkode: cf5d1...6e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Takk for fint svar❤️ elsker han jo så utrolig høyt, så de tankene jeg har hatt siste året er noe jeg periodevis har dyttet vekk og prøvd å glemme, man vil jo ikke tenke sånn om sitt eget barn. Samtidig ligger det konstant noe og ulmer. Men jeg skulle helt klart hatt mer tid med bare han, det har vært lite tid til det siste årene med 3 små barn på rekke og rad, full jobb osv.. 😞

Anonymkode: 75877...2fb

Kanskje du burde fokus på litt tid med bare han, så får faren til de 3 minste steppe opp litt mer periode. Kanskje barnet føler seg oversett og at det er derfor han har lukket seg inne. Det kan jo være ganske tøft for et barn at det først kommer en ny mann i huset og så kommer det etterhvert 3 nye barn som får all oppmerksomheten. Det er jo veldig annerledes enn før når det bare var han. 

Anonymkode: b1fee...371

[AnonymBruker]

Se dagens nyheter og be noen gå gjennom pc loggen hans. 

Anonymkode: 9414a...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Se dagens nyheter og be noen gå gjennom pc loggen hans. 

Anonymkode: 9414a...91b

Og kontakt PST.

Anonymkode: 9414a...91b

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på om dette er mest i ditt hode, at dette med hans innesluttethet treffer deg på en bestemt måte som er vanskelig for deg. Samme med faren.
 

Nå vet ikke jeg hva hendelsen du sikter til innebar, men det er helt normalt at en ung gutt ikke deltar i familien, selv om vi skulle ønske en litt annen personlighet i denne perioden. Som regel blir også disse gutta, og jentene, fine folk.

Jeg blir ikke så fryktelig bekymret av det du skriver, men nå har jeg ikke alle detaljer til å vurdere heller. Jobber med noe av det som er nevnt i tråden her, uten å gå nærmere inn på det.

Anonymkode: 65909...c98

[AnonymBruker]

Siden han er 17 år og mest sannsynlig vokst endel de siste årene vil jeg først og fremst anbefale at dere tar en tur til legen å sjekker om han har mangler på vitaminer og mineraler. 

Dette blir lett oversett hos gutter. Og man skal være ekstra obs om de vokser plutselig raskt. Da trenger kroppen mer næring, men inntaket følger ikke nok med veksten.

Mitt tantebarn ble bla lagt inn på sykehuset med i hovedsak  nesten 0 i d vitaminer. Og lite av mye annet. Han var da mørk til sinns, og mye sinna. Da se fikk rettet opp dette  ble han seg selv igjen. 

Sånt er veldig lett glipper hos gutter. Fordi det er mer fokus på riktig næring hos jenter i den alderen om de har nok jern spesielt iht menstruasjon.

Mange tenåringer foretrekker ofte litt mer junk food, og får ikke i seg nok variert mengde næring. 

Så begynn der. Og da kan man ta opp at humøret har endret seg mye.

Jeg skjønner også at du har det travelt. Men etter å ha hatt 3 tenpringer i hus. Vil jeg påstå at de trenger foreldrene like mye som når de var 3år. Bare på en helt annen måte.

Og dere må for all del ikke diktere. Men hjelpe han å sortere og tenke. Men dere må la han få bestemme hva han velger. 

Så mitt råd er at du går inn til han alene. Og sier at du har lagt merke til at han ikke har så godt humør om dagen. Og nevn først at du er bekymret for helsen hans og at du ønsker at dere tar en tur til legen å få sjekket vitaminer.  Da det kan være farlig med mangler. 

Snakk med han og ikke til han. Spør om ting. Og engasjer dere mer i det han holder på med. Spiller han bare, så gå inn på rommet hans og be han om å fortelle om spillet. Jeg gjorde det her. Og  kunne da senere ta opp med min sønn: du jeg har lagt merke til at når du spiller det skytespillet da er du ofte sinna mot oss når du kommer ut av rommet. Og det syntes jeg det er lurt du tenker litt på. Da reflektere også han over at han ble sinna på oss av spillet. Og begynte å ta tak i det. Og ble mer bevisst på hvorfor  han ble sånn. Og vi fikk igang en hverdags dialog på det. Der ikke vi nektet han å spille. Men gjlrde han bevisst på hva som foregår. 

Når du har fått igang litt en dialog. Så kan du på rett tidspunkt ta opp med han at du tenker han kanskje sliter litt med ny familie situasjon.  Og forklare at voksne også kan ta valg som både er dumme og bra. Å være litt ydmyk iht slik han føler på ting. Uansett snakk til han som en voksen. 

Anonymkode: 5fe01...3aa

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har en tenåringsgutt som har endel problemer. Jeg og faren er skilt, begge har ny ektefelle og fått små barn. Tenåringen har siste åra blitt verre og verre. Ikke smelling med dørene og verbal stygg, men lukker seg mer og mer inne, kommuniserer overhodet ikke med oss. Ignorerer og overser småsøsken totalt, og svarer omtrent ikke oss voksne heller. Kun med «ja» og «nei», men smiler aldri, ler ikke, forteller ingenting. Mutt og sur konstant. Han er smart, merker godt at han er svært intelligent, noe vi også får tilbakemeldinger på fra skolen. Men det er noe som ikke stemmer, uten at jeg helt klarer å få tak på det. Kan ikke gå i detaljer i fare for gjenkjennelse, men en hendelse i fjor hvor han plutselig viste mer av personligheten sin skremte både meg og faren, og vi vurderte å koble på BUP, men det roet seg og det ble ikke noe av. 
Etter dette har jeg vært litt redd for hva han kan finne på. Jeg er ikke redd for konfrontasjoner eller at han skal slå meg etc. Han er alltid rolig og høflig utad. Men jeg har hatt en uro når han sover i samme hus som oss. For å være helt ærlig, har jeg vært redd for at han skal finne på å drepe oss og barna i søvne.. Har ikke nevnt noe til noen om det, for jeg har følt det er overtenking. Men i kveld, helt uavhengig av hverandre, så fortalte mannen min at han har vært redd for det samme. Og at han derfor har sittet mye våken på nettene for å passe på når tenåringen er hos oss.. Det skremmer meg at vi da er to voksne som sitter med samme ekle følelse. Hva gjør man da?? 

Anonymkode: 75877...2fb

På høy tid å kontakte hjelpeapparatet. Når han fyller 18, har dere mindre dere skulle sagt.
Ellers er dette velkjent, særlig i familier som har gått i oppløsning og hvor gamle konflikter ikke er tilstrekkelig bearbeidet.

Har du kontakt med biologisk far som kan gjøre en innsats for gutten ?

[AnonymBruker]

Jeg har ei med aspergers som kan finne på å bli aggressiv og voldelig mot oss foreldre. Hun er også veldig skoleflink. Men hvis dere ikke har sett andre tegn oppigjennom, er det mest sannsynlig noe annet.

Men kjenner på den ubehagelige følelsen av å være redd for å bli angrepet av eget barn. Den følelsen er grusom, på så mange måter.

Støtter det å ta litt alenetid med ham, har dere en felles interesse, eller et reisemål dere begge kunne tenkt dere å besøkt? For å prøve å reparere båndet med ham.

Mi med aspergers hater å være med familien sin, det blir altfor klamt og sosialt for henne. Hun kan virkelig ikke vente på den dagen hun er gammel nok til å flytte hjemmefra å ha fullstendig autonomi i livet sitt. Jeg tror det blir bra for henne. Sønnen din er litt eldre enn henne, og kanskje nærmere det å flytte hjemmefra? For mange ungdommer er det redningen, selv om vi foreldre har skapt et trygt og godt hjem, så er det ikke akkurat dette disse ungdommene trenger (eller tror de trenger selv).

Anonymkode: b44cf...5eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har du fått 3 unger i tillegg til ham? Hvor mange har far fått? 

Og du lurer på hvorfor han er som han er?????

Stakkars gutt 😰

Anonymkode: 73f38...0c0

Det har vel ingenting å si om ungen er frisk? 

Jeg var eldst av mine søsken, 2 biologiske yngre søsken. Så fant pappa seg ei dame med 4 barn. Det var ikke samme rom og plass for meg lengre. På mamma sin kant var det ny mann og han hadde et barn fra før. Der var det ikke ekstra soverom for meg på 17. Likevel har jeg ikke utagert som dette eller følt noe mer på det. De fleste vanlige, friske ungdommer godtar yngre søsken og nye familien som bygges opp. 

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Høres absolutt IKKE ut som sønnen min på 19 med autisme.

(Ja, følte meg litt provosert her)

Anonymkode: 19879...9e8

Da vet du nok at autisme spekteret er stort. 

Anonymkode: f9b4d...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er det virkelig synd på et barn som får mange søsken som elsker han og ser opp til han? Slutt da!

Anonymkode: 75877...2fb

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Takk for et fornuftig og ordentlig svar og gode råd, istedenfor kritikk mot at jeg har gifta meg og fått flere barn ❤️ setter stor pris på tilbakemeldingen! 

Anonymkode: 75877...2fb

Det interessante med disse to svarene er at de viser null vilje/evne til å se ting fra din sønn sitt ståsted. Du tenker han er heldig som har fått flere søsken, det er slett ikke sikkert sønnen din føler seg så voldsomt heldig. Heller ikke lett å skulle ta opp med en mor at han føler seg på sidelinjen, når hun ikke vil ha kritikk for å ha fått flere barn. 

Du vil ikke si hva den ene hendelsen var, men det å være "utskuddet" , som man faktisk er når foreldre på begge sider skaffer seg ny familie, i flere år gjør jo noe med en. Når man da nærmer seg voksenlivet og ikke vet hvordan veien bli videre så er det ikke det minste rart at man finner det best å trekke seg unna, spesielt når du åpenbart ikke er åpen for at dette påvirker han. Du skriver jo også at du har prioritert de tre små barna og ny jobb fremfor kontakt med han. 

Jeg syns rådet over om å sjekke vitaminer var bra, spesielt som en metode for å få han med til lege. Du kan jo ringe fastlegen på forhånd og beskrive at du er bekymret for hans psykiske helse, så har fastlegen mulighet til å ta det opp uten at sønnen selv skal ta initiativet. Så bestill en legetime, og blir for all del igjen på venterommet så han får lov å snakk med lege alene. 

Anonymkode: 64a46...ef5

[AnonymBruker]

Det handler om ungdommer som er ensomme på NRK nyhetene idag. Kanskje du kan få råd der.

Anonymkode: 9414a...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

Det interessante med disse to svarene er at de viser null vilje/evne til å se ting fra din sønn sitt ståsted. Du tenker han er heldig som har fått flere søsken, det er slett ikke sikkert sønnen din føler seg så voldsomt heldig. Heller ikke lett å skulle ta opp med en mor at han føler seg på sidelinjen, når hun ikke vil ha kritikk for å ha fått flere barn. 

Du vil ikke si hva den ene hendelsen var, men det å være "utskuddet" , som man faktisk er når foreldre på begge sider skaffer seg ny familie, i flere år gjør jo noe med en. Når man da nærmer seg voksenlivet og ikke vet hvordan veien bli videre så er det ikke det minste rart at man finner det best å trekke seg unna, spesielt når du åpenbart ikke er åpen for at dette påvirker han. Du skriver jo også at du har prioritert de tre små barna og ny jobb fremfor kontakt med han. 

Jeg syns rådet over om å sjekke vitaminer var bra, spesielt som en metode for å få han med til lege. Du kan jo ringe fastlegen på forhånd og beskrive at du er bekymret for hans psykiske helse, så har fastlegen mulighet til å ta det opp uten at sønnen selv skal ta initiativet. Så bestill en legetime, og blir for all del igjen på venterommet så han får lov å snakk med lege alene. 

Anonymkode: 64a46...ef5

Hver eneste gang en forelder eller steforelder tar opp noe problemer de har med barn på forumet her, så har de alltid skylda selv. Man får alltid svaret "du må snu tankegangen, din feil, du har ikke gjort noe riktig." 

Anbefaler faktisk ingen å ta opp utfordringer med barn her. Det er virkelig drepen for siste rest av selvtillit som forelder. 

Jeg vet om flere familier som har gjort alt riktig, men likevel fått utagerende barn med store problemer. Det er ikke bestandig oppdragelse og foreldre sin skyld. 

Anonymkode: e7b3c...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det kan hende han føler veldig på dette ja, naturlig nok.. men er det ikke likevel lang vei fra disse følelsene, til å gi familien følelsen av at han kan finne på å drepe oss mens vi sover? 😔 Mange ungdommer sitter sikkert med vonde følelser etter skilsmisser og nye halvsøsken, men de er vel likevel ikke så ustabile at foreldrene er redde for dem?

Anonymkode: 75877...2fb

Han har det vondt, og burde fått noen å prate med for lenge siden. Det er vondt å være det barnet som ikke føler tilhørighet i noen del av opprinnelig familie. Det er vondt å være rotløs. Det er vondt å være det barnet alle opplever at det er noe feil med, uten at noen av omsorgspersonene går inn i seg selv og snakker med ungdommen om hva de burde ha gjort annerledes. Har du noen gang snakket med ungdommen om dette, og sagt unnskyld? 
 

Og når du skriver at du har hatt lite tid til han de siste årene, grunnet 3 nye barn, sier det seg jo sitt. Klart han har det vondt, klart han kan føle på sjalusi og hat. Du har jo ikke tid til han, du har mer enn nok mer din nye kjernefamilie, at du ikke engang har nok tid til sønnen din når han trenger deg som aller mest. Jeg kjenner at jeg får så vondt av denne gutten!

Anonymkode: 46f07...b2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hver eneste gang en forelder eller steforelder tar opp noe problemer de har med barn på forumet her, så har de alltid skylda selv. Man får alltid svaret "du må snu tankegangen, din feil, du har ikke gjort noe riktig." 

Anbefaler faktisk ingen å ta opp utfordringer med barn her. Det er virkelig drepen for siste rest av selvtillit som forelder. 

Jeg vet om flere familier som har gjort alt riktig, men likevel fått utagerende barn med store problemer. Det er ikke bestandig oppdragelse og foreldre sin skyld. 

Anonymkode: e7b3c...53a

Nei de har ikke nødvendigvis skylda selv. Men ts sier hun ikke har hatt tid til gutten og ikke har prioritert han pga de tre andre barna og jobb, da har hun jo faktisk nedprioritert et barn som ikke har det bra. Og foreldre kan selvfølgelig få utagerende eller syke barn selv om de "har gjort alt rett", men å ikke prioritere hjelp til et barn som de har sett over lang tid sliter, er ikke "å gjøre alt rett". Faktum er at så snart han blir 18 kan de ikke pålegge han noe som helst, ikke ringe helsevesen for hjelp, ikke ta noen avgjørelser som angår han, får ikke innsyn i noe ect, så her haster det faktisk.

Anonymkode: 64a46...ef5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hver eneste gang en forelder eller steforelder tar opp noe problemer de har med barn på forumet her, så har de alltid skylda selv. Man får alltid svaret "du må snu tankegangen, din feil, du har ikke gjort noe riktig." 

Anbefaler faktisk ingen å ta opp utfordringer med barn her. Det er virkelig drepen for siste rest av selvtillit som forelder. 

Jeg vet om flere familier som har gjort alt riktig, men likevel fått utagerende barn med store problemer. Det er ikke bestandig oppdragelse og foreldre sin skyld. 

Anonymkode: e7b3c...53a

Jøss, jeg kjenner ingen foreldre som har gjort alt riktig, så ganske overrasket over at du vet om flere foreldre som har gjort alt riktig😳 Jeg skulle gjerne hatt den oppskriften på hvordan man gjør alt riktig ovenfor egne barn. 
 

Alle foreldre gjør feil, ingen er perfekte. Ingen gjør alt rett. Og ja, får man endret hvordan foreldre tenker om, snakker om/med og oppfører seg mot barna/ungdommene sine, så har man gjerne kommet langt i endringen i hvordan de har det inni seg, hvordan de oppfatter seg selv og videre deres utagering/væremåte.

Anonymkode: 46f07...b2b

[AnonymBruker]

Hvis ikke det gjøres noe for dette barnet kan  det ende opp på nyhetene på en eller annen måte. 

Anonymkode: 9414a...91b