Mannen har plutselig forandret seg.. til det verret

[AnonymBruker]

Vi har to barn hver, og har bodd i hvert vår hus, men har vært sammen i 3 år. Jeg har mine barn 90 % og han har sine 40 og 30 %. Vi er sammen mye på ettermiddager alle helger og ferier, både når vi begge har barna og når vi er bare oss to. 

Denne ferien skulle vi ha to uker sammen med barna. De andre feriene har fungert kjempebra.

Slik han alltid har vært før er: genuint interessert i å være med barna, lære de nye ting som knyte tauverk, lage mat (middager, kaker og følge oppskrifter), spise sammen alle og se film og kose oss, dra ut på teltturer og i hengekøyer, sove ute, være sammen, forklare om planter/dyr/steiner og forteller om alt med stor iver. 

Denne turen har han forandret seg helt. Han har vært spydig, kjefter på barna hele tiden, og kommanderer dem til å gjøre ulike ting (ikke smule, ikke søle, sitte helt rett i stolen, ikke lage lyd, ikke synge, spise opp maten selv når han har tatt på alt for mye til dem osv). Alt skal ha konsekvenser (ikke få is/dessert/lørdagsgodt/være med på tur/inn på rommet osv). 

Og hvis de ikke overholder "reglene" hans så skriker han til dem. For eksempel så sølte ene barnet et glass vann, da skrek han til barnet. Spiser de knekkebrød, uansett hvor mye de bøyer seg over bordet, så er det skriking at de søler i sofaen. Barna endte med å ikke tørre å hjelpe til med noe, i frykt for å få represalier, selv om de gjør sitt beste. 

Til meg er han blitt manipulerende/gaslighter. Han kunne plutselig si at han ikke har sagt ting, som han helt klart og tydelig hadde sagt bare minutter før. Alt jeg gjør er feil. Støvsuger feil, tar oppvasken feil, ikke streng nok med barna. Eksempelvis skulle jeg ha et tauverk over en påle som jeg ikke klarte å se, fordi jeg har dårlig syn. Jeg ba han forklare meg hvor pålen var, slik at jeg kan gå i den retningen til jeg er nært nok til å se den. Da ble det kjeft for at jeg ikke gjør noe med synet mitt (jeg bruker progressive briller, men det er 

Det er hundre eksempler til. 

På kveldstid prøver jeg å ta dette opp med han. At jeg synes han har vært alt for streng denne turen, og at oppdragelsen har blitt fryktbasert, mens den tidligere har vært mestringsbasert. Og hvordan vi kan jobbe for å skape god stemning og mestring hos barna og oss. Da går han til verbalt motangrep mot meg. At jeg, som er så jævlig smart, burde ikke synke så lavt som dette. Resten av turen snakket han nesten ikke til meg. Bare korte enstavelsesord. Han fortsatte å være like kommanderende og konsekvensbevist mot barna. 

Siste som skjedde den turen, var at han og mitt barn var uenige om hvilke pålegg barnet skulle ha på skiven. Barnet ønsket salami, og han ville at bar et skulle ha ost, noe barnet ikke liker. Det endte med at barnet ble sint og sa at h*n ikke liker ost, og da sendte han barnet på rommet, uten mat. Jeg tok med barnet for å hente bilen på andre siden av byen. Og da slenger han etter meg at jeg ikke får gi barnet mat, som en konsekvens av at barnet valgte å ikke spise frokost. 

Altså! Hva skjer. Jeg prøver å kommunisere, men han har helt låst seg. Så kadikal endring? Andre som opplever slikt og at det kan være en grunn jeg ikke forstår, kanskje fysisk/psykisk? 

Anonymkode: f42a2...008

[AnonymBruker]

Sikkert bipolar

Anonymkode: 59e75...0fe

[AnonymBruker]

Mannen børsta seg en tur til legen . 
Her er det noe som ikke stemmer 

Anonymkode: 0f0ed...504

[Granskudd]

Kanskje han har fått gode råd på kvinneguiden? 😉

Fra spøk til alvor så må han jo på et eller annet nivå plages av noe. Kanskje en god måte å gjøre det på er å ikke påpeke det du ser, men si at du føler han er anderledes og om det er noe som plager han som du kan hjelpe han med? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi har to barn hver, og har bodd i hvert vår hus, men har vært sammen i 3 år. Jeg har mine barn 90 % og han har sine 40 og 30 %. Vi er sammen mye på ettermiddager alle helger og ferier, både når vi begge har barna og når vi er bare oss to. 

Denne ferien skulle vi ha to uker sammen med barna. De andre feriene har fungert kjempebra.

Slik han alltid har vært før er: genuint interessert i å være med barna, lære de nye ting som knyte tauverk, lage mat (middager, kaker og følge oppskrifter), spise sammen alle og se film og kose oss, dra ut på teltturer og i hengekøyer, sove ute, være sammen, forklare om planter/dyr/steiner og forteller om alt med stor iver. 

Denne turen har han forandret seg helt. Han har vært spydig, kjefter på barna hele tiden, og kommanderer dem til å gjøre ulike ting (ikke smule, ikke søle, sitte helt rett i stolen, ikke lage lyd, ikke synge, spise opp maten selv når han har tatt på alt for mye til dem osv). Alt skal ha konsekvenser (ikke få is/dessert/lørdagsgodt/være med på tur/inn på rommet osv). 

Og hvis de ikke overholder "reglene" hans så skriker han til dem. For eksempel så sølte ene barnet et glass vann, da skrek han til barnet. Spiser de knekkebrød, uansett hvor mye de bøyer seg over bordet, så er det skriking at de søler i sofaen. Barna endte med å ikke tørre å hjelpe til med noe, i frykt for å få represalier, selv om de gjør sitt beste. 

Til meg er han blitt manipulerende/gaslighter. Han kunne plutselig si at han ikke har sagt ting, som han helt klart og tydelig hadde sagt bare minutter før. Alt jeg gjør er feil. Støvsuger feil, tar oppvasken feil, ikke streng nok med barna. Eksempelvis skulle jeg ha et tauverk over en påle som jeg ikke klarte å se, fordi jeg har dårlig syn. Jeg ba han forklare meg hvor pålen var, slik at jeg kan gå i den retningen til jeg er nært nok til å se den. Da ble det kjeft for at jeg ikke gjør noe med synet mitt (jeg bruker progressive briller, men det er 

Det er hundre eksempler til. 

På kveldstid prøver jeg å ta dette opp med han. At jeg synes han har vært alt for streng denne turen, og at oppdragelsen har blitt fryktbasert, mens den tidligere har vært mestringsbasert. Og hvordan vi kan jobbe for å skape god stemning og mestring hos barna og oss. Da går han til verbalt motangrep mot meg. At jeg, som er så jævlig smart, burde ikke synke så lavt som dette. Resten av turen snakket han nesten ikke til meg. Bare korte enstavelsesord. Han fortsatte å være like kommanderende og konsekvensbevist mot barna. 

Siste som skjedde den turen, var at han og mitt barn var uenige om hvilke pålegg barnet skulle ha på skiven. Barnet ønsket salami, og han ville at bar et skulle ha ost, noe barnet ikke liker. Det endte med at barnet ble sint og sa at h*n ikke liker ost, og da sendte han barnet på rommet, uten mat. Jeg tok med barnet for å hente bilen på andre siden av byen. Og da slenger han etter meg at jeg ikke får gi barnet mat, som en konsekvens av at barnet valgte å ikke spise frokost. 

Altså! Hva skjer. Jeg prøver å kommunisere, men han har helt låst seg. Så kadikal endring? Andre som opplever slikt og at det kan være en grunn jeg ikke forstår, kanskje fysisk/psykisk? 

Anonymkode: f42a2...008

Her har det nok skjedd noe fysisk, han er nok syk bør komme seg til legen, få cr scan av hode for å utelukke det værste

Anonymkode: eacde...7e6

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi har to barn hver, og har bodd i hvert vår hus, men har vært sammen i 3 år. Jeg har mine barn 90 % og han har sine 40 og 30 %. Vi er sammen mye på ettermiddager alle helger og ferier, både når vi begge har barna og når vi er bare oss to. 

Denne ferien skulle vi ha to uker sammen med barna. De andre feriene har fungert kjempebra.

Slik han alltid har vært før er: genuint interessert i å være med barna, lære de nye ting som knyte tauverk, lage mat (middager, kaker og følge oppskrifter), spise sammen alle og se film og kose oss, dra ut på teltturer og i hengekøyer, sove ute, være sammen, forklare om planter/dyr/steiner og forteller om alt med stor iver. 

Denne turen har han forandret seg helt. Han har vært spydig, kjefter på barna hele tiden, og kommanderer dem til å gjøre ulike ting (ikke smule, ikke søle, sitte helt rett i stolen, ikke lage lyd, ikke synge, spise opp maten selv når han har tatt på alt for mye til dem osv). Alt skal ha konsekvenser (ikke få is/dessert/lørdagsgodt/være med på tur/inn på rommet osv). 

Og hvis de ikke overholder "reglene" hans så skriker han til dem. For eksempel så sølte ene barnet et glass vann, da skrek han til barnet. Spiser de knekkebrød, uansett hvor mye de bøyer seg over bordet, så er det skriking at de søler i sofaen. Barna endte med å ikke tørre å hjelpe til med noe, i frykt for å få represalier, selv om de gjør sitt beste. 

Til meg er han blitt manipulerende/gaslighter. Han kunne plutselig si at han ikke har sagt ting, som han helt klart og tydelig hadde sagt bare minutter før. Alt jeg gjør er feil. Støvsuger feil, tar oppvasken feil, ikke streng nok med barna. Eksempelvis skulle jeg ha et tauverk over en påle som jeg ikke klarte å se, fordi jeg har dårlig syn. Jeg ba han forklare meg hvor pålen var, slik at jeg kan gå i den retningen til jeg er nært nok til å se den. Da ble det kjeft for at jeg ikke gjør noe med synet mitt (jeg bruker progressive briller, men det er 

Det er hundre eksempler til. 

På kveldstid prøver jeg å ta dette opp med han. At jeg synes han har vært alt for streng denne turen, og at oppdragelsen har blitt fryktbasert, mens den tidligere har vært mestringsbasert. Og hvordan vi kan jobbe for å skape god stemning og mestring hos barna og oss. Da går han til verbalt motangrep mot meg. At jeg, som er så jævlig smart, burde ikke synke så lavt som dette. Resten av turen snakket han nesten ikke til meg. Bare korte enstavelsesord. Han fortsatte å være like kommanderende og konsekvensbevist mot barna. 

Siste som skjedde den turen, var at han og mitt barn var uenige om hvilke pålegg barnet skulle ha på skiven. Barnet ønsket salami, og han ville at bar et skulle ha ost, noe barnet ikke liker. Det endte med at barnet ble sint og sa at h*n ikke liker ost, og da sendte han barnet på rommet, uten mat. Jeg tok med barnet for å hente bilen på andre siden av byen. Og da slenger han etter meg at jeg ikke får gi barnet mat, som en konsekvens av at barnet valgte å ikke spise frokost. 

Altså! Hva skjer. Jeg prøver å kommunisere, men han har helt låst seg. Så kadikal endring? Andre som opplever slikt og at det kan være en grunn jeg ikke forstår, kanskje fysisk/psykisk? 

Anonymkode: f42a2...008

Det kan faktisk høres ut som begynnende demens i frontal lappen 

[Stor pike]

Herregud! For en type! Å nekte et barn pålegg til frokost er jo helt på trynet. Forhold med en sånn fyr, ville jeg sterkt vurdert. 

[AnonymBruker]

Ser en bør endre navnet på KG til DG.

Diagnoseguiden.

Anonymkode: d28ba...e71

[Lorieen]

Dette er sykdom, enten fysisk eller psykisk. Han bør komme seg til lege og du må skjerme deg selv og dine barn fra ham!

[AnonymBruker]

Håper for guds skyld at du ikke lar han bestemme disse tingene!! Nekte mat, er han gal. 

Anonymkode: 93da5...426

[AnonymBruker]

Med så radikal personlighetsendring ville jeg vært redd for hjernesvulst.

Hvis det viser seg å ikke være hjernesvulst ville jeg dumpet ham fort som fy, da er han jo bare en sinnsyk drittsekk.

Anonymkode: 521fc...1b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ser en bør endre navnet på KG til DG.

Diagnoseguiden.

Anonymkode: d28ba...e71

Du la kanskje merke til at mannen overhodet ikke ligner på seg sjøl ? Tidligere er kjernekar og nå helt i ubalanse ? 
Da tar en seg en tur til legen  

 

Anonymkode: 0f0ed...504

[AnonymBruker]

Du må si til han at du er bekymret for han og at du kan tilby deg å bli med han til legen hvis han ønsker dette. Hvis det f.eks skulle være en tumor som gjør dette, er det viktig å finne ut av det så fort som mulig for å kunne få best mulig behandling.

Anonymkode: ba0a1...f6b

[AnonymBruker]

Stor pike skrev (15 minutter siden):

Herregud! For en type! Å nekte et barn pålegg til frokost er jo helt på trynet. Forhold med en sånn fyr, ville jeg sterkt vurdert. 

Ja, det første jeg gjorde var å kjøpe en stor solskinnsbolle fra kafeen. Vi satt helt ødelagte begge to og spiste hver vår bolle. 

Ts

Anonymkode: f42a2...008

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ja, det første jeg gjorde var å kjøpe en stor solskinnsbolle fra kafeen. Vi satt helt ødelagte begge to og spiste hver vår bolle. 

Ts

Anonymkode: f42a2...008

Vil du at barna skal ha det slik? Hvorfor har du ikke gått eventuelt blitt særboer? 

Anonymkode: 87488...014

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Vil du at barna skal ha det slik? Hvorfor har du ikke gått eventuelt blitt særboer? 

Anonymkode: 87488...014

Vi er særboere. Og som du sikkert ikke leste, så er dette en radikal endring. Jeg kan jo ikke gå før endringen har skjedd, og den skjedde nå på ferien. Jeg dro også da, henta bilen på andre siden av byen og kjørte meg og barna mine hjem. 

Selvfølgelig vil jeg ikke at barna mine skal ha det slik. Men jeg blir jo paff når alt har endret seg på en eneste tur, når vi har hatt så mange turer som har vært så fine. Og jeg sitter her som et spørsmålstegn. Og han nytter det jo ikke å snakke med akuratt nå, for alt jeg gjør eller sier er feil.. 

Men når alt dette har roet seg, så skal jeg spørre om hvordan han opplevde turen og ut i fra det foreslå en tur til legen hvis selvinnsikten ikke er tilstede Men hvis jeg gjør det akuratt nå, så tror jeg ikke det blir særlig godt mottatt. 

Anonymkode: f42a2...008

[AnonymBruker]

Dette høres ikke bra ut, og ikke normalt. 
Her ville jeg absolutt fått ham til legen eller sendt bekymringsmelding til legen. 
Hvis han nekter ville jeg også kontaktet mor til hans barn. 
Det er jo ikke forsvarlig å sende dem på samvær alene med en mulig syk far! 
Min umiddelbare tanke er hjernesvulst eller tidlig demens. Begge deler  kan gi store personlighetsendringer ganske fort. 

Anonymkode: 124c8...940

[AnonymBruker]

Har han hatt covid…?

For covid kan på hjernen og gi personlighetsendringer. Det rammer typisk den delen av hjernen som styrer emosjonell kontroll.

Eller tidlig demens, hjernesvulst eller noe. For dette høres ut som en så brå og total endring av personlighet at det er reell bekymring for sykdom av noe slag.

 

Anonymkode: f0c6f...9c5

[AnonymBruker]

I motsetning til dere som tenker fysisk sykdom, så syns jeg helt ærlig det høres ut som han har mistet følelsene for Ts og ikke gidder å spille snill mer. Han irriterer seg over henne og barna hennes og ser på dem som irritasjonsmomenter. 

Anonymkode: da2b0...11a

[c_buk]

Her kan du kreve tur til lege med påfølgende spesialister eller så gjør du det slutt med han før han gjør mer skade på deg og dine barn fysisk og psykisk.