Jeg ringer aldri til min mor lenger, siden hun aldri spør hvordan jeg har det

[Stor pike]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg rekker ikke å spørre hvordan det går med henne, for hun begynner å snakke med en gang om helseplagene til hun og min far, naboen og alle andre de kjenner.

Ts

Anonymkode: ce82c...afb

Åja, typisk eldre. 

[AnonymBruker]

Har hun alltid vært sånn, eller er det nytt? 

Mange foreldre er emosjonelt umodne. Det gjelder mine egne. Heldigvis (? usikker på om det er heldig eller dessverre egentlig) oppdaget jeg det før jeg stod i en krise. Og likevel da jeg stod i en krise ble jeg skuffet på nytt over de manglende sjelsevnene. 

For meg er og har det vært en stor sorg i mitt liv at jeg vokste opp med to foreldre som ikke greide å møte meg emosjonelt. Og som voksen oppsøkte jeg psykolog og innså raskt at jeg var mer emosjonelt moden enn de var og egentlig noen gang kommer til å bli. Det har gjort vår relasjon vanskelig. Da jeg mistet en nær venn uttrykte de ikke en gang kondolanser. 

Jeg tror din mor blir "rar" når du uttrykker at du har det vondt fordi hun rett og slett ikke har evnene eller kapasiteten til å vite hva hun skal si og hvordan hun skal trøste deg. 

Veldig leit å høre om din mann, og at du får så lite støtte i det du står i fra de rundt. Det hadde du fortjent. 

Anonymkode: be02b...782

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har hun alltid vært sånn, eller er det nytt? 

Mange foreldre er emosjonelt umodne. Det gjelder mine egne. Heldigvis (? usikker på om det er heldig eller dessverre egentlig) oppdaget jeg det før jeg stod i en krise. Og likevel da jeg stod i en krise ble jeg skuffet på nytt over de manglende sjelsevnene. 

For meg er og har det vært en stor sorg i mitt liv at jeg vokste opp med to foreldre som ikke greide å møte meg emosjonelt. Og som voksen oppsøkte jeg psykolog og innså raskt at jeg var mer emosjonelt moden enn de var og egentlig noen gang kommer til å bli. Det har gjort vår relasjon vanskelig. Da jeg mistet en nær venn uttrykte de ikke en gang kondolanser. 

Jeg tror din mor blir "rar" når du uttrykker at du har det vondt fordi hun rett og slett ikke har evnene eller kapasiteten til å vite hva hun skal si og hvordan hun skal trøste deg. 

Veldig leit å høre om din mann, og at du får så lite støtte i det du står i fra de rundt. Det hadde du fortjent. 

Anonymkode: be02b...782

Hun har aldri snakket så mye om følelser med meg, men er best til å prate om det som er positivt og gledelig og ikke det som er trist og vondt.

Hun er mer engasjert i andre sin skjebne enn min, og er fullt oppdatert om hvordan datteren til en perifer slektning har det etter at hennes mann fikk covid og ble innlagt på sykehuset, eller naboen som har blitt ufør til tross for at han både er på fjelltur og jogger.

 Jeg synes det er vanskelig å snakke med henne med henne om mangel på medfølelse, for da tar hun det som kritikk.

Ts

Anonymkode: ce82c...afb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hun har aldri snakket så mye om følelser med meg, men er best til å prate om det som er positivt og gledelig og ikke det som er trist og vondt.

Hun er mer engasjert i andre sin skjebne enn min, og er fullt oppdatert om hvordan datteren til en perifer slektning har det etter at hennes mann fikk covid og ble innlagt på sykehuset, eller naboen som har blitt ufør til tross for at han både er på fjelltur og jogger.

 Jeg synes det er vanskelig å snakke med henne med henne om mangel på medfølelse, for da tar hun det som kritikk.

Ts

Anonymkode: ce82c...afb

Da ville jeg heller brukt andre venner eller familiemedlemmer til å snakke om slike ting.

Anonymkode: 16ecd...35f

[AnonymBruker]

Sjokkerende at en mor ikke master fra seg alltid og kommer til deg når mannen din dør. Min mor hadde hoppet på første fly (enten jeg ville det eller ikke). Så utrolig sårt og leit det må være!

Og i tillegg irriterende å måtte høre på dritkjedelige monologer om irrelevante mennesker, men akkurat det må jeg også, mamma kan snakke 45 minutter uten pause om en nabo jeg ikke kjenner, eller en TV-serie jeg ikke har sett og ikke er interessert i, og det er så SYKT slitsomt. Prøver man å komme med innspill eller gud forby skifte samtaleemne blir hun snurt og gir beskjed om at hun ikke var ferdig med historien.  Selv de få gangene jeg eller søsteren min får nok og sier «vær så snill, jeg har ikke lyst å høre om Truls fra koret ditt, kan vi vær så anill snakke om noe annet?» så bare fortsetter hun. Har alltid vært sånn, men blir verre og verre med alderen.

Svigermor derimot kan ikke snakke om annet enn sine vondter og mageproblemer (gjerne med tarmdetaljer mens vi spiser) og helseproblemer. Kjeeeedelig…

 

Anonymkode: f58e7...113

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hun har aldri snakket så mye om følelser med meg, men er best til å prate om det som er positivt og gledelig og ikke det som er trist og vondt.

Hun er mer engasjert i andre sin skjebne enn min, og er fullt oppdatert om hvordan datteren til en perifer slektning har det etter at hennes mann fikk covid og ble innlagt på sykehuset, eller naboen som har blitt ufør til tross for at han både er på fjelltur og jogger.

 Jeg synes det er vanskelig å snakke med henne med henne om mangel på medfølelse, for da tar hun det som kritikk.

Ts

Anonymkode: ce82c...afb

Jeg leste boken Adult children of emotionally immature parents av Lindsey Gibson, det hjalp meg.

Slik er min mor også. Det satt meg så lenge ut hvordan hun var så dypt investert i andres liv, og deres plager og tap, samtidig som hun viste så enormt lite til meg. Jeg fikk det ikke til å stemme at hun bare ikke visste hvordan. Samtidig har jeg vel innsett nå at det krever to ulike type ting å snakke om andres tap og sykdommer, enn å møte noen en er glad i på deres smerte. 

Noe jeg lærte for noen år siden var at av og til hjelper det å bare sette ord på ting, selv, overfor andre, selv om de ikke møter en bra. Jeg ser du skriver det er vanskelig å dele uten at hun har spurt, jeg kjenner den igjen veldig. Så leste jeg dette at noen ganger så gir en beskjed, om så bare til seg selv, at "jeg fortjener å ta plass med dette" og en lytter jo til seg selv, om en sier ting som det er. Og i den boken beskrev de at en ikke skulle gjøre det mens en lyttet til om de andre lyttet, men lytte til seg selv. I ettertid gjør jeg litt av det. Og det hjelper faktisk. Jeg blir skuffet over at de ikke klarer å møte meg bedre, men i det minste har jeg tatt plass i samtalen og snakket om det som var viktig for meg, og vist meg selv at det jeg har på hjertet er viktig. 

Anonymkode: be02b...782

[Adrenalina1]

Stor pike skrev (28 minutter siden):

Åja, typisk eldre. 

Du mener sikkert gamle.

[Honey Dew]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hun har aldri snakket så mye om følelser med meg, men er best til å prate om det som er positivt og gledelig og ikke det som er trist og vondt.

Hun er mer engasjert i andre sin skjebne enn min, og er fullt oppdatert om hvordan datteren til en perifer slektning har det etter at hennes mann fikk covid og ble innlagt på sykehuset, eller naboen som har blitt ufør til tross for at han både er på fjelltur og jogger.

 Jeg synes det er vanskelig å snakke med henne med henne om mangel på medfølelse, for da tar hun det som kritikk.

Ts

Anonymkode: ce82c...afb

Det er sikkert fordi det ikke er så nær relasjon mellom henne og vennene og derfor lettere å snakke om.

[AnonymBruker]

Det enkleste er å be henne om å jevnlig spørre hvordan du har det, fordi du trenger det. Når du spør hvorfor hun ikke gjør det, kan det fort oppfattes som et angrep.

Jeg har det motsatt, og har bedre familie og venner om å ikke spørre fordi jeg helst ikke vil snakke om mine sorger/problemer/følelser. Jeg vet de mener det godt, men det blir for mye.

Andre kan trenge at du er tydelig på dine behov. De kan ikke gjette, og vi har forskjellige ønsker og behov.

Anonymkode: 864c1...242

[AnonymBruker]

Syns det er litt dårlig gjort av deg. Jeg er ikke gammel men sliter likevel med å snakke om følelser. Kanskje hun er likedan?

Anonymkode: e62b7...c63

[AnonymBruker]

Tipper hun ikke tåler å høre hvordan du har det. At hun er redd for å kjenne på ubehagelige følelser selv, så derfor unngår hun det. Jeg har opplevd lignende selv, og vedkommende pratet som en foss om seg selv helt ustoppelig hver gang vi snakket for å unngå å snakke om meg. Vedkommende innrømmet til slutt at det var fordi vedkommende ikke ville høre hvordan jeg hadde det. En gang jeg brøt igjennom og bare begynte å snakke om meg selv og mitt, ble vedkommende kjempefornærmet.

Anonymkode: 16ccb...bf3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Syns det er litt dårlig gjort av deg. Jeg er ikke gammel men sliter likevel med å snakke om følelser. Kanskje hun er likedan?

Anonymkode: e62b7...c63

Ja jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke tar kontakt med henne, for hun er en gammel dame og jeg vet ikke hvor lenge hun er i livet mitt, men jeg synes dette er veldig vanskelig.

Ts

Anonymkode: ce82c...afb

[megmegmego]

Har du tenkt på at din mor kanskje også sørger? Evt så kan du jo ringe din mor og fortelle hvordan du har det.

Etter at barnet mitt omkom i ei ulykke, så setter jeg veldig pris på at min mor og andre familiemedlemmer ringer meg og snakker om vær, vind og middag. Hadde vært veldig slitsomt hvis alle skulle ringt for å spørre hvordan det går hele tiden. Så tar jeg selv heller kontakt på dager jeg føler for å snakke om hvordan jeg har det.

[AnonymBruker]

Stor pike skrev (På 9.7.2024 den 14.13):

Er hun alene? Har hun mistet mannen sin? Kanskje det at du mistet din mann bringer opp for mange vonde følelser til at hun orker å "grave" i det. 

Jeg har selv en mor som kan jage i gang i 45 minutter om en hageslange, så jeg vet det kan være slitsomt, men det er mammaen min, og en dag er hun plutselig ikke der lenger. 

"...jage i gang i 45 minutter om en hageslange..." 😆 Vittig formulert og også veldig gjenkjennbart. Er det ikke brunsnegler, så er det katter som roter opp rosebedet eller maling som flasser. Kan lett runde 50 minutter med slike temaer.

Anonymkode: 7bc15...d1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2024 den 14.10):

Jeg har en gammel og snill mor, men etter at jeg mistet mannen min før jul har forholdet vårt blitt forandret.

Før han gikk bort brukte vi å ringes nesten hver uke og av og til flere ganger i uken, men etter hans bortgang har det vært lite telefoner fra henne.

Grunnen til det vet jeg ikke, men de få gangene hun har ringt meg eller jeg har ringt henne, så spør hun aldri hvordan det går med meg, så jeg har helt sluttet å ringe henne, for jeg orker ikke å snakke en hel samtale om været og hva jeg har spist til middag når jeg er trist og lei meg.

En gang sprakk jeg og spurte i en sint tone hvorfor hun aldri spør hvordan det går med meg, og da fikk jeg bare et ullent svar. 

Har dårlig samvittighet for at jeg ikke har mer forståelse for min gamle mor, men jeg klarer bare ikke og har nok med meg selv.

Er dette normalt fra nær familie?

Anonymkode: ce82c...afb

Mamma spør aldri hvordan jeg har det, jeg bare forteller! Hvorfor ringer du ikke bare og forteller hvordan du har det? Hvorfor prater dere ikke sammen? Djeeez

Anonymkode: 4a667...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mamma spør aldri hvordan jeg har det, jeg bare forteller! Hvorfor ringer du ikke bare og forteller hvordan du har det? Hvorfor prater dere ikke sammen? Djeeez

Anonymkode: 4a667...9ee

For noen måneder siden fortalte jeg hvordan jeg hadde det, men hun sa bare "mmm" eller "javel" og fikk ikke noe særlig respons.

Ts

Anonymkode: ce82c...afb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

For noen måneder siden fortalte jeg hvordan jeg hadde det, men hun sa bare "mmm" eller "javel" og fikk ikke noe særlig respons.

Ts

Anonymkode: ce82c...afb

Mmm betyr at hun lytter aktivt i følge en annen tråd her inne. 

Anonymkode: 16ecd...35f