Syntes det klassiske voksenlivet er gørrkjedelig!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hva får du ut av å skrive her for å forsvare og forklare hvordan du faktisk ikke er A4, all den tid du fortsatt er ulykkelig? Du er ikke uvanlig. Det er (hundre)tusenvis av folk som ikke lever A4 liv, de fleste kommer seg ut av den usikre bobla der de må forsvare og påpeke at "jeg er ikke A4 altså, jeg lover!", de bare lever livet sitt. Du derimot er opphengt i å kalle deg uvanlig/annerledes/særing, når du tross alt fremstår ganske normal og like usikker som folk flest. 

Du påstår at du lever livet ditt og driter i hva folk mener, og likevel sitter du her og forsvarer deg, og nekter å ta selvkritikk på hvor usympatisk du fremstår. 

Er du traumatisert, sliter du med psykiske lidelser, er det noe som stopper deg fra å ta grep i eget liv? Stopper deg fra å se deg selv litt utenfra? 

Anonymkode: 2254d...4b7

Det står faktisk i teksten det du spør om først. Forsøk å lese den en gang til

Du er litt trollete, du vet det? Du forsøker å dra meg ned med å påpeke at jeg er sutrete, at jeg ikke er spesiell, foreslår jeg er traumatisert eller har psykiske lidelser. 

Jeg vet med meg selv at jeg er et godt menneske. De svarene med den tonen du svarer med, viser helt tydelig at du ikke er det. Så jeg bare avslutter med deg her, 4b7 🙈 Natta

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det står faktisk i teksten det du spør om først. Forsøk å lese den en gang til

Du er litt trollete, du vet det? Du forsøker å dra meg ned med å påpeke at jeg er sutrete, at jeg ikke er spesiell, foreslår jeg er traumatisert eller har psykiske lidelser. 

Jeg vet med meg selv at jeg er et godt menneske. De svarene med den tonen du svarer med, viser helt tydelig at du ikke er det. Så jeg bare avslutter med deg her, 4b7 🙈 Natta

Anonymkode: 9740b...93c

Oi, du bryter en del regler her. Trolljakt, hersketeknikker osv.

Jeg har ikke sagt noe om at du er et dårlig menneske eller ønsket å dra deg ned. Jeg har sagt at du er sutrete og fremstår dømmende og usympatisk. Og at dette mest sannsynlig påvirker din opplevelse av utenforskap og stagnasjon i eget liv. 

Å foreslå at du er traumatisert eller sliter med psykisk lidelse, hvilken tone er det mener du?  Det er ingen skam i å streve med ting. Du er veldig opptatt av å være spesiell, hvorfor skulle det være å dra deg ned å fortelle deg at du er veldig vanlig? Det er vi alle. Du skriver ganske uspiselig til nesten alle du svarer til, til og med de du sier "takk for at du har en fin tone" til. Du er veldig på defensiven, og du har ikke innsikt i hvordan du fremstår, og alle som forteller deg at du fremstår annerledes enn du selv ser tror du er ute etter å ta deg. Du bruker latterliggjøring for å beskytte deg. Du overforklarer. Du forsvarer egne valg. Du gjentar deg. Du understreker hvor trygg du er på deg selv og dine valg. Dette er mange ting en kan gjøre hvis en strever med en dyp skam over hvem man er, noe som også er et symptom på å være traumatisert. 

Helt ærlig synes jeg det var utydelig hva innlegget ditt var for. Du skriver at du ønsker at noen som selv ikke er A4 leser og svarer. Aller mest virket det som en pissekamp på de som lever A4-livet. Og alle som svarer antar du er A4 og er såret over at du ønsker noe annet. Ingen er såret, du får tilbakemeldinger på din antisosiale atferd og skrivestil. 

Hvordan jeg fant min flokk? Jeg begynte å dekke egne behov, radikalt. Sluttet å tro at jeg var så singulær og spesiell, tok avstand fra den offerrollen du selv virker marinert i, og oppsøkte de arenaene der jeg visste det ville finnes flere som meg. Og så tok jeg tak i mine sår og traumer. Det som er sikkert er at folk blir frastøtt av at du nekter å ta tak i dine. Og det er åpenbart at du nekter å gjøre det. 

For meg fremstår du veldig A4 og redd for å leve ditt eget liv, redd for å bli voksen og å ta ansvar for deg selv. 

Anonymkode: 2254d...4b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det står faktisk i teksten det du spør om først. Forsøk å lese den en gang til

Du er litt trollete, du vet det? Du forsøker å dra meg ned med å påpeke at jeg er sutrete, at jeg ikke er spesiell, foreslår jeg er traumatisert eller har psykiske lidelser. 

Jeg vet med meg selv at jeg er et godt menneske. De svarene med den tonen du svarer med, viser helt tydelig at du ikke er det. Så jeg bare avslutter med deg her, 4b7 🙈 Natta

Anonymkode: 9740b...93c

Og apropos dårlig menneske. Jeg synes ikke det er en snill ting å gjøre å kalle en fremmed et dårlig menneske fordi en stiller spørsmålstegn ved om det er noe du strever med som stopper deg fra å ta grep i eget liv. 

Anonymkode: 2254d...4b7

[Sententia]

Så flott at du har funnet din greie!  det er jo ingen ting som er bedre enn det! Og jeg kan forstå at du ser på andre måter å leve på som uaktuelle for deg. 
 

Selv har jeg også endt akkurat der jeg ville. Sånn heeeelt A4. Skiller meg ikke ut i mengden (selv om jeg i ung voksen-alderen var såkalt «bytryne» og levde som det aldri var en morgendag), med hus, stødige familiebiler, litt fler unger enn gjennomsnittet, og en veldig vanlig jobb. Det var det jeg ønsket meg. Tenk så fint at vi begge har det fint, selv om vi er så ulike? Sånn skal det være!

Og så håper jeg fler her inne har det slik de ønsker. Må være vondt å sitte fast i noe man føler seg fanget i. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Oi, du bryter en del regler her. Trolljakt, hersketeknikker osv.

Jeg har ikke sagt noe om at du er et dårlig menneske eller ønsket å dra deg ned. Jeg har sagt at du er sutrete og fremstår dømmende og usympatisk. Og at dette mest sannsynlig påvirker din opplevelse av utenforskap og stagnasjon i eget liv. 

Å foreslå at du er traumatisert eller sliter med psykisk lidelse, hvilken tone er det mener du?  Det er ingen skam i å streve med ting. Du er veldig opptatt av å være spesiell, hvorfor skulle det være å dra deg ned å fortelle deg at du er veldig vanlig? Det er vi alle. Du skriver ganske uspiselig til nesten alle du svarer til, til og med de du sier "takk for at du har en fin tone" til. Du er veldig på defensiven, og du har ikke innsikt i hvordan du fremstår, og alle som forteller deg at du fremstår annerledes enn du selv ser tror du er ute etter å ta deg. Du bruker latterliggjøring for å beskytte deg. Du overforklarer. Du forsvarer egne valg. Du gjentar deg. Du understreker hvor trygg du er på deg selv og dine valg. Dette er mange ting en kan gjøre hvis en strever med en dyp skam over hvem man er, noe som også er et symptom på å være traumatisert. 

Helt ærlig synes jeg det var utydelig hva innlegget ditt var for. Du skriver at du ønsker at noen som selv ikke er A4 leser og svarer. Aller mest virket det som en pissekamp på de som lever A4-livet. Og alle som svarer antar du er A4 og er såret over at du ønsker noe annet. Ingen er såret, du får tilbakemeldinger på din antisosiale atferd og skrivestil. 

Hvordan jeg fant min flokk? Jeg begynte å dekke egne behov, radikalt. Sluttet å tro at jeg var så singulær og spesiell, tok avstand fra den offerrollen du selv virker marinert i, og oppsøkte de arenaene der jeg visste det ville finnes flere som meg. Og så tok jeg tak i mine sår og traumer. Det som er sikkert er at folk blir frastøtt av at du nekter å ta tak i dine. Og det er åpenbart at du nekter å gjøre det. 

For meg fremstår du veldig A4 og redd for å leve ditt eget liv, redd for å bli voksen og å ta ansvar for deg selv. 

Anonymkode: 2254d...4b7

Kvinneguiden i ett nøtteskall. Jeg er ikke ts forresten men du er ihvertfall veldig A4 i Kvinneguiden stil med svaret ditt. 

Anonymkode: 27224...106

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette med selvmord ble tatt opp fordi du foreslo at jeg skulle lene meg på samboer for å ha det sosiale livet mitt. Jeg har prøvd flere ganger å forklare at det bør være to forskjellige ting, og ikke en og samme ting. Akkurat som man bør ha foreldre og bestevenner - ikke foreldre som er bestevenner. Bestevenner skal være der når foreldrene er borte, slik som venner skal være der når forhold tar slutt. 

Anonymkode: 9740b...93c

Jeg har aldri skrevet at du skulle «Lene deg på samboer». Tror du blander AB koder nå.
Det jeg har sagt meg enig i, er at med alderen blir primærfamilien mer viktig, og jo, en samboer eller barn/foreldre kan absolutt være ens beste venn. Jeg har også en bestevenn, som jeg har hatt siden jeg var 3-4 år. Vi er nå begge over 40. Vi drar på konserter sammen årlig, og vi møtes enten for noen glass vin eller en spasertur. Skulle noe skje med mine barn og ektefelle, kan jeg heller ikke (for å ta ditt eksempel) - «Lene meg» på henne og forvente at det er hun som skal gi meg mening med livet. 
 

En av mine foreldre er død nå. Mine foreldre har begge levd ekstremt interessante og annerledes liv, de har vært kunnskapsrike og sosialt godt anlagt: de var/er : godt likt. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk bli kjent med min nå avdøde foreldre som menneske, venn, ikke «bare» rollen som foreldre/barn. Når jeg sier dette, så betyr det ikke at en foreldre eller ektefelle alene kan være ens sosiale nettverk, men det kan heller ikke en vennegjeng være. De fleste trenger og har en primær- og sekundær familie/gjeng. Og «primær» består enten man vil eller ikke, som regel av ens ektefelle, barn, foreldre, søsken. Hvis man da attpåtil er venn med disse og genuint liker dem, så er det en flott opplevelse. En berikelse. 
 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du tar ikke veldig mye høyde for at dine antagelser ikke gir noen gode svar på min problemstilling. Jeg spurte om andre som hadde samme livet hadde noen opplevelser å dele på hvordan de hadde løst kabalen. Du har ikke vært i den problemstillingen, og sånn sett svarer du på noe du ikke ble spurt om, fordi du føler deg indignert. 

Anonymkode: 9740b...93c

Jeg svarte deg innledningsvis at mye av de tingene du beskrev som «annerledes» med ditt livsvalg har jeg også gjort. Så jo; jeg kan absolutt relatere til mange av de «alternative» tingene. Både når det gjelder reising, å bo i andre land, arbeid osv. Det jeg reagerte på i H.I ditt var at du sa: «dette har vi valgt istedenfor barn og A4 liv». Jeg er drita lei av å høre dette argumentet (som forøvrig er så mainstream av nærmest absolutt alle frivillig barnløse) - fordi man kan både ha familieliv og leve ganske så alternativt. Så med tanke på hvem som snakker på vegne av hvem, så var det du som snakket på vegne av en gruppe mennesker du ikke har noen førstehånds kjennskap til. Du står bare på sidelinjen og observerer og trekker (negative) slutninger. Fordommer kan det vel kalles. Jeg ser jo at du senere i tråden henter deg inn og poengterer at dette er bare antagelser fra din side : du antar at A4 livet er «gørrkjedelig » også står du fast ved at disse antagelsene må du få lov til å holde på, og de som sier imot deg er indignerte og vanskelige. 
 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Mener du jeg er for sær til å finne andre som liker det samme som meg? Ok. Mener du jeg er for sneversynt til å forstå at barn egentlig er gøy? Ok. Men det er nå en gang sånn at det er ikke du som skal leve mitt liv, du er passiv aggressiv og har ingen råd som hjelper meg. 

Anonymkode: 9740b...93c

Det blir mer og mer tydelig det jeg og flere forsøker å si til deg gjennom tråden: at det er du selv som ekskluderer deg selv fra en del relasjoner og personlig utvikling via å hele tiden påpeke at du vil velge bort aktiviteter og mennesker som ikke «liker det samme som deg». Du legger også årsaken til at du velger det bort over på «det andre» fremfor å si at begrensingene og årsaken faktisk ligger hos deg.

Samtidig ser jeg at du skriver noe om at du og samboer er såpass alternative og at dere bryter tabu, du velger selv å dra inn seksualitet, «nisje» osv. osv. og jeg begynner å tenke at kanskje er det du og samboer som blir valgt bort av andre fordi dere har en livsstil og et sett verdier som ikke er spesielt forenelig med familieliv? 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

PS! Elsker fotball, hører hele tiden nedsettende kommentarer om fotball fra folk som ikke liker fotball - og jeg har aldri havnet i en diskusjon om at de er trangsynte som snakker negativt om fotball. Men det er nå meg, du tar en annen tilnærming, folk er forskjellige. 

Anonymkode: 9740b...93c

Det som er morsomt her er at du selv påpeker jo at de som er ukritisk negativ til fotball er : «Trangsynt». Men du ser ikke selv at det er nettopp det du er, når du plumper ut den ene floskelen etter den andre, om andre sine liv du selv ikke lever. Ser ikke noe å skryte av, at du ikke har «gått inn i diskusjoner» med de som er trangsynte vedrørende fotball. De hadde neppe tatt skade av at noen forklarte hvorfor fotball gir andre glede. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

[Jdz]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det kan være så enkelt at jeg bor på feil plass. La meg snu på spørsmålsstillingen - tror du at du kunne flyttet hvor som helst i Norge og hatt det like fint som du har det nå da? 

Anonymkode: 9740b...93c

Hvor som helst i Norge? Definitivt ikke. Jeg fikk på mange måter ny start da jeg flyttet.

Dette er todelt. For det første vil en storby alltid ha langt større tilbud av aktiviteter, kulturarrangement og sosiale arenaer. Dette finnes det rett og slett ikke noen erstatning for om man bor på et mindre sted. Uansett hvor smal eller spesiell interessen eller musikksmaken din er, kan du i byer av en viss størrelse være sikker på at det alltid finnes en arena for likesinnede. Det nærmeste man kommer i Norge er nok Oslo, uten at jeg har noe særlig førstehånds erfaring.

For det andre er den sosiale kulturen her litt annerledes enn i Norge. I voksen alder har jeg alltid syntes det har vært tungt å få nye venner. Det skal sies at selv om jeg er sosial og liker å være omgitt av venner, så er jeg litt sjenert og introvert, men det er definitivt enn mer åpen og utadvendt kultur her jeg bor nå. I Skandinavia, og kanskje spesielt i Norge, er mange ofte mest opptatt av seg og sitt. Jeg har sannsynligvis et rikere sosialt liv enn jeg noen gang har hatt siden jeg var tenåring. For en innesluttet og «kald» nordmann tok det litt tid å bli vant til dette, men nå er det noe jeg setter stor pris på.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vårt liv er ikke A4 på så mange måter, men jeg har ikke lyst til å utbrodere så mye mer, fordi jeg føler det tar bort for mye av anonymiteten. Det å ha barn er en stor del av noens identitet, ut i fra alt jeg har hørt, så kan alle som har opplevd forandringer før og etter å få barn skrive under på det. Det er ikke dermed sagt at det er hele min identitet å ikke ha barn, langt derifra, men det er en stor del av andres identitet å ha barn. Og selvfølgelig finns det fremdeles arenaer hvor man kan møte "gamle venner", men det er langt i mellom de barnefrie sonene. Det er jo ikke slik at jeg er uvenner med noen av disse gamle vennene, det er bare det at den tiden i mellom jobb og leggetid savner jeg å oftere kunne fylle med noe som er gøy og meningsfullt. Jeg ville ikke syntes det var gøy og meningsfullt å dra på fotballtreningen til mine venners barn. Som du sier, folk vil hjem å spise middag og henge med familien sin. Det gir mye ledigtid for de uten familie. Like barn leker best, siden vi er inne på det med barn. Hvorfor ikke bare la like voksne leke best også? Jeg har mer lyst til å finne likesinnede, og være fornøyd med det, enn å ta til takke med masse situasjoner jeg bevisst har valgt bort ved å unngå A4 liv og barn. For ja, jeg ønsker meg jo nye venner. De gamle vil jeg jo likevel være venner med, jeg bare ønsker meg noen som har samme tilnærming til livet som meg selv. Det burde jo ikke opprøre? 

Anonymkode: 9740b...93c

Men da er de jo ikke ordentlige nære venner, hvis det ikke er nok å bare være sammen. Det har aldri falt meg inn at mine venner må ha samme livssituasjon som meg selv (og det har de på ingen måte heller) for at vi skal være sammen.

Men for deg er det viktigst å ha noen å gjøre bestemte aktiviteter/feste sammen med, og det burde ikke være så vanskelig.

Som 43-åring så har vel ikke vennene dine bitte små barn lenger heller? 

Anonymkode: 79b1e...56f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette med selvmord ble tatt opp fordi du foreslo at jeg skulle lene meg på samboer for å ha det sosiale livet mitt. Jeg har prøvd flere ganger å forklare at det bør være to forskjellige ting, og ikke en og samme ting. Akkurat som man bør ha foreldre og bestevenner - ikke foreldre som er bestevenner. Bestevenner skal være der når foreldrene er borte, slik som venner skal være der når forhold tar slutt. 

Du tar ikke veldig mye høyde for at dine antagelser ikke gir noen gode svar på min problemstilling. Jeg spurte om andre som hadde samme livet hadde noen opplevelser å dele på hvordan de hadde løst kabalen. Du har ikke vært i den problemstillingen, og sånn sett svarer du på noe du ikke ble spurt om, fordi du føler deg indignert. 

Jeg forbeholder meg retten til å syntes de tingene er moro som jeg genuint syntes er moro. Og jeg har lyst til å gjøre mer av de tingene fremfor å dra på en fotballkamp som jeg ikke liker, for å bruke din metafor. Mener du jeg er for sær til å finne andre som liker det samme som meg? Ok. Mener du jeg er for sneversynt til å forstå at barn egentlig er gøy? Ok. Men det er nå en gang sånn at det er ikke du som skal leve mitt liv, du er passiv aggressiv og har ingen råd som hjelper meg. 

Så jeg tror vi begge kommer best ut av det med å bare si - vi får bare være enig om å være uenig

PS! Elsker fotball, hører hele tiden nedsettende kommentarer om fotball fra folk som ikke liker fotball - og jeg har aldri havnet i en diskusjon om at de er trangsynte som snakker negativt om fotball. Men det er nå meg, du tar en annen tilnærming, folk er forskjellige. 

Anonymkode: 9740b...93c

Det var meg som nevnte samboer, men jeg sa aldri at du skulle lene deg på henne. Jeg forslo at du kunne gjøre de tingene dere begge elsker sammen med henne (gå på festival?) og så kan venner få være venner - uten at man behøver å ha felles aktiviteter med venner.

Jeg og mannen min seiler sammen. Ingen av vennene mine gjør det, men jeg er like glad i dem for det. Vi støtter hverandre og har nære gode bånd til tross for at vi ikke liker å drive med det samme på fritiden. Det ville være absurd å tenke at jeg ikke lenger skulle være venn med min beste venninne fordi hun liker å ri eller å male, mens jeg ikke gjør det.

Anonymkode: 79b1e...56f

[AnonymBruker]

Jdz skrev (2 timer siden):

Hvor som helst i Norge? Definitivt ikke. Jeg fikk på mange måter ny start da jeg flyttet.

Dette er todelt. For det første vil en storby alltid ha langt større tilbud av aktiviteter, kulturarrangement og sosiale arenaer. Dette finnes det rett og slett ikke noen erstatning for om man bor på et mindre sted. Uansett hvor smal eller spesiell interessen eller musikksmaken din er, kan du i byer av en viss størrelse være sikker på at det alltid finnes en arena for likesinnede. Det nærmeste man kommer i Norge er nok Oslo, uten at jeg har noe særlig førstehånds erfaring.

For det andre er den sosiale kulturen her litt annerledes enn i Norge. I voksen alder har jeg alltid syntes det har vært tungt å få nye venner. Det skal sies at selv om jeg er sosial og liker å være omgitt av venner, så er jeg litt sjenert og introvert, men det er definitivt enn mer åpen og utadvendt kultur her jeg bor nå. I Skandinavia, og kanskje spesielt i Norge, er mange ofte mest opptatt av seg og sitt. Jeg har sannsynligvis et rikere sosialt liv enn jeg noen gang har hatt siden jeg var tenåring. For en innesluttet og «kald» nordmann tok det litt tid å bli vant til dette, men nå er det noe jeg setter stor pris på.

Her kjenner meg jeg veldig igjen! Kan jeg spørre deg om hvor du har flyttet? 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men da er de jo ikke ordentlige nære venner, hvis det ikke er nok å bare være sammen. Det har aldri falt meg inn at mine venner må ha samme livssituasjon som meg selv (og det har de på ingen måte heller) for at vi skal være sammen.

Men for deg er det viktigst å ha noen å gjøre bestemte aktiviteter/feste sammen med, og det burde ikke være så vanskelig.

Som 43-åring så har vel ikke vennene dine bitte små barn lenger heller? 

Anonymkode: 79b1e...56f

Jeg vil definitivt ikke vært foruten vennskapene med de som jeg har vært venner med lenge, og de vennskapene vil jo bestå, men at man ser mindre til hverandre i de perioden man lever et forskjellig liv. Og det tenker jeg er greit, vennskapene er såpass solide at det har uten problem vart selv om jeg har bodd borte fra byen i årevis. Men i mellomtiden har jeg lyst på nye "lekevenner", for å bruke det uttrykket. 

Jeg har sikkert hatt mange som har vært relativt like som meg som venner oppigjennom årene, men som bøyde av etterhvert - eller bukket under. Så mange har fått barn sent, de fleste har barn under 10 år. En av mine beste venner var i en relativt lik situasjon som meg til for ca 2 år siden, da ble det slutt med hans samboer, og han fant seg en ny samboer med barn. Da endret faktisk alt seg over natten, og har gått fra å være mye sammen, til å knapt se hverandre. Tror kanskje ikke de som havner i situasjon med barn helt fult ut er klar over hvor mye de skroter venner i en annen situasjon. Nå snakker jeg ikke om alle individene så klart, men som gruppe. Jeg har sett mange venninner få barn, og de venninne som fikk barn ca samtidig og de som ikke fikk det, eller fikk det til et annet tidspunkt - det er jo veldig vanlig at det er stor forskjell i sosial kontakt. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det var meg som nevnte samboer, men jeg sa aldri at du skulle lene deg på henne. Jeg forslo at du kunne gjøre de tingene dere begge elsker sammen med henne (gå på festival?) og så kan venner få være venner - uten at man behøver å ha felles aktiviteter med venner.

Jeg og mannen min seiler sammen. Ingen av vennene mine gjør det, men jeg er like glad i dem for det. Vi støtter hverandre og har nære gode bånd til tross for at vi ikke liker å drive med det samme på fritiden. Det ville være absurd å tenke at jeg ikke lenger skulle være venn med min beste venninne fordi hun liker å ri eller å male, mens jeg ikke gjør det.

Anonymkode: 79b1e...56f

Men da har dere sikkert andre venner i seilemiljøet? Der har jeg jo vært innom, det er jo ofte et sterkt samhold der. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

Jeg tror en stor del av dissonansen i diskusjonen her er i mellom A4 og ikke A4 liv. Dette er jo et familieforum først og fremst, det ser man jo på antall innlegg i de ulike forumene, så gjennomsnittsbrukeren på dette forumet er jo gjerne gjennomsnittlig og A4. For A4ene så vil jo det  være ansett som små oppofringer å gjøre ting som de gjennomsnittlige gjør, f.eks ting som har med barn og familie å gjøre. Men hva om A4ene måtte snu på det, og selv oppofre? Hva om i stede for å bli med på fotballtrening med barna, så måtte en A4er dra på en BDSM-klubb like jevnlig? Det kan jo være at akkurat hvor mye ut av comfortsonen en A4er må som individ er like stort som om noen som ikke er A4 måtte gjøre en A4 aktivitet. Jeg mistenker jo at pipen hadde fått en annen lyd da. 

Anonymkode: 9740b...93c

[Jdz]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Her kjenner meg jeg veldig igjen! Kan jeg spørre deg om hvor du har flyttet? 

Anonymkode: 9740b...93c

En av de større byene i Canada.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2024 den 2.29):

Jeg er en mann på 43 år som enkelt og greit syntes det voksenlivet som samfunnet som oftest forventer av noen på min alder, rett og slett er vanvittig lite tiltalende. La meg først starte med dere fra tenårene til de i tidlig 30-årene - det inntrykket av hva dere mener en 43-åring skal være er en sterotyp. I de fleste tilfeller så treffer dere riktignok, men i en del tilfeller så treffer dere ikke overhodet, og jeg er en av de tilfellene. Det hadde vært interessant å høre hvordan andre i samme situasjon har formet livet sitt, og om Sanna på 24 syntes dette er helt dust - so be it. 

Paradoksalt så startet jeg med å bli tidlig voksen, jeg ble tidlig samboer og flyttet sammen mens kompisene mine var ute å festet. Ser jeg tilbake på det i dag, så er det veldig merkelig, det er som om en annen person var den som gjorde de tingene, men i og med jeg kommer fra en litt mindre by, så tror jeg kanskje at jeg bare på en måte falt inn i rekkene av forventninger til folk rundt meg. Man skulle liksom få seg samboer, også skulle liksom voksenlivet for alvor starte. Det forholdet tok slutt når jeg var relativt tidlig i 20-årene, og selv om jeg vokste opp med å være både annerledes, individualist og litt rebelsk, så var nok det første gang jeg som voksen tenkte igjennom hva det er jeg vil gjøre. Det endte opp med at jeg endret veldig hvordan jeg så livet. Jeg nøt å være uten dame, jeg ble supersosial, begynte å feste mye, fikk ekstremt mye venner, mange av de i fra tøffe miljøer, uten at jeg selv skled ut på noen måte - jeg bare gikk godt overens med mye forskjellige mennesker. 

Etterhvert som 20-årene gikk, så ble det litt forskjellige yrker som innebar en del reising, og jeg endte til slutt opp som student i slutten av 20-årene. Jeg ELSKET studietiden, både det faglige felleskapet, men også det å plumse ned i en gjeng med folk som var akkurat som meg selv - ville være sosiale, glad i å feste, alltid åpne for nye opplevelser - utforskende rett og slett. Men hovedfokus var likevel jobb og studier, men jeg er en energibunt, så det var ikke noe problem å håndtere det hele. Underveis i studiene så møtte jeg også samboeren min, som jeg fremdeles er sammen med, og vi har bodd litt rundt om kring i verden, og er generelt sett glade i å følge egne stier, begge to - men vi er så heldige at ønskene er de samme.

Kort fortalt så var livet mitt fra mitt første forhold til jeg flyttet tilbake til byen jeg kom i fra etter endte studier en skikkelig tivoli! Det skjedde mye, jeg møtte stadig nye folk, det var sinnsykt mye sosialt - livet peaket! Når jeg kom hjem i begynnelsen av 30-årene, så hadde jeg enda mange rundt meg som ikke var etablerte, og det gikk mye i festing, båtliv, mye reising - rett og slett skikkelig minnerike dager. Jeg må bare legge til at det har aldri vært et problematisk forhold til alkohol, jeg er typen som nok drikker en god del sjeldnere enn de fleste andre, men syntes det er gøy å skikkelig ha hæla i taket en gang i blant, og at det skjer mye annet gøy i mellom. 

Men når livet bikket ca 35, så begynte lykken å dale, og jeg føler den har gått jevnt nedover siden den gang. Det går ikke på det materielle, jeg har leilighet, biler, båt, hytte og har et fleksibelt arbeidsliv, de fleste vil nok tenkte jeg var musiker eller forfatter ut i fra strukturen i livet mitt - og jobben ligner jo litt på det, men lar det bli med det, for anonymitetens del. Problemet er de sosiale relasjonene, og det faktum at jeg føler jeg rett og slett ikke passer inn i verden rundt meg. Eller, det vil si at jeg føler jeg passer inn i verden, men ikke i mitt kull. Jeg har i stor grad mest lyst til å leve det livet jeg levde når jeg var rundt 30 resten av livet, men de jeg er venner med, har jo helt andre prioriteringer. 

Og det er liksom kjernen til nedstemtheten. Som jeg sa, så har jeg hatt utrolig mye gode venner - mange av de er også mange år yngre enn meg. Men også de har kommet i den delen av livet hvor de lever et liv som jeg bare ikke har lyst på. Deres bjellefølgende pliktliv er så uinteressant at jeg rett og slett vil kalle det frastøtende. Nå har vi tatt mange aktive valg oppigjennom livet for å ikke havne der, f.eks med karrierevalg og det å ikke få barn. Så vi har jo sånn sett vært ansvarlige, slik at våre valg bare påvirker oss selv. Men hadde jeg nå havnet i livssituasjonen til de fleste av mine venner, så tror jeg at jeg hadde vært en risiko for å være en av de som bare dro ut for å kjøpe VG, og i stede fløy ut av landet for godt. Men igjen - heldigvis såpass sikker på mitt standpunkt på et tidlig tidspunkt, så ikke noen fare for det det skjer.

Det høres kanskje ut som små problemer, men det oppfattes som en veldig ensomhet å se en så stor mengde venner legge ut på en reise som du slettes ikke har lyst til å bli med. Jeg snakker da om en kjedelig åtte-til-fire jobb. Jeg snakker om barn og bleieskift. Jeg snakker om rekkehus med kone som har helt lik personlighet som naboens. Jeg snakker om campingferier. Jeg snakker om teltturer, bålturer og toppturer. Jeg snakker om samtaleemner som her helt lik alle andres, og spennende historier fra gamledager som aldri får påfyll. 

Jeg (og vi, bare så det er klart) har det veldig fint med valgene mine. Vi er litt hipper, raddiser eller noe annet som passer, men på en ansvarlig nok måte til likevel å ha noen trygt i bunn. Jeg har langt hår, mye energi og unge interesser. Vi ser begge betraktelig yngre ut enn vi er (Vi får jo alltid sove ut, tror oppriktig det har mye å si). Vi føler vi har valgt rett vei - vi bare er triste for at vi ender opp alene. Fordi det er konsekvensen av å ikke være en del av A4-livet i et land som i sterkere grad enn de fleste andre land bygger samfunnet rundt det livet.

Det er nok ikke så mange som kan gi gode råd hvordan man kan finne sin flokk i en slik situasjon, men kanskje er jeg heldig at noen andre som har vært i samme situasjon leser og svarer. Vi har allerede tatt et valg om å flytte fra småbyen til Oslo innen så ikke alt for fjern fremtid. Vi har lenge også vurdert andre land, men har grunner til å holde oss nær det norske helsevesenet. Og for å komme fordommene i forkjøpet - grunnene er ikke en konsekvens av levd liv, men av arv. 

Også vil jeg bare benytte anledningen til å si det til de som måtte lese dette som enda er i 20-årene. Mitt tips er å leve livet nå. Ikke forhast med kjæreste, giftemål, samboer, rekkehus, barn eller noe av det. Som ung stresser man veldig med å nå slike rare delmål, men de kommer av seg selv tidsnok, og da kan man fort sitte å kjenne på alt man burde gjort tidligere, men som det blir vanskelig å finne tilbake til nå.

Vil bare understeke nok en gang at jeg overhodet ikke angrer på valgene jeg har gjort. Jeg vil bare ikke være så mye alene. For 10 år siden delte man sosiale aktiviteter med andre mennesker halve døgnet. Nå så kan det gå uker uten at jeg prater med noen andre enn samboer og familie. Det er ikke noe ellers som er galt - tenk mer på det som om du vil ut å drive med en sport som krever flere - f.eks fotball - men det er kun du som møter opp hver dag. De andre er ferdig med fotball, men du elsker det enda. Så da må man finne noen nye - men det er jo ikke bare-bare i 40-årene. Men samtidig - vi er jo ikke de eneste som har dette livet, så de må jo finnes noen sted der ute. Men hvor? Skal forresten sies at jeg har mange venner som ikke har barn og familie, men energien de hadde for 10 år siden er borte. De vil opp på fjellet å brenne bål. Jeg vil heller på en fet konsert og sitte behagelig fyllesyk på Sørenga neste dag. 

Anonymkode: 9740b...93c

Godt du har funnet en partner som vil ha en voksenbaby. 

Andre lever ikke livet sitt for p følge strømmen, være pliktoppfyllende eller passe inn. Det er fordi fylla, overfladiske relasjoner og reising bare er gøy (for de fleste) mindre doser. Stabilitet, trygghet og annet er noe du tydeligvis tar som den største selvfølge, men som mange fortsatt må jobbe hardt for å oppnå eller bevare, også i førtiårene. 

Lever selv uttafor boksen, og med det valget valgte jeg også bort mye. Det kalles å stå i det man selv har skapt. Et utfall som var klart for min del alt i tyveårene, og noe jeg fortsatt valgte. Ergo kan jeg ikke sitte og sutre over at mine venner valgte noe annet og derfor i dag har et annet type nettverk enn meg selv.. Som man reder, ligger man. Du prioriterte reise, fest og "studentlivet", og har fått det du bestilte. Et liv med hus, hytte, bil og penger, uten det "alle de andre" sitter med..

Jaja, om ikke annet så ga dette meg en god latter 😂🫣

Anonymkode: 6ea8e...1fa

[herzeleid]

Det er jo en ærlig sak, og eneste rådet en kan gi tror jeg er å søke ‘fellesskap av likesinnede’. Akkurat hvor en finner dette er ikke så godt å si, men jeg tenker større byer og alternative miljøer. TS og samboer har jo lagt opp til det livet de ønsker så sånn sett har en jo tatt ansvar for situasjonen.

Selv om jeg på mange måter forstår perspektivet, at forpliktelsene og alt som ‘binder’ en fast i ‘voksenlivet’ kan oppleves som et hinder for å gjøre det en ønsker, tror jeg også dette er helt fundamentale aspekter i livet for veldig mange. Jeg ser appellen i å leve et ‘evig ungdomsliv’ men samtidig fortoner en slik situasjon seg for min del som svært lite appellerende og, for å bruke TS sine ord, gørrkjedelig.

Jeg tror rett og slett mange av oss ville gått lei og opplevd en mangel på mening om vi fylte tiden med det samme ved ved 40 som ved 20, og jeg tror de appellerende aspektene ved en ‘ungdomstilværelse’ fort falmer. Sånn sett kan det jo være verdt å reflektere over hvorvidt nedstemtheten kun kommer av at en mangler folk å ‘leke med’, eller om noe også ligger i en følelse av at de andre ‘drar ifra’ og en savner noe mer meningsfult. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg vil definitivt ikke vært foruten vennskapene med de som jeg har vært venner med lenge, og de vennskapene vil jo bestå, men at man ser mindre til hverandre i de perioden man lever et forskjellig liv. Og det tenker jeg er greit, vennskapene er såpass solide at det har uten problem vart selv om jeg har bodd borte fra byen i årevis. Men i mellomtiden har jeg lyst på nye "lekevenner", for å bruke det uttrykket. 

Jeg har sikkert hatt mange som har vært relativt like som meg som venner oppigjennom årene, men som bøyde av etterhvert - eller bukket under. Så mange har fått barn sent, de fleste har barn under 10 år. En av mine beste venner var i en relativt lik situasjon som meg til for ca 2 år siden, da ble det slutt med hans samboer, og han fant seg en ny samboer med barn. Da endret faktisk alt seg over natten, og har gått fra å være mye sammen, til å knapt se hverandre. Tror kanskje ikke de som havner i situasjon med barn helt fult ut er klar over hvor mye de skroter venner i en annen situasjon. Nå snakker jeg ikke om alle individene så klart, men som gruppe. Jeg har sett mange venninner få barn, og de venninne som fikk barn ca samtidig og de som ikke fikk det, eller fikk det til et annet tidspunkt - det er jo veldig vanlig at det er stor forskjell i sosial kontakt. 

Anonymkode: 9740b...93c

Eller er det du som skroter dem? Fordi du «ikke liker barn» (noe så barnslig forresten). Det kunne ikke falle deg inn å bli med på fotballtrening og prate mens poden spiller, eller invitere hele familien hans på middag. Du klamrer deg til sånn livet var…du finnes ikke fleksibel!

Livet endrer seg hele tiden. Jeg har en venninne som havnet i rullestol. Vi er da like gode venner selv om vi ikke kan gå fjellturer sammen eller danse salsa lenger!

Anonymkode: 79b1e...56f

[AnonymBruker]

Mye snakk om A4 og ikke A4 her. Hvem er det som definerer hva som er A4 og ikke, og hvor går disse grensene?

Anonymkode: 9c024...bdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.7.2024 den 22.46):

Mye snakk om A4 og ikke A4 her. Hvem er det som definerer hva som er A4 og ikke, og hvor går disse grensene?

Anonymkode: 9c024...bdf

Enig i dette innspillet! For meg virker Ts å beskrive virkeligheten til mange jeg kjenner, så for meg er dette bare ett av flere mainstream-valg. Virker litt meningsløst for meg å bruke livet bare på å feste og henge med folk. Men det er Ts sitt liv og ts sitt valg av innhold i livet sitt. 

Anonymkode: dffdf...a31

[Frustrert husfrue]

Hei TS. 

Jeg er 29, men kjenner meg igjen i det du skriver. Kanskje ikke helt på samme måte men noe likt. Vennene mine er etablerte eller på vei til å bli det, mens jeg leier en leilighet alene (vil ikke kjøpe siden jeg vil ha frihet), de vil ikke feste så mye som jeg vil, og hvertfall ikke rave særlig mye. 

Så jeg gjør det jeg vil når jeg vil, og har møtt mange venner slik. Jeg var nylig (alene) på dansefestival i Tyskland og møtte mange likesinnede der. Der så jeg også en del i 40 årene, og sikkert eldre også. De vennene jeg fikk på den festivalen har stort aldersspenn, men finere og mer åpne mennesker skal man lete lenge etter. Jeg vil virkelig anbefale å gjøre noe slikt. Når man reiser alene er man også mer åpen for at andre tar kontakt med deg, også må man også ta kontakt med andre for å ha det sosialt. 

Det beste jeg vet med å reise alene er alle menneskene man møter, men også det at man kan bare nyte eget selskap hvis man vil. 

Jeg kan også anbefale å reise til Berlin, jeg har vært der flere ganger nå og der har jeg sett flere på din alder som ser ut til å leve det livet du ønsker. Hvis du er nervøs for å ikke komme inn steder der kan du gå på Ava (tror det var det det heter), her er de løsere på innslipp. De beste nattklubbene er nær Ostbahnhof! 

Ellers kan du DM meg her, jeg er åpen for å bli venner med folk i alle aldre. 😄