Syntes det klassiske voksenlivet er gørrkjedelig!

[Gjest CarinaG]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2024 den 2.50):

Nei. De fleste av oss som lever livet uten alle disse mentale tvangstrøyene trenger ikke å få bekreftelse på KG. Vi bare lever og har det greit 

Anonymkode: 44423...98c

Det du mener er vel at de fleste lever det livet som er forventet av en, ikke nødvendigvis det livet man selv ønsker innerst inne. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2024 den 2.29):

Jeg er en mann på 43 år som enkelt og greit syntes det voksenlivet som samfunnet som oftest forventer av noen på min alder, rett og slett er vanvittig lite tiltalende. La meg først starte med dere fra tenårene til de i tidlig 30-årene - det inntrykket av hva dere mener en 43-åring skal være er en sterotyp. I de fleste tilfeller så treffer dere riktignok, men i en del tilfeller så treffer dere ikke overhodet, og jeg er en av de tilfellene. Det hadde vært interessant å høre hvordan andre i samme situasjon har formet livet sitt, og om Sanna på 24 syntes dette er helt dust - so be it. 

Paradoksalt så startet jeg med å bli tidlig voksen, jeg ble tidlig samboer og flyttet sammen mens kompisene mine var ute å festet. Ser jeg tilbake på det i dag, så er det veldig merkelig, det er som om en annen person var den som gjorde de tingene, men i og med jeg kommer fra en litt mindre by, så tror jeg kanskje at jeg bare på en måte falt inn i rekkene av forventninger til folk rundt meg. Man skulle liksom få seg samboer, også skulle liksom voksenlivet for alvor starte. Det forholdet tok slutt når jeg var relativt tidlig i 20-årene, og selv om jeg vokste opp med å være både annerledes, individualist og litt rebelsk, så var nok det første gang jeg som voksen tenkte igjennom hva det er jeg vil gjøre. Det endte opp med at jeg endret veldig hvordan jeg så livet. Jeg nøt å være uten dame, jeg ble supersosial, begynte å feste mye, fikk ekstremt mye venner, mange av de i fra tøffe miljøer, uten at jeg selv skled ut på noen måte - jeg bare gikk godt overens med mye forskjellige mennesker. 

Etterhvert som 20-årene gikk, så ble det litt forskjellige yrker som innebar en del reising, og jeg endte til slutt opp som student i slutten av 20-årene. Jeg ELSKET studietiden, både det faglige felleskapet, men også det å plumse ned i en gjeng med folk som var akkurat som meg selv - ville være sosiale, glad i å feste, alltid åpne for nye opplevelser - utforskende rett og slett. Men hovedfokus var likevel jobb og studier, men jeg er en energibunt, så det var ikke noe problem å håndtere det hele. Underveis i studiene så møtte jeg også samboeren min, som jeg fremdeles er sammen med, og vi har bodd litt rundt om kring i verden, og er generelt sett glade i å følge egne stier, begge to - men vi er så heldige at ønskene er de samme.

Kort fortalt så var livet mitt fra mitt første forhold til jeg flyttet tilbake til byen jeg kom i fra etter endte studier en skikkelig tivoli! Det skjedde mye, jeg møtte stadig nye folk, det var sinnsykt mye sosialt - livet peaket! Når jeg kom hjem i begynnelsen av 30-årene, så hadde jeg enda mange rundt meg som ikke var etablerte, og det gikk mye i festing, båtliv, mye reising - rett og slett skikkelig minnerike dager. Jeg må bare legge til at det har aldri vært et problematisk forhold til alkohol, jeg er typen som nok drikker en god del sjeldnere enn de fleste andre, men syntes det er gøy å skikkelig ha hæla i taket en gang i blant, og at det skjer mye annet gøy i mellom. 

Men når livet bikket ca 35, så begynte lykken å dale, og jeg føler den har gått jevnt nedover siden den gang. Det går ikke på det materielle, jeg har leilighet, biler, båt, hytte og har et fleksibelt arbeidsliv, de fleste vil nok tenkte jeg var musiker eller forfatter ut i fra strukturen i livet mitt - og jobben ligner jo litt på det, men lar det bli med det, for anonymitetens del. Problemet er de sosiale relasjonene, og det faktum at jeg føler jeg rett og slett ikke passer inn i verden rundt meg. Eller, det vil si at jeg føler jeg passer inn i verden, men ikke i mitt kull. Jeg har i stor grad mest lyst til å leve det livet jeg levde når jeg var rundt 30 resten av livet, men de jeg er venner med, har jo helt andre prioriteringer. 

Og det er liksom kjernen til nedstemtheten. Som jeg sa, så har jeg hatt utrolig mye gode venner - mange av de er også mange år yngre enn meg. Men også de har kommet i den delen av livet hvor de lever et liv som jeg bare ikke har lyst på. Deres bjellefølgende pliktliv er så uinteressant at jeg rett og slett vil kalle det frastøtende. Nå har vi tatt mange aktive valg oppigjennom livet for å ikke havne der, f.eks med karrierevalg og det å ikke få barn. Så vi har jo sånn sett vært ansvarlige, slik at våre valg bare påvirker oss selv. Men hadde jeg nå havnet i livssituasjonen til de fleste av mine venner, så tror jeg at jeg hadde vært en risiko for å være en av de som bare dro ut for å kjøpe VG, og i stede fløy ut av landet for godt. Men igjen - heldigvis såpass sikker på mitt standpunkt på et tidlig tidspunkt, så ikke noen fare for det det skjer.

Det høres kanskje ut som små problemer, men det oppfattes som en veldig ensomhet å se en så stor mengde venner legge ut på en reise som du slettes ikke har lyst til å bli med. Jeg snakker da om en kjedelig åtte-til-fire jobb. Jeg snakker om barn og bleieskift. Jeg snakker om rekkehus med kone som har helt lik personlighet som naboens. Jeg snakker om campingferier. Jeg snakker om teltturer, bålturer og toppturer. Jeg snakker om samtaleemner som her helt lik alle andres, og spennende historier fra gamledager som aldri får påfyll. 

Jeg (og vi, bare så det er klart) har det veldig fint med valgene mine. Vi er litt hipper, raddiser eller noe annet som passer, men på en ansvarlig nok måte til likevel å ha noen trygt i bunn. Jeg har langt hår, mye energi og unge interesser. Vi ser begge betraktelig yngre ut enn vi er (Vi får jo alltid sove ut, tror oppriktig det har mye å si). Vi føler vi har valgt rett vei - vi bare er triste for at vi ender opp alene. Fordi det er konsekvensen av å ikke være en del av A4-livet i et land som i sterkere grad enn de fleste andre land bygger samfunnet rundt det livet.

Det er nok ikke så mange som kan gi gode råd hvordan man kan finne sin flokk i en slik situasjon, men kanskje er jeg heldig at noen andre som har vært i samme situasjon leser og svarer. Vi har allerede tatt et valg om å flytte fra småbyen til Oslo innen så ikke alt for fjern fremtid. Vi har lenge også vurdert andre land, men har grunner til å holde oss nær det norske helsevesenet. Og for å komme fordommene i forkjøpet - grunnene er ikke en konsekvens av levd liv, men av arv. 

Også vil jeg bare benytte anledningen til å si det til de som måtte lese dette som enda er i 20-årene. Mitt tips er å leve livet nå. Ikke forhast med kjæreste, giftemål, samboer, rekkehus, barn eller noe av det. Som ung stresser man veldig med å nå slike rare delmål, men de kommer av seg selv tidsnok, og da kan man fort sitte å kjenne på alt man burde gjort tidligere, men som det blir vanskelig å finne tilbake til nå.

Vil bare understeke nok en gang at jeg overhodet ikke angrer på valgene jeg har gjort. Jeg vil bare ikke være så mye alene. For 10 år siden delte man sosiale aktiviteter med andre mennesker halve døgnet. Nå så kan det gå uker uten at jeg prater med noen andre enn samboer og familie. Det er ikke noe ellers som er galt - tenk mer på det som om du vil ut å drive med en sport som krever flere - f.eks fotball - men det er kun du som møter opp hver dag. De andre er ferdig med fotball, men du elsker det enda. Så da må man finne noen nye - men det er jo ikke bare-bare i 40-årene. Men samtidig - vi er jo ikke de eneste som har dette livet, så de må jo finnes noen sted der ute. Men hvor? Skal forresten sies at jeg har mange venner som ikke har barn og familie, men energien de hadde for 10 år siden er borte. De vil opp på fjellet å brenne bål. Jeg vil heller på en fet konsert og sitte behagelig fyllesyk på Sørenga neste dag. 

Anonymkode: 9740b...93c

Du har jo bare hatt en form for gøy. Når alle er etablerte er optatt med jobb, husarbeid, unger osv. Da må du finne nye former for sosialisering og gøy. 

Her inviterte jeg til middager grilling og tilrettelagt for unger så vi alle sammen kunne være en flokk. Ble med barna på badminton , forball og andre leker. Etterhvert ble de andre foreldrene med. Tenk så gøy ungene hadde det og de foreldrene som var slitne og ikke orket å bli med på leken, fikk slappe litt av på sidelinjen. Vi var på dugnader hos hverandre.  Male hus, kan være ganske gøy det også om man er en gjeng. 

Så mulig du må tilpasse din lekenhet iht omgivelsene, og finne andre måter som gir samme gleder 

Anonymkode: 73075...e27

[bunny_94]

Jeg syns innlegg som diskuterer A4 liv alltid er interessant. Nettopp fordi de som sier de ikke lever A4 livet, nettopp gjør det. De lever et A4 liv. Og av det jeg leser ut av HI så gjør TS det også. Det eneste som du TS beskriver som å ikke leve dette A4 livet er det faktumet at du ikke har barn. Men du gjør alt det andre som alle andre gjør, Du har fremdeles jobb, hus, hytte bil. Høres i mitt hodet ut som et liv alle andre lever også. Om man i tillegg velger barn, dyr eller ikke er vel ikke så relevant for det. 

Å leve et genuint ikke A4 liv ser jeg på som at man ikke har fast jobb og reiser verden rundt i en hjemmesnekret campervan og lever av videoer på youtube, bare for å gi et eksempel. Og generelt er jo A4 livet kun A4 hvis du selv definerer det som det. og hva er egentlig A4? Å ha 8-4 jobb? Å ha familie? Interessant om du kunne definert ditt syn på hva som er A4.

Kan det være du plages av nettopp denne innsikten at du også egentlig faktisk lever et A4 liv? 

For å snakke for meg selv så har jeg innsett at A4 livet for folk flest er vanskelig å unngå. Men det kommer an på hva man gjør utover det og at man må slutte med disse definisjonene om hvordan livet skal være eller ikke være. 

Jeg er en dame på 30 år, har en vanlig 8-4 jobb. er gift med en dame. vi eier ikke leilighet og bare leier fordi vi liker flekisibiliteten det gir oss. vi har ingen barn og heller ingen planer om det - men skal skaffe oss hund en gang i fremtiden. Ferier går ikke til Spania som resten men brukes på korte eller lange turer i vår hjemmelagde campervan. Ellers er det trening og netflix i hverdagen, og noen ganger i året en god rockekonsert med en kompis. Er dette A4 eller nok ulikt fra resten til å ikke være det? 

Poenget er vel, hvem bryr seg? Alle lever det livet de selv ønsker, og hvis man er preget av ensomhet så er det kanskje et tegn på at noe man valgte i løpet av livet ikke var rett likevel? Det er uansett aldri for sent å gjøre endringer i måten man lever på, uansett alder. Så lenge man lever et liv som gjør deg og partneren din lykkelig. 

og jo mer man gir en god faen og gjør de tingene man liker så dukker det opp folk med samme interesser ganske naturlig etter hvert. Man må bare slutte å henge seg opp i at man er så redd for å ramle i A4 bobla - for mest sannsynligvis så er du allerede der - men fornektelsen av det holder deg og lykken din tilbake. Men det er bare min mening

Endret 12. juli av bunny_94

[Jdz]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2024 den 2.29):

Jeg er en mann på 43 år som enkelt og greit syntes det voksenlivet som samfunnet som oftest forventer av noen på min alder, rett og slett er vanvittig lite tiltalende. La meg først starte med dere fra tenårene til de i tidlig 30-årene - det inntrykket av hva dere mener en 43-åring skal være er en sterotyp. I de fleste tilfeller så treffer dere riktignok, men i en del tilfeller så treffer dere ikke overhodet, og jeg er en av de tilfellene. Det hadde vært interessant å høre hvordan andre i samme situasjon har formet livet sitt, og om Sanna på 24 syntes dette er helt dust - so be it. 

Paradoksalt så startet jeg med å bli tidlig voksen, jeg ble tidlig samboer og flyttet sammen mens kompisene mine var ute å festet. Ser jeg tilbake på det i dag, så er det veldig merkelig, det er som om en annen person var den som gjorde de tingene, men i og med jeg kommer fra en litt mindre by, så tror jeg kanskje at jeg bare på en måte falt inn i rekkene av forventninger til folk rundt meg. Man skulle liksom få seg samboer, også skulle liksom voksenlivet for alvor starte. Det forholdet tok slutt når jeg var relativt tidlig i 20-årene, og selv om jeg vokste opp med å være både annerledes, individualist og litt rebelsk, så var nok det første gang jeg som voksen tenkte igjennom hva det er jeg vil gjøre. Det endte opp med at jeg endret veldig hvordan jeg så livet. Jeg nøt å være uten dame, jeg ble supersosial, begynte å feste mye, fikk ekstremt mye venner, mange av de i fra tøffe miljøer, uten at jeg selv skled ut på noen måte - jeg bare gikk godt overens med mye forskjellige mennesker. 

Etterhvert som 20-årene gikk, så ble det litt forskjellige yrker som innebar en del reising, og jeg endte til slutt opp som student i slutten av 20-årene. Jeg ELSKET studietiden, både det faglige felleskapet, men også det å plumse ned i en gjeng med folk som var akkurat som meg selv - ville være sosiale, glad i å feste, alltid åpne for nye opplevelser - utforskende rett og slett. Men hovedfokus var likevel jobb og studier, men jeg er en energibunt, så det var ikke noe problem å håndtere det hele. Underveis i studiene så møtte jeg også samboeren min, som jeg fremdeles er sammen med, og vi har bodd litt rundt om kring i verden, og er generelt sett glade i å følge egne stier, begge to - men vi er så heldige at ønskene er de samme.

Kort fortalt så var livet mitt fra mitt første forhold til jeg flyttet tilbake til byen jeg kom i fra etter endte studier en skikkelig tivoli! Det skjedde mye, jeg møtte stadig nye folk, det var sinnsykt mye sosialt - livet peaket! Når jeg kom hjem i begynnelsen av 30-årene, så hadde jeg enda mange rundt meg som ikke var etablerte, og det gikk mye i festing, båtliv, mye reising - rett og slett skikkelig minnerike dager. Jeg må bare legge til at det har aldri vært et problematisk forhold til alkohol, jeg er typen som nok drikker en god del sjeldnere enn de fleste andre, men syntes det er gøy å skikkelig ha hæla i taket en gang i blant, og at det skjer mye annet gøy i mellom. 

Men når livet bikket ca 35, så begynte lykken å dale, og jeg føler den har gått jevnt nedover siden den gang. Det går ikke på det materielle, jeg har leilighet, biler, båt, hytte og har et fleksibelt arbeidsliv, de fleste vil nok tenkte jeg var musiker eller forfatter ut i fra strukturen i livet mitt - og jobben ligner jo litt på det, men lar det bli med det, for anonymitetens del. Problemet er de sosiale relasjonene, og det faktum at jeg føler jeg rett og slett ikke passer inn i verden rundt meg. Eller, det vil si at jeg føler jeg passer inn i verden, men ikke i mitt kull. Jeg har i stor grad mest lyst til å leve det livet jeg levde når jeg var rundt 30 resten av livet, men de jeg er venner med, har jo helt andre prioriteringer. 

Og det er liksom kjernen til nedstemtheten. Som jeg sa, så har jeg hatt utrolig mye gode venner - mange av de er også mange år yngre enn meg. Men også de har kommet i den delen av livet hvor de lever et liv som jeg bare ikke har lyst på. Deres bjellefølgende pliktliv er så uinteressant at jeg rett og slett vil kalle det frastøtende. Nå har vi tatt mange aktive valg oppigjennom livet for å ikke havne der, f.eks med karrierevalg og det å ikke få barn. Så vi har jo sånn sett vært ansvarlige, slik at våre valg bare påvirker oss selv. Men hadde jeg nå havnet i livssituasjonen til de fleste av mine venner, så tror jeg at jeg hadde vært en risiko for å være en av de som bare dro ut for å kjøpe VG, og i stede fløy ut av landet for godt. Men igjen - heldigvis såpass sikker på mitt standpunkt på et tidlig tidspunkt, så ikke noen fare for det det skjer.

Det høres kanskje ut som små problemer, men det oppfattes som en veldig ensomhet å se en så stor mengde venner legge ut på en reise som du slettes ikke har lyst til å bli med. Jeg snakker da om en kjedelig åtte-til-fire jobb. Jeg snakker om barn og bleieskift. Jeg snakker om rekkehus med kone som har helt lik personlighet som naboens. Jeg snakker om campingferier. Jeg snakker om teltturer, bålturer og toppturer. Jeg snakker om samtaleemner som her helt lik alle andres, og spennende historier fra gamledager som aldri får påfyll. 

Jeg (og vi, bare så det er klart) har det veldig fint med valgene mine. Vi er litt hipper, raddiser eller noe annet som passer, men på en ansvarlig nok måte til likevel å ha noen trygt i bunn. Jeg har langt hår, mye energi og unge interesser. Vi ser begge betraktelig yngre ut enn vi er (Vi får jo alltid sove ut, tror oppriktig det har mye å si). Vi føler vi har valgt rett vei - vi bare er triste for at vi ender opp alene. Fordi det er konsekvensen av å ikke være en del av A4-livet i et land som i sterkere grad enn de fleste andre land bygger samfunnet rundt det livet.

Det er nok ikke så mange som kan gi gode råd hvordan man kan finne sin flokk i en slik situasjon, men kanskje er jeg heldig at noen andre som har vært i samme situasjon leser og svarer. Vi har allerede tatt et valg om å flytte fra småbyen til Oslo innen så ikke alt for fjern fremtid. Vi har lenge også vurdert andre land, men har grunner til å holde oss nær det norske helsevesenet. Og for å komme fordommene i forkjøpet - grunnene er ikke en konsekvens av levd liv, men av arv. 

Også vil jeg bare benytte anledningen til å si det til de som måtte lese dette som enda er i 20-årene. Mitt tips er å leve livet nå. Ikke forhast med kjæreste, giftemål, samboer, rekkehus, barn eller noe av det. Som ung stresser man veldig med å nå slike rare delmål, men de kommer av seg selv tidsnok, og da kan man fort sitte å kjenne på alt man burde gjort tidligere, men som det blir vanskelig å finne tilbake til nå.

Vil bare understeke nok en gang at jeg overhodet ikke angrer på valgene jeg har gjort. Jeg vil bare ikke være så mye alene. For 10 år siden delte man sosiale aktiviteter med andre mennesker halve døgnet. Nå så kan det gå uker uten at jeg prater med noen andre enn samboer og familie. Det er ikke noe ellers som er galt - tenk mer på det som om du vil ut å drive med en sport som krever flere - f.eks fotball - men det er kun du som møter opp hver dag. De andre er ferdig med fotball, men du elsker det enda. Så da må man finne noen nye - men det er jo ikke bare-bare i 40-årene. Men samtidig - vi er jo ikke de eneste som har dette livet, så de må jo finnes noen sted der ute. Men hvor? Skal forresten sies at jeg har mange venner som ikke har barn og familie, men energien de hadde for 10 år siden er borte. De vil opp på fjellet å brenne bål. Jeg vil heller på en fet konsert og sitte behagelig fyllesyk på Sørenga neste dag. 

Anonymkode: 9740b...93c

Jeg har cirka samme bakgrunn som deg og har også valgt å ikke få barn - og trives veldig godt med det. Har bodd i utlandet i mange år og lever definitivt ikke noe A4-liv, men føler sjelden på ensomhet.

Først og fremst - drit i hva du tror samfunnet forventer. Jeg skjønner veldig godt hva du mener, men Det eksisterer først og fremst i hodet ditt.

I tillegg bør du for din egen del prøve og finne flere ting som engasjerer deg. Det virker som du har et stort fokus på fest og opplevelser, og det er selvsagt helt greit. Tid med venner, konserter og kulturopplevelser har en stor plass i livet mitt også, men det balanseres med andre ting som også gir livet mening, også ting jeg kan gjøre alene.

Du er like gammel som meg, for gammel til å tenke på en karriere som ballettdanser eller sirkusartist, men ung nok til å starte med en ny sport, lære et nytt språk, lære å spille et nytt instrument eller engasjere deg i en sak/frivillig arbeid. I en hvilken som helst storby finnes det alltid muligheter for å gjøre slike ting i fellesskap også. Lærer du deg å sette pris på disse tingene også, vil du sannsynligvis aldri føle på meningsløshet og ensomhet igjen

Endret 12. juli av Jdz

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 9.33):

Du er «overrasket over at noen går i forsvar» når du har bygget H.I ut ifra at deres livsvalg er «gørrkjedelig»..? - Det handler om måten du ordlegger deg på. Det må være mulig å poengtere at man velger som man gjør uten å tråkke ned andre sitt valg? 
 

- Jeg ønsker meg ikke hund. Men jeg har ingen behov for å påpeke alle negative aspekter som jeg måtte forestille meg at livet med hund kan medføre seg, eller at «livet med hund er helt jævlig». Jeg skjønner jo at det vil krenke en god del folk med hund. Du er på den måten ufattelig enkel, ordinær og gjennomsnittlig; når du som barnløs ikke «skjønner» hvorfor de med barn «går i forsvar» når du omtaler livet deres som «gørrkjedelig». Det har nylig vært en diskusjon som H.Eia deltok i, hvor han ble kritisert for å fremstille livet med barn som «enkelt». Jeg satte meg ikke spesielt dypt inn i den diskusjonen, men det jeg fikk ut av det som jeg til dels er enig i; er at vi må slutte å snakke ned livet med barn. Enten at det er «gørrkjedelig» eller «vanskelig». 
 

Du, som barnløs mann i 40 åra, er overhodet ikke spesielt unik i ditt syn på at du ikke ønsker barn, og ser kun negativt på barn. Tvert imot så er hver generasjon blitt mer selvsentrert, individualistisk, egoistisk og derav navlebeskuende. 
 

Du ønsker å finne «meninga med livet», og den er etter min oppfatning å «leve mye for andre». Jeg skal ty til selveste Jordan Peterson som hevder at den eneste måten du kan bli et fullverdig menneske; er via å få barn. Fordi et «fullverdig menneske» utvikles til et punkt hvor det ofrer så mye av seg selv til fordel for noen andre, og det er ironisk nok da mange plutselig opplever at livet får en voldsom mening. Man er utrolig viktig, og kjenner på følelsen av å være viktig; fordi andre er avhengig av en. 
 

Fra en som står på sidelinjen og har gått gjennom utviklingen man gjør som menneske, når man får barn, blir ditt innlegg som sagt veldig påfallende for en del av vår generasjon; selve symbolet på hvor hul del selvdyrkningen dere driver med, faktisk er. At det å bare «mæle sin egen kake» og det konstante innoverskuende perspektivet overhodet ikke er særlig utviklende for selvet. Det er heller ganske begrensende.

Ditt innlegg blir for meg som nåtidens Narkissos; De som er så opptatt med å se seg selv, at de ikke skjønner at de selv har falt i brønnen. 
 

Du ber den som sier at man kan godt få venner i 40 åra, (meg) - lese seg litt opp på dagen ensomhet osv. 

Generasjonene før oss har blitt lært opp til å tenke fellesskap. Vi som er født fra 70- tallet og ut, har blitt mer og mer individualistiske i tankesettet vårt: barna våre skal ha unike, egne navn, alt skal helst tilrettelegges for hvert enkelt individ, være seg maten vi spiser eller læringen man får. Barnløse vil helst ikke se eller høre barn på en restaurant eller et fly; det er for belastende for dem. 
Dette er noe av baksiden av medaljen når samfunnet som helhet blir bestående av borgere som er mer opptatt av deres individuelle rettigheter enn kollektivets fellesskap. Og denne gjengen blir mer og mer ensom. Nettopp fordi de selv bidrar til å redusere fellesskapet.

Vil du ha flere venner?

- Vær litt mer raus og mindre dømmende

(fordi dømmende og fordomsfull er du, lik mange barnløse i din kategori, som ikke har noe filter når det gjelder å legge frem egne fordommer som fakta vedr.livet med barn)

- Ha litt mer selvinnsikt og vær litt mer selvkritisk.

(du «skjønner ikke» hvorfor barnløse «går i forsvar» når hele tråden din bygger på hvor «gørrkjedelig» du mener deres liv må være, og du bruker forøvrig resten av tråden til å forherlige deg selv og dine valg) 

- Forstå at med egoisme og selvdyrking øker også oddsen for ensomhet.

(Det du savner er nære relasjoner, fordi det er hva som gir livet mening. Men du klarer ikke bygge disse, verken med samboeren din, potensielle barn du ikke vil ha, eller mennesker i din egen alder, alt grunnet diverse argumenter om hvorfor du ikke klarer å ha nære relasjoner med disse. Eksempelet ditt om vennen som tok selvmord og var bestevenn med sin samboer er faktisk utrolig dårlig. Det viser at du tenker at via å skjerme deg fra nærhet så skal du skjerme deg fra å bli såret…?? - vel: det er også den «skjermingen» som gjør at livet ditt føles tomt, hult og meningsløst) Din venn sitt selvmord skyldes nok ikke at han var nære venn med sin samboer, slik du forsøker å forenkle det til. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

Det ville jo være rart å skulle be om råd i et diskusjonsforum, uten å gi informasjon på hva som er bakgrunnen til situasjonen. Jeg beskriver jo bare verden sett igjennom mine øyne, hva som gir meg glede og hva som ikke gir meg glede. At flere mennesker fra det voldsomt store flertallet ikke klarer å lese dette uten å måtte gå i forsvar, det tegner jo et bilde av hvor lite tolerante og rause enkelte (eller kanskje mange) A4-mennesker er ovenfor de som velger å gå egne veier, hvor man ikke lar seg i så sterk grad styre av instinkter, men i større grad selv reflekterer over hva man vil med den relativt korte tiden man får her på kloden. Måten du og andre fremlegger min beskrivelse av situasjonen på er jo som om jeg skulle oppsøke mennesker med barn ute i offentligheten for å bue på dem. Er man trygg i sine valg så lar man jo seg ikke påvirke like sterkt av impulser som kommer utenfra, så når noen får et så sterkt behov for å forsvare det valget som det store flertallet gjør - og det uten at de selv har blitt kritisert - da er det kort vei til å spørre seg selv om de individene kanskje ikke er trygge i valget sitt. Og igjen må jeg presisere - jeg sier at jeg ikke liker barn, at jeg ikke liker A4 livet - jeg sier ikke at vennene mine er duster som lever et annet liv, tvert i mot uttrykker jeg gjentatte ganger en glede ovenfor alle individer der ute som føler de har funnet sin plass i livet. Hører man noen som "hater" fotball, og ikke vil dra på fotballkamper, så er det ingen som hever blikket en gang, det er ikke noe mer komplisert det enn at noen ikke liker A4-livet. Man bare ikke liker det, folk liker forskjellige ting. Det finnes folk som liker barn som er fantastiske mennesker, det finnes folk som ikke liker barn som er fantastiske mennesker. Det finnes folk som liker barn som er drittmennesker, det finnes folk som ikke liker barn som er drittmennesker. Dette gjelder det meste, det blir bare fordummende å stemple et menneske ut i fra hva de har lyst til å bruke tiden sin til, så fremt det er innenfor lovens rammer. 

Eksempelet på selvmordet tror jeg heller ikke du forstod fult ut. En kjæreste er ikke en erstatning for venner. Legger man alle eggene i en kurv, så er man mer sårbare for å sulte. Et selvmord er alltid sammensatt, men det at han gikk fra et forhold til total ensomhet var en sterk bidragsyter. Hadde han hatt venner, så ville det vært noen der til å ta han i mot. Det var det ikke. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 10.39):

Hvorfor må livet være A4? Kjenner folk som solgte alt de eide for å kunne dra rundt i verden med bobilen, og ta strøjobber der de kom. Leste om han som var økonom i arbeidstiden og rocker på fritiden. Eller ekteparet som velger å bruke penger på å male i Frankrike istedet for å binde sine penger i huslån? 

Må man være som alle andre? 

Hisen K46

Anonymkode: 46e09...6d8

Jeg tenker denne ikke var som et svar til meg, men til andre? Men jeg ville bare si at eksemplene dine er helt herlige! Og hva hadde livet vært uten de som kunne tenke annerledes? Ingen musikk, ingen kunst, ingen filmer, ingen skuespill etc. 

Vil bare legge til om du var i tvil; Vi strever ikke med å leve et annerledes liv, vi bare blir mye ensom som en konsekvens av det. Og sånn er det jo - liker man f.eks fotball, så er det lettere å få mange venner, enn om man samler på frimerker. Mennesker er jo flokkdyr, og tiltrekkes til de som er like som oss selv. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 10.44):

Hvorfor mener du at det er så veldig alternativt og «ikke-A4» å være barnløs? Det er jo helt vanlig. Jeg har mange barnløse venner, naboer og slektninger. Men i motsetning til deg så har de ikke gjort det til hele sin identitet.

De har da kunnet stikke innom likevel og slå av en prat selv om det har myldret av barn hjemme. De har blitt med på lekeplassen for å prate med meg og for å bli kjent med barna. Nå som mine barn er voksne, så har mine venner en god relasjon til dem, og kan gjerne ringe dem for å be om hjelp til kattepass og datasupport.

Vet du hva ironien er ? Du misliker barn intenst i følge deg selv, men du trives godt med folk som er 20 år yngre… well guess what, det er vel snart den alderen barna til dine venner er i !

Du ønsker å leve «student-livet» (henge sammen etter jobb hver dag?) og så skylder du på barna at andre ikke vil/kan det. Men voksne folk har andre ting i livet sitt uavhengig av barn. Mange jobber mye, de fleste vil hjem og spise middag med samboer, noen har familie, mange liker et roligere liv ettersom man blir eldre. Kan ikke du tenke litt nytt da? Bli med denne gode nære vennen din på trening med ungene, invitere ham og hele familien hjem på hverdagsmiddag. Eller må all kontakt skje kun på dine premisser?

Anonymkode: 79b1e...56f

Vårt liv er ikke A4 på så mange måter, men jeg har ikke lyst til å utbrodere så mye mer, fordi jeg føler det tar bort for mye av anonymiteten. Det å ha barn er en stor del av noens identitet, ut i fra alt jeg har hørt, så kan alle som har opplevd forandringer før og etter å få barn skrive under på det. Det er ikke dermed sagt at det er hele min identitet å ikke ha barn, langt derifra, men det er en stor del av andres identitet å ha barn. Og selvfølgelig finns det fremdeles arenaer hvor man kan møte "gamle venner", men det er langt i mellom de barnefrie sonene. Det er jo ikke slik at jeg er uvenner med noen av disse gamle vennene, det er bare det at den tiden i mellom jobb og leggetid savner jeg å oftere kunne fylle med noe som er gøy og meningsfullt. Jeg ville ikke syntes det var gøy og meningsfullt å dra på fotballtreningen til mine venners barn. Som du sier, folk vil hjem å spise middag og henge med familien sin. Det gir mye ledigtid for de uten familie. Like barn leker best, siden vi er inne på det med barn. Hvorfor ikke bare la like voksne leke best også? Jeg har mer lyst til å finne likesinnede, og være fornøyd med det, enn å ta til takke med masse situasjoner jeg bevisst har valgt bort ved å unngå A4 liv og barn. For ja, jeg ønsker meg jo nye venner. De gamle vil jeg jo likevel være venner med, jeg bare ønsker meg noen som har samme tilnærming til livet som meg selv. Det burde jo ikke opprøre? 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 12.36):

Uavhengig av hva man mener om ts så er dette fremtiden : mange godt voksne med ung voksen mentalitet. Tror det vil føre til flere kollektiv for godt voksne,  bl.a.

Anonymkode: e1038...9f7

Det tror jeg absolutt! Sjekk denne saken fra NRK som kom ut nylig;

https://www.nrk.no/vestland/noregs-forste-mikrohuslandsby-blir-bygd-i-skjolden-i-luster-1.16940912 
 

Sitat

I mikrohuslandsbyen i Skjolden kan bebuarane samlast i eit felleshus.

– Der kan dei ete middag saman, henge, spele musikk, drive med handarbeid, eller selje produkt som dei har dyrka i hagen, fortel prosjektleiar Wilhelmsen.

Herlig tankegang!

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Det ville jo være rart å skulle be om råd i et diskusjonsforum, uten å gi informasjon på hva som er bakgrunnen til situasjonen. Jeg beskriver jo bare verden sett igjennom mine øyne, hva som gir meg glede og hva som ikke gir meg glede. At flere mennesker fra det voldsomt store flertallet ikke klarer å lese dette uten å måtte gå i forsvar, det tegner jo et bilde av hvor lite tolerante og rause enkelte (eller kanskje mange) A4-mennesker er ovenfor de som velger å gå egne veier, hvor man ikke lar seg i så sterk grad styre av instinkter, men i større grad selv reflekterer over hva man vil med den relativt korte tiden man får her på kloden. Måten du og andre fremlegger min beskrivelse av situasjonen på er jo som om jeg skulle oppsøke mennesker med barn ute i offentligheten for å bue på dem. Er man trygg i sine valg så lar man jo seg ikke påvirke like sterkt av impulser som kommer utenfra, så når noen får et så sterkt behov for å forsvare det valget som det store flertallet gjør - og det uten at de selv har blitt kritisert - da er det kort vei til å spørre seg selv om de individene kanskje ikke er trygge i valget sitt. Og igjen må jeg presisere - jeg sier at jeg ikke liker barn, at jeg ikke liker A4 livet - jeg sier ikke at vennene mine er duster som lever et annet liv, tvert i mot uttrykker jeg gjentatte ganger en glede ovenfor alle individer der ute som føler de har funnet sin plass i livet. Hører man noen som "hater" fotball, og ikke vil dra på fotballkamper, så er det ingen som hever blikket en gang, det er ikke noe mer komplisert det enn at noen ikke liker A4-livet. Man bare ikke liker det, folk liker forskjellige ting. Det finnes folk som liker barn som er fantastiske mennesker, det finnes folk som ikke liker barn som er fantastiske mennesker. Det finnes folk som liker barn som er drittmennesker, det finnes folk som ikke liker barn som er drittmennesker. Dette gjelder det meste, det blir bare fordummende å stemple et menneske ut i fra hva de har lyst til å bruke tiden sin til, så fremt det er innenfor lovens rammer. 

Eksempelet på selvmordet tror jeg heller ikke du forstod fult ut. En kjæreste er ikke en erstatning for venner. Legger man alle eggene i en kurv, så er man mer sårbare for å sulte. Et selvmord er alltid sammensatt, men det at han gikk fra et forhold til total ensomhet var en sterk bidragsyter. Hadde han hatt venner, så ville det vært noen der til å ta han i mot. Det var det ikke. 

Anonymkode: 9740b...93c

Det finnes mennesker som er godt gift med stort nettverk som begår selvmord. Jeg tror ikke du forstår: opplevelsen av ensomhet trenger ikke automatisk sammen med hvor mange venner man tilsynelatende har; det er en voldsom forenkling av virkeligheten. Det handler til syvende og sist mye om hvordan en har det med seg selv, og ens evne til å både forstå og dekke egne behov. 

Du er overhodet ikke villig til å gå i deg selv og se at du har tråkket i salaten. Hvis jeg oppretter en tråd om hvor mye jeg misliker fotball, hvor gørrkjedelig livet til fotballsupportere er, for deretter å vinkle det over til at jeg er veldig alternativ og spennende, men har begynt å føle meg ensom fordi jeg ikke synes fotball er spennende, så er det kanskje mer klart for deg at fotball supporterne ikke vil komme strømmende inn i tråden for å overøse meg med medlidenhet. Jeg brukte et eksempel i tråden på det med å anskaffe seg hund: jeg klarer fint å forklare hvorfor jeg ikke ønsker meg hund, uten å hevde at hunder er noe herk, og de som har dem er idioter. 
Du kunne ordlagt deg på en slik måte at du ikke påstår at livet med barn er «gørrkjedelig» - kanskje hadde poenget ditt kommet mer tydelig frem da også?! 
 

Du er også med på å snevre inn ditt eget liv med denne enkle tankegangen. «Det er gørrkjedelig»; ok, så har du «bestemt» deg for det. Samtidig som du har tatt denne avgjørelsen og den blir nærmest en prinsippsak for deg, så gir du deg altså heller aldri muligheten til å være åpen for verden, det er som å si at «jeg skal aldri ut å reise fordi det er gørrkjedelig, så jeg skal bare sitte her i bygda mi for resten av livet. Btw så er jeg litt ensom, men det skyldes overhodet ikke at jeg har fordommer mot resten av verden».

Det er hva jeg leser fra innlegget ditt, fordi det er jo ikke bare barn som er «gørrkjedelig» men tydeligvis alle som tar del av det ordinære samfunnet, være seg fast jobb eller en telttur.

Ja: da er det faen ikke rart livet ditt blir stusselig: «Jeg vil ikke spise x,y,z,æ eller å, fordi jeg er alternativ og foretrekker helst bare pølse og skal bare spise det for resten av livet, og alle andre som spiser alt det andre,, det er dem problemet ligger hos».

 

Ps: jeg er ikke noe fotballfan, men siden jeg er litt mindre fordomsfull enn deg har til og med jeg opplevd glede av å delta på en kamp, og jeg er godt gift med en fotball entusiast. Det har gitt meg så mye glede, og det kommer av det du mangler i H.I: evnen til å forstå at selv om JEG ikke liker noe fult og helt, så er det ikke nødvendigvis «gørrkjedelig» drit eller rask. Det kan faktisk gi meg glede av og til om jeg lar det. Du burde prøve. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

[AnonymBruker]

Yodas skrev (På 11.7.2024 den 12.54):

Dette. Mange av oss som har barn har barnløse venner. Det er mange måter å være ung til sinns på. Å gå på Naturhistorisk museum og se på dinosaurer med en barnefamilie kan være en av dem. Kanskje er det morsommere enn enda en kveld på puben.

Naturhistorisk museum kan være interessant, men ikke noe som får opp pulsen og er gøy på den måten. Og for meg - i alle fall ikke med unger. Men det er jo vanskelig å forstå for dem som syntes unger er noe positivt. Også er det jo ikke sånn fordi at man oftere drar på fest og oftere er på festival, at livet dreier rundt alkohol. Og ikke minst: For noen barnløse kunne det sikkert vært helt topp. Og for noen med barn kunne det sikkert vært pyton. Jeg vet av flere som har barn som syntes typiske familieaktiviteter med barn ikke er særlig gøyale. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2024 den 14.02):

Det positive må være at de det gjelder kanskje er heldige når de ikke ser dette selv.
 

Det må være utrolig bittert å oppdage at livet man valgte som bevisst kjørte på en del overfladiske verdier: plutselig føles meningsløst og tomt.

Så at mennesket er bygget slik at vi beskytter oss selv mot det som sårer mest (men dermed også gjør oss inhabile til å se situasjonen slik den er) - er kanskje en slags velsignelse i forkledning. 
Fornektelse har sitt formål.

Det andre positive må være at kanskje får vi en kulturell endring, som jeg forøvrig tror er i gang med å skje; generasjonene under oss er langt mer villig til å ofre seg for fellesskapet enn hva vi, 70-80-90-talls generasjonen har vært.

De bor gjerne i kollektiv, spiser mindre kjøtt, sykler mer og kjører mindre bil; om det gagner verdenssamfunnet. 
 

Det positive er også at kanskje kan de som ukritisk «trasher» livet de selv har valgt bort (livet med barn) - lære seg å se innover på egne begrensninger fremfor å anta at «problem/årsak» skyldes noe utenfor dem selv:

Hvis jeg skal forklare hvorfor jeg ikke vil ha hund, så vil jeg forklare det via å se på hva ved meg som gjør at dette ikke er forenelig: jeg har ikke overskudd til å ta vare på en hund og jeg tror ikke jeg vil kunne klare å gi den hva den trenger. Jeg er også litt redd og engstelig rundt større hunder, og selv om jeg kan få en liten hund så tenker jeg at hundeeiere bør være tryggere rundt hund enn det jeg er.

Ser du forskjellen på hva jeg gjør her versus det TS gjør? 
 

Jeg anerkjenner at årsaken til at jeg ikke ønsker hund ligger hos meg. Jeg trenger ikke si at «hunder er farlige» eller «hunder er krevende» - eller ilegge dem andre negative egenskaper som ikke stemmer. Det positive er at kanskje TS også klarer å reflektere godt nok og ordlegge seg annerledes; tenke annerledes. Jeg har ikke bare tenkt å jatte med TS for å stryke egoet hans, når han åpenlyst har såpass store hinder i evnen til å reflektere og uttrykke seg at han trenger å utfordres på dette området. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

Fornektelse som redskap vil jo kunne virke like godt uansett anledning, også om man har fått barn, familie og A4 liv og fornekter seg til å tro på at det er noe man virkelig liker. Egentlig er muligheten større for at fornektelse skjer om man har havnet i den situasjonen, fordi man har havnet i en ansvarssituasjon som det vil være enormt store konsekvenser for andre mennesker om du bryter ut av. Også er gjerne de alternative valgene mer gjennomtenkt, nettopp fordi man i mindre grad bare kan gå på autopilot, og ikke være "monkey see, monkey do". Det krever mer refleksjon og tankevirksomhet, også fordi gruppepresset fra storsamfunnet er stort. Vi har til og med hatt statsminister som bruker nyttårstalen til å be oss få mer barn. 

Formuler deg gjerne hvordan du vil om du vil ha hund. Jeg velger å formulere meg (her på dette forumet) hvordan jeg ser verden igjennom mine øyne. I et sunt samfunn, så er det rom for en rik variasjon av ytringer, skal man veie ordene sine på gullvekt for å ikke plage noen som er opptatt av mikrodefinisjoner, så vil det bli dårligere kommnikasjon og mindre åpenhet. Og med det mindre gode liv, fremgang og utvikling. 

Og forresten, de unge tar mye gode valg. Men politisk ser vi også at de bøyer av når de blir eldre, og akkurat nå ser jo faktisk at høyreekstreme er i sterk fremgang hos de yngre, mens det for bare noen få får siden var sterk fremgang hos de grønne, som nå har stoppet opp, og reversert seg. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Du har jo bare hatt en form for gøy. Når alle er etablerte er optatt med jobb, husarbeid, unger osv. Da må du finne nye former for sosialisering og gøy. 

Her inviterte jeg til middager grilling og tilrettelagt for unger så vi alle sammen kunne være en flokk. Ble med barna på badminton , forball og andre leker. Etterhvert ble de andre foreldrene med. Tenk så gøy ungene hadde det og de foreldrene som var slitne og ikke orket å bli med på leken, fikk slappe litt av på sidelinjen. Vi var på dugnader hos hverandre.  Male hus, kan være ganske gøy det også om man er en gjeng. 

Så mulig du må tilpasse din lekenhet iht omgivelsene, og finne andre måter som gir samme gleder 

Anonymkode: 73075...e27

Først vil jeg bare si takk for en fin måte å svare på ☺️ 

Syntes det høres ut som du har gjort en veldig fin ting ut av det! Men jeg må bare spørre; gjør du det fordi du genuint liker det, eller gjør du det som en slags tjeneste, for å være en god venn? For om du oppriktig syntes det var gøy, at dere hadde sammenfallende ønsker og interesser, så er jo det utrolig bra. Men om det ikke var tilfellet, har du da ikke tenkt tanken om at det hadde vært fint å finne flere venner, der du hadde noen som delte flere av dine interesser? 

For å sette det i perspektiv, de som får barn, de får jo veldig ofte nye venner i den forbindelse. Typisk er jo at de blir campingferievenner med foreldrene til barnas bestevenn, det er jo også noe jeg husker fra min oppvekst. Så de som får barn glir jo ofte bort i fra sine single og barnløse venner, om enn noe - og de får seg nye venner, som om ikke annet et stykke på vei tar deres plass. Da er det vel ikke noe galt om de som blir byttet ut gjør det samme? Også er det jo forskjeller der - noen venner blir jo en superonkel, andre sklir bort. Folk har jo forskjellige ting de syntes er gøy. Noe kan jo læres, men syntes kanskje det er naturlig om det også ofte blir at man går forskjellige veier i større eller mindre grad? 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det ville jo være rart å skulle be om råd i et diskusjonsforum, uten å gi informasjon på hva som er bakgrunnen til situasjonen. Jeg beskriver jo bare verden sett igjennom mine øyne, hva som gir meg glede og hva som ikke gir meg glede. At flere mennesker fra det voldsomt store flertallet ikke klarer å lese dette uten å måtte gå i forsvar, det tegner jo et bilde av hvor lite tolerante og rause enkelte (eller kanskje mange) A4-mennesker er ovenfor de som velger å gå egne veier, hvor man ikke lar seg i så sterk grad styre av instinkter, men i større grad selv reflekterer over hva man vil med den relativt korte tiden man får her på kloden. Måten du og andre fremlegger min beskrivelse av situasjonen på er jo som om jeg skulle oppsøke mennesker med barn ute i offentligheten for å bue på dem. Er man trygg i sine valg så lar man jo seg ikke påvirke like sterkt av impulser som kommer utenfra, så når noen får et så sterkt behov for å forsvare det valget som det store flertallet gjør - og det uten at de selv har blitt kritisert - da er det kort vei til å spørre seg selv om de individene kanskje ikke er trygge i valget sitt. Og igjen må jeg presisere - jeg sier at jeg ikke liker barn, at jeg ikke liker A4 livet - jeg sier ikke at vennene mine er duster som lever et annet liv, tvert i mot uttrykker jeg gjentatte ganger en glede ovenfor alle individer der ute som føler de har funnet sin plass i livet. Hører man noen som "hater" fotball, og ikke vil dra på fotballkamper, så er det ingen som hever blikket en gang, det er ikke noe mer komplisert det enn at noen ikke liker A4-livet. Man bare ikke liker det, folk liker forskjellige ting. Det finnes folk som liker barn som er fantastiske mennesker, det finnes folk som ikke liker barn som er fantastiske mennesker. Det finnes folk som liker barn som er drittmennesker, det finnes folk som ikke liker barn som er drittmennesker. Dette gjelder det meste, det blir bare fordummende å stemple et menneske ut i fra hva de har lyst til å bruke tiden sin til, så fremt det er innenfor lovens rammer. 

Eksempelet på selvmordet tror jeg heller ikke du forstod fult ut. En kjæreste er ikke en erstatning for venner. Legger man alle eggene i en kurv, så er man mer sårbare for å sulte. Et selvmord er alltid sammensatt, men det at han gikk fra et forhold til total ensomhet var en sterk bidragsyter. Hadde han hatt venner, så ville det vært noen der til å ta han i mot. Det var det ikke. 

Anonymkode: 9740b...93c

Tror mange av de som svarte deg, meg selv inkludert, ikke lever A4-liv. Du blir likevel oppfattet som sutrete, også i dette innlegget. Det at du så innstendig må påstå at det bare kan handle om andre, og at en går i forsvar, i stedet for å ta innover deg at du faktisk fremstår veldig usympatisk og dømmende understreker jo bare at du er den som mangler selvinnsikt. 

Anonymkode: 2254d...4b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tenker denne ikke var som et svar til meg, men til andre? Men jeg ville bare si at eksemplene dine er helt herlige! Og hva hadde livet vært uten de som kunne tenke annerledes? Ingen musikk, ingen kunst, ingen filmer, ingen skuespill etc. 

Vil bare legge til om du var i tvil; Vi strever ikke med å leve et annerledes liv, vi bare blir mye ensom som en konsekvens av det. Og sånn er det jo - liker man f.eks fotball, så er det lettere å få mange venner, enn om man samler på frimerker. Mennesker er jo flokkdyr, og tiltrekkes til de som er like som oss selv. 

Anonymkode: 9740b...93c

Dere blir ensomme som konsekvens av VALGET om å leve det livet på en arena som ikke er tilpasset for det. 

Anonymkode: 2254d...4b7

[AnonymBruker]

bunny_94 skrev (14 timer siden):

Jeg syns innlegg som diskuterer A4 liv alltid er interessant. Nettopp fordi de som sier de ikke lever A4 livet, nettopp gjør det. De lever et A4 liv. Og av det jeg leser ut av HI så gjør TS det også. Det eneste som du TS beskriver som å ikke leve dette A4 livet er det faktumet at du ikke har barn. Men du gjør alt det andre som alle andre gjør, Du har fremdeles jobb, hus, hytte bil. Høres i mitt hodet ut som et liv alle andre lever også. Om man i tillegg velger barn, dyr eller ikke er vel ikke så relevant for det. 

Å leve et genuint ikke A4 liv ser jeg på som at man ikke har fast jobb og reiser verden rundt i en hjemmesnekret campervan og lever av videoer på youtube, bare for å gi et eksempel. Og generelt er jo A4 livet kun A4 hvis du selv definerer det som det. og hva er egentlig A4? Å ha 8-4 jobb? Å ha familie? Interessant om du kunne definert ditt syn på hva som er A4.

Kan det være du plages av nettopp denne innsikten at du også egentlig faktisk lever et A4 liv? 

For å snakke for meg selv så har jeg innsett at A4 livet for folk flest er vanskelig å unngå. Men det kommer an på hva man gjør utover det og at man må slutte med disse definisjonene om hvordan livet skal være eller ikke være. 

Jeg er en dame på 30 år, har en vanlig 8-4 jobb. er gift med en dame. vi eier ikke leilighet og bare leier fordi vi liker flekisibiliteten det gir oss. vi har ingen barn og heller ingen planer om det - men skal skaffe oss hund en gang i fremtiden. Ferier går ikke til Spania som resten men brukes på korte eller lange turer i vår hjemmelagde campervan. Ellers er det trening og netflix i hverdagen, og noen ganger i året en god rockekonsert med en kompis. Er dette A4 eller nok ulikt fra resten til å ikke være det? 

Poenget er vel, hvem bryr seg? Alle lever det livet de selv ønsker, og hvis man er preget av ensomhet så er det kanskje et tegn på at noe man valgte i løpet av livet ikke var rett likevel? Det er uansett aldri for sent å gjøre endringer i måten man lever på, uansett alder. Så lenge man lever et liv som gjør deg og partneren din lykkelig. 

og jo mer man gir en god faen og gjør de tingene man liker så dukker det opp folk med samme interesser ganske naturlig etter hvert. Man må bare slutte å henge seg opp i at man er så redd for å ramle i A4 bobla - for mest sannsynligvis så er du allerede der - men fornektelsen av det holder deg og lykken din tilbake. Men det er bare min mening

Til deg også, takk for et fint svar med en fin tone! ☺️

Jeg lurer litt på om mange har tolket dette i en litt annen retning enn jeg tenkte, fordi det nevnes ofte at jeg bare skal gi faen i hva som er et A4-liv, også gjøre akkurat hva jeg vil. Det har vi begge gjort, og andres forventninger til oss bryr vi oss ikke så mye om. Det å formulere noe som A4 liv er jo bare en generalisering som jo har en løs definisjon og en felles forståelse, som igjen maler et bilde som det ville tatt mye lenge tid å forklare, om man skulle utelukke den beskrivelsen. 

Det vi opplever som litt trist i vår hverdag er at når vi har lyst til å gjøre noe sosialt, så er det vanskelig å få til noe sosialt som matcher våre premisser. Ikke ment så snobbete som det ble formulert, men fant ikke noen bedre måte å si det på. Altså det er jo ikke sånn at vi ikke kan inviteres oss selv på noe sosialt med venner, men det er bare det at den vennegjengen vi hadde mye felles interesser med for 10 år siden, de har gått videre i livet, mens vi syntes slik det var for 10 år siden, er mye bedre enn slik de har det nå. Da kunne vi hoppe i en båt og dra ut til noen øyer for å grille midt på natten om sommeren. Vi kunne leie en leilighet i en naboby for en helg, dra dit for å sjekke nattelivet. Vi dro på små og gøyale festivaler ute i distriktene. Vi samlet oss for å grille, drive på med båt og bil og what not. Vi var kanskje litt snowboardere? Litt slednecks? Litt sånn Gatebilfolk? Nå samles folk stort sett på familiecamping og for playdates - og folk samles jo jevnt over mindre over hele linja. Også kan man si bli voksen, livet går videre, det er sånn livet er. Er det virkelig sånn livet er for alle? For jeg håper virkelig at jeg ikke må "ta til takke med" sosiale aktiviteter i overskuelig fremtid, at det å være lykkelig sosialt etter venner har fått barn ikke lenge skal være et privilegium som er for meg/oss? Jeg hører en del på Podcasten til Dag Sørås (Standup komiker fra Nord-Norge om du ikke kjenner til han). Han er i 40-årene, har kone og barn, men lever likevel ikke et liv innenfor de vanlige rammene. Han høres ut som han har et fint liv egentlig, også med kone og barn, fordi han har et sosialt liv som ligner på noe man har når man er rundt 30 år. 

Vi er jo veldig lykkelige i de valgene vi har tatt. Vi har skapt oss egne arbeidsplasser i et yrke som nesten er umulig å lykkes i, og som absolutt ikke hadde vært mulig med barn. Og jeg har jo veldig lyst til å utbrodere mer om hva jeg mener som ikke gjør oss A4 (til tross for at alle forsøker å si at vi er A4 uten å kjenne særlig med detaljer), men da føler jeg at oddsen er god for at vi ikke forblir anonyme. Men det går på jobb. På arbeidstid. På stillingsprosent. På inntekt. På familievalg. På det at vi bryr oss lite om hva som er "skammelig". Et sexliv som er utenom det vanlige. Valg av ferieturer. Valg av fritidsaktiviteter. Hvordan vi forholder oss til normene samfunnet ønsker vi skal leve etter. Og ja, vi kunne godt vært de campervan-folkene, og er sånn delvis det. Og om dere er A4 eller ikke, det skal du få lov å definere selv. Men la meg si såpass; jeg syntes dere høres mer sprek ut enn mange andre, og tonen din på innlegget syntes jeg vitner om et langt mer åpnere sinn enn veldig mange andre. 

Det har vært noen gode svar i denne tråden, men også mange som ikke inviterer til noen særlig god dialog. Likevel har det kanskje hatt en dagbok-effekt for meg det å bare skrive her. Man må jo tenke over hva man tenker om detaljene når man svarer for seg, og da definerer man ting litt bedre. Jeg tror mye handler om valg av boplass. La oss si at vi bor i Ålesund, fordi den byen kan kanskje sammenlignes litt. Det er begrenset hvilken butikk man kan åpne i Ålesund. Prada, Ferrari eller en Fetisjbutikk ville kanskje ikke åpnet der, fordi kundegrunnlaget ikke var godt nok. Blir noe for spisset, så må man ha en stor mengde folk for å finne de som passer for butikken din, og da må man være i en stor by. Det vil jo være naturlig at det samme gjelder for spisse(de) personligheter også. Han som elsker fiske fra fritidsbåt finner seg lettere venner i Ålesund, enn han som ønsker å vie livet sitt til Lacrosse. Det å flytte hjem for 12 år siden var delvis riktig, delvis feil. Det var en fin plass å starte karrieren, men en dårlig plass å videreutvikle seg. Og sosialt ble det en slags "The last dance" med gjengen over noen år, før de alle på en måte falt fra. Hadde vi da bodd i Oslo, så hadde vi garantert hatt enda bedre karrierer (og kan fremdeles få det altså), men også - vi hadde blitt de som kom hjem innimellom for det sosiale, og fikk bygge relasjoner til andre særinger som oss selv i Oslo. Og når da venner falt fra, så hadde vi skapt nye relasjoner, som man gjør igjennom livet. Men i Ålesund, når de 40 har kjøpt Pradavesken sin, hva skal man da leve av? 

Så får heller metaforpolitiet ha meg unnskyld, for jeg tror de ligger i sivet enda. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

Jdz skrev (14 timer siden):

Jeg har cirka samme bakgrunn som deg og har også valgt å ikke få barn - og trives veldig godt med det. Har bodd i utlandet i mange år og lever definitivt ikke noe A4-liv, men føler sjelden på ensomhet.

Først og fremst - drit i hva du tror samfunnet forventer. Jeg skjønner veldig godt hva du mener, men Det eksisterer først og fremst i hodet ditt.

I tillegg bør du for din egen del prøve og finne flere ting som engasjerer deg. Det virker som du har et stort fokus på fest og opplevelser, og det er selvsagt helt greit. Tid med venner, konserter og kulturopplevelser har en stor plass i livet mitt også, men det balanseres med andre ting som også gir livet mening, også ting jeg kan gjøre alene.

Du er like gammel som meg, for gammel til å tenke på en karriere som ballettdanser eller sirkusartist, men ung nok til å starte med en ny sport, lære et nytt språk, lære å spille et nytt instrument eller engasjere deg i en sak/frivillig arbeid. I en hvilken som helst storby finnes det alltid muligheter for å gjøre slike ting i fellesskap også. Lærer du deg å sette pris på disse tingene også, vil du sannsynligvis aldri føle på meningsløshet og ensomhet igjen

Takk for fint svar  Det er sikkert mange som bare leser HI, så jeg gjentar bare meg selv for ordens skyld - jeg plages ikke av forventningene til samfunnet rundt meg, min utfordring er mangelen av likesinnede. 

Det høres ut som du har et ganske fint liv med mye nye impulser, fint å høre fra noen som virker å være i stor grad på samme plass som meg selv. Jeg tenker jo at ensomhet både kan være følt og faktisk, det er jo garantert de som er mer ensomme enn meg, men føler mindre på det. Det er litt vanskelig å definere selv hvor man er der, men vi føler jo at vi ikke "hører hjemme" noen plass her vi bor. For eksempel skal vi nå delta på en veldig stor happening hvor folk samles hos hverandre i forkant, og vi kommer ikke til å bli invitert noen plasser. Ikke fordi vi er kjipe eller uønsket på den måten, men fordi nettverk og relasjoner endrer seg med livet, og at ting sklir litt i fra hverandre. 

Jeg har drevet veldig aktivt med sport intill nylig, jeg lærer språk og reiser og jeg har frivillig engasjement hvor jeg har en viktig rolle for å hjelpe dyr. Jeg skjønner det kan høres rart ut, men det er ikke noen arenaer hvor det blir noe sosialt ut av dette på en måte. Plassen jeg bor på er veldig opptatt av natur og turliv, og det er ikke noe jeg liker overhodet, og veldig mye sosial aktivitet i den forbindelse. Det kan være så enkelt at jeg bor på feil plass. La meg snu på spørsmålsstillingen - tror du at du kunne flyttet hvor som helst i Norge og hatt det like fint som du har det nå da? Og ja, jeg har en stor fokus på fest og opplevelser, det er helt riktig. Fest er det ikke så mye av, kanskje 12 ganger i året, men jeg har vanvittig mye gode minner fra gøyale fester. Men så er jeg definitivt klok nok til å skjønne at man kan ikke bygge et liv på fest, uten at det bærer galt agårde. Men det er lett å bruke det som eksempler, fordi fester er en ting som skjer sjeldent i vår alder (for gjennomsnittsmennesket), og noe som har mye gode minner ved seg. Det kan være festen i seg selv. Eller biltreff. Eller båtturer. Eller scooterturer. Eller reiser. Mye gøy som har litt sosialt på kvelden

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Til deg også, takk for et fint svar med en fin tone! ☺️

Jeg lurer litt på om mange har tolket dette i en litt annen retning enn jeg tenkte, fordi det nevnes ofte at jeg bare skal gi faen i hva som er et A4-liv, også gjøre akkurat hva jeg vil. Det har vi begge gjort, og andres forventninger til oss bryr vi oss ikke så mye om. Det å formulere noe som A4 liv er jo bare en generalisering som jo har en løs definisjon og en felles forståelse, som igjen maler et bilde som det ville tatt mye lenge tid å forklare, om man skulle utelukke den beskrivelsen. 

Det vi opplever som litt trist i vår hverdag er at når vi har lyst til å gjøre noe sosialt, så er det vanskelig å få til noe sosialt som matcher våre premisser. Ikke ment så snobbete som det ble formulert, men fant ikke noen bedre måte å si det på. Altså det er jo ikke sånn at vi ikke kan inviteres oss selv på noe sosialt med venner, men det er bare det at den vennegjengen vi hadde mye felles interesser med for 10 år siden, de har gått videre i livet, mens vi syntes slik det var for 10 år siden, er mye bedre enn slik de har det nå. Da kunne vi hoppe i en båt og dra ut til noen øyer for å grille midt på natten om sommeren. Vi kunne leie en leilighet i en naboby for en helg, dra dit for å sjekke nattelivet. Vi dro på små og gøyale festivaler ute i distriktene. Vi samlet oss for å grille, drive på med båt og bil og what not. Vi var kanskje litt snowboardere? Litt slednecks? Litt sånn Gatebilfolk? Nå samles folk stort sett på familiecamping og for playdates - og folk samles jo jevnt over mindre over hele linja. Også kan man si bli voksen, livet går videre, det er sånn livet er. Er det virkelig sånn livet er for alle? For jeg håper virkelig at jeg ikke må "ta til takke med" sosiale aktiviteter i overskuelig fremtid, at det å være lykkelig sosialt etter venner har fått barn ikke lenge skal være et privilegium som er for meg/oss? Jeg hører en del på Podcasten til Dag Sørås (Standup komiker fra Nord-Norge om du ikke kjenner til han). Han er i 40-årene, har kone og barn, men lever likevel ikke et liv innenfor de vanlige rammene. Han høres ut som han har et fint liv egentlig, også med kone og barn, fordi han har et sosialt liv som ligner på noe man har når man er rundt 30 år. 

Vi er jo veldig lykkelige i de valgene vi har tatt. Vi har skapt oss egne arbeidsplasser i et yrke som nesten er umulig å lykkes i, og som absolutt ikke hadde vært mulig med barn. Og jeg har jo veldig lyst til å utbrodere mer om hva jeg mener som ikke gjør oss A4 (til tross for at alle forsøker å si at vi er A4 uten å kjenne særlig med detaljer), men da føler jeg at oddsen er god for at vi ikke forblir anonyme. Men det går på jobb. På arbeidstid. På stillingsprosent. På inntekt. På familievalg. På det at vi bryr oss lite om hva som er "skammelig". Et sexliv som er utenom det vanlige. Valg av ferieturer. Valg av fritidsaktiviteter. Hvordan vi forholder oss til normene samfunnet ønsker vi skal leve etter. Og ja, vi kunne godt vært de campervan-folkene, og er sånn delvis det. Og om dere er A4 eller ikke, det skal du få lov å definere selv. Men la meg si såpass; jeg syntes dere høres mer sprek ut enn mange andre, og tonen din på innlegget syntes jeg vitner om et langt mer åpnere sinn enn veldig mange andre. 

Det har vært noen gode svar i denne tråden, men også mange som ikke inviterer til noen særlig god dialog. Likevel har det kanskje hatt en dagbok-effekt for meg det å bare skrive her. Man må jo tenke over hva man tenker om detaljene når man svarer for seg, og da definerer man ting litt bedre. Jeg tror mye handler om valg av boplass. La oss si at vi bor i Ålesund, fordi den byen kan kanskje sammenlignes litt. Det er begrenset hvilken butikk man kan åpne i Ålesund. Prada, Ferrari eller en Fetisjbutikk ville kanskje ikke åpnet der, fordi kundegrunnlaget ikke var godt nok. Blir noe for spisset, så må man ha en stor mengde folk for å finne de som passer for butikken din, og da må man være i en stor by. Det vil jo være naturlig at det samme gjelder for spisse(de) personligheter også. Han som elsker fiske fra fritidsbåt finner seg lettere venner i Ålesund, enn han som ønsker å vie livet sitt til Lacrosse. Det å flytte hjem for 12 år siden var delvis riktig, delvis feil. Det var en fin plass å starte karrieren, men en dårlig plass å videreutvikle seg. Og sosialt ble det en slags "The last dance" med gjengen over noen år, før de alle på en måte falt fra. Hadde vi da bodd i Oslo, så hadde vi garantert hatt enda bedre karrierer (og kan fremdeles få det altså), men også - vi hadde blitt de som kom hjem innimellom for det sosiale, og fikk bygge relasjoner til andre særinger som oss selv i Oslo. Og når da venner falt fra, så hadde vi skapt nye relasjoner, som man gjør igjennom livet. Men i Ålesund, når de 40 har kjøpt Pradavesken sin, hva skal man da leve av? 

Så får heller metaforpolitiet ha meg unnskyld, for jeg tror de ligger i sivet enda. 

Anonymkode: 9740b...93c

Hva får du ut av å skrive her for å forsvare og forklare hvordan du faktisk ikke er A4, all den tid du fortsatt er ulykkelig? Du er ikke uvanlig. Det er (hundre)tusenvis av folk som ikke lever A4 liv, de fleste kommer seg ut av den usikre bobla der de må forsvare og påpeke at "jeg er ikke A4 altså, jeg lover!", de bare lever livet sitt. Du derimot er opphengt i å kalle deg uvanlig/annerledes/særing, når du tross alt fremstår ganske normal og like usikker som folk flest. 

Du påstår at du lever livet ditt og driter i hva folk mener, og likevel sitter du her og forsvarer deg, og nekter å ta selvkritikk på hvor usympatisk du fremstår. 

Er du traumatisert, sliter du med psykiske lidelser, er det noe som stopper deg fra å ta grep i eget liv? Stopper deg fra å se deg selv litt utenfra? 

Anonymkode: 2254d...4b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for fint svar  Det er sikkert mange som bare leser HI, så jeg gjentar bare meg selv for ordens skyld - jeg plages ikke av forventningene til samfunnet rundt meg, min utfordring er mangelen av likesinnede. 

Det høres ut som du har et ganske fint liv med mye nye impulser, fint å høre fra noen som virker å være i stor grad på samme plass som meg selv. Jeg tenker jo at ensomhet både kan være følt og faktisk, det er jo garantert de som er mer ensomme enn meg, men føler mindre på det. Det er litt vanskelig å definere selv hvor man er der, men vi føler jo at vi ikke "hører hjemme" noen plass her vi bor. For eksempel skal vi nå delta på en veldig stor happening hvor folk samles hos hverandre i forkant, og vi kommer ikke til å bli invitert noen plasser. Ikke fordi vi er kjipe eller uønsket på den måten, men fordi nettverk og relasjoner endrer seg med livet, og at ting sklir litt i fra hverandre. 

Jeg har drevet veldig aktivt med sport intill nylig, jeg lærer språk og reiser og jeg har frivillig engasjement hvor jeg har en viktig rolle for å hjelpe dyr. Jeg skjønner det kan høres rart ut, men det er ikke noen arenaer hvor det blir noe sosialt ut av dette på en måte. Plassen jeg bor på er veldig opptatt av natur og turliv, og det er ikke noe jeg liker overhodet, og veldig mye sosial aktivitet i den forbindelse. Det kan være så enkelt at jeg bor på feil plass. La meg snu på spørsmålsstillingen - tror du at du kunne flyttet hvor som helst i Norge og hatt det like fint som du har det nå da? Og ja, jeg har en stor fokus på fest og opplevelser, det er helt riktig. Fest er det ikke så mye av, kanskje 12 ganger i året, men jeg har vanvittig mye gode minner fra gøyale fester. Men så er jeg definitivt klok nok til å skjønne at man kan ikke bygge et liv på fest, uten at det bærer galt agårde. Men det er lett å bruke det som eksempler, fordi fester er en ting som skjer sjeldent i vår alder (for gjennomsnittsmennesket), og noe som har mye gode minner ved seg. Det kan være festen i seg selv. Eller biltreff. Eller båtturer. Eller scooterturer. Eller reiser. Mye gøy som har litt sosialt på kvelden

Anonymkode: 9740b...93c

Jeg tror jeg ville revurdert tolkningen din. Basert på din mangelfulle selvinnsikt til hvordan du formulerer deg, og hvor dømmende og usympatisk du fremstår så er det godt mulig du har skjøvet folk fra deg. Hvis dette er et sted dere har flyttet tilbake til og har masse nettverk, så er det påfallende at ved en stor hendelse, der folk samles hjemme hos hverandre i forkant så er dere ikke gode nok venner med noen til å verken invitere til dere selv, eller spør "hei, kult, vi skal også på X, kan vi bli med å vorse hos dere?". 

Det er ikke rart at hvis dere selv ved en stor hendelse, likevel ikke er gjester og inkludert, at du føler deg utenfor. 

Hvis det ikke er sant at dere er "uønsket" hvorfor ikke spør om å slenge seg med?

Anonymkode: 2254d...4b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det finnes mennesker som er godt gift med stort nettverk som begår selvmord. Jeg tror ikke du forstår: opplevelsen av ensomhet trenger ikke automatisk sammen med hvor mange venner man tilsynelatende har; det er en voldsom forenkling av virkeligheten. Det handler til syvende og sist mye om hvordan en har det med seg selv, og ens evne til å både forstå og dekke egne behov. 

Du er overhodet ikke villig til å gå i deg selv og se at du har tråkket i salaten. Hvis jeg oppretter en tråd om hvor mye jeg misliker fotball, hvor gørrkjedelig livet til fotballsupportere er, for deretter å vinkle det over til at jeg er veldig alternativ og spennende, men har begynt å føle meg ensom fordi jeg ikke synes fotball er spennende, så er det kanskje mer klart for deg at fotball supporterne ikke vil komme strømmende inn i tråden for å overøse meg med medlidenhet. Jeg brukte et eksempel i tråden på det med å anskaffe seg hund: jeg klarer fint å forklare hvorfor jeg ikke ønsker meg hund, uten å hevde at hunder er noe herk, og de som har dem er idioter. 
Du kunne ordlagt deg på en slik måte at du ikke påstår at livet med barn er «gørrkjedelig» - kanskje hadde poenget ditt kommet mer tydelig frem da også?! 
 

Du er også med på å snevre inn ditt eget liv med denne enkle tankegangen. «Det er gørrkjedelig»; ok, så har du «bestemt» deg for det. Samtidig som du har tatt denne avgjørelsen og den blir nærmest en prinsippsak for deg, så gir du deg altså heller aldri muligheten til å være åpen for verden, det er som å si at «jeg skal aldri ut å reise fordi det er gørrkjedelig, så jeg skal bare sitte her i bygda mi for resten av livet. Btw så er jeg litt ensom, men det skyldes overhodet ikke at jeg har fordommer mot resten av verden».

Det er hva jeg leser fra innlegget ditt, fordi det er jo ikke bare barn som er «gørrkjedelig» men tydeligvis alle som tar del av det ordinære samfunnet, være seg fast jobb eller en telttur.

Ja: da er det faen ikke rart livet ditt blir stusselig: «Jeg vil ikke spise x,y,z,æ eller å, fordi jeg er alternativ og foretrekker helst bare pølse og skal bare spise det for resten av livet, og alle andre som spiser alt det andre,, det er dem problemet ligger hos».

 

Ps: jeg er ikke noe fotballfan, men siden jeg er litt mindre fordomsfull enn deg har til og med jeg opplevd glede av å delta på en kamp, og jeg er godt gift med en fotball entusiast. Det har gitt meg så mye glede, og det kommer av det du mangler i H.I: evnen til å forstå at selv om JEG ikke liker noe fult og helt, så er det ikke nødvendigvis «gørrkjedelig» drit eller rask. Det kan faktisk gi meg glede av og til om jeg lar det. Du burde prøve. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

Dette med selvmord ble tatt opp fordi du foreslo at jeg skulle lene meg på samboer for å ha det sosiale livet mitt. Jeg har prøvd flere ganger å forklare at det bør være to forskjellige ting, og ikke en og samme ting. Akkurat som man bør ha foreldre og bestevenner - ikke foreldre som er bestevenner. Bestevenner skal være der når foreldrene er borte, slik som venner skal være der når forhold tar slutt. 

Du tar ikke veldig mye høyde for at dine antagelser ikke gir noen gode svar på min problemstilling. Jeg spurte om andre som hadde samme livet hadde noen opplevelser å dele på hvordan de hadde løst kabalen. Du har ikke vært i den problemstillingen, og sånn sett svarer du på noe du ikke ble spurt om, fordi du føler deg indignert. 

Jeg forbeholder meg retten til å syntes de tingene er moro som jeg genuint syntes er moro. Og jeg har lyst til å gjøre mer av de tingene fremfor å dra på en fotballkamp som jeg ikke liker, for å bruke din metafor. Mener du jeg er for sær til å finne andre som liker det samme som meg? Ok. Mener du jeg er for sneversynt til å forstå at barn egentlig er gøy? Ok. Men det er nå en gang sånn at det er ikke du som skal leve mitt liv, du er passiv aggressiv og har ingen råd som hjelper meg. 

Så jeg tror vi begge kommer best ut av det med å bare si - vi får bare være enig om å være uenig

PS! Elsker fotball, hører hele tiden nedsettende kommentarer om fotball fra folk som ikke liker fotball - og jeg har aldri havnet i en diskusjon om at de er trangsynte som snakker negativt om fotball. Men det er nå meg, du tar en annen tilnærming, folk er forskjellige. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Dere blir ensomme som konsekvens av VALGET om å leve det livet på en arena som ikke er tilpasset for det. 

Anonymkode: 2254d...4b7

Det kan jeg være enig med deg i. Men det er ikke alle konsekvenser som er åpenbare i det man tar et valg, og noen ting kommer bare til underveis. Det er vel egentlig nettopp det hvilke justeringer man bør gjøre som er årsaken til at jeg startet denne tråden. 

Anonymkode: 9740b...93c